Portrettet: Vennlig vaktbikkje

Si meg, Traaseth, du som har erfaring med slikt, hva smaker best; rød eller grønn Swix?
- Den grønne er vel egentlig best, for den er ikke så klissete, flirer Knut Thomas Traaseth. Han skjønner hva jeg sikter til. Det er en stund siden nå, men direktøren for Aksjonærforeningen hadde som svært ung en tendens til å la seg friste av alt som så ut som om det kunne spises. Som for eksempel skismøring. Og det kan vel de fleste enes om, at skismøring ser riktig så delikat ut idet man tar av lokket første gang. Likeledes leppestifter. Mors leppestifter sto også på menyen til tider. Men verst var det den gangen han dyttet i seg så mange fluortabletter at han måtte på sykehus for å pumpes.

Disse eiendommelige måltidene skyldtes ikke en spesifikk matinteresse. De var mer et utslag av hans noe i overkant utviklede utforskertrang og nysgjerrighet. Slik har han alltid vært, forsikrer hans søster. Utrolig nysgjerrig. På alt. Han kunne sitte i en krok for seg selv og pusle med alt mulig for å finne ut av ting. Ikke at han var asosial. Langt i fra. Men han hadde det med å bruke den tiden han trengte for å komme til bunns i saker og ting. Han hadde et utrolig sterkt behov for å forstå, se sammenhenger og å finne ut av hvorfor ting er som de er. Kanskje Knut Thomas Traaseth ikke har forandret seg så veldig siden den gang? Mang en storaksjonær skulle nok de siste årene gjerne ha sett at Traaseth var en anelse mindre pågående og intens i sin iver etter å sjekke ut forholdene i aksjedemokratiet. Men så må det også sies at få, om noen, kan mene at er mulig å oppdrive en mer sympatisk og vennlig vaktbikkje enn nettopp Knut Traaseth. Selv Kjell Inge Røkke, som en smule motvillig må punge ut med mer enn 350 millioner kroner til minoritetsaksjonærene som Aksjonærforeningen organiserer i flere tvangsinnløsningssaker, ønsket Traaseth velkommen som formann i valgkomiteen i Aker Kværner. Det forteller en del om hvilken respekt Traaseth nyter der ute blant de store - selv om han innimellom sikkert kan oppleves som en pain in the der du vet.

VESLEVOKSEN

Knut Thomas ble tidlig voksen, eller kanskje snarere veslevoksen, forteller hans ytterst meddelsomme søster. Det kom dels av at han var yngst av en søskenflokk på fem, og dels av at han ikke likte å gå til sengs om kvelden. Han ble ofte sittende oppe sammen med de voksne. Mang en gang sto han i pysjen og fortalte historier når de hadde gjester. Knut Thomas likte seg blant de store den gangen også.

- Å være yngstemann i en stor ungeflokk betyr gjerne at man blir litt fortere voksen enn andre barn. Jeg likte å sitte og høre på de voksne snakke og diskutere. Det er kanskje grunnen til at jeg ganske tidlig lærte meg å argumentere ganske godt.

Traaseth vokste opp i Tønsberg hvor faren var banksjef, faktisk den til da yngste sådan i landet. Men barna ble nøkternt oppdratt.

- Det er klart hans posisjon innebar en viss status blant folk, men vi ungene merket ikke noe særlig til det. Og det var ikke noe ekstravaganse i vårt hjem. Banksjefer var ikke spesielt høyt gasjert på den tiden. Far vokste opp på Lillehammer i en familie med grei økonomi inntil farfars møbelfabrikk brant ned uten å være godt nok forsikret. Det gjorde at familien etter dette opplevde temmelig trange kår. For at far skulle få råd til å studere jus, gikk han og farfar rundt til familie og bekjente og spurte om å få låne penger. Dette har vi fått høre ganske mange ganger opp gjennom årene. Derfor fikk vi ungene ingen ting gratis. Skulle vi ha en ny sykkel, eller hva det måtte være av kostbare ting, måtte vi jobbe og betale halvparten selv. Men på ett område skilte vi oss kanskje ut fra de fleste andre. Det lå alltid Farmand og andre norske og utenlandske tidskrifter og aviser fremme hos oss. Jeg hadde tilgang på mye som andre unger og ungdommer ikke hadde. Og jeg leste mye av det. Jeg har alltid likt å lese. Lykkeligvis har jeg også evnen til å lese ganske fort.

- Og så husker du alt du leser?

- Om ikke alt, så sitter nok mye av det jeg leser igjen her oppe et sted.

- Men du har en overordentlig god hukommelse, har du ikke?

- Jo, man kan kanskje si det...

- Din far hadde en sølvgrå Volvo 264 GL på slutten av 70-tallet. Hva var registreringsnummeret?

- LH 28272, svarer Traaseth uten å nøle. Selvfølgelig er han i den gunstige situasjonen at ingen kan kontrollere hans opplysninger, men det er ingen grunn til å tvile på ham. Traaseth er ikke typen til å bløffe.

NATTREDAKTØREN

Unge Traaseth hadde den gang som nå et svært velutviklet kommunikasjonsbehov. Fra en gammel tante fikk han en Remington skrivemaskin. Den brukte han flittig. Spesielt om natten. Han var nemlig redaktør og journalist for tidsskriftet Markebakken Dagblad. Han intervjuet naboer og venner og skrev innsiktsfulle reportasjer om liv og levnet i nabolaget. Senere skrev han også et utall innlegg til Tønsbergs Blad. Hadde han noe på hjertet, ville han ut med det.

- Det var et mareritt for mine foreldre å høre klapringen på den gamle skrivemaskinen til langt ut over natten. Nattredaktøren, kalte de meg. Men de lot meg få holde på. Far kopierte opp avisen i banken. Men han betalte selv papirkostnadene. Respekt for aksjonærenes verdier, hadde han.

- Kanskje fikk han aksjer i avisen din?

- Nei, men han fikk sette inn en gratisannonse med teksten: «Moderne mennesker bruker Vestfoldbanken», forteller Traaseth som alltid har hatt et særdeles godt utviklet uttrykksbehov. Egentlig ville han bli journalist, men faren frarådet det på det sterkeste. Han mente det var alt for mye begersvinging i de kretser.

- Du var en svært oppvakt gutt, men skolen passet liksom ikke helt for deg?

- Både ja og nei. Jeg hadde ganske dårlig syn. Men det fant man ikke ut før jeg gikk i syvende klasse. Jeg klarte nesten ikke se hva som ble skrevet på tavlen. Så fikk jeg briller. Da fikk jeg bokstavelig talt et ganske annet syn på verden. Men vi hadde en fantastisk lærer. Hans Korsæth, het han. Han var av den typen lærere som lever og ånder for klassen sin. Han tegnet, spilte og sang. Og lærte oss masse om det å ha respekt for andre, om å være gode mennesker og ikke minst om verdien av det å lese og å bli lest for. Spesielt var han opptatt av å fortelle oss om rettsoppgjøret etter krigen. Han fortalte om hvordan mange nordmenn oppførte seg like ille som tyskerne hadde gjort, og at disse handlingene langt på vei ble akseptert fordi vi syntes det var rettferdig. «Uansett skal man ikke behandle folk på den måten. Vi skal aldri akseptere urett selv om vi har blitt utsatt for det selv», formante han. Han lærte meg at man ikke bare kan gjøre andres meninger om folk til sine egne. Et menneske er ikke dårlig bare fordi noen andre sier det. Det går knapt en uke uten at jeg tenker tilbake på lærer Korsæth. Hans menneskesyn og verdigrunnlag har påvirket meg i ganske stor grad, sier Traaseth.

AVBRØT HANDELSGYM

Traaseth sluttet på handelsgym etter to år da han skjønte at han var altfor engasjert i alt mulig annet til at han noensinne ville få artium. Han spilte blant annet håndball, og var sterkt engasjert i elevrådet, men først og fremst var det hans totale engasjement i Unge Høyre som slukte tid. Morgenen etter Willochs valgseier i 1981 stormet han rett ned til Høyres kontorer og kastet seg med karakteristisk glød inn i politikken. Foreldrene var en smule bekymret for den unge entusiastiske politikeren. «Det norske skolesystemet passet ikke Knut Thomas noe særlig», sier hans far. «Det gikk mye bedre da han dro til England for å gå på college der».

Traaseth fikk nemlig muligheten til å begynne på Hurtwood House International College i Surrey - en skole av den riktig gamle typen. Streng justis og ærverdige bygninger med en sherrypreget eim fra aristokratiets glansdager.

- Dette passet meg utmerket, men det var tøft. Det var studenter fra 37 ulike nasjonaliteter, og jeg tok fire års pensum i statsvitenskap, rettslære, kunsthistorie og språk på to år. Hver eneste uke fikk vi karakterer for faglig standard og flid som ble rapportert til studentenes foresatte. Det var en veldig overgang fra å være svært kommunikativ til å komme til en plass der jeg ikke behersket språket fullt ut. Jeg følte at det språklige gjennombruddet skjedde da jeg deltok i skolens bokanmeldelse-konkurranse. På høybritisk vis anmeldte jeg The Day of the Jackal av Frederick Forsyth, og gikk til topps og vant førstepremien til mange av mine engelske medstudenters overraskelse og forbitrelse. Det opplevdes som en temmelig stor seier den gang, sier Traaseth uten at det på noe vis høres ut som skryt.

Men så tok utdannelsen jamt slutt. Han har riktig nok tatt et kurs i organisasjon her og et kurs i ledelse der, så ett år markedsføring. I og for seg mange vekttall totalt sett, men ingen formell grad eller tittel.

- Jeg er en typisk halvstudert røver, sier han.

BEHOV FOR Å KOMMUNISERE

Tilbake i Norge kastet han seg ut i arbeidslivet. Først som skipsmeglerassistent. Så som eiendomsmegler. Etter noen år engasjerte han seg i et prosjekt som gikk ut på å produsere såkalte sit-boards. Men det ble en forholdsvis kortvarig affære.

- Livet er slik at man prøver seg frem. Jeg, som mange andre, har prøvd en del. Og feilet en del. Jeg er ydmyk i forhold hva jeg har erfart, og disse erfaringene - både på godt og vondt - har utviklet meg til den jeg er; en person som er brutalt ærlig i forhold til meg selv, både i relasjon til svakheter og evner, hvor jeg har feilet, hvem jeg har skuffet, hvor jeg har lykkes og hvem jeg har gledet. Sit-boards-prosjektet var noe jeg lærte mye av. Konseptet gikk ut på å produsere reklamebærende sittebenker. Vi fikk designet en flott benk. Så kom det til emisjonsstadiet. Selskapet ble priset til 25 millioner kroner. Da skar det seg for meg. Jeg måtte se at det ble en fysisk produksjon og reklamekroner inn på konto før jeg kunne oppleve at prosjektet hadde noen verdi. Min realitetsbetraktning tilsa det. Og det er jo egentlig en del av det vi prediker i Aksjonærforeningen, nemlig å føre realisme inn i prissettingen av selskaper.

- Er du en dårlig forretningsmann?

- Jeg synes ikke det er noe interessant å vurdere mine anlegg som forretningsmann. Det jeg er opptatt av, er å bygge relasjoner og å kommunisere med miljøene rundt meg, og å bidra til et aksjemarkedet som kjennetegnes av spredt og aktivt eierskap og likebehandling av alle aksjonærer - små som store.

Jeg er en entusiast av natur. Og skrekkelig nysgjerrig. Men jeg er også veldig praktisk anlagt, forteller Traaseth som ikke er så begeistret for å dvele ved sin noe usammenhengende utdanning og yrkeskarriere. Han er mer opptatt av hva som skjer nå.

- Man skal ikke ha for mye forventninger til ting. Ikke tenke på alt man skulle eller kunne eller burde ha gjort - eller ikke gjort. Man skal være til stede i livet og akseptere det slik det kommer til deg. Ikke er jeg tilhenger av å kikke for mye i speilet heller. Livet og veien går fremover, ikke bakover, sier Traaseth.

FANT SIN PLASS

Og nå går livet hans fremover. I stor fart. Han gikk inn i Aksjesparerforeningen i 1998, som skiftet navn til Aksjonærforeningen i 2000. Plutselig slår Traaseth ut i full blomst. Nærmest som en eksplosjon. Alt han lærte av lærer Korsæth, av sin nøkterne familie og av sine allehånde aktiviteter kommer til nytte. Han har funnet sin plass. Mot alle odds, sier en del jeg har snakket med.

- Noen tvilte på dine kvalifikasjoner da du fikk stillingen i Aksjesparerforeningen?

- Ferdinand Finne skrev at «Veien blir til mens man går». Sånn har det vært med meg. Jeg har brukt, og bruker fortsatt, mye tid på å orientere meg innenfor og børs og finans. Det innebærer omfattende studier av lover og regler og faglitteratur og tidsskrifter. Jeg bruker Internett aktivt til å sjekke utviklingen internasjonalt innenfor finanslovgivning og Corporate Governance. På nattbordet ligger det til enhver tid bunker med tidsskrifter og bøker med fargekodede lapper for hva som skal gjennomgås. Jeg har gjennomført et målbevisst arbeid for å bygge opp den kompetanse, innsikt og forståelse som stillingen krever, sier Traaseth. Uten å nøle. Hans brune, skarpe blikk borer seg inn i meg og forteller i klartekst at dette er en mann som vet hva han kan, hva han vil og hva han står for. Nå føler han seg mer vel enn da vi snakket om det som ikke gikk helt etter intensjonene. Men det er helt i orden. Han fortsetter.

- Arbeidet i Aksjonærforeningen er på mange måter en videreføring av mitt behov for å kommunisere. Mye av jobben min går ut på å skape relasjoner og å skape kommunikasjon mellom de ulike partene i næringslivet. Da jeg begynte her, skjønte jeg ganske fort at det var dette jeg virkelig ville holde på med. I media er jeg blitt fremstilt som en sint mann. «Kan du ikke bare innrømme at du er forbanna», har jeg fått høre flere ganger. Da har man jo ikke forstått hva det dreier seg om. Jeg opplever litt for ofte at en del snakker om Traaseth istedenfor Aksjonærforeningen. Det opplever jeg som et forsøk på å desavuere foreningens betydning. Noen forsøker å få det til å være at det er jeg som driver en personlig kamp mot majoritetsaksjonærene. Men slik er det jo slett ikke. For min del sier jeg alltid «vi» og ikke «jeg» når jeg er ute i embeds medfør.

- Foreningen har vært temmelig aktiv i DnB NOR-prosessen. Hva er så galt med fusjoner?

- Vi er ikke motstandere av fusjoner. I mange tilfeller kan det være riktig, men i denne saken likte vi ikke veien mot fusjonen. Det finnes blant annet aksjonæravtaler mellom de to største aksjonærene som setter andre aksjonærer ut av spill. Ledelsen og styret i Gjensidige Nor har ikke ivaretatt alle aksjonærenes interesser, mener vi. Vi har hele tiden hevdet at budet som forelå ikke var godt nok. Så viste det seg at presset fra aksjonærene...

- ...Altså fra deg?

- NEI, FRA FORENINGEN!! ...har ført frem, og vi registrerte med tilfredshet at DnB høynet budet. DnB nesten doblet kontantvederlaget for Gjensidige NOR-aksjene fra 23 kroner til 42 kroner. Det var bra, men samtidig var vi prinsipielt skeptisk til at partene inngikk en forpliktende avtale med enkelte av aksjonærene for å blokkere for andre interesser. Men nå er det opp til myndighetene å bestemme om avtalen skal godkjennes, men som sagt er vi ikke mot fusjonen som sådan. Også vi ser betydningen av en bærekraftig finansnæring her i landet.

SPILLEREGLENE SKAL FØLGES

- Det smakte vel godt med en brakseier i Røkke-saken?

- Jeg liker ikke å tenke slik at det er noen som taper og noen som vinner. Vi er opptatt av at spillereglene skal følges og at også de mindre aksjonærenes interesser skal ivaretas. Det skal nytte å være liten. Avtaler som inngås skal ikke være i strid med prinsippet om likebehandling av aksjonær. Vi klarte å vinne frem med vårt syn, og det er vi selvfølgelig tilfreds med på våre medlemmers og de øvrige minoritetsaksjonærenes vegne. Men jeg har ingen sans for skadefryd, sier Traaseth.

- Foreningen forhold seg svært taus under den tragiske Tønne-saken ved juletider i fjor. Hvorfor?

- Vi holdt oss til det prinsipielle hele tiden. Vi står for at det ikke skal være noen økonomiske bindinger mellom styremedlemmer og aksjonærer - store eller små, og det understreket vi også den gang. Det var alt for mange som var ute og ropte «korsfest, korsfest», og mange ville ha oss til å gå ut og fordømme Tønne. Men vi valgte å vente og se hva Økokrim kom frem til. Og det er jeg veldig glad for i ettertid, tatt i betraktning sakens tragiske utfall, sier Traaseth.

- Apropos Økokrim. Hva mener foreningen, eller du, om korrupsjonsanklagene mot Statoil?

- Statoil har satt seg i en vanskelig situasjon. Det forventes at de skal drive kommersielt godt, og de har erklært at selskapet skal være etisk tuftet. Det gir dem beskrankninger om de skal opptre i områder av verden hvor de hevder det er henimot umulig å ikke måtte betale seg til posisjoner. Mer vil jeg ikke si om det. Derimot har jeg sterke meninger om hva korrupsjon egentlig er. Det er på sett og vis et definisjonsspørsmål. Vi må sørge for at den definisjonen blir mer presis. Jeg tror det er en for høy grad av aksept for kameraderi og vennetjenester i norsk næringsliv. Mye av det kan kalles korrupsjon. Men de fleste definerer den slags ting som helt akseptabelt, i verste fall som dårlig forretningsskikk. Men forretningsskikk er i bunn og grunn ikke noe annet enn det vi lærer i barnehagen, nemlig ærlighet, redelighet og god folkeskikk. Jeg tror det er viktig å arbeide for å lære ledere til ikke å være så redd for åpenhet. Verdien av et selskap er faktisk tuftet på tillit, sier Traaseth.

Selv om Traaseth ikke liker at Aksjonærforeningen og ham selv ses på som to ekvivalenter, er det ikke til å komme bort fra at det ikke er flere enn tre ansatte i foreningen, og at det kun er han som jobb jobber med interesseovervåking og aksjonærpolitikk. Og det trenger han ikke skamme seg over. Hans arbeid de siste årene har vært med på å løfte foreningen opp til å bli en respektert og seriøs forening. Det sier noe om hans iver, kapasitet og intensitet. Likevel synes han det kunne gjort seg med litt mer åpenlys støtte.

- Mange støtter det arbeidet vi gjør, men få tør å stå frem å erkjenne det. Det er frustrerende. «Det er flott at du står på som du gjør, Traaseth», får jeg høre. «Men så si det høyt, da, og fortell andre at du mener det!» sier jeg da. Men nei. I en del miljøer er det liksom ikke stuerent å støtte foreningen. Den svenske aksjonærforeningen støttes mye mer av næringslivsledere. Der kan du se administrerende direktører stå på stands for å møte potensielle aksjonærer. De har over tusen aksjonærtreff over hele landet i løpet av et år. Det er med på å opparbeide tillit til investorene enten de er store eller små, sier han.

ALENEPAPPA

Som så alt for mange andre i næringslivet jobber Traaseth alt for mye. Men gasjen hans er ikke blitt indeksregulert på tre år. Han vil være solidarisk med aksjemarkedet, sier han. Kanskje kunne han fortjent en slant ekstra. Han jobber døgnet rundt. Unntatt når han har «pappauke».

- I det siste har jeg tenkt mye over at dagene går uten at jeg får realisert en del private ønsker og drømmer. Alt for mange fridager tilbringes ved kontorpulten og min status som «single» fire og et halvt år etter mitt samlivsbrudd, skyldes nok at jeg har ofret for mye av fritiden til fordel for jobben. Men pappaukene er hellige - iallfall den tiden av døgnet som går med til å være sammen med Martine (8). Nå er livet mitt delt inn i to. Én uke er det Martine pluss jobb, og én uke er det jobb pluss jobb.

- Klarer du å skille hennes tid fra din og jobbens?

- For det aller meste, ja. Men Martine er likevel ganske sikkert den åtteåringen som har vært på flest generalforsamlinger. Hun er tålmodigheten selv, men etter å ha vært på en generalforsamling som varte i over fem timer, utbrøt hun: «Pappa, hvorfor betaler folk for å være med på noe så kjedelig?» Jeg må innrømme at jeg ikke hadde noe godt svar på hånden. Jeg har vært veldig engasjert i datteren min hele tiden, også før jeg ble skilt. Et halvt års tid var jeg alene hjemme med henne. Da min eks-kone og jeg skilte lag, var jeg veldig klar på at jeg ville at vi skulle dele likt på foreldreansvar og samvær. Og det har gått veldig bra. Jeg har et greit forhold til barnemoren og hennes nye mann. Det er forferdelig viktig for barn å vite at de ikke trenger å forholde seg til konflikter foreldrene imellom.

- Men skillsmissen gikk hardt inn på deg?

- Prosessen er alltid vond, men jeg vil likevel si at jeg hadde en såkalt «lykkelig skillsmisse». Det er bedre å våkne alene om morgenen enn å våkne sammen med noen og likevel føle seg ensom. Jeg synes livet har gitt meg så mye. Mange er ikke klar over hvor rikt livet er. Jeg mener; selv om ekteskapet mitt gikk i stykker, kom det jo noe helt fantastisk ut av det, nemlig Martine. Hun beriker både mitt og sin mors liv, sier Traaseth som flere ganger har blitt mer enn oppbrakt over å ha opplevd hvor kort likestillingen har kommet når det gjelder fedres rettigheter i forbindelse med barnefordeling.

- Jeg måtte for eksempel ha morens godkjenning for å få satt «min halvdel» av barnetrygden inn på Martines konto. Sånt er jo helt absurd. Men systemet er gammeldags. Det kreves at fedre skal komme mer på banen, men forholdene er fremdeles mest tilrettelagt for mødrene. Det provoserer meg. Det gjelder ikke bare systemet. Mange synes også det er galt at Martine er annen hver uke hos meg. «Hva er galt med moren som slipper datteren sin så mye fra seg», kan jeg høre av og til. Også fra såkalte fagfolk. Men hva slags fagfolk er det? Det sitter en masse mennesker i betydelige posisjoner som synser over en lav sko. De hevder at det ikke er bra for barnet å være like mye hos far som hos mor i de tilfellene hvor begge er fullt ut skikket til å være foreldre. Men ingen kan legge frem noen form for dokumentasjon på at det er tilfelle. Det er ren synsing og konservatisme, fnyser pappa.

Han er svært opptatt av at Martine skal få en stødig og fullverdig ballast med seg i livet. Det er blant annet derfor han har valgt å la datteren gå på Oslo Montessori skole. Der legger man veldig stor vekt på dette med respekt og menneskeverd. Akkurat som unge Knut Thomas lærte av sin kjære gamle skolelærer Korsæth i Tønsberg.

Jo, det er nok slik at historien gjentar seg...

Knut Thomas Traaseth
Født: 8. februar 1966
Stilling: Administrerende direktør i Aksjonærforeningen
Bor: Gråkammen i Oslo
Sivilstand: Singel. Har en datter, Martine, på åtte år som han er halvtids alenepappa for.
Kjører: Sølvgrå BMW 528i Touring
Utdanning: To av tre mulige år på handelsgym. To år ved Hurtwood House International College i Surrey i England. Noen kurs i organisasjon, ledelse og ett år med markedsføring, men han har ingen grad eller tittel.
Karriere: Han var innom skipsmegling, eiendomsmegling og business før han slo ut i full blomst og fant sin rette plass i Aksjonærforeningen. Der har han gjort det mesterstykket å bringe foreningen opp fra en middelmådig interesseklubb for småaksjonærer til å bli en effektiv vaktbikkje som passer på at spillereglene i aksjedemokratiet følges.
For øvrig: Folk som har med Aksjeforeningen å gjøre er ikke ukjent med at det kommer fakser og e-post fra Traaseth midt på natten. Han liker å sitte og arbeide ut i de små timer. Når alle er gått hjem for dagen, blir gjerne Traaseth sittende på kontoret i Hydro-bygget i Bygdøy Allé 2. Da spiller han musikk på full guffe. Gjerne Blues Brothers og Aretha Franklin. Da jobber Traaseth godt.
Han har ingen egne aksjer. Ingen ting tilsier at han ikke kan ha det, men man vil være helt på den sikre siden. Ingen skjulte agendaer.