Portrettet: Valkyrien i Odin

Investeringsdirektøren i Odin Forvaltning, Ragnhild Wiborg, har ord på seg for å være et skikkelig rivjern av et fruentimmer som kan alt, fikser alt og er best i absolutt alt. Dertil er hun svensk.

Når fondsforvalterne må stå skolerett for kredittilsynssjef Bjørn Skogstad Aamo som hudfletter spekulative aksjefond, rykker Odins aksjefond opp i têt i analyseselskapenes fondsrangering. Og Ragnhild Wiborg - Odins valkyrie, krigsgudinnen som rår for mannefall eller seier - kan igjen kneise med nakken og vise frem toppkarakter, mens konkurrentene står på sidelinjen og flekker tenner.

Hun forvalter sparepengene til omtrent 230 000 nordmenn. Det tilsvarer omkring 20 milliarder kroner i året. Hun slo svenskene på hjemmebane i 2001, da hadde Odin det beste Sverige-fondet. Og i 1999 ble hun kåret til Europas beste enkeltlands-forvalter i konkurranse med 70 - 80 nominerte.

- Lipper-prisen, ja. Den blir delt ut hvert år av verdens største fondsrankingsfirmaet Lipper, som for øvrig eies av Reuters. Prisen ble utdelt i Zurich år 2000, på en slags Oscar-tilstelning for fondsforvaltere.

Og det var faktisk kult. Da fikk man stå på scenen, og takke sin mamma og pappa. Kjempemoro var det, stråler prisvinneren uten snev av falsk beskjedenhet.

Ethvert forsøk på å skyte Odins fremste fondsforvalter og sagnomsuste krigsgudinne kan med andre ord ende med ragnarok. For hun er ekstremt målrettet, rimelig treffsikker, har egen rifle, går gjerne på jakt og skyter fortrinnsvis med skarpt. Også på storvilt.

Hun er berømt og beryktet for å snakke rett fra levra. Men særlig villig til å røpe strategien under slaget om Kværner sist høst, da hun selv var leder for valgkomitéen, det er hun ikke. Heller ikke vil hun ut med hvor mye Odin tapte underveis, eller utbasunere hvem som var skurker og hvem som var helter på slagmarken.

- Nei vet du, jeg har ikke lyst til å prate mer om det der. Det blir så stigmatisert. Det eneste jeg forbindes med er jo Kværner, Kværner, Kværner..., og Kværner er jo bare et av hundretalls av selskaper vi holder på med. Derfor syns jeg det blir helt meningsløst å elte om og om igjen på det der, sier hun passe irritert.

- PR-byråene var jo ganske rå som bakspillere. Det kan du vel si noe om.

- Ja. Det er helt klart at byråene spilte mange sentrale roller i ulike faser også i denne prosessen. Og det innebærer jo alltid en viss risiko. Men også mediene må jo se på hvilken rolle de spiller i disse prosessene. Det er jo fryktelig mange journalister som er begynt i disse byråene etter hvert. Og man bør iallfall tenke over om man blir brukt i en eller annen form. For jeg tror nok det brukes en god del penger på den virksomheten der. Iblant kan det også være fornuftig. Hvis det er vanskelig for bedriftene å forklare sitt budskap, så spiller jo PR-byråene en viktig rolle som tydelig-gjørere. Så man kan ikke bare se byråene som noe negativt. Men jeg tror man skal være forsiktig når det gjelder de store fightene som har vært i de seneste årene. At man er sitt ansvar bevisst.

Hun lener seg tilbake og gliser:

- Det var forresten derfor jeg likte den der kyllingen så godt...,

- Kyllingen?

- Ja, den som dukket opp på TV2-nyhetene da Jagland ble lagt inn på sykehuset. Fordi den satte lyset på noe viktig.

Først driver man altså og hamrer løs på et individ. Så blir individet dårlig. Og så står man der på skjermen og sier at det er så veldig synd på ham, med et veldig alvorlig blikk. Jeg tror at det viktige her - både når man heier noen opp i skyene eller slår noen ned i bakken - er at man er sitt ansvar bevisst. Og det gjelder alle involverte parter. Enten det nå gjelder PR-byråer, medierådgivere, journalister, meglere eller hvem det nå er, så gjelder det å holde bakkekontakten.

Hun sukker litt.

- Så det må da være ferdig nå... det der. Hvis det eneste folk assosierer meg med er Kværner, som bare er liten brøkdel av hva vi holder på med, da føler jeg at det blir helt feil.

For her sitter vi og har investeringer i Sverige, i Finland, i Norge og you name it, og uansett hvilket land vi er i så prøver vi å ivareta aksjonærenes interesser. Forsøker å få pengene deres til å yngle over tid, for at de skal få en positiv avkastning over tid og meravkastning i forhold til indeks.

Vi er aktive eiere i den forstand at vi tar en aktiv rolle når det gjelder å få frem verdiene av selskapene. Blant annet gjennom bedre informasjon, bedre dividende ved betaling ved tilbakekjøp av aksjer og om det kommer oppkjøp og fusjoner til tilfredsstillende pris. Vi driver ikke med indeksforvaltning, men med absolutt forvaltning. Det betyr at man må ha en tydeligere eller klarere formening om både aksjer, selskaper, bransjer og i vurderingen av disse. Og det prøver vi å gjøre gjennom egne analyser. Vi løper ikke i flokk. Vi leter hele tiden etter bedrifter som er undervurdert.

En lang remse om Odins mange fortreffeligheter følger. Wiborg har tatt styringen.

Hun er født og oppvokst i et velsituert akademikerhjem i Stockholm. Og kom til Norge via Frankrike, Brasil og London før hun slo seg ned i et hus i skogen i Vestmarka i Bærum. Det var for en mann og tre barn siden.

Egentlig var hun innstilt på å studere medisin, i hennes familie ble man ganske enkelt bare leger. Men så fant hun ut at hun ikke ville bli lege likevel, trass i toppkarakterer på gymnaset. Hun ville heller til Paris. Studerte fransk, politikk og historie ved Sorbonne. Rasket like godt med seg kunsthistorie og filosofi også før hun vendte nesen hjemover igjen til den prestisjetunge Handelshøgskolan i Stockholm.

Og hva var vel mer naturlig enn at den nybakte siviløkonomen igjen fikk så innbringende karakterer at hun skaffet seg mastergrad-stipend med fritt leide til eliteuniversiteter over hele i verden.

Istedenfor å kjøre safe og dra til Harvard, valgte hun Sao Paolo i Brasil. Dermed er portugisisk hennes fjerde flytende verdensspråk i tillegg til engelsk, fransk og svorsk.

Med MBAen i lommen la hun Sør-Amerika bak seg og startet sin finanskarriere i London. Først som kreditt- og finansanalytiker med produktansvar for finacial engineering i Scandinavian Bank Group. For så - tre år senere - å bli yngste visepresident i First Bank of Chicago noensinne, med ansvar for corporate finance. Hun jobbet sammen med folk av begge kjønn, fra syv forskjellige nasjonaliteter og fem ulike religioner.

Det var her i hektiske London på slutten av 80-tallet hun traff sin mann Ole Wiborg, som også er økonom. Og innimellom toppjobb, 20 timers arbeidsdag og det hektisk utelivet som fulgte med, klarte den alltid like effektive Wiborg å få til samboerskap, giftermål og midlertidig alenemorskap på kjøpet.

- Hvor lenge bodde du...

- Nesten seks år i London. Og så fikk jeg mitt første barn der.

- Og det gikk bra? Med baby og full direktørjobb?

- Nei, da sluttet jeg faktisk i Chicago. Min mann bodde jo i Norge, og vi var jo da tvungne til å bo på samme sted...

Hun avbryter seg selv og retter:

- Nu ja...tvungna. Man bør jo helst bo i hop når man er gift og har barn sammen.

Da flyttet jeg iallfall til Norge. Uten egentlig å vite...

- ...hva du gikk til?

- Jeg visste vel hva jeg gikk til når det gjaldt min mann i alle fall. Men jeg hadde ikke tenkt særlig på hva jeg skulle jobbe med her. Så jeg kikket litt rundt og havnet på corporate finance, som jeg hadde jobbet med den siste tiden i London. Men det er ganske tungt, og tar som regel mye tid. Og etter hvert innså jeg vel at det ikke var så lett å kombinere med barn, da var det greiere å jobbe på salg og meglersiden.

- Hvordan ble du mottatt i det norske finansmiljøet?

- ...........Mottatt? Tjaaaaa..,

- Finansmiljøet er vel ganske mannsdominert?

- Ja, særlig her i Norge. Mye mer her enn i London og Sverige.

Det forbauset meg. Etter å ha kommet fra en veldig heterogen og profesjonell organisasjon i London, så kom man altså til et lukket finansmiljø som var veldig homogent her i Norge. Der særlig meglerbransjen er ekstremt dominert av gutter.

Hun er kjent for det, å si klart ifra, om akkurat det hun mener. Det er ikke alltid like populært i finansmiljøet. Men en tøffing sier, og det er ment som et kompliment:

«Det er en ting vi gutta setter pris på hos Ragnhild, at hun er et skikkelig mannfolk».

Hun er skeptisk til selskaper som ikke holder hva de lover. Som investor gir hun selskapene inn så ørene flagrer hvis de ikke gjør hva de har sagt at de skal gjøre. Hun regnes for å være ekstremt selvstendig i sine avgjørelser, lar seg ikke påvirke av meglere, og kjører sitt eget løp.

- Men i dette gamet er det lettere å være en kvinnelig leder enn å være kvinnelig mellomleder. For når du er i lederposisjon har du mye større mulighet til å styre din egen tid, for eksempel når du skal ha møter.

Jeg har alltid hatt praktikant. Men da jeg var hjemme med den minste, Alexandra, og hadde hjemmekontor fordi jeg også ville holde meg oppdatert på jobben, hadde vi mange møter med næringslivsledere og analytikere her hjemme hos meg.

- Hvordan tok de det?

Hun flirer.

- De hadde ikke noe valg. Når de ønsket et møte så sa jeg at det var greit. Men da måtte de være så vennlige å lette på rumpen og komme her ut til meg. Det gikk jo like bra, det. Man må bare våge å tenke litt annerledes.

Hun tror bestemt det er mer stas å ha en hemmafru her enn det er i Sverige. Men det har kanskje like mye med dårligere barnehageordninger å gjøre.

- Men jeg tror iallfall at i lengden, hvis man skal få til en fornuftig verdiskapning, så er et heterogent miljø med forskjellige typer mennesker, kjønn, alder og you name it - veldig bra. Det skaper større bredde. Men det er klart, jeg har reagert på at finansmiljøet her i landet har vært så ekstremt homogent.

Og jeg ble forbauset, særlig med tanke på at man roper så høyt om at man har så mange kvinner i politikken. Men jeg tror ikke det nytter med lovfestet likestilling. Jeg tror man er rett og slett nødt til - for å få til større verdiskapning - å dra nytte av de ressurser som ligger både i kvinner og folk fra andre nasjonaliteter. Ikke bare lete etter norske gutter i 30 til 40-årsalderen.

- Tenker du på den evig tilbakevendende debatt om likheten innenfor norske styrer også nå?

- Ja, men jeg syns ikke man skal ha kvotering. Det blir helt feil. Det er bare det at man må anstrenge seg litt mer, for det finnes veldig mange profesjonelle, dyktige kvinner og folk med andre nasjonaliteter som ikke benyttes i styrene.

Iblant, når jeg selv har vært innom disse prosessene, har jeg jo sett at det finnes et veldig stort antall dyktige kvinner og folk fra andre land som kunne sittet i disse styrene selv om de verken er medlem av Gutteklubben Grei eller en engelsk herreklubb. Jeg tror det er viktig å gjøre den lille anstrengelsen å se utover kloningene. For de finnes, det vet jeg jo!

- Apropos det der med mangfold, du snakker jo portugisisk og har filosofi og kunsthistorie fra Sorbonne. Har du nytte av det i norske finanskretser?

- For det første så tror jeg jo at en viss bredde i utdanning eller erfaringsbakgrunn er bra. Men klart at den biten, filosofi og kunsthistorie, ingenting av det kan jeg konkret påstå gjør meg til en betre analytiker. Men jo større bredde du har, desto større bakgrunn har du til å se og lese mønstre.

Når det gjelder portugisisk, så tok jeg jo masterstudiene på Fundacao Getulio Vargas i Sao Paolo, Brasil. Og da var jeg jo nødt til å lære portugisisk, for det er jo ingen som snakket engelsk. Men det var ekstremt nyttig - å se hvordan verden er - istedenfor å ha som utgangspunkt at Skandinavien er verdens navle. For det er det ikke.

Og det er veldig mange som tar utgangspunkt i da at sånn her er det, og så blir det der med Asien og allting litt fjernt hva?

Den erfarenheten å ha bodd i Sør-Amerika, even også ha bodd i Frankrike og England, men kanskje fremfor alt i Sør-Amerika, gjør at du får et annet perspektiv som har hjulpet meg veldig mye. Og i noen konkrete sammenhenger har det naturligvis vært en fordel. For det er klart, prater du språket til noen som du er interessert i å få informasjon fra, så blir de jo så overlykkelige over at du prater språket deres at du får en masse informasjon.

- Praktiserer du ofte portugisisk? Klarer du å holde det ved like?

- Ikke så mye, det går lettere med fransken. Men jeg prøver jo å suge mest mulig til meg hvis jeg hører portugisisk på TV eller whatever. Og jeg bruker jo portugisisk av og til i forretningssammenheng.

- Du har ingen hytte i Portugal eller i Brasil?

- Nei, dessverre. Men jeg har noen venner som jeg har kontakt med og kommuniserer med iblant. Portugisisken er ikke så bra som den var, men engelsken og fransken benytter jeg jo kontinuerlig.

- Tilbake til de hjemlige kulturforskjellene her i Skandinavia. Det blir ofte påstått at svenske styrer er så mye mer profesjonelle enn de norske. Hva er forskjellen?

- Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at om du sammenligner den svenske og den norske børsen, så er jo Sverige som land omtrent dobbelt så stort som Norge, og har en børs som er omtrent åtte - ti ganger større enn den norske, til tross for de norske oljeressursene.

Nå sitter jo mye av rikdommen på statens hender her i landet. Men selv om du tar hensyn til det, så er typen bedrifter også annerledes. Det er en annen form for langsiktig industriell holdning hos forretningsmiljøene i Sverige.

Selvsagt har du begge deler i begge land. Men generelt er det nok en større grad av langsiktighet i den industrielle tenkningen i Sverige.

- Er det derfor du skyr Opticom?.

- Ja, fordi det blir jo ren spekulasjon. For det første er verdivurderingen forferdelig høy ut fra at det er en forskningsbedrift, for det andre så vet vi altfor lite og markedsverdien blir blåst opp på den begrensede informasjonen som finnes.

- Hva syns du da om DnB Markets oppi dette?

- Det har jeg ingen formening om.

- Men dette med forfordeling av enkelte aksjonærer?

- Jeg syns jo at man skal prøve, i alle sånne saker, å ha en rettferdig fordeling ut fra interesser. Men jeg vet ikke, kan ikke uttale meg i denne konkrete saken for jeg vet ikke hvilke avtaler DnB Markets hadde med Opticom når det gjelder fordelingen av aksjer og slike ting.

Og istedenfor å gå den lange veien ved å skaffe seg avkastning via aksjefond og kombinasjonsfond i noen år, for så å gå inn på enkeltaksjer på aksjemarkedet og i etterkant gå inn i gråmarknaden, så er iallfall dette et eksempel på noe som er veldig forskjellig fra Sverige. For her hopper jo folk direkte fra å ha penger på konto og over på gråmarkedet. Det bærer et visst preg av kortsiktighet, har et rent lottomoment. For da spiller man på børsen, mer enn å tenke langsiktig avkastning. Det viktige er jo å investere, ikke spille.

Og selv om det finnes et visst spillemoment også på det svenske markedet, så sier det en del at Opticom for tiden nesten er børsens mest omsatte aksje i Norge. Da kan man jo lure på om det ikke er mer spill enn investering.

- Hvis du skulle påvirke hele det norske næringsliv, hvor ville du først satt inn kreftene da?

- Jeg ville begynt med oljefondet, for jeg syns det er en litt kortsiktig måte å håndtere den rikdommen på. Et bærekraftig næringsliv tror jeg må ha sterk basis i forskning og utdanning.

Uten Karolinska Institutet eller Uppsala Universitet hadde man ikke hatt Pharmasia og Astra. Og uten Chalmers så hadde man ikke hatt Volvo. Jeg tror at man må ta en del av den potten som oljefondet representerer og investere langsiktig i høykvalitative utdanningsinstitusjoner.

Å bruke oljefondets penger til å investere i andre lands forskning og utvikling - som Ericsson, Astra og Microsoft - er nesten sørgelig, syns jeg. At man ikke heller bruker mer penger fra den rikdommen som ligger til en langsiktig investering som jo forskning og utdanning er. Og dette er faktisk noe man burde sette i gang å gjøre nå hvis det skal bli en mulig industri om 20 år.

Hun kunne sikkert blitt en ypperlig næringsminister, hvis bare regjeringen var villig til å flytte statsråd ut i Vestmarka, statssekretæren kunne bidratt med litt barnepass og rådgiverne med litt luking i hennes selvdyrkede grønnsaker slik at hun selv fikk tid til å trene basket eller gå litt mer i fjellet.

Hun er en myndig dame med særlig kompetitiv legning. Og det finnes faktisk dem som påstår at hun både kan være vennlig og sjarmerende, endog være ballets dronning.

Men nåde den som forveksler henne med å være vedheng eller dum blondine. Det finnes en skrekkhistorie fra noen år tilbake, i et av de internasjonale flyselskapene. Det var på den tiden da det ikke var så helt vanlig at unge blondiner fløy kontinentale flighter alene på business class. Tilfeldigvis var flyet nesten fullt, og på setet ved siden av Ragnhild Wiborg ble det plassert en dresskledd mann i passende alder. Den stakkars flyvertinnen kom dermed til skade for å titulere Wiborg som den dresskleddes kone, det gjør hun nok ikke igjen.

Det mest irriterende med Ragnhild Wiborg er at hun takler alt.

- Har du hørt om flink-pike-syndromet, du som er så forbaska flink i alt?

- Nei. Og ikke vet jeg om jeg er så flink heller, men jeg gjør da det beste jeg kan.

- Blir du aldri sliten av å fikse toppjobb, småbarn, møter, venner og fritidsaktiviteter på strak arm? Er du like flink til å gi blanke?

- Jeg har iallfall en del saker som jeg ikke er så flink i. Jeg holder det ikke så... tjusigt på min pult for eksempel, og jeg kunne helt sikkert ha skrevet en mye bedre årsrapport, det blir bare sånn at jeg har ikke tid til det.

Alt ting kan gjøres mer perfekt. Men det struntar jeg ærlig talt i. Jeg forlater den der tredjedelen som aldri ble helt perfekt. Iblant anstrenger jeg meg kanskje litt mer, iblant kommer jeg bare frem til halvparten av det perfekte. Men da får jeg prioritere da, for jeg har ikke tid til alt.

Kanskje jeg skulle holdt en presentasjon mye bedre, kanskje jeg kunne ha trent mer, kanskje jeg skulle ha slanket meg mer ....det skulle jeg i hvert fall ha gjort! Men klart det finnes masser av ting jeg burde vært flinkere til. Men jeg må bare rett og slett gi f-a-e-n.

- Du er kanskje ekstra flink til å gi faen også?

- Javisst, det kan jeg, gi faen. Men ikke bruk det ordet på trykk er du snill, mine barn får ikke lov til å banne.

Men jeg er altså blitt flink til det. Mye flinkere enn hva jeg var.

- Jeg blir grønn av misunnelse av å høre at du er så flink til å være ufordragelig i telefonen.

- Ja, for jeg har ikke tid. Jeg sier det, at jeg ikke tid. Og så legger jeg på røret.

Visst skulle jeg gjerne hatt tid til å sitte og småprate chit chat... Men jeg har altså ikke tid til det. Og jeg tror at de som kjenner meg og respekterer meg skjønner det. Klart at det mange ganger kunne ha vært trevligere å imøtesett alle mulige personers ønsker...

- Det har vel aldri vært noe mål.

- Nei. Men det jeg forsøker å gjøre er iallfall ikke å spre meg over så mange ting. Og så forsøker jeg å delegere. Og når det gjelder meglere og sånt, så har de altså betalt for å få den typen kort avspising i telefonen.

- Du gir altså blanke i om noen sier du er bitchy?

- Neimen altså, jeg vil jo gjerne bli likt av dem som jeg liker selv. Men jeg kan ikke nå over alle. Jeg har så stor kontaktflate. Min familie kommer selvsagt i første rekke, mine venner er også høyt prioritet. Så har jeg kolleger, businessrelasjoner, bedrifter som vi skal treffe, folk man søker informasjon, og visse relasjoner må jo dyrkes mer enn andre. Og da blir det altså visse personer som man må være litt kort mot iblant. Men det varierer fra dag til dag etter hvor mye jeg har å gjøre.

Jeg syns jo ikke akkurat at det er hyggelig at folk kaller meg sånne navn, men det er vel fordi jeg ikke har prioritert dem da. Og sånn er det bare.

- Er det ikke nødvendig for deg å bli likt?

- Nei. I så fall skulle jeg vel ha klappat i hop. Jeg forsøker heller å være relativt ærlig. Det er ikke alle som liker det heller, flirer hun og trekker oppgitt på skuldrene.

I finansmiljøet er hun kjent for å glefse mot sjokkerte mannlige meglere og avspise ditto sarte journalister i telefonen. Hvilket har resultert i hardnakkede rykter om at hun spiser oppblåste finanshvalper til frokost.

Men det gjør hun altså ikke. Hun har ikke tid.