Portrettet: Vågal kraftkar

Det gikk ikke helt som planlagt. Kunne endt riktig ille, faktisk. Bård Mikkelsen er en rutinert fallskjermhopper. Som den gode far han er, ville han at sønnen, Geir Anders, skulle få oppleve hva slags gleder man kan oppleve ved å dingle et sted der oppe mellom det sviktende ozon-laget og den brutale Moder Jord. Sønnen var bare ti år gammel den gang følgende tildragelse fant sted. Det var ikke aktuelt å ta ham med opp i et fly og pælme ham ut derfra. Nei da. Det var på hytta på fjellet. Mikkelsen festet en fallskjerm til den spente og håpefulle gutten. Så bandt han en line mellom junior og en stolpe. Ideen var i og for seg god, den: Når vinden grep tak i skjermen ville den løfte poden opp i luften. Bare litt, slik at han kunne få føling med å sveve. Det var bare det at den ellers så kontrollerte Mikkelsen ikke helt hadde kontroll over vinden. Det gikk bra til å begynne med. Men så økte vindstyrken dramatisk. Gutten for til værs, og den lettere overraskede faderen klarte ikke å få ham ned igjen. Vinden var for sterk. Selvfølgelig kunne han gått inn og satt seg ned for å nippe til en kasse rødvin i påvente av at vinden ville gi seg, men det ville neppe være den beste løsningen. Mikkelsen stanset noen forbipasserende skiløpere og ba om hjelp. Men selv om et ukjent antall velvoksne mennesker halte og dro i linen, kom ikke tiåringen langt nok ned til at man kunne få tak i ham. «Jeg er kald, pappa», var det eneste gutten sa. Han opplevde det hele fra et noe ufrivillig fugleperspektiv, og forsto neppe alvoret i situasjonen. Etter ytterligere anstrengelser klarte imidlertid de iherdige fjellfolkene å trekke ham så nær bakken at de nesten klarte å gripe føttene hans. Men da gjorde vinden et krumspring, skjermen tvinnet seg og gutten deiset i bakken.

- Det var ikke så høyt, så han slo seg ikke. Iallfall ikke nevneverdig, forteller Mikkelsen fra den andre siden av det gedigne bordet i Statkrafts styrerom. Ikke det beste utgangspunktet for å få til den nære og fortrolige atmosfæren jeg gjerne ønsker når jeg skal gjøre portrettintervjuer. Men jeg kan iallfall skimte den ikke alt for storvokste skikkelsen der på den andre siden av eikehavet. Kanskje er dette symptomatisk for Bård Mikkelsen? At han ikke er den som har lettest for å slippe folk tett inn på seg? Han er hyggelig, vennlig, imøtekommende og alt det der, for all del, men han har en tydelig reservert maske plantet midt i det 55 år gamle ansiktet sitt. Smilet har liksom hektet seg fast et sted inne i kjeven slik at det ikke brettes ut i full bredde. Kaffe serverer han også. Men den smaker gammel og besk. Ut fra standarden på Statkrafts nye, lekre hovedkontor på Lilleaker i Oslo er det grunn til å forvente at det kunne vært lagt inn en post for kalkoppløsende kaffetrakterrens på budsjettet. Men det får nå så være.

Bård Mikkelsen er født i Oslo, men foreldrene flyttet til Hafslund ved Saprsborg da han var ett år gammel. Faren var sjefsingeniør i kraftselskapet Hafslund, og gikk den tradisjonelle veien fra å være ingeniør til å bli toppleder. Men det er ingen sammenheng mellom seniors Hafslund-liv og sønnens inntreden i kraftbransjen.

- Jeg har tvangssett flere kraftanlegg og demninger enn de fleste her i landet inntil jeg fikk stemmerett vedrørende ferieavvikling i familien. Somrene og et utall helger gikk med til å jobbe ett eller annet sted i bedriften. Alle ungene i familien måtte det. Vi formelig var Hafslund en periode.

- Så da fikk du nok?

- Vel, jeg har iallfall motstått et betydelig antall tilbud om å bli sivilingeniør.

- Farskompleks?

- Nei, over hodet ikke. Far var ingeniør. Det var hans greie. Da kunne jo jeg finne på noe annet. Det var ikke noe bevisst ønske om ikke å gå i min fars fotspor. Jeg syntes bare det ville være fint å gjøre noe annet, forteller han.

Mikkelsen var det man med rette kan kalle en dovenpels da han gikk på realskolen i Sarpsborg. Av læreren fikk han av og til høre at han ikke burde kaste bort andres tid ved å gå på skolen. Og da den unge slubberten sa at han ville begynne på gym, lo læreren.

- Jeg var utrolig sløv en periode. Hele min intellektuelle kapasitet lå i dvale inntil jeg møtte ei jente jeg ble glad i. Da syntes jeg plutselig det var pinlig å bli betraktet som en som var så sløv. Jeg skiftet prioritering, og begynte å jobbe systematisk. Dro hjem fra skolen, gjorde lekser, dro og trente og la meg tidlig. Og så ble jeg gift. Alt for tidlig, selvfølgelig, men dette forholdet formet meg i retning av mer ansvarlighet. Vi var så unge, og jeg tenkte at jeg kunne prøve å finne en utdannelse med lønn. Dermed valgte jeg krigsskolen selv om jeg nok opprinnelig hadde villet studere realfag og matte.

Om han var sløv på skolen, var han desto mer iherdig når det gjaldt idrett. Han var aktiv innen skøyter, hopp og sykling. På skøyter var han best på de korte distansene med en «pers» på 500 meter på treogførr-syv. Ikke dårlig det på slutten av 60-tallet. Han gjorde det ikke så verst i hoppbakken heller. Har svevd rundt 65 meter. Med samlede ski.

Skjerpingen ga resultater. Etter eksamen på reallinjen ved Sarpsborg gymnas i 1967, kastet han seg deretter bokstavelig talt ut i det militære. Han ble sersjant ved Kavaleriets Øvingsavdeling, Stridsvogneskadron Østlandet og Hærens Fallskjermjegerskole. I 1972 ble han uteksaminert, som beste elev, ved Hærens Krigsskole. Da tok de fleste det som gitt at han ville satse alt på en videre militær karriere. Men nei da. Selv om den unge, dyktige krigsskoleeleven ble fortalt hvordan han skulle legge opp sin videre militære karriere, takket han nei.

- For dem var det helt utenkelig at jeg ikke hadde noen interesser i den retning. Jeg har alltid gått de veiene jeg har hatt drivkrefter mot. Har aldri valgt noe fordi jeg syntes jeg måtte eller fordi andre syntes jeg burde.

- Så da du følte presset fra de stjernedekorerte menn våknet den lille trassige Mikkelsen i deg igjen og sa «nei, det vil jeg ikke. Jeg vil gå min egen vei»?

- Nei, det var ikke slik. Jeg hadde bare ikke tenkt å gå den veien de skisserte.

- Og da går det ikke an å overtale deg til noe annet?

- Nei, altså vel... Jeg ville tilbake til kavaleriet og bli fallskjermjeger. Og da gjorde jeg det.

- Men sta og egenrådig er du ikke?

- Jeg synes ikke det handler om å være sta og egenrådig, men om det å være til stede i sitt eget liv. Jeg vil stå hundre prosent bak det jeg holder på med, ikke la meg trekke og dra i alle slags retninger fordi andre forteller meg hva jeg skulle eller burde gjøre.

- Konen din, Gro, forteller at du har det med å holde ting for deg selv, at du ikke snakker høyt om planer du måtte sysselsette tankene dine med før du er klar for å sette planene ut i livet?

- Jo, det er vel kanskje slik. Det er så mange som legger ut om alle de spenstige vyene de har, men som aldri får satt dem ut i livet. Jeg bruker mye tid på å finne ut om mine ideer har substans før jeg gir dem til kjenne. Jeg behandler ting internt, så å si, og handler aldri på impuls. Første gang jeg tenkte at jeg ville hoppe fallskjerm på begge polene var i 1983, ti år før jeg faktisk gjorde det. Og jeg brukte fem år på å bestemme meg for å ta helikoptersertifikat. Det er eksempler på hvordan jeg kan ruge på ting.

- Og så informerer du konen din om at du bare skal ut en liten tur og hoppe litt på et par poler?

- Hun fikk vel greie på det litt tidligere, men jeg tenkte lenge på det før jeg fortalte noe om planene, ja.

Mikkelsen var (sannsynligvis) den første i verden som hoppet i fallskjerm over både sørpolen og nordpolen. Av praktiske grunner foretok han begge disse forholdsvis kjølige uteaktivitetene iført joggesko.

- Jeg skulle jo ha en fotograf i hælene, og jeg ville jo ikke at han skulle bli skadet om jeg hadde sparket borti ham.

- Neimen så hensynsfullt, da?

- Ja, nei, det høres kanskje ikke helt plausibelt.

- Nei, det gjør vel egentlig ikke det.

- Grunnen er vel heller at jeg ikke tenkte så mye over det. Joggesko er helt vanlig fottøy når du hopper i fallskjerm. Det var rimelig kaldt.

Mikkelsen har foretatt seg en del andre sprell opp gjennom årene. Hans søster Inger-Johanne fortalte med en blanding av sukk og latter at «Bård har en egen propell inni seg. Han liker fart». Akkurat det kan en av hans kamerater fra Forsvaret bevitne. Han avslørte at Mikkelsen innehar «bakkerekorden» i Leopard-hopping. (Leopard er en av Forsvarets pansrede krigskjøretøyer som veier 37 tonn.) Er det riktig?

Mikkelsen holder litt inne med svaret. Liker liksom ikke spørsmålet helt. Det aner meg at han helst ser at hans noe utradisjonelle måter å behandle krigskjøretøyer på ikke når offentlighetens lys.

- Tjaa, sier han og trekker litt på det.

- Informerte, men ikke taushetsbelagte kilder hevder iallfall at du fikk dette monsteret til å hoppe?

- Vel, altså, jeg liker å kjøre fort.

- Som for eksempel da du drev hasardkjøring med representasjonsbilen til Hafslund?

- Jo da, det er riktig det, sier han, og ser sitt snitt til å slippe unna presset om å bekrefte sine forholdsvis ureglementerte Leopard-øvelser.

- Det var slik at jeg jobbet på verkstedet på Hafslund. Jeg var bare 16 år, og jobbet med å vaske biler og annet forefallende arbeid. Det var jo slik at vi alltid «måtte» ta bilene vi skulle vaske ut på en liten runde på gårdsplassen utenfor verkstedet. Dette utviklet seg en smule. Etter hvert ble den lille runden større og større, og farten ditto høyere og høyere til det endte i det ekstreme. En dag sto den flotte amerikaneren klar for vask. Fristelsen ble for stor, og jeg freste rundt i gården med «gliset». Litt uheldig, imidlertid, var det at akkurat da kom min far gående. Sjefen. Han likte på en måte ikke å se den flotte bilen i full skrens over plassen. Ei heller at det bak rattet satt en «mindreårig» - som attpåtil var hans egen sønn. Da var jeg ikke særlig høy i hatten, og jeg tror ikke jeg gikk hjem den dagen.

Mikkelsen ser egentlig ganske ordinær ut. Ikke misforstå: Han er en kjekk og stram og flott kar, bevares, og det er tydelig at han er i sterk og god form - noe som til og med er eksplisitt fremhevet i hans CV. Det jeg mener er at han ser ut som en mann som for det meste bare foretar seg ordinære ting. Men slik er det ikke. Han er bokstavelig talt både høyt og lavt. I tillegg til fallskjermhoppingen driver han med dykking, fjellklatring og helikopterflyvning. Det siste han har kastet seg ut i nå er ski-kiting, en slags vindsurfing med ski. Han holder i en slags drage, eller en form for minifallskjerm, som fanger vinden og trekker ham bortover snøen. I stor fart, selvfølgelig. Mon tro om dette er en erstatning for hoppingen som han har gitt seg med?

- På sett og vis, ja. Det er iallfall en mer familievennlig aktivitet. Hoppingen tok etter hvert opp så mye tid at det begynte å bli et prioriteringsproblem i forhold til familien. Nå proriterer jeg andre ting. Mange trodde det var fordi jeg begynte å få angst etter at jeg mistet en av mine venner i en fallskjermulykke. Men nei!!

- Hva er det som driver deg til å gjøre alle disse tingene?

- Jeg liker å lære. Spesielt liker jeg å lære ting jeg på forhånd opplever som krevende. Jeg har kanskje et utømmelig behov for å oppleve mestring. Det er så vanlig å høre folk si at «de kunne ønske de kunne...» eller «jeg skulle så gjerne ha lært å...» Sånt er jo bare tull. Alle kan lære. Vi lærer hele livet. Vil man lære seg noe, klarer man det. Det dreier seg om å være villig til å underkaste seg andres dyktighet. Å være tillitsfull. Og kanskje også være litt ydmyk overfor andres kunnskaper og kvaliteter. Jeg tror mange lar være å lære seg nye ting fordi de ikke klarer å være ydmyke nok til å erkjenne sine egne begrensninger.

- Men det er kanskje ikke så rart at en del er redde for å dumme seg ut?

- Alle er i større eller mindre grad redde for det. Men da kan man begynne å lære seg at det ikke handler om å dumme seg ut, men om å utvide sine rammer og kvalifikasjoner. Alle må gjennom en investeringskurve når de skal ta fatt på noe helt nytt.

- Har du prøvd deg på noe du ikke har fått til?

- Ja, piano. Jeg prøvde i flere år, men hadde ikke motivasjon til å lære det. Og det er en annen ting som må til for å kunne lære noe: Motivasjon. Man må yte maksimalt for å kunne gå gjennom en læringsprosess eller kall det gjerne investeringsperiode. Men jeg hadde altså ikke motivasjon til å lære å spille piano.

ALLE MENNESKER ER LEKNE

Mikkelsen mener alle mennesker er litt lekne, selv om det ikke ser sånn ut for enkelte. Men samtidig ser han at ikke alle er skapt til å like de samme tingene. Som tandemhopping, for eksempel. Det er flere kvinner enn menn som tør å kaste seg ut i et tandemhopp. Mikkelsen har opplevd mange tilfeller hvor venner og bekjente vil gi et tandemhopp som overraskelsesgave til for eksempel en jubilant. Kvinnene sier som regel ja, men ikke sjelden trekker mennene seg. Det kan kanskje være fordi sunn fornuft vinner, tenker nå jeg. Jeg mener, hva skal det være godt for å kaste seg ut i løse luften festet til noen snorer som fører opp til et overdimensjonert badehåndkle? Noe bedre er det kanskje å være to. Da slipper man å stå alene når man knakker på døren hos St. Peter for å høre om det er noen hjemme.

- Et fremtredende medlem av «Vaselina Bilopphøgges» fikk en slik gave en gang. Men han var meget klar i sin tale: «Je hopper itte fallskjerm!» Det var den gaven, forteller Mikkelsen som innrømmer at han kanskje er litt mer leken enn gjennomsnittet.

- Leken eller ikke, eller tøff eller ikke; det aller viktigste for meg å være til stede i mitt eget liv. Og det er noe alle mennesker kan trene seg opp til å være. Hvis ting blir rutine, eller for enkelt, er du ikke helt til stede. Da bare handler du ut fra refleks eller vane. Det er ikke bra. Da yter du ikke maks.

- Men det kan være ganske behagelig?

- Ja kanskje, men ikke tilfredsstillende. Det tror jeg ikke på. Jeg mener ikke at alle må drive med dykking og klatring og fallskjermhopping for å være til stede i sine liv. En hver må finne sine egne måter å utfordre seg selv på. Når du begir deg ut på noe du ikke behersker, og underkaster deg noen som kan det bedre enn deg, er du virkelig til stede. Da kan du kjenne hvor tilfredsstillende det er å oppleve hvordan du kan utvide dine begrensninger.

- Og det kan like gjerne dreie seg om prydsøm, synkronsvømming og potettrykk som larvespising og basehopping?

- Hva du gjør er ikke vesentlig, men at du gjør noe for å kjenne at du er til stede. At du behersker noe. Trygghet er farlig. Er tilværelsen din for forutsigbar og trygg, og alt du holder på med er for enkelt, står du i fare for å visne hen, sier Mikkelsen.

- Er det slik at du får kick av å hoppe, eller å klatre, eller å dykke, eller å...?

- Kick er ikke et riktig ord. Jeg gjør ikke slike ting for å få noe adrenalinkick. For meg representerte ikke hoppingen noe spesielt stressnivå. Å gjøre slike ting er rett og slett konsentrasjonsøvelser. Jeg opplever det stimulerende, ikke spennende eller utfordrende. Strikkhopp, for eksempel, kan jeg om så gjøre med dressen på mens jeg pusser tenna. Det er ikke slike ting jeg finner utfordringer i. Hvis drivkraften for å hoppe i strikk eller fallskjerm er å være macho, blir det helt feil. Uansett hva man velger å gjøre her i livet, skal man gjøre det for sin egen del. Ikke for å imponere andre.

Mikkelsens yrkeskarriere er like imponerende som den er mangfoldig. Han endte sin militære løpebane som rittmester og fungerende sjef for Stridsvogneskadron ved Troms landforsvar i 1977. Da ble han salgsingeniør ved Raufoss AS., Året etter ble han personalsjef ved Norzink AS. Etter fire år tok han over stillingen som assisterende direktør for selskapet. Da hadde han i mellomtiden tatt sin bedriftsøkonomiske eksamen. I 1984 ble han banksjef i DnC på Gjøvik. Nye fire år går, og Mikkelsen tar til vingene. Han blir administrerende direktør i Widerøe’s Flyveselskap A/S og konsernsjef i Widerøe.

Da gjensto det bare å få seg en jobb til sjøs, så å si. Han trådte inn som konsernsjef i Ulsteinkonsernet i 1997. Men han ble ikke heller ikke lenge i denne posten. Etter to og et halvt år på nordvestlandet hopper haren videre til Oslo og til Oslo Energi Gruppen hvor han blir konsernsjef. Og for to år siden tiltrådte han som konsernsjef i Statkraft SF.

- Mange har nok lurt litt når de ser min CV, sier Mikkelsen og legger inn en liten unnskyldende mine i det ellers så trofast beherskede ansiktet. - Det kan se ut som om jeg bare hopper fra tue til tue og ikke er lenge nok på hver plass til at jeg virkelig kan lære de ulike bransjene. Men jeg ser det ikke slik. Jeg har alltid fullført de oppgavene jeg hadde satt meg fore før jeg gikk til neste. Jeg ble for eksempel tilbudt å gå til Ulstein nesten et år før jeg takket ja. Men jeg ville fullføre jobben i Widerøe først. Og enda en ting: Jeg har ved hver endring investert masse tid på å sette meg inn i organisasjonene, menneskene, systemene og rutinene før jeg begynte å styre. Min forse er at jeg bruker mye tid og intuisjon før jeg føler jeg er i en beslutningsposisjon.

- Intuisjon? Kan du lede en bedrift basert på intuisjon?

- Ikke bare, selvfølgelig, men intuisjon er viktig. Jeg har etter hvert fått veldig god intuisjon, og det er sjelden den svikter meg. Det handler om å være både ydmyk og systematisk. Jeg har sterke meninger om hvilket verdigrunnlag en bedrift skal drives etter. Jeg har vært innom mange bransjer, ja, men «slagene» står mellom mennesker uansett bransje. Og når man har med mennesker å gjøre, kan man ikke bare tenke bedriftsøkonomi.

Man må vite at man har med mennesker å gjøre, sier Mikkelsen som blant alle de spennende lederoppgavene han har hatt ennå har et spesielt forhold til Widerøe Flyveselskap.

- Widerøe er distriktenes livsnerve. Å lede det selskapet er noe av det mest krevende og verdifulle jeg har vært med på. Det er svært viktig for meg at vi har et livskraftig og lønnsomt næringsliv i distriktsnorge. Verdiskapning i distriktene er helt avhengig av effektiv infrastruktur. Å investere i denne infrastrukturen er meget samfunnsøkonomisk lønnsomt. Vi må benytte Norges naturlige ressurser til å være en viktig internasjonal aktør. Og det kan vi klare på flere områder. Vi kan bli mye bedre og større innenfor skipsfart og skipsindustri, havbruk, turisme, energi og selvfølgelig olje og gass. Vi har mye å gå på innenfor alle disse områdene. Og alle disse næringene har sterke forankringer i distriktsnorge. Det som er feil i Norge er at vi er så vant til å tenke at om noe blir stor i norsk målestokk, så er det godt nok. Det mener jeg er helt feil. Vi må i det minste lære oss til å forholde oss til en europeisk målestokk. Vi må skape strukturer som tenker internasjonalt. Det er ikke noe motsetning i det og det å drive god distriktspolitikk.

- Kan Statkraft bli Europas største kraftselskap?

- Det er mulig. Iallfall kan vi bli et ledende kraftselskap i Europa. Men da må vi over i de store transaksjoners verden. Vi kan vokse oss store og sunne gjennom både kjøp, nyutvikling og store satsninger i andre kontinenter. Ambisjonene i dag er å bli ledende i Europa på miljøvennlig energi, sier Mikkelsen.

SØRPOLEN OG ELVIS

- Jeg har en filosofi som går på at det er ting du kan gjøre noe med, og ting du ikke kan gjøre noe med. Jeg har trent på å legge til side det jeg ikke kan gjøre noe med. Det høres kanskje enkelt og klisjeaktig ut, men jeg sier det likevel med litt smerte. Slik læring kommer ikke helt av seg selv.

- Man må være til stede...?

- Ja! Man må være til stede for å kunne lære seg å skulle mellom vesentligheter og uvesentligheter og mellom hva du kan endre og hva du ikke kan endre. Slike prosesser kan være tunge og vanskelige, men er svært nyttige. Etter hvert som man tenker slik, kommer man frem til at det faktisk er svært mye man kan gjøre noe med. Og det er jo oppløftende.

- Er det vesentlig eller uvesentlig å hoppe i fallskjerm over sydpolen?

- For mange ville det være komplett meningsløst. For meg var det verdifullt. Men jeg opplevde noe der nede som jeg lærte mye av nettopp i sammenheng med det vi snakker om nå. Vi ble værfaste i nesten en måned der nede. Flyet fikk motorhavari, og vi måtte vente i to uker på å få en ny flymotor som måtte flys ned fra Miami. Hjemme var det styremøter og andre viktige ting som skulle skje. Det kunne jeg ikke gjøre noe med. Jeg kunne bare vente. Til å begynne med var det plagsomt. Men etter hvert ble jeg fortrolig med at jeg faktisk ikke kunne gjøre noe med situasjonen, og roet meg ned. Da forsto jeg at livet ikke er antall dager vi lever, men antall dager vi husker. Det gjelder å fylle livet med øyeblikk med verdier. Det ville jo vært totalt bortkastet å tilbringe flere uker i et isøde for så senere å ikke kunne fremkalle andre minner enn fortvilelse over at jeg ikke rakk et styremøte.

- Et dramatisk malapropos: Du er Elvis fan?

- Vel, jeg må innrømme at jeg synes det er en viss andakt over Elvis´ Hawaii-konsert. Eller for å si det på en annen måte: Det er ingen som matcher Elvis. John Lennon sa det greit og enkelt: «Before Elvis there was nothing», sier han. Og nå, for første gang under denne samtalen, kommer smilet i frem hele sin velde både over munnen og i øynene. Riktig sjarmerende.

- Og hvordan går foten når du hører Elvis-låter?

- Jeg danser gjerne og ofte. Dans var jo obligatorisk på krigsskolen.

- Elvis skrev vel et heller beskjedent antall låter beregnet på polonese?

- Vel, jo, men jeg lærte iallfall å danse som ung, og det burde alle mennesker lære seg.

- Så du er kanskje god på flørting og kurtise også?

- «Tiurleik» burde være obligatorisk for alle. Dans innebærer både kurtise og fysikk, men det dreier seg også om mestring og det å være til stede.

- Ja, det å være til stede må vel sies å være en forholdsvis grunnleggende forutsetning i pardans.

- Jo, men også i dypere forstand. Alt dreier seg om å være til stede i seg selv. Musikk og dans må føles, oppleves og sanses. Da først får du virkelig utbytte av det, sier Mikkelsen og danser videre i livet - så absolutt tilstedeværende.

Bård Martin Mikkelsen
Født: 31. mai 1948 i Oslo, men flyttet til Sarpsborg ett år gammel.
Stilling: Konsernsjef i Statkraft SF.
Bor: I et hus med villmarkspanel og gress på taket på Hosle i Bærum.
Sivilstand: Gift med Gro, fire barn. To voksne fra første ekteskap pluss Marius på 11 og Maren på åtte.
Kjører: BMW X5 diesel, Harley Davidson og Bell 206 helikopter.
Ligningsinntekt 2001: 2,5 millioner
Ligningsformue 2001: 238.000
Utdanning: Eksamen fra Kavaleriets Befalskole i 1968, Eksamen fra Hærens Krigsskole i 1972, Bedriftsøkonomisk eksamen i 1981,
INSEAD Executive Programme i 1986.
Karriere: Salgsingeniør ved Raufoss AS, personalsjef og assisterende dir. i ved Norzink AS., banksjef i DnC på Gjøvik, konsernsjef i Widerøe, konsernsjef i Ulsteinkonsernet, konsernsjef i Oslo Energi Gruppen og nå konsernsjef i Statkraft
SF og styreleder i Arcus ASA og nestleder i AVINOR AS.
For øvrig: I tillegg til å være medeier i et helikopter, kjører Mikkelsen motorsykkel. Som 18-åring hadde han en Norton 500 1954 modell. For en stund siden ville han kjøpe seg tohjuling igjen. EnHarley Davidson. Den var turkis. Ingen innertier, men så kjøpte han den også usett. Nå står en lekker sjøblå brum-brum i garasjen. Når han ikke klatrer eller dykker eller kjører ski-kiting, eller jobber, leser han gjerne Hemingway, Jan Guillou, biografier og historie. Det gjør han gjerne mens han nipper til et glass hvitvin eller fem.