Portrettet: Trives på toppen(e)

Liker du å fiske, Bergesen?

- Å ja da.

Det var dumt, tenker jeg. Det hadde vært mye morsommere om han ikke kunne fordra å fiske. Men slik er det altså ikke. NHO-direktøren Finn Bergesen jr. har jobbet med fiskerispørsmål gjennom storparten av sitt voksne liv. Tidlig på 70-tallet ble han ansatt i Fiskeridepartementet med ansvar for internasjonale fiskerispørsmål og havrettsforhandlinger. Senere ble han norsk fiskeriattache i Washington og Ottawa. Han har vært generalsekretær i Norges Fiskarlag og administrerende direktør i Norges Sildesalgslag. Og så liker han altså å fiske. Han setter garn i Flevann i Hemsedal, og drar opp en god del fisk, forteller han. Men det er liksom noe industrielt over garnfiske, synes jeg. Det begynner å nærme seg næringsvirksomhet. Mon tro om han kan tre en sprellende mark full av dødsangst på en krok?

- Ja visst! Det gjorde jeg mye som guttunge. Vi pleide å fiske ørret i Hemsila nord for Gol.

Ikke noe poeng å hente der heller. Da er det bare å trå til med titusenkronerspørsmålet:

- Hva er en Scomber scombrus?

- Makrell, svarer han uten å blunke. Men et lite smil lurer seg fram i ansiktet hans - som om han tenker; «ikke skal en lurvete journalist komme her og sette meg fast på noe som har med fisk å gjøre, nei». Fisken han trekker opp, lager han rakfisk av - sånn mat som til og med kan skremme vannet av åtseletere der det ligger halvråttent og stinker. Men der tar jeg feil, mener Bergesen:

- Det handler ikke om forråtnelse, men om fermentering, opplyser han - som om jeg skulle synes at en real fis lukter bedre om man i stedet kaller det for å slippe en liten due.

SPØKEFUGL

Finn Bergesen er født i Bergen, men som 6-7 åring flyttet han til Gol i Hallingdal hvor faren jobbet som banksjef. I dag har han et talemål som er en noe ubestemmelig blanding av de to dialektene. Men han slår nærmest automatisk over til flytende halling eller bergensk om han kommer i snakk med folk fra de trakter.

Han er utdannet jurist, og finansierte sine studier i sin helhet med å jobbe som nattbefal i militærpolitiet. Fri for gjeld endte han studiene i 1973. Han fikk jobb i Fiskeridepartementet hvor han blant annet jobbet med FNs havrettskonferanse sammen med fiskeriforkjemperen Jens Evensen og Paris-fareren Arne Treholt.

- Det var en interessant oppgave for en ung jurist. Fisk er vesentlig for Norge, og de juridiske sidene av saken er uhyre sammensatte og kompliserte. Dessuten spiller og spilte Norge en betydelig rolle i denne sammenhengen. Alt dette gjorde at jeg syntes det var interessant å fortsatte å jobbe innen fiskerinæringen, forteller han.

Han ble i fiskeribransjen i samfulle 23 år. Og han likte seg. Ikke minst på grunn av menneskene i denne bransjen.

- Jeg liker å være direkte, og det kan man trygt si at fiskerifolk er. Da jeg satt som leder for Fiskarlaget fikk jeg stadig kjeft. Og jeg ga kjeft tilbake. En gang jeg arbeidet med en noe tilspisset situasjon i forbindelse med lofotfisket, ble jag «avsatt» to ganger i et innlegg som ble holdt under ett av møtene vi hadde. Men jeg ble «tilsatt» igjen litt senere, forteller Bergesen med sitt påtakelig tilbakeholdende smil.

Det er snodig dette med Bergesens smil, forresten. Når han lar seg intervjue er smilemusklene i en slags hviletilstand. Ikke at han ser sint eller alt for alvorlig ut, nei da, men han avslører ikke et snev av spøkefuglen i seg. Alle som kjenner ham vet at ingen ler bedre av sine egne historier enn nettopp Finn Bergesen jr. Og når han ler, ler han hjertelig. Manglende smil til tross, bak de noe konservative brillene befinner det seg et par øyne som tydelig avslører at han er en godlynt og vennligsinnet mann. Litt skøyeraktig, også. For han er litt av en skøyer. Han stortrives når han kan spille venner og kolleger et puss. En gang han skulle ta med seg sine tre sønner, lot han dem tro at de skulle på fjellet. Men i siste liten ba han alle ta med seg pass, og til alles store overraskelse endte de opp på fotballkamp i England. Kona hans har vært gjennom det samme. Hun fikk beskjed om å pakke ned varmt tøy og lue og slikt, uten at hun fikk noen fyldestgjørende forklaring. Noen timer senere satt de begge komfortabelt og nøt en konsert i Wien.

PRESIS OG PUNKTLIG

Bergesen er en meget presis og punktlig mann. Det ser han svært gjerne at andre også er.

- Folk som kommer for sent, stjeler av andres tid. Og det er ikke bra.

- Har du kommet for sent selv noen gang?

- Nei.

- Er du tilhenger av stemplingsur?

- Jeg er ikke opptatt av når folk kommer på jobben, bare de gjør det de skal gjøre. Men har man en avtale, holder man den, slår han bestemt fast.

Det blir sagt om Bergesen at han aldri kompromisser og at han er ganske sta. «Han er ikke en brautende og pralende bergenser, men en sta hallingdøl», fortalte en tidligere kollega. Men Bergesen selv mener at han er mer fleksibel når det dreier seg om forhandlinger.

- Det er nødvendig å være mer fleksible når man forhandler. Da må man gjøre sitt ytterste for å forstå hvorfor motparten gjør det han gjør og sier det han sier. For å kunne komme frem til gode løsninger, må jeg prøve å forstå selve grunnlaget for motpartens synspunkter. Sånn sett er jeg vel ikke mer sta enn at jeg kan endre standpunkt om noen kommer med de riktige argumentene. Men når det gjelder mine egne fundamentale verdier, er det annerledes. Da er jeg nok ganske bestemt, innrømmer han.

- Var din selvvalgte og noe overraskende avgang som direktør i Kavli Holding et utslag av din stahet? Du fikk det ikke som du ville?

- Nei, det vil jeg ikke si. Eierne og jeg hadde bare ulike oppfatninger om hva som var riktig for bedriften. Eierne bestemmer, og jeg tok konsekvensen av det, og søkte avskjed, sier Bergesen - som om det skulle være noen overraskelse.

- «Høy rettferdighetssans er både en styrke og et problem», skal du ha sagt. Hva mener du med det?

- Har jeg sagt det?

- Noen hevder så.

- Vel, rettferdighet er uhyre vanskelig begrep. Det har noe subjektivt over seg. Det ser vi stadig vekk. En person eller gruppe finner noe urettferdig, mens andre finner det samme svært rettferdig. Men jeg mener rettferdighet handler om å behandle folk på en redelig og ordentlig måte. Det kan man utmerket godt gjøre om man er aldri så uenig i sak.

FAMILIEMANN

Alle jeg snakker med fremhever Bergesen som en utpreget familiemann. Han har tre sønner og en datter. Alle har gått den akademiske veien. Datteren Norunn gir sin far de beste skussmål: «Jeg beundrer ham veldig. Han har alltid vist meg respekt. Og så er han ekstremt engasjert i alt han gjør. Det har jeg satt veldig stor pris på. Han har ikke dyttet sitt engasjement på meg. Bare oppfordrer til å stå på. Selv om han har vært mye borte, er han veldig til stede når han er til stede. Derfor har vi også et veldig nært familieforhold», forteller hun på mobil fra hytta i Hemsedal, familiens andre hjem. Der møtes både familie og venner ofte.

Bergesen er vill etter å gå på ski i fjellet. Når familie og venner er samlet på hytta i Holdeskaret, skal han på tur. Det har alltid vært slik. Men det dreier seg ikke bare om hyggelige småturer med kvikklunsj og appelsin. Nei, Bergesen skal alltid opp på toppene. Det er jo der han trives best, for å si det slik.

- Det er to belønninger ved å komme seg opp på fjelltopper. Det ene er den fantastiske utsikten, og det andre er det fenomenale rennet nedover igjen, sier Finn (alias Sondre) Bergesen.

Han kan ikke fordra maskinpreparerte løyper, og går derfor på fjellski med stålkanter så han kan ta seg frem i urørt lende.

- Ligger det noe symptomatisk i dette? Må du alltid lage dine egne spor?

- Jeg er kanskje en annerledes leder, hevdes det, kommenterer han kort.

RAM TIL Å LØPE

Bergesen er ram til å løpe. I følge hans bror var han et naturtalent innen friidrett som ung, men han var for lat til å drive systematisk trening. Men som voksen tok han seg kraftig opp. Da han var over femti år løp han New York Marathon på imponerende 3.27. Det er fort, det, for en godt voksen mann som i sitt voksne liv aldri har drevet aktiv idrett.

- Jeg løp mye, spesielt i fjellet, både på ski og til fots. Nå er det blitt mindre. Men jeg trener ikke riktig. Når jeg tar meg en løpetur, legger jeg bare inn et visst antall kilometer, og så er det bra nok for meg. Kvantitet og ikke kvalitet med andre ord. Jeg synes det er så kjedelig å strekke ut etter en løpe- eller skitur. Jeg liker ikke å gjøre kjedelige ting. Å strekke ut er kjedelig. Og konsekvensen av det er at jeg har en del muskelproblemer, forteller han.

Bergesen er tydeligvis av den typen som følger fjellvettreglene: Han har alltid en ekstra skitupp i sekken slik rutinerte fjellfolk anbefaler. Noe som imidlertid ikke er like fornuftig er at skituppen også ligger i sekken når han går på tur om sommeren.

- Det er kjekt å ha den der. Da vet jeg hvor den er, forklarer han, men fortsetter med litt hevet, antydningsvis myndig stemme: - Vi må snakke litt om jobb også!

Jo da, vi kommer til det, forsikrer jeg, men først litt mer om hans bakgrunn. Som guttunge spilte Bergesen trompet i musikk-korpset. Ikke var han spesielt talentfull, og han klarte slett ikke å holde takten. Magnar Lund Bergo, som er stortingspolitiker i SV i dag, spilte trommer. Til tross for Bergesens urytmiske fremferd mener Bergo det var noe befriende over den tiden.

- Han sa til meg en gang at «den gang kunne jeg tvinge deg til å gå i takt». Han skulle nok gjerne likt å ha kunnet gjøre det i dag også, humrer Bergesen, som fikk en trompet i gave av familien til sin 50 årsdag.

- Det var en ren sjikane, fastslår han.

TILHØRER DEN «GAMLE SORTEN»

Bergesen hadde den oppfatningen som ung at han kunne bli god i alt mulig. Han hadde lyst til å bli god i idrett, og kunne nok blitt det om han hadde vært tålmodig og utholdende nok til å drive med systematisk trening. Men det var også så mye annet han ville være med på. Trompeten krevde sitt, han var med i speideren og så leste han mye. Etter hvert påtok han seg en del småjobber. Han lastet opp biler med ved, var med å drive sau med fra fjellet om høsten, hjalp slakteren med å salte skinn, smurte biler og plantet skog. Med andre ord var han en ordentlig «bygdeungdom».

- Har du gått på noen nederlag i livet?

- Ja, det har jeg vel?

Han dveler et drøyt sekund før han fortsetter.

- Men hva er et nederlag? Jeg har ikke opplevd store nederlag som menneske. Stort sett har jeg hatt det veldig bra i livet. Men kanskje i jobbsammenheng har jeg følt nederlag ved noen anledninger...

- ...Som i Kavli-saken?

- Nei, det var ikke noe nederlag. Jeg kan ikke komme med noen klare eksempler. Det er vanskelig å innrømme slike ting, spesielt overfor seg selv, sier han en anelse tankefullt og med en delvis skjult mine som forteller at han gjerne ønsker å forlate temaet.

- Lærer man mer av nederlag enn av å seire?

- Å seire har noe positivt over seg som skaper energi og entusiasme, mens tap og nederlag ofte fører til det motsatte - iallfall for en stund. Det er bare viktig å ikke la seg blende av sin egen suksess. Jeg tror det er viktig hele tiden å ha folk rundt seg som kan si deg i mot. Det skal være motforestillinger og meningsbrytning i en ledergruppe.

- Men på hjemmefronten, da? Der er du vel av den litt gamle sorten som liker å ha det siste ordet?

- Ja, jeg er nok det. Om ikke jeg må ha det siste ordet bestandig, passer jeg nok best inn i det noe gammeldagse rollemønsteret, erkjenner NHO-direktøren.

Bergesen er ikke tilhenger av kvinnekvotering, men er aktiv pådriver for at det kommer flere kvinner inn i ledende stillinger.

- Kvinner tenker annerledes enn menn, og det er viktig å ha folk rundt seg som tenker ulikt og som har ulike roller. På den måten skaper vi mangfold. Problemet er at folk utvikler seg i nettverk og at de fleste nettverk hvor ledere utvikler seg består og styres av menn. Derfor synes jeg det er viktig at kvinner kommer inn i disse nettverkene. Men nå er det jo slik at mange dyktige kvinnelige ledere velger å gå inn i offentlig sektor. Grunnen kan selvsagt være at de velger å ikke ta opp kampen mot det de kan oppleve som en mannsbastion i det private næringsliv. Det er en utfordring vi i det private må ta alvorlig. Jeg mener at om vi skal få en bedre balanse mellom kvinner og menn i ledelse, må det en holdningsendring til hos begge kjønn, sier Bergesen.

BEDRE TIL Å LEDE ENN BLI LEDET

- Det sies at du kanskje er bedre til å lede enn til å bli ledet. Er det riktig?

- Tror nok det. Men nå har jeg vært leder siden jeg var ganske ung, så jeg har flere erfaringer i å lede enn å bli ledet. Likevel har jeg alltid hatt et godt forhold til mine overordnede.

- Nå tenkte jeg mer i familiesammenheng?

- Vel, jeg har mine grenser, men håper også jeg oppfattes som tilpasningsdyktig selv om jeg må innrømme at jeg nok er den staeste i familien.

- Tåler du kritikk?

- Å ja. Får jeg kritikk som går på måten jeg har utført en jobb på, er det OK. Men om kritikken er rettet mot meg som menneske, kan det kjennes vondt. Det beste er å opptre på en slik måte at jeg unngår kritikk.

Bergesen erkjenner at han av og til kan få kritikk av sin kone, Gunn.

- Hun kan finne det forholdsvis utilfredsstillende når hun forsøker å prate med meg mens jeg samtidig ser på TV og leser en bok. Det kan jeg jo forstå.

- Hvor lenge kan du sitte i en stol uten å gjøre noen ting?

- Det er jeg ikke i stand til i det hele tatt. Jeg må alltid ha noe å drive med. Jeg kan riktig nok se på TV, men jeg må alltid ha en bok eller et kryssord for hånden slik at jeg kan utnytte tiden. Den tiden vi har til disposisjon skal brukes til noe. De neste fem minuttene i livet ditt kommer aldri tilbake, sier han.

- Hvor fort leser du en bok på la oss si 300 sider?

- En krimroman kan jeg komme meg gjennom i løpet av en kveld. Men jeg bruker lengre tid på bøker hvor hver enkelt setning betyr noe, hvor språket er presist og blomstrende og når jeg kan gjenkjenne personer eller personlighetstrekk gjennom det jeg leser.

Bergesen er ingen kostholdsfreak. Han spiser og drikker alt som kan spises og drikkes. Men han tilbereder ikke noe selv. Ei heller bidrar han med annet husarbeid - bortsett fra å rydde litt innimellom.

- Jeg hjelper lite til hjemme. Men jeg er flink til å rydde. Det er fordi jeg har behov for orden. En liten ting som betyr veldig mye for meg er at ting forblir der jeg har lagt dem. Om noen låner eller flytter på noen av tingene mine uten å legge det på plass, kan jeg bli irritert. Jeg må vite hvor ting er, avslører han. - Men vi må altså få tid til å prate litt om jobb, poengterer han igjen.

- Har du gjort noe skikkelig galt i livet?

- Ja masse. Som gutt. Men som voksen tror jeg at jeg har skikket meg vel. Jeg kjører kanskje litt for fort av og til.

- Har du fått noen fartsbøter?

- To. Men ingen i Norge. Jeg har fått én i USA og én i Tyskland.

DÅRLIGE TIDER

Bergesens svar blir knappere og knappere etter hvert som min tilmålte tid er i ferd med å renne ut. Han ser diskret på klokken og forteller at han må forberede et foredrag.

- Hva synes du om sutrementaliteten i samfunnet?

- Vi har det så godt her i landet at vi leter etter noe å klage over. Det synes jeg mange ganger er grovt. Vi har aldri hatt bedre lønninger, mer velferd, kortere arbeidstid, bedre helsestandard og bedre tilbud fra helsevesenet. Og de gamle har det bedre enn noen sinne. Det er kun noen få som virkelig lider. Men slik samfunnet fremstilles i mediene, kan man få inntrykk at alle over 70 har det forferdelig. Slik er det ikke.

- Men hva med sutrende bedriftsledere?

- Jeg synes ikke de sutrer så mye. Vi må jo ha forståelse for hvor vanskelig det er for næringslivet i dag. Det går jo lukt utfor bakke nå med så høy rente og kronekurs. Å ytre fortvilelse er ikke det samme som å sutre.

- Tar du det personlig inn over deg at det står så dårlig til i dagens Norge?

- Nei det er ikke slik at jeg får vondt i magen, om det er det du mener. Men jeg er frustrert over at vi ikke har fått politikerne til å sette inn de riktige tiltakene tidligere. Politikerne i dag bruker alt for mye tid på å fordele skyld og rakke ned på andres program. I stedet burde de konsentrere seg om å fremme sitt eget budskap. Det er det vi velgere vil høre noe om. Jeg har et inntrykk av at politikerne har kommet inn i en ond sirkel der de må rakke ned på andre for å fremheve seg selv. Det er en uting, sier Bergesen. Hadde han hatt anlegg for å fnyse offentlig, hadde han gjort det.

- Er EU den eneste løsningen for Norge?

- Ja, spesielt nå når EU blir utvidet til 25 land. Hva er så eget med oss at det er fornuftig å stå utenfor? Det er svært utilfredsstillende å skulle henge etter alt som skjer i Europa og samtidig å drive særnorsk politikk. Bevaring av selvråderetten som har vært Nei-sidens viktigste argument, er nå blitt et vesentlig argument for å gå inn i EU. Vi vil i mye større grad kunne ta vare på det særnorske ved å være en del av fellesskapet. Om vi ikke går inn, vil vi bare måtte dilte etter alt som skjer ute i Europa og miste muligheten til å dyrke viktige norske anliggender. Vi har allerede avgitt så mye makt til blant annet WTO at det ikke er særlig mye igjen å ha selvråderett over. Den selvrådende nasjonalstaten eksisterer ikke lenger. Vi kan ikke lenger operere og tenke som vi gjorde for 20-30 år siden.

- Norske ledere er generelt dårligere betalt i forhold til mange andre land. Er de mindre profesjonelle også?

- Nei, det er de på ingen måte. Vi har et meget profesjonelt næringsliv. På en rekke områder er vi også verdensledende. Det må vi ikke glemme. Norge har og har alltid hatt en betydelig internasjonal virksomhet gjennom blant annet fiskeri, energi og tungindustri. På kulturfronten også. Både Grieg, Ibsen og Dahl dro nedover i Europa for å arbeide og vise fram Norge. Vi tilhører Europa.

- Trenger EU Norge?

- Nei, EU lever godt uten oss. Fisken vår og gassen vår får de uansett medlemskap eller ikke. Men vi trenger EU for fortsatt å kunne drive annen lønnsom næringsvirksomhet her i landet.

- Men om EUs fiskeripolitikk skulle gjelde for Norge vil det se stygt ut for norsk fiskerinæring?

- Norsk fiskeripolitikk er bedre enn EU sin, ja. Men nå skal den reforhandles, og vi burde være med å påvirke den prosessen.

- Vil det være næringsvirksomhet nord for Trondheim ti år etter at vi eventuelt har gått inn i EU?

- Så avgjort. Men en annen type næring enn i dag. Norge er, og vil fortsatt komme til å være verdensledende innen alt som er tilknyttet hav; shipping, fiskeri, havbruk, olje og oppdrett. Det gjelder også når det gjelder den teknologiske siden av saken. Vi har kunnskap, teknologi og ressurser til å fortsette å være på toppen. De nordligste delene av landet har alle forutsetninger til å utvikle nye næringsveier innen disse feltene. Bioteknologi er for eksempel ett område hvor Nord-Norge har de beste forutsetninger til å nå fram. Jeg har også sterk tro på utviklingen av turismen i Norge. Vi er et eksotisk reisemål for de fleste land i verden. Det er noe vi kan utnytte i mye større grad.

- Hva med landbruket?

- Landbruket kan også bli flinkere til å skape særegenheter. Jeg var i London nylig og var innom Marks & Spencer. Der så jeg et skilt med «Norske kirsebær». De ble solgt til blodpris, men folk kjøpte dem likevel fordi de ble sett på som noe helt spesielt. Da er ikke prisen det avgjørende. Det finnes mange slike nisjer vi kan være med på å skape, sier Bergesen.

Han presiserer at om Norge skal henge med og redde arbeidsplasser både i nord og i sør, må det satses mye mer på forskning.

- Vi må stimulere til mye mer forskning og se den mer i sammenheng med næringslivet. I EU er målet at 3 prosent av BNP skal brukes til forskning innen 2010. I OECD er tallet 2,2 prosent, mens vi i Norge bare bruker 1,7 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt på forskning. Det er ille, sier han.

SAMFUNNSANSVAR

- Norge kan komme til å bli søkkrike som krigsprofitører på en eventuell Irak-krig. Burde norske oljeselskaper gi noe av denne gevinsten tilbake til Irak?

- Jeg tror ikke vi vil bli betraktet som krigsprofitører. Vi driver en næring, og oppnår de prisene markeder er villig til å betale. Dette svinger voldsomt. Derimot mener jeg Norge i enda større grad kan være med på å stimulere til næringsvirksomhet i uland.

- Så vi kan suge profitten ut av dem også?

- Det handler ikke om det. Med en kombinasjon av statlig og privat innsats kan vi hjelpe fattige land til selvhjulpenhet. Jeg har stor tro på at verdenssamfunnet ikke lenger vil være med på slik profittutsuging vi har sett eksempler på de siste 10-20 årene. Mange bedrifter blir mer og mer målt etter sitt samfunnsengasjement og samfunnsansvar. Shell er ett eksempel. De fikk seg et kraftig spark for noen år siden, men har endret seg vesentlig etter det. Nå er de en eksponent for nettopp internasjonalt samfunnsansvar. NHO engasjerer seg også i disse spørsmålene. Vi leder nå organisasjonen UNICE (det europeiske NHO, så å si) som har som oppgave å arbeide for at bedrifter skal påta seg større ansvar for utviklingen i de landene de opererer i. Det er jeg stolt av, sier Bergesen.

- Men her hjemme på bjerget, hva må vi gjøre for ikke å ramle utenfor det gode selskap?

- Den største trusselen for norsk næringsliv er manglende endringsvilje eller evne, sier Finn Bergesen jr.

Fakta om Finn Bergesen jr.

Født: 21. mai 1955 i Bergen, oppvokst på Gol i Hallingdal.

Stilling: Direktør i Næringslivets Hoverorganisasjon siden mai 1999.

Bor: Myrhaugen på Ullernåsen i Oslo. Tilbringer også mye tid på familiens hytte i Holdeskaret i Hemsedal.

Sivilstand: Gift med Gunn Bergesen, fire barn (tre sønner og en datter).

Ligningsinntekt 2001: 1.655.500 kroner.

Ligningsformue 2001: 0 kroner.

Utdanning: Utdannet jurist ved universitetet i Oslo. Finansierte studiet ved å jobbe i militærpolitiet.

Karriere: Ansatt i Fiskeridepartementet med særlig ansvar for internasjonale spørsmål og havrettsforhandlinger i perioden 1973 - 76, senere norsk fiskeriattache til Washington D.C. og Ottawa. Generalsekretær i Norges Fiskarlag 1983 til 1989, adm. direktør i Norges Sildesalgslag 1989 til 1995, adm. direktør i Kavli Holding AS fra 1995 til 1998.

For øvrig: Er vill etter å løpe. Har løpt New York Maraton på 3.27 som 50-åring. Men han liker ikke å strekke ut etter trening. Det er rett og slett for kjedelig. Liker ikke å gjøre kjedelige ting. Derimot liker han å fiske ørret med garn og legge rakfisk. Han er Norges mest umusikalske trompetist, og kan ikke gå i takt. I flerfoldig forstand. Han er familiens staeste, og liker å spille folk et puss. Ingen ler bedre av egne historier enn Finn Bergesen jr.