Portrettet: The Andersen way

Det er ingen - gjentar: ingen - sammenheng mellom børsdirektørens nesegruse beundring for Frank Sinatra og ryktene om Oslo Børs som innsidebørs og spillekasino. Ingen står fjernere fra Sinatras mafiosa-holdninger enn børsdirektøren. På dagtid. Det er særlig utpå kvelden Sven Arild Andersen kaster seg over enhver ledig mikrofon og med stor inderlighet og innlevelse doo-be-doo-er smektende svisker inn i mikrofonen, fritt etter Frank Sinatra.

«I did it my way», skal det stå på gravsteinen hans. Det har familien bestemt. «Tidligere i god vigør», vil han selv ha. Men det kan godt være litt plass til Sinatra også. Og Evert Taubes «Så skimrande er aldri havet» skal spilles i hans begravelse.

Børsdirektør Andersen er helt ikke som andre børsdirektører. Mens tidligere børsdirektører levde en diskret og tilbaketrukket tilværelse bak ærverdige mahognidører og så gjennom frimurer-fingre på det meste, er Andersen mer utagerende.

Andersen glefser tilbake når Tormod Hermansen bjeffer. Og bruker fingeren (okei - pekefingeren) når Heyerdahl & co. i Orkla gjør seg kostbare og ikke vil si hvem som har fått kjøpe eierandelene deres. Og det til tross for «uriktig» bakgrunn og «manglende verdipapirrettslig kompetanse». Han kom nemlig fra industrien, Sven Arild Andersen. Ikke fra finansmiljøet.

Nå kommer han skridende ned trappen på børsen flankert av de greske søyler, ulastelig antrukket i blå dress og slips. En guttaktig, men distingvert mann i femtiårene. En mann i sin beste alder, full av iver og pågangsmot - mot innsidehandel og skjulte eiere.

Ingen kan se hva han driver med i fritiden. Enten det nå gjelder karaoke, vin, isbading eller golf. Bare et lite tillegg rundt midtpartiet antyder hans lidenskap for napoleonskaker og andre godterier. Trangen til desserter førte en påske til at han tilbød samtlige unger på hotellet fem kroner hver hvis de ville selge ham karamellpuddingen sin. Alle solgte. Neste dag satt de samme barna og stirret ned i desserten uten å spise.

Det kalles tilbud og etterspørsel. Og nå - når Oslo Børs er blitt aksjeselskap og selv må sørge for avkastningen til eierne sine, hvordan har han tenkt å tjene penger nå?

- På tre måter. Vi skal tjene penger på børshandel, salg av informasjon og på listing-fee. Altså - at alle selskaper som er notert her må betale en årlig avgift for å stå på våre lister. I tillegg håper vi å bli mer effektive, og kanskje litt flinkere til å holde kostnadene nede, jeg tror nok også vi skal spare noe inn på at ressursene blir bedre utnyttet.

Hvor mye tror du forresten en vanlig børstransaksjon koster? Hvis du ringer til en megler... skal gjøre en handel på en million kroner, hvor mye tror du børsens andel av kostnadene er?

Børsdirektøren er spent som en lottospiller før trekning.

- Ingen peiling...

- Børsens andel av kostnadene ved en handel er meget, meget liten. Bare kr. 32,40 for en transaksjon på en million, 16,20 fra kjøper, 16,20 fra selger.

- Det er vel stas da, at statlige selskaper som Statoil og Telenor nå er notert på Oslo Børs?

- Ja visst. Av mange årsaker. Børsen er som et slags utstillingsvindu du kan gå forbi og se hva som står utstilt. Et variert utvalg av store, internasjonale, godt analyserte selskaper gjør at vi helt sikkert også får større omsetning på andre aksjer i mindre selskaper.

- Hva med ryktene om Oslo Børs som innsidebørs og spillekasino, er novisen i nordisk sammenheng, osv. osv.?

- Bortsett fra det siste, så er alt det andre en myte. Oslo Børs har i mange år slitt med påstanden om å være en innsidebørs, at det er Oslo Børs det er noe galt med. Men Oslo Børs er bare et marked, vi overvåker og følger med på det som skjer, vi er ikke aktører på markedet.

Akkurat dette har vi forsøkt å få folk til å forstå. Men særlig etter den siste disputten med Tormod Hermansen følte vi at nok var nok. For Oslo Børs er en veldig ordentlig arbeidsplass, en institusjon som jobber dødsseriøst og har utviklet fine rutiner og systemer. Avanserte sådanne, særlig de siste par årene, og fullt på høyde med en hvilken som helst annen børs både når det gjelder markedsutvikling og det å følge med.

Jeg tror egentlig ikke at noen har så mye å si på Oslo Børs. Vi er vel heller blitt en slags fellesnevner for en bransje som i perioder har vært nokså uregjerlig.

Innsidehandel kommer alltid til å forekomme, dessverre. På samme måte som at politiet alltid vil måtte arbeide med kriminalsaker. Politiet eksisterer fordi forbrytelser forekommer, og vi eksisterer fordi man må følge og slå ned på saker i dette markedet. Men man kan ikke klandre politiet for at det begås drap.

- Hva er viktigst? Å være overvåkingspoliti eller markedsplass?

- Vi er, og skal alltid være, mest markedsplass. Vi skal sikre at Oslo Børs er en likvid, interessant og attraktiv plass å handle på. Og så skal vi sørge for at markedet er godt overvåket. For er det godt overvåket, da får vi tillit, og tillit er kanskje vårt aller viktigste produkt. Og vi har tillit, også i utlandet. Det merket vi i høst, da vi dro land og strand rundt for å markedsføre Oslo Børs i forbindelse med privatiseringen av børsen.

Andersen må motvillig innrømme at overvåkingssystemet kanskje ikke var godt nok for tre år siden.

- Men nå har vi fått et godt handelssystem som fungerer fint. Da blir også overvåkingssystemet bedre.

Han vil absolutt ikke gå med på at børsen forskjellsbehandler store og små kunder. Eller - som Dagens Nyheter skriver om svenske tilstander - at meglere dumper dårlige aksjer på intetanende småsparere. Problemet er større i Sverige fordi egenhandelen er større der. Her i landet har det ikke vært noe stort problem, påstår børsdirektøren i Norge.

- Jeg har jobbet i mange selskaper i min Hydro-tid og satt i flere styrer både her i landet og ute før jeg kom til Oslo Børs. Og jeg må si at jeg er meget imponert over denne virksomheten, som kan sammenlignes med hvilken som helst annen bedrift både når det gjelder krav til grundighet, rutiner og sikkerhet. Og bortsett fra en liten lapsus i februar i år, så har handelssystemet fungert knirkefritt i to og et halvt år nå. I internasjonal sammenheng er det helt enestående. Så det er ingen grunn til å stå med lua i hånda her i huset når folk utenfor begynner å murre. Jeg vil også legge til at dette arbeidet var godt i gang lenge før jeg begynte, det er altså ikke noe jeg vil ta æren for.

- Og Tormod Hermansen, har han sendt blomster som plaster på såret?

- Nei. Men det er det heller ingen grunn til. Så lenge vi fikk presisert tydelig hva vi mener om sånt. Vi har hatt en grei kontakt i ettertid, og nå er vi ferdige med det.

Det er temmelig nøyaktig ett og et halvt år siden Sven Arild Andersen overtok jobben på Oslo Børs. Før det hadde han vært 26 år i Norsk Hydro-systemet, de siste ti årene som administrerende direktør i biokjemiselskapet Pronova. Her klarte han å selge urnorske produkter som tang og tare ut av landet. Og samme vei bar det med Hydro Seafoods.

Egentlig hadde Andersen aldri drømt om å bli børsdirektør. Han hadde riktignok vært kullkamerat på handelshøyskolen med Kjell Frønsdal for mange år siden. Men personlig så han mer for seg et evig arbeidsliv i Hydro enn å havne på børs. Så han ble svært forbauset da han fikk den første henvendelsen.

Det var sommeren 1999 Frønsdal fikk så mye kritikk for dårlig markedsovervåking at han måtte gå av som børsdirektør. Styret begrunnet avgangen med behovet for en leder med en mer operativ erfaring. Og børsstyret og hodejegerfirmaet PA Consulting jobbet sammen for å finne ny børsdirektør.

«Børsnovise blir ny børsdirektør» og «Outsider til innsiderne» lød overskriftene da Andersen endelig sa ja til uriasposten. Ifølge DN var han så lite kjent i norske børs- og finanskretser at ingen ønsket å uttale seg om ham. Men styreformann Ole Lunds introduksjon var klar: Man hadde funnet «en sjef med gjennomføringskraft», en mann fra industrien.

Kjendisstatus, det hadde han derimot i Sverige. «Sverige-veteran blir chef på Oslobørsen», skrev Dagens Industri. For i Sverige var den nyutnevnte børsdirektøren den berømte Andersen som hadde bygd opp Norsk Hydro ab i Sverige, viden kjent for sine uortodokse markedsføringsmetoder.

I løpet av sine mange år i Hydro tente nemlig aldri Andersen helt på Hydros kjerneområder gjødsel, metaller, kraft og offshore. Han syns det var mye morsommere å jobbe nær kundene. Det førte kjernefamilien Andersen (med far, mor og to barn) til Stockholm hvor de ble boende på hele 80-tallet.

- Du stortrivdes med markedsføring?

- Ja. Det var jo et veldig konkurranseutsatt område, og energi var viktig i Sverige. De hadde vært igjennom en del oljekriser, var veldig avhengige av oljeimport. Jeg var der i en tid da Sverige nyorienterte seg når det gjaldt energi, en fin anledning til å profilere oss som selskap. Vi fikk en veldig ålreit mottakelse. Og nå er jo Hydro faktisk Sveriges tredje største oljeselskap, sier han stolt.

- Du frelste svenskene ved å terge den norske folkesjela? Var du sprø eller?

- Nå ja, ikke sprø, men du måtte finne på enkle ting som konsumentene likte.

- Som å spille på norskevitser?

- Ikke bare det. Vi laget vel ikke akkurat et dummere bilde av Norge, men vi spilte jo på dette med lillebror-storebror-komplekset ispedd et ganske stort innslag av selvironi. Det slo veldig godt an i Sverige. Men mange nordmenn følte at vi trampet på den norske folkesjela. Særlig i 1989, da vi sponset det svenske hopplandslaget i en tid da det norske hopplandslaget hadde store økonomiske problemer. Og Jan Boklöv, han med den rare hoppstilen, gikk hen og vant verdenscupen foran norske hopperne. Det skar jo langt inn i sjela på mange nordmenn.

Han lener seg tilbake, smiler og mimrer.

- Apropos Hydro - hva mener du om statlig eierskap?

Mannen rykker til:

- Oj. Nå må man være veldig edruelig her...

Han setter seg til rette og tar det hele pedagogisk:

- I Norge har vi en type industri som ofte har hatt sitt utspring i våre naturressurser. Derfor har det vært naturlig for staten å være involvert. Det er ikke så lenge siden det var full konsensus i alle norske politiske partier om at staten skulle ha en betydelig eierandel i den type industri, i Hydro og Statoil og andre.

Det har gjerne vært i perioder hvor interessen for børs og internasjonal handel ikke har vært så stor.

Da jeg jobbet i Hydro, var det et kvalitetskrav at staten eide 50 prosent. Ingen stilte spørsmål ved det, ikke i utlandet heller.

Men så skjer det noe som kalles globalisering, som gjør at aksjer blir en attraktiv internasjonal handelsvare. Hvor store investorer, de virkelig store gigantene altså, er aktive på alle markeder. På Oslobørsen - i London, Frankfurt, New York, overalt, og de ønsker så få ulikheter som mulig. For skal du sitte og tenke på hvordan det nå er i Norge, hvordan er det i Sverige, osv. det blir for tungvint. Så de presser frem regler og atferd for aksjehandelen som gjør at markedet blir enklest mulig å operere. Og i den sammenheng er dette med eierskap satt veldig sterkt i fokus.

Disse spørsmålene eksisterer ikke bare i Norge, de stammer fra store multinasjonale investorer som syns at enkelte former for eierskap forstyrrer og vanskeliggjør sammenhengen mellom selskaper.

I Norge er statlig eierskap på agendaen, i Sverige har man operert med A- og B-aksjer, Tyskland har vært mye diskutert på grunn av sine sterke bindinger mellom industri og bank, og så videre, og så videre.

Følgen av disse «forstyrrelsene» blir at investorer ofte trekker seg ut og at prisene på aksjer faller i denne typen selskaper.

Og her på Oslo Børs får vi ukentlig demonstrert at staten ikke klarer å takle disse vanskelige spørsmålene slik private eiersystemer klarer. Jeg syns for eksempel at det er helt utrolig at tilsetting av styreformann i Telenor, innenfor et eiersystem, skal være et så stort problem.

En sak er kampen mellom eiere i private selskaper, det er man jo vant til. Men her oppstår altså fraksjoner innenfor samme eiergruppe. Det er ikke bra.

Dette har ingenting med norske politikere, partier eller personer å gjøre. Norske politikere er sikkert like gode som sine utenlandske kolleger, kanskje bedre. Det er rollen de har som er helt umulig å leve opp til.

Derfor har vi ment at staten bør signalisere nedsalg i børsnoterte selskaper. Om dette gjøres får vi en veldig høy statlig eierandel på Oslo Børs. Men sånn må det bli i en overgangsperiode, «verre» før det blir bedre.

Statens beslutning om nedsalg i Telenor syns vi er veldig positivt. Det går i riktig retning. Det er bra for tilliten til norsk industri.

Globaliseringen gjør at det blir færre trær å gjemme seg bak her hjemme. Og det er ubehagelig for mange i Norge som har kunnet leve godt på norske konsesjonsbestemmelser. Selv med oljevirksomheten og den rikdommen vi har nå, så holder det ikke riktig lenger. Det er bare god drift og lønnsomhet som kan sikre utvikling og overlevelse for virksomheter i Norge.

- Er det grunnen til at du syns det er nødvendig å holde Heyerdahl og Hermansen i ørene?

- Jeg har aldri nevnt navnet Heyerdahl. For oss var poenget at saken kunne vært taklet bedre med større åpenhet fra Skandia i Sverige og Orkla i Norge. Grunnen til at vi rykket ut var at en flåsete journalist påsto at børsen sover. Vi ønsket å vise at vi var våkne, og - igjen - at svarene ligger hos aktørene. Hvem som har gjort hva her har vel etter vært mistet noe av sin interesse.

- Heyerdahl går og Sveaas består. Er det noe bedre da?

- Det vil jeg ikke kommentere. Det eneste jeg vil si er at Norge trenger alle typer investorer. De langsiktige, de utålmodige, de som tenker finansielt, de som tenker kortsiktig og legger press på ledelsen, og de som går ut og inn hver dag. Spekulantene, som mange snakker stygt om, har sin rolle å fylle de også. De bidrar til likviditeten i aksjene, og de tar sitt tap uten å kny når den tid kommer.

Sven Arild Andersen ble aldri ekte sekstiåtter. Han begynte på handelshøyskolen og kjøpte aksjer i Norsk Hydro istedenfor hasj da hippietiden kom og studentopprøret ulmet i Paris.

Det er vel for mye forlangt at han skal vise sympati for Attack eller tordne mot turbokapitalismen, men...

- Ærlig talt, syns du ikke det blir mye mas om penger etter hvert? Hva sier privatpersonen Sven Arild Andersen?

- Jeg må nok innrømme at jeg fra tid til annen blir trøtt av pengefokuseringen. Da snakker jeg ikke om at systemet er galt. Men når du lever i et børsmiljø hele dagen, kan du av og til stille spørsmål om ikke pengesnakket og all fokuseringen på personer som symboliserer pengemakt blir for stor. Og at man glemmer at det er snakk om mennesker som en gang har tatt stor risiko, har skapt stor virksomhet og skapt en formue. For at mange skal få det bra, så må noen nødvendigvis bli rike. Er ikke det ålreit da?

Men at det fokuseres så mye på penger - i aviser, medier, overalt, at det blir jeg av og til trøtt av, ja.

- Har du noen kjøpedilla?

- Jeg var helt manisk i en periode. Hver gang jeg var på reise hadde jeg en følelse av å mangle noe, særlig slips og hvite skjorter. Min kone gjorde en opptelling etter en stund. Da hadde jeg 42 hvite skjorter, 190 slips og 26 uåpna flakonger med etterbarberingsvann.

Han humrer. Har sine sider, denne børsdirektøren. Ifølge bomsikre kilder gjør han mange rare ting, spesielt når han skal skru sammen IKEA-møbler eller montere ledninger som har en lei tendens til å bli klippet over.

Han er ikke særlig teknisk anlagt, og noen ganger har han særlig tungt for det. I 1987 holdt han flere ganger foredrag om ledelse og bruk av PC i moderne bedriftsmiljø. Han frarådet sterkt bruk av PC som kommunikasjonsmiddel mellom ledelse og ansatte, hellig overbevist om denne typen kommunikasjon var tullete, oppskrytt og på vei over og ut.

Enda mer skeptisk er han til personfokusering.

- Ja. Både til hvordan folk dyrkes når det går bra, og hvor forferdelig dårlig de blir fremstilt når det går dårlig. Fra Pronova-tiden vet jeg hvor lite som skal til fra du har full kontroll til at noe går helt gærn’t. Derfor er jeg også skeptisk til denne typen intervjuer. Det er så lett å selge seg selv og gi inntrykk av at her sitter en person i en veldig viktig jobb, alt går bra, og han er veldig flink. Sånn er det bare ikke. Altfor mange har all verdens svar og glemmer betydningen av innsatsen store grupper av navnløse mennesker gjør. Selvfølgelig har vi enkeltpersoner som er flinke og sikkert tenker veldig langt. Men jeg tror at de kollektive løftene undervurderes.

- Du vil ikke la deg ikke blende av rollen som børsdirektør?

- Det er en jobb som alle andre jobber, ikke sant? Forskjellen er bare at denne er mer påpasset enn andre. Gjør du noe gærn’t her så står det i avisene. Toleransen er mindre.

- Skummelt å tenke på dine forgjengeres skjebne?

- Nei. Da jeg sa nei første gangen, så var det fordi jeg ikke så meg sjøl i jobben som leder for en konservativ institusjon som Oslo Børs, rent stigmatisk. Men det fant jeg jo ut var helt feil.

Da jeg oppdaget hva dette var: en bedrift som sto midt oppe i en stor forandringsprosess fordi markedet ble vanskeligere, konkurransen tøffere og selskapenes posisjon mer presset, da hadde jeg lyst til å være med. I virkeligheten er dette en virksomhet som skal igjennom en stor omstilling. Hittil har det gått veldig bra. Ikke på grunn av meg, men fordi hele organisasjonen har stilt opp.

Han er sønn av en baker, kommer fra Askim og er opptatt av bakkekontakten. Og skulle han få tendenser til å sveve, så har han sikret seg med en kone som er enda mindre opptatt av posisjoner:

- Under en middag i Sverige satt hun fire timer til bords med Percy Barnevik uten å vite hvem han var. Hadde hatt det kjempehyggelig, sa hun. Mannen hun hadde til bords produserte visst elektriske artikler eller noe sånt. Som om han hadde en elektrisk forretning i Borås, knegger Andersen. Og legger til:

- Man må ikke bli høytidelig når man ser seg selv i speilet.