Portrettet: Skikkeligheten

Mandag 18. juni debuterer Statoil på børsene i Oslo og New York. Showet er i gang. Og kjernesunne, farrisdrikkende, birkebeinermagre Olav Fjell får æren av å introdusere vår ære og vår stolthet på det internasjonale finansmarkedet. For Statoil skal selge på sin skikkelighet. Og Statoilsjefen sjøl er så skikkelig av seg at han til og med sa fra seg bonusen da folket begynte å murre. Det er unektelig noe bunnsolid og heilnorsk over det.

- Hvor stor bonus var det egentlig du sa fra deg?

- 450.000 kroner. Det ble en veldig fokus på grådighetskulturen blant lederne i Statoil. Da sa jeg nei takk. Jeg fant ut at her hjelper det ikke hva jeg sier, det eneste som betyr noe er hva jeg gjør. Jeg sa fra meg bonusen, og dermed stoppet debatten. Så det funka veldig godt.

- Det var jo synd det, da, der hadde vi jo endelig noe på deg. Du skal jo være så forferdelig skikkelig og ordentlig, du!

Olav Fjell kvikner til. Plasser ham i nærheten av en journalist eller annet passende offer, så går det ikke lenge før han glemmer skikkeligheten og flekker tenner i pur skadefryd og renner over av saftige spydigheter.

- Ja, det er sant. Jeg er veldig opptatt av å holde den der farrisprofilen ved like. Den er viktig. Og når det nå kommer nye avisoppslag om at jeg vil få høyere lønn på grunn av børsintroduksjonen, så går altså det på at internasjonale investorer forventer at konsernsjefen i et børsnotert selskap har et eller annet incentivsystem. Og jeg har ingenting. Så det skal vi nok snart se å få på plass, gliser han fornøyd.

- Det må være fint å ha Ole Lund som styreformann i sånne sammenhenger, du. Han pleier jo ikke være særlig knuslete av seg.

- Ja visst. Kjempebra. Ole Lund er fin å ha som styreformann i alle sammenhenger, han.

- Men like høy lønn som fotballspiller John Carew, det får du vel ikke?

- Det kan jeg aldri tenke meg. Jeg har en lønn på 2,75 millioner kroner, og det er for hele året.

Egentlig er det ikke lønn han vil snakke om. Ikke i det hele tatt. Olav Fjell vil snakke Statoil. Hele tiden. Han er midt oppe i en forrykende innspurt med internasjonal markedsføring av statoilaksjene. Han løper i møter med franske og tyske gassgiganter som står i kø for å kjøpe SDØE-andeler eller vil inngå viktige allianser. Og innimellom alle VIP-ene hender det at han må møte pressefolk. Eller noen av de ansatte. Som for tiden går rundt på gummisåler. Med munnkurv. I tilfelle sensitiv børsinformasjon skulle lekke ut. Det gjelder å holde kjeft. Amerikanerne er så strenge på sånt. Nemlig.

- Dette med privatiseringen og børsnoteringen av Statoil, det har vært ganske viktig både for deg og din nestkommanderende, Inge Hansen. Hadde du sagt opp stillingen din hvis politikerne hadde sagt nei?

- Jeg har aldri stilt noe ultimatum. Jeg har alltid forsøkt å være veldig tydelig på at min og ledelsens rolle oppi dette har vært å gi råd til eieren om hva vi mener vil gagne eieren mest. Og så argumentere ut fra dette. Men hvis eieren sier: jeg hører hva du sier, men vi må også ta hensyn til andre ting, da er det eieren som bestemmer. Vi er bare hyrt inn for å gjøre en best mulig jobb.

- Men dere har jobbet ganske intenst for å kare til dere flere SDØE-andeler ?

- Så du har lært deg dette nå..., kommenterer han syrlig.

- Har pugget i hele natt, jeg...

- Det blir nok bedre nå når det heter Petoro, skal du se!

Sarkasmen lyser ut av øynene på ham, og det verbale klappet på hodet merkes tydelig. Tid for motangrep?

- Ja, det er jo helt fantastisk at dere endelig har klart å fatte såpass språkvett at dere har klart å finne på noe bedre enn SDØE. Hvor mange konsulenter måtte dere hente inn for å komme frem til Petoro?

- Den prosessen har jeg heldigvis ikke vært inne i, det er departementets jobb. Men det er riktig at vi forsøkte å få flere SDØE-andeler. Da vi begynte forhandlingene høsten 1999, sa vi at vi ville ha alt eller vesentlige deler. Men i mellomtiden har vi vært igjennom en veldig grundig og omfattende politisk prosess. Hvis jeg hadde følt at argumentene våre ikke hadde nådd frem til dem som skulle bestemme, eller at de ikke var blitt forstått, da hadde jeg kanskje vært mer frustrert. Men jeg føler at alt har nådd frem, alt er grundig diskutert, og konklusjonen er blitt at vel: vi hører dere, men vi har også andre hensyn å ivareta, derfor blir konklusjonen en annen. Det syns jeg er helt greit, det er sånn samfunnet vårt skal virke.

- Så nå tar dere til takke med 15 prosent?

- Ja. Det betyr at vi får økt verdiene på sokkelen en del, det er positivt. Og det betyr et sterkere Statoil, det er også veldig bra.

- Blir det nye Petoro en slags konkurrent til Statoil?

- Nei. Det gjør det ikke. Det har man vært veldig tydelig på. Petoro skal ikke utvikles til et nytt statlig oljeselskap i konkurranse med Statoil og Hydro. Beslutningen er tatt om å privatisere det statlige oljeselskapet i Norge, og det er Statoil. Petoro er etablert for å administrere statens eierinteresser på sokkelen. Bare noen få mennesker skal jobbe i selskapet. De skal ikke drive egen produksjon, og de skal ikke drive eget salg. Vi skal selge - for dem - både oljen og gassen fortsatt.

- Hvordan blir det å møte sin forgjenger, Harald Norvik, som formann i børsstyret?

- Han møter jeg jo i så mange sammenhenger, vi har et kjempeforhold, vi.

Så det er bare moro. Han har jo en veldig stor del av æ ren for det Statoil vi har i dag. Jeg har et veldig godt forhold både til han og Arve Johnsen, jeg.

- Du blir jo liksom tredje generasjon, du. Bortsett fra at her var det de to første som måtte gå og har etterlatt seg en «mong» og en «åsgard» i kjølvannet. Hvor mye blir en «fjell» da, tror du?

Han blir mer tenksom enn kvikk i tonen:

- Ja, hva blir det neste? For det er jo sånn det er. Kort avstand fra å være bortimot geniforklart i mediene til det brukes helt andre uttrykk.

- Er det skremmende? At faren for fall fra store høyder er så overhengende?

- Nei, det er jo slik reglene er. Det eneste man kan gjøre er å prøve å lugne toppene litt når man har medvind og ikke bli så deprimert når det går gær’nt. Jeg går ikke rundt og tenker på det. Men jeg prøver jo å gjøre hva jeg kan for å unngå at det skal bli skjebnen. Vel vitende om at det har man ingen garanti for. Inntil videre får jeg gjøre en så god jobb som jeg kan.

- Må man ha puntlærsmage for å tåle svingningene?

- Nei, men du må helst ha et ganske avklart forhold til det der. I gamle dager var det jo slik at du klatret opp karrierestigen, og når du først var kommet opp, så ble du der. I dag går det mer opp og ned, det må du bare være innstilt på. Man kan ikke ta imot en topposisjon og si til seg selv at nå har man endelig fått som fortjent, og slik skal det være resten av livet. Du får nyte de fordelene det er å ha en slik jobb så lenge du har den, og så være innstilt på at det kan være over veldig fort.

Han snakker av erfaring. Særlig fra Kongsberg Våpenfabrikk. Der Olav Fjell startet som ung og lovende økonom rett fra handelshøyskolen i 1975 og endte som sparket og utskjelt økonomisjef 12 år senere. I den jobben fikk han virkelig brynt seg.

- Ja, det var tungt. Men jeg tror nok jeg lærte av det.

- Hva da?

- Blant annet at det er kort avstand fra en situasjon hvor du er populær og alle syns du er flink og får til alt, til en situasjon hvor veldig mange enten har glemt deg eller gir inntrykk av at du ikke duger noe særlig.

Jeg fikk kanskje føle dette mindre enn noen av de andre. Men det gjorde iallfall inntrykk på meg at folk kunne endre synet på andre mennesker så fort. Og det tror jeg hadde noe med at Kongsberg Våpenfabrikk var en av de første store bedriftene hvor det virkelig ble store problemer. Etter den tid har det jo vært mange som har opplevd store utfordringer og tøffe omstillinger. Det er blitt mer vanlig. Og det tror jeg er sunt. For jeg tror du finner noen av de beste lederne blant dem som har fått skikkelig juling og så har klart å komme seg opp igjen. For de er kanskje ikke så... hva skal jeg si...blendet av sin egen fortreffelighet at de ikke ser at det også er ting som kan gjøres bedre. Samtidig har de en drive i seg som gjør at de står imot ei lita vindkule.

Om Fjells evner til å ta vindkulene på Kongsberg for 15 år siden blir det sagt:

« Det som karakteriserer Olav aller best er at han - til tross for at han fikk sparken og gjennomgikk et umenneskelig kjør ved blant annet omtrent daglig å bli hengt ut i Dagens Næringsliv eller Aftenposten - sto hele løpet ut. De fleste ville vel ha hoppet av og forsvunnet fortere enn svint i en slik situasjon. Men da Olav ble bedt om å bli for å hjelpe til med opprydningen, etter uttrykt ønske fra det samme styret som sa han opp, da ble han. Det sier noe om styrke og lojalitet til bedriften, det at han ble midt i stormen og fullførte en viktig jobb.»

Og gradvis klatret han oppover igjen. Gjennom nye vindkuler, fusjoner og bankkrise innenfor Bergen Bank/DnB-systemet. Til han ble administrerende direktør i Postbanken og så ble hentet over til Statoil uten det minste peiling på olje.

To år etter er det foreløpig bare å konstatere at herr Fjell ser ut til å balansere aldeles utmerket der oppe øverst på toppen av Statoil. Med 16.500 ansatte og minst ett hav av olje og gass under seg, og mer enn 38 milliarder kroner å rutte med før skatter og avgifter er betalt, skulle det da også bare mangle.

Var det dette han drømte om å bli da han ble stor?

- Nei, det kan jeg love deg! Jeg har aldri hatt planer for hva jeg skulle bli, har bare vært opptatt av å ha det interessant. Det er jo ingen som har garanti for dagen i morra. Så - hvis du ikke har det bra i dag, da tar du egentlig en ganske stor sjanse.

- Du er jo født i Troms, men hvor er nordlendingen blitt av?

- Han forsvant i løpet av en fjorten dagers periode da vi bodde i Østerdalen.

- Javel?

- Min far er offiser, så vi flyttet ganske mye. Og da jeg var 11 år gammel flyttet vi til Elverum. Og selv om vi kom fra Målselv, som jo har en dialekt som ikke ligger altfor langt fra østerdøling, så var det likevel en del ord og begreper man bare ikke brukte i Sør-Østerdalen. De ble avlært i løpet av to uker.

- Sier du det, det var altså så tøft?

- Tøft vet jeg ikke, men det var ganske grei læring. Dette var i 1962. Jeg opplevde det vel aldri som mobbing, det tror jeg heller ikke det var. Det var bare rett og slett sånn det var - i venneflokken - at jeg var annerledes. Det krevde stort mot å være annerledes. Og det motet hadde ikke jeg. Så siden den gangen har jeg snakket østlending. Jeg reiste jo nordover igjen også etter noen år. Men jeg har altså snakket østlandsk siden den gang.

Han dro til Finnsnes for å gå på landsgymnas. 16 år gammel. Alle elevene var tilreisende, kom fra alle kanter av Nord-Norge, og bodde enten på hybel eller internat.

- En fin tid, mimrer han.

Så ble han offiser.

- Det var vel ikke så unaturlig at jeg tok militær utdanning siden jeg hadde oppholdt meg på yttersiden av gjerdet til en eller annen militær forlegning i hele mitt liv. Jeg hadde litt lyst til å se hvordan det så ut på innsiden også. Men hovedgrunnen til at jeg tok befalsutdanning var at jeg ikke hadde lyst til å gå på skole akkurat da, jeg hadde lyst til å være et par år ute i friluft før jeg fortsatte utdanningen. Og det fikk jeg.

Han flirer.

- Jeg var vernepliktig løytnant, en av disse vernepliktige offiserene som ikke leverte inn våpen. Det var litt skriverier om det i vinter. Jeg ble helt nervøs av det, jeg...

- Hva? Hvilke våpen?

Han forklarer tålmodig:

- Som vernepliktig offiser hadde du plikt til å oppbevare våpen og uniform hjemme i tilfelle mobilisering. Men nå er jo Forsvaret i ferd med å bli lagt om, og sist høst gikk det ut et kommuniké om at alle skulle levere uniform og våpen tilbake. Men jeg må innrømme at jeg hadde hatt så mye å gjøre at jeg rett og slett glemte hele greia. Og det kom ingen purring.

Så leser jeg plutselig i avisen om alle disse vernepliktige offiserene som ikke har levert inn våpen. Med lange begrunnelser for hvorfor de ikke hadde gjort det, de var da åpenbart imot innlevering av våpen fordi de måtte være klar til tjeneste i tilfelle ny invasjon. Jeg ringte da umiddelbart til Akershus og spurte hvor jeg kunne levere fra meg våpenet. Jeg ville jo helst ikke bli mistenkt for å ha forskansa meg hjemme med våpen i påvente av ny invasjon.

- Så nå har du ingen våpen i skapet lenger.

- Nei.

Men friluftsinteressene har han beholdt. Han bor i Asker, er ukependler til Stavanger. Og selv i disse dager blir han stadig observert løpende gatelangs rundt i Stavanger-Forus-området. Dessuten går han mye på ski. Og både hytta på fjellet og ved sjøen blir flittig brukt. Men særlig «røkkete» er de ikke. Hytta på fjellet har parafinlamper og snurredass. Og Statoilsjefen skryter av at det er hans oppgave å bære ved og vann til stua.

- Vi har faktisk pleid å dra til fjells i romjula, det syns jeg er veldig hyggelig. Vi har hatt hytte i dette området i over 20 år, og fortsatt er det ikke kommet strøm i området. Så der har vi bare parafinlamper.

- Sitter du her som øverste sjef for landets største energiselskap, vår store internasjonale produsent og leverandør av norsk olje og gass, og forteller at du har hytte hvor du fortsatt fyrer med ved og lyser opp med parafin...

- Jeg bruker propangass også da..., kommer det lynkjapt.

- ...få nå for guds skyld med deg det også! Og at det er veldig få ting du ikke kan gjøre hvis du har tilgang på propangass. Denne hytta bygde vi på og moderniserte for noen få år siden. Den er blitt kjempefin. Vi har både komfyr og kjøleskap og alle fasiliteter selv om vi bærer vann og ved og ikke har innlagt strøm.

- Har du gassbil også?

- Nei, det har jeg ikke.

Men han har Volvo. Og nesten nyinnflyttet hus i Asker. Og tre søsken og tre (voksne) barn og kone som er sykepleier og forteller ham kontant hvordan hennes verden ser ut når det er nødvendig. Fullt så prektig som han ser ut er han heller ikke, selv om han stadig tar nattoget hver søndag kveld og lot seg påprakke styreformannsvervet i NSB. Det hender til og med at han blir sinna.

- Hva gjør du da? Slamrer med dørene og kaster flasker... farrisflasker da selvsagt... etter Inge Hansen?

- Nei, det vil jeg nok ikke tørre. Hansen er håndballspiller og mye flinkere enn meg til sånt, så det vil være direkte dumt. Men blir jeg skikkelig irritert, kan jeg nok bli atskillig spissere i replikken enn jeg burde være.

- Skikkelig arrogant altså?

- Njaaa.., spydig. Altså bare hvis jeg blir irritert. Og det er jo ikke særlig klokt.

- Du har ingen gode historier som illustrerer det der?

Lynkjapt:

- Nei, ingen!!!

Det er egentlig ikke så mye å si om meg, jeg er et enkelt A4-menneske.

- Hva med galskapene dine, for dem har du vel?

- Nei.

- Syns jo absolutt du tenderer borti når du ikke har elektrisitet på hytta.

- Ja, men det der er ikke bare fordi jeg er sær. Jeg er for strøm på hytta, jeg. Det er bare ingen som vil legge kabler i min retning.

- Kan ikke Statoilsjefer fikse sånn?

Nå ser han jo skikkelig bisk ut.

- Nei. For er det noe jeg er veldig nøye på - det kan jeg love deg - så er det ikke å blande roller. Det er iallfall en av de tingene jeg ikke skal bli tatt på!

Vel. Så får vi selv bidra med en pikant historie da. Statoilsjefen har det nemlig ikke bare i hodet, men også i beina.

Glem milliardresultater, glem børsnoteringer og internasjonal storfinans et øyeblikk. Len deg så tilbake i stolen og se for deg følgende tablå:

Året er 1997. Det er kulturuke i Asker, med lokal korpskonsert og elleville revyinnslag i Trekanten på Asker samfunnshus. Rundt 50 korpsmusikanter skal i ilden, blant dem er Berit Fjell på klarinett, Martin Fjell på tuba og yngstejenta Kristin Fjell på fløyte.

Pappa Olav er som vanlig til stede, han har bare meldt forfall en eneste gang i løpet av de seks årene han var formann i Asker skolekorps, da med behørige instrukser til nestformannen.

Nå står han klar bak scenen. Sammen med tre andre musikantfedre skal han utføre et danseinnslag til ære for korpset.

Teppet går opp, musikken stemmer i. Velkjente toner - utdrag fra balletten Svanesjøen strømmer ut i den fullsatte salen. Og der - med armene høyt hevet i noe flaksende positur over hodet - tripper fire fedre inn på tåspissene. Iført hvite knestrømper, tettsittende trikot og med brusende tyllskjørt rundt magen.

Jubelen skal ha vært enorm.

Spørsmålet er om offentliggjøringen kan få innvirkning på børskursene.