Portrettet: Sjef for de dårlige tider

Midt i glass- og betongjungelen i Østensjøveien, Oslo Øst, med Kredittilsynet og Kripos som nærmeste naboer, holder det børsnoterte pengeinnkrever-selskapet Aktiv Kapital til. Og i tredje etasje, høyt hevet over den evig sildrende vann- og lysfontenen ved inngangen, troner sjefen for de dårlige tidene, Olav Dalen Zahl.

Hans jobb er å kreve inn - og tjene mest mulig penger på - den gjelden lånekundene ikke klarer å betale. Jo dårligere tider for andre, jo bedre går det for Dalen Zahl og Aktiv Kapital. Og nå, når arbeidsledigheten her i landet skal øke med ytterligere 40 000 neste år, betyr det haugevis av nye inkassokrav og tusenvis av misligholdte lån til beste for Aktiv Kapital.

Fiffig det der, av en såpass ...nå ja.. omdiskutert, høyprofilert gjeng med eiere som John Fredriksen og Øystein Stray Spetalen, å la Olav Dalen Zahl fronte et selskap som tjener grovt på vanlige folks økonomiske begredeligheter. For et mindre depressivt vesen enn Dalen Zahl skal du lete lenge etter. I motsetning til enkelte av styremedlemmene oser han en så nystrøken, entusiastisk, kjernesunn og jovialt sprudlende velvilje at du ikke bare betaler gjelden tilbake, påplusset skyhøye renter og gebyrer. Så inderlig kjekk og grei virker han, at du gladelig ville ha kjøpt bruktbil av ham også.

Det får du bare ikke. Han vil ha veteranbilene sine i fred. De er stuet bort i morfarens garasje oppi dalom. Dalen Zahl er nemlig samler. Både på gamle ting, gamle hus, gammel gjeld, inkassokrav og strålende resultater.

Hva Olav Dalen Zahl imidlertid ikke har filla peiling på, er fotball. Akkurat det har skapt en del munterhet i konsernet. Som kjent er både John Fredriksen (som eier 34,45 prosent), Øystein Stray Spetalen (8,72 prosent) og styreleder Jon H. Nordbrekken (8,83 prosent) pluss de andre i styret svært så engasjert i fotball. Så engasjert at Aktiv Kapital har egen VIP-losje på Ullevaal stadion og sponser Norges Fotballforbunds «Fairplay-pris».

I den forbindelse hører en del representasjon og forballsammenkomster naturlig med til Dalen Zahls oppgaver. I vår, for eksempel, da Norge spilte mot Polen, var Aktiv Kapitals utsendte til stede på landskampen.

Da Olav Dalen Zahl lurte på hvilken farge på draktene de norske spillerne hadde, svarte Nordbrekken nonchalant at det var jo som vanlig rødt, det.

Da så Polen scoret etter 27 minutter, hoppet Dalen Zahl spontant opp og jublet over målet. Resten av gjengen så på hverandre og tidde bom stille. Nordmennene spilte i rødt og hvitt, polakkene i rødt og svart.

Og i Monaco i fjor, da fotballforbundet inviterte gjester med på tur, var Dalen Zahl, Jon Nordbrekken og bl.a. DnBs Svein Aaser til stede under et arrangement der fotballpresident Per Ravn Omdal holdt et innlegg om UEFA. Da banket det på døren.

- Et øyeblikk, bare, sa Omdahl, avbrøt foredraget og ønsket velkommen en mann som umiddelbart ble møtt med klappsalver fra salen.

- Hvem er det der? spurte Dalen Zahl.

«Det der» var fotballegenden Franz Beckenbauer.

Med det fotballfrelste styret - flere av medlemmene er jo også kjent for sine økonomiske interesser i Vålerengen - var det vel ikke så rart at deler av norsk presse trodde Aktiv Kapital hadde kjøpt den engelske fotballklubben Arsenal i 1999. Det hadde Aktiv Kapital ikke. Derimot kjøpte Aktiv Kapital, sammen med amerikanske Cargill, hele «badbanken» til den finske stat for 920 millioner kroner. En låneportefølje med daverdi på 32 milliarder kroner. Ifølge pressemeldingen i desember 1999: «det største internasjonale oppkjøpet innen finansnæringen som et norsk selskap har gjennomført.»

Arsenal - som betyr lager - ble en gullgruve. For Arsenal var i dette tilfellet utlånene i tre finske statseide Arsenal-selskaper, basert på misligholdt gjeld fra 57 000 finske stakkarer som ikke klarte å håndtere lånene sine etter bankkrisen i begynnelsen av 1990-tallet.

- Det var en kjempesak. Gjeld for 32 milliarder norske kroner, mot 57 000 skyldnere. Vi kjøpte porteføljen i 1999, tok over fra 1. april 2000.

- Fra den finske stat?

- Ja. For i Finland, under bankkrisen, gikk ikke staten inn i bankene. Staten hentet ut de dårlige lånene, det var spesielt sparebanker dette gjaldt. Så laget man en egen bank som ikke lånte ut nye penger, men konsentrerte seg om å håndtere alle de gamle lånene. 750 ansatte fordelt på 16 kontorer rundt om i Finland jobbet bare med dette.

Men for tre år siden besluttet Finland å selge denne porteføljen. Vi var en av ti budgivere. Men så ble vi kontaktet av Cargill - en av USAs største virksomheter som ikke er børsnotert - med 50 milliarder dollar i omsetning. De produserer primært råvarer til matvareindustrien, og reinvesterer en del av pengene sine i eiendommer og låneporteføljer worldwide. Men de drifter ikke, gjør dette som en ren investering. Vi ble kontaktet, gjorde en 50-50 deal med dem, og fikk kjøpe porteføljen etter lange forhandlinger.

Og dette er altså en av de tingene vi driver mest med nå, gamle boliglån og den typen ting. Det andre er kredittkortgjeld, hvor folk har kjøpt varer på kreditt, men finansieringsselskapet har kredittrisikoen. Boliggjelden er gjerne større enn kredittkortgjelden...

Vil du ha litt mer kaffe?

Olav Dalen Zahl er den perfekte vert. Serverer smilende - totalt uanfektet svake konjunkturer - snertne snitter fra Jakob’s på Holtet attåt misligholdte årgangslån og dårlig betalingsevne. Hos andre. Ikke i Aktiv Kapital. For selv om selskapets aksjekurs har vært litt sped og slapp i det siste, så er resultatene desto fetere. Aktiv Kapital vokser på alle sine tre forretningsområder: inkasso, inndriving av gjeld og administrative/finansielle tjenester. Ikke bare vokser - eser. Til en omsetningsøkning på 69 prosent og et plussresultat 40 prosent bedre enn på samme tid i fjor. Mens omsetningen i hele fjor var på 340 millioner kroner er omsetningen etter tre kvartal i år oppe i 407 millioner kroner.

Kjøp og innkreving av misligholdte låneporteføljer fra banker og kredittinstitusjoner i inn- og utland utgjør i dag 61 prosent av virksomheten. Inkassooppdrag utgjør 23 prosent og AFT 15 prosent. AFT er den nyeste virksomheten: outsourcing av administrative og finansielle tjenester som eksempelvis fakturering og oppfølging av fakturakrav.

Aktiv Kapitals gründer og styreformann Jon Nordbrekken mener det gjøres stor urett mot bransjen å påstå at den er ufyselig. Å inndrive gjeld bør heller sammenlignes med det å drive et legekontor. For begge virksomhetene består i å foreskrive behandling av allerede pådratte lidelser. Han har opplagt et poeng. Blodprisene er iallfall felles.

Aktiv Kapital opererer i mange land. I Norge, Sverige, Finland, Danmark og Storbritannia. 75 prosent regnes som eksport, fordi andre lands kapital innføres til Norge.

- Ellers er vi 340 ansatte. Og eier krav på 28 milliarder kroner i bruttoverdi. Da får vi hvert år inn mellom en til halvannen prosent av dem, sier Dalen Zahl stolt.

- Hvordan kan en fyr som du drive en så ufordragelig virksomhet?

Han blir ikke sur, inndrar verken smørbrød eller ostekake, leer ikke engang på øyelokket. Olav Dalen Zahl er raus og romslig.

- Hvis det ikke hadde vært for vår bransje så hadde hele kredittsystemet kollapset. Bankene har ikke kapasitet til å ta seg av dette her, og hvem skal da sørge for å få inn gjelda? Skal folk som skylder penger slippe unna? Hvem tror du da vil selge varer og tjenester på kreditt?

Det blir en helt gal diskusjon når man hele tiden bare snakker om å beskytte de svake betalerne. Når det gjelder inkasso er jo dette krav som bare er noen få måneder gamle, og da må jo folk ha visst hva de har gjort når de kjøpte på kreditt. For det er jo stort sett for uoppgjorte varer de ikke kan betale.

Er det f.eks. kredittkortgjeld og den typen ting, så er jo dette ganske ferske forhold. Er det da skyldneren som skal beskyttes? Det er det jo ikke.

Men det er klart, over 60 prosent av virksomheten vår gjelder misligholdte lån. Og da snakker vi om helt andre forhold, om ting som har pågått over lang tid. Hvor folk har fått problemer der man i utgangspunktet ikke hadde det, kanskje heller ikke hadde forutsetning for å vite at man fikk problemer.

Det er en annen situasjon. Da er det helt klart viktig at man opptrer deretter og prøver å sette seg inn i den enkeltes situasjon. Men når det gjelder inkasso, da er det som regel ferske krav. Og da er diskusjonen snudd på hodet. Den blir for populistisk. Noen ganger virker det som om enkelte politikere bare snakker for å få seg noen ekstra stemmer.

- Det er vel også snakk om at alt blir sendt veldig fort til inkasso.

- Jo, men altså - hvis du kjøper noe, så vet du at du har 30 dager på å gjøre opp for deg. De aller fleste er jo så oppegående at de vet om de har de penger eller ikke.

- Hvis jeg hadde gått amok og brukt altfor mye i en periode hvor livet mitt var vondt og leit, kunne jeg da kommet her og grått på din skulder og fått en ordning direkte?

- Hvis du skyldte penger til en kredittinstitusjon, da er det den du må snakke med. Men hvis de velger å selge kravene sine til oss - hvor også ditt krav inngår - da er det en saksbehandler hos oss du må snakke med.

Men du er jo så oppegående at du er i stand til å betale, iallfall over tid.

- Det skal du ikke være så sikker på, mediebransjen er ikke den sikreste å jobbe i for tiden.

- Jo jo, men du kommer igjen, vet du. Det beste for oss er jo - litt kynisk sett, da - nettopp hvis det svinger litt. Ikke at det er langvarig dårlige tider. Det er ikke bra for noen.

- Blir alle kunder behandlet likt?

- Hva mener du? Vi har jo etiske regler, det er en veldig regulert bransje dette her.

- Jeg tenkte bare - i forbindelse med naboene her, Kredittilsynet og Kripos, at det da vitterlig er en del rike økonomiske forbrytere som går klar det meste, mens de små må betale tilbake lånet sitt med skyhøye renter.

- Når vi overtar gjeld, så får skyldneren alltid beskjed om at vi har overtatt den pluss et brev om vennligst betal innen en måned eller noe sånt. Så begynner dialogen da, for det kan man jo vanligvis ikke innen så kort tid. Og da må vi se på den enkeltes situasjon. For noen kan det være greit å betale avdrag på 200 kroner for det er det de har, og så lager man en avtale på det. Men folk oppi 80-årene... altså - du må se på hvem og hva vi har å forholde oss til.

- Men du - har dere torpedoer også?

- Åh ja... MASSE!!!

Han hever brystkassen presumptivt tilnærmet Schwartzenegger-nivå, gjør seg ekstra morsk i stemmen og gliser fra øre til øre.

- Ikke tull da. Har dere det?

- Nei, er du gal! Vi driver ikke med denslags virksomhet, det gjør vi selvsagt ikke. I Danmark er det mer vanlig. I England har man også lov, men da må du sikre en viss kvalitet. I Danmark er det gjerne politimenn som driver oppsøkende virksomhet, som sideoppdrag. Og du har jo noe av det samme i Norge også. Men namsmannssystemet er det jo staten, ikke inkassoselskapene som driver med det.

- Gamle filmer handler av og til om folk som ikke klarer å betale regningene sine, så kommer politiet på døra og skal kaste dem på gata. Men i happy ending-ene blir det ordnet opp i siste liten. Går det an i dag?

- Sikkert. Men jeg skjønner ikke... Hvis du bor i en gedigen bolig, skylder mange penger og nekter å gå med på betalingsordninger, da skjønner jeg godt at kreditorene kommer og vil kaste folk på gata. Men bor du i en trang og kummerlig leilighet, ...alle har jo krav på et sted å bo. Da må du heller prøve å komme frem til en minimumsordning.

Men er det noen som notorisk forsøker å snike seg unna, da må de finne seg i en annen håndtering enn de som virkelig er havnet i uløkka.

- Får dere mange gråtetelefoner og rasende mailer?

- Det gjør nok den enkelte saksbehandler. Da må vi ut og se på hva det egentlig gjelder. Ofte er det mye følelser ute og går, og da gjelder det å få vedkommende til ro og se om man kan komme frem til noe fornuftig på sikt.

- Dere ser vel på dere selv som en slags sosialarbeidere?

- I enkelte tilfeller, kanskje det.

- Aftenposten presenterte for noen år siden et foto fra Berlin, av en torpedo kledd ut som en rosa kanin. Han fulgte etter folk som skyldte mange penger, diltet etter skyldneren på vei til kontoret, i banken, til Rotary-klubben...

- Ja, ja, jeg har hørt om det der. Vi spøkte med noe lignende da jeg jobbet i Kristiansund, under bankkrisen i 1988 og 1989. Da var jeg ansatt i DnC. Vi drev «badbank»-virksomhet der oppe, var vel en seks - syv ansatte som skulle drive inn gjeld fra folk som...vel, hadde vært litt for risikovillige, må man vel si. Vi holdt til i et eget bygg. I det gamle handelsstandsbygget i Kristiansund, på folkemunne kalt Gasskammeret. Der satt vi og spøkte med tanken om å skaffe oss en varevogn med «inkasso» påmalt over det hele, og bare gli sånn passe sakte forbi enkelte virksomheter som skyldte penger. Men - bare for å understreke det: Det er altså ikke lov.

Jeg husker vi hadde en portefølje på 650 millioner. Og mange av de bedriftene vi håndterte, de lever jo fortsatt i dag. Så DnC var tidlig ute med denne typen virksomhet, og jeg ser at DnB forbereder noe lignende nå. Men på landsbasis var nok Kristiansund et spesielt sted hvor de hadde lånt litt for mye under bankkrisen.

- Økokrim når jo sjelden frem i retten med saker som gjelder titalls millioner over den gjelden folk flest sliter med...

Han klasker eplesideren i bordet i pur iver.

- Ja, der er jeg helt enig. Den lille mann klarer de kanskje å få has på. Men hva med de store? Jeg er veldig enig med Eva Joly som sier - begynn med de store. Det tror jeg kan være forebyggende.

- Og tenk hvilken hjelp det ville vært for Økokrim hvis for eksempel Thomas Øye hadde fått en rosa kanin etter seg mye tidligere.

- Sikkert. Han tilhører heldigvis ikke i vår portefølje.

- Kan du si litt om hvem som tilhører den porteføljen da?

- Nei.

- Det var synd.

For så vidt ganske synd at han ikke fortsatte i Postverket også. Det var der han startet sin yrkeskarriere. 11 år gammel. Med å stemple brev etter skoletid. Da han var 15 avanserte han til skranken, jobbet i sommerferier og etter skoletid. Hadde egentlig tenkt å fortsette i posten. Men på gymnaset kom ulike utdanningsinstitusjoner på besøk og presenterte seg for å kapre studenter, dermed vant Norges Handelshøyskole.

- Så tilfeldig var det. Jeg hadde jobbet på ulike postkontorer i Grenland-distriktet. Satt i skranken, tjente penger, og syns det var kjempehyggelig å snakke med folk. En flott arbeidsplass.

Jeg syns det er synd å se hva som har skjedd med posten i dag, når jeg tenker på alle de bra folkene som jobbet der, og stoltheten som var i den etaten. Nå er alt dette helt utflatet, postkontorer er lagt ned eller lagt til butikker, fagligheten er borte. De har jo ikke engang egne stempel.

- Hvordan likte du Bergen da?

- Bra. Trivdes godt. Fantastisk flott by. Hadde ordnet hybel gjennom en kollega av en venn av morfar, ute på Nesttun. Men første dagen jeg kom til Bergen, ble jeg rådet til å banke på dørene i Sandviken for å finne meg noe nærmere skolen. Og da kom jeg til en mann som var redaktør i Fiskerinytt, som igjen henvendte meg til en dame som drev tobakk- og sjokoladeforretning ved Torgalmenningen. Jeg gikk dit, og jo da, hun hadde hybel. På Landås, nedenfor Ulriken. Jeg hadde et lite rom i øverste etasjen med en sånn ark da. Åtte, ti kvadrat, leia var meget hyggelig, og jeg sa - det tar jeg.

Damen som nå er over 80 år, har jeg fortsatt god kontakt med. Jobbet også på postkontor i Fyllingsdalen i studietiden.

Og så - i 1985 - da jeg var ferdig siviløkonom, fikk jeg jobb ved Handel- og industriavdelingen i DnC, Kongensgate i Oslo. Bodde hos mormor og morfar. De hadde leilighet på Bjølsen, og pendlet til og fra Lunde i Telemark.

Han er født i Oslo, bodde i Lunde i Telemark til han var seks år, flyttet så til Eidanger utenfor Porsgrunn til han begynte å studere i Bergen. Og med jobben i DnB var han igjen tilbake i Oslo.

- Søsken?

- Ja, jeg er enebarn og har seks søsken.

- Jaha?

- Foreldrene mine er skilt, og nå har jeg fire søsken på den ene siden og to på den andre.

Fra morfaren har han arvet samlermanien og overtatt huset i Telemark.

- Jeg har alltid vært interessert i gamle ting. Gamle møbler, gamle hus, gamle telefoner, blant annet et titalls gamle veggtelefoner og manuelle sentralbord. Og fra jernbanen har jeg gamle jernbaneskilt. Fra Postverket har jeg også tatt vare på mye gammelt, og kasse på kasse med sistedags-stempler fra nedlagte postkontorer.

Og så samler jeg på gamle biler. Veteranbiler. Jeg har en 52-modell Opel Kaptein, Mercedes 82 SE 71-modell og en Volvo 164 som jeg kjøpte i 1979. De står i garasjen på stedet jeg overtok etter at mormor og morfar døde.

Olav Dalen Zahl er på gli. Penser ustoppelig over på enda et yndlingstema: Nordstrand Vel. Der har han vært i styret i 14 år, de siste seks som styreformann. Mellom entusiastiske tirader om istandsetting av Nordstrand Bad, Mosseveien i tunnel, bevaring av gammel arkitektur og kyniske eplebaroner som bygger i hytt og vær, får vi endelig inn en avsporing. Til DnC, Det norske Møbelsenter og Sparebanken NOR.

Han jobbet syv år i DnC/DnB-systemet. Deriblant halvannet år i «Dødsskvadronen» eller «Gasskammeret» i Kristiansund, landets første «Bad Bank»-prosjekt.

Da var han relativt nygift. Med mye jobbing og liten tid til annet. Men en ting tok han seg tid til. Det var å handle. Mannen er uhyre svak for gode tilbud. Derfor kom litt for sent til å være med på fødselen da tvillingene hans ble født. Fordi han tilfeldigvis kom over et konkurstruet byggvaremarked som solgte spiker og maling på tilbud.

Etter syv år i DnB ville han prøve noe annet. Det norske Møbelsenteret trengte økonomidirektør, og han fikk jobben. Men økonomien var ikke helt på topp. Da valutakrisen kom i 1992, og renten føyk rett til himmels, ble det knall og fall i omsetningen. Møbelsenteret var familieeid på den tiden. Og i juni 1993 ble det åpnet gjeldsforhandlinger.

- Det var superviktig for oss å holde hjulene i gang, for begynte vi å stenge, da var det gjort. Men vi fikk til en bra løsning med banken og tillit til å drive varehusene under gjeldsforhandlingene. Og i løpet av 14 dager hadde vi nye eiere på plass. I utgangspunktet var det fire interessenter, og det endte faktisk med at alle fikk fullt oppgjør pluss at eierne også fikk noe. Vi ble solgt til NKL og tre samvirkelag.

Det var 14 hektiske dager, da sov jeg ikke mye. Da jeg ble intervjuet på Østlandssendinga morgenen etter, lurte kollegene mine på hvilken dame fra Møbelsenteret som var blitt intervjuet. For jeg var helt pipete i stemmen.

Hahahaha. Dalen Zahl ler så det skraller i veggene.

- Hvordan føltes det å være på andre siden av bordet?

- Jeg visste jo hvordan de tenkte. Og jeg visste at du iallfall må være ærlig. Du må spille med helt åpne kort. Det er punkt en. Og så må du selv tro på at det går, og det gjorde vi. Pluss at vi trengte penger til å videreutvikle konseptet.

Da kom sjefen for Follo samvirkelag pluss to andre samvirkelag og NKL på banen. Og jeg ble satt på som administrerende direktør i gjeldsnemnden. Det fortsatte også etter at NKL kjøpte. Da var det om å gjøre å få snudd dette igjen. Det klarte vi. I 94 tjente vi penger igjen, 7,3 millioner kroner før skatt.

Men Dalen Zahl ble ikke lenge i møbelbransjen. For NKL fikk blod på tann og kjøpte inn flere møbelvarehus og startet nye fusjoner. Det var, ifølge sikre kilder, en stor tabbe. For istedenfor å satse videre på Dalen Zahl, som hoppet av og ble distriktsbanksjef i Sparebanken NOR, avdeling Asker og Bærum, begynte møbelvaregiganten å tape penger igjen. Men det er en annen historie.

For 1. november 1998 ble Olav Dalen Zahl hentet inn i Aktiv Kapital ASA for å overta som konsernsjef etter Jon H. Nordbrekken.

- Som seriøs bankmann, var du skeptisk i forhold til eiernes medieomtale før du takket ja til jobben?

- Klart at man lurer iblant. Men de har jo ikke alltid vært så flinke til å stå frem selv. Alt som skrives blir da basert på rykter fra noen som mener at de vet. Da forsterkes jo mysteriet og ryktene. Så jeg tenkte - søren heller, de har jo fått det til!

- Har du angret noen gang?

- Nei. Men som sagt - jeg lurte jo litt, særlig i begynnelsen. Flere av eierne har jo hatt sterk medieeksponering, jeg var spent på hvordan det var å jobbe for dem. Men det har gått fint.

Vi har ganske frodige, fargerike diskusjoner i styremøtene. Det må jeg si. Positivt ment altså. For Tor Olav Trøim, høyrehånden til John Fredriksen sitter i styret. Øystein Stray Spetalen sitter i styret, Bjørn Trondsen og han som kjøper porteføljer utenfor Norden, Ståle Aasestrand, sitter i styret, og så Jon da.

Jeg lærer veldig mye av dette her. For de sitter inne med bred erfaring og høy intelligens, det vil jeg påstå. Og de backer opp. Du får hele tiden vite hva de mener om deg, reine ord for penga. Men de går ikke bak ryggen og tar deg, du får vite det der og da.

Helt greit å forholde seg til. Et aktivt styre. Men krevende, det er de. Og sånn skal det jo være. Det er derfor jeg er satt på dette her.

Sier Olav Dalen Zahl. Og overrekker Aktiv Kapitals siste årsrapport på norsk, Aktiv Kapitals siste prospekt på engelsk, Nordstrand Vels tre siste årsmeldinger, Nordstrand Vels jubileumshistorie i bokform, en bruksanvisning på Olav Dalen Zahl fra Sparebanken NOR, 12 - 15 referanser med telefonnummer og et markspist eple fra hagen. I avskjedspresang.

Raus er han, i hvert fall.