Portrettet: Silkerabulisten

Disse Dammann-ene! Rolf Dammann, for eksempel, Net Fonds-sjefen, han snakker portugisisk, drikker lettøl og spiller hardingfele, brenner for småaksjonærer og miljøvern, har så gammel bil at den bare starter når den vil, og bærer en peruansk lama rundt halsen. Dessuten pruter han på børsprisene. Er det rart at Oslo Børs og resten av finansmiljøet ikke ville vite av ham?

Rolf Dammann er født på 1. nyttårsdag og måtte tidlig kjempe mot hylende nyttårsraketter for å bli hørt. På hans bursdager var andre trøtte eller hadde kuppelhue. Det gjorde ham mild og lavmælt i formen, men ga desto større trening i stahet, utholdenhet og evne til konsentrasjon.

Han er sønn av bankmannen Axel Dammann, best kjent som ridder for snytte småaksjonærer i DnB og den som innførte lønnskontogebyrer her til lands. Hans filleonkel, Erik Dammann, stiftet den antikommersielle folkebevegelsen ”Fremtiden i våre hender”. Og de fleste av barndommens bursdager tilbrakte unge Rolf i nyttårsselskap sammen med resten av familien hos Gamle-Erik, Erik Dammanns far.

Med en sånn genlapskaus som ballast - hva er vel mer naturlig enn at nettopp Rolf Dammann ble den som tok fremtiden i sine hender og etter harde taklinger introduserte nettmegling for småkunder på Oslo Børs?

Etter to år med smalhans er det endelig blitt resultater: nesten 15 millioner før skatt i fjor. Net Fonds, med sine 12 ansatte og 70 datamaskiner, meglet aksjer for 18,4 milliarder kroner i fjor. Og inntok fjerdeplassen i nettsurfing på børs, bare slått av meglergigantene Christiania Markeds, DnB Markets og Karl Johan Fonds.

- DnB Markeds var hundre ganger større enn oss da vi begynte. Nå er de bare dobbelt så store. Vi har 3 % av markedet og DnB 6 %, og vi har overskudd. Men det er ikke lett. Fordi vi er aktive eiere og rammes av delingsmodellen, går 50 prosent av overskuddet vårt i skatt. Mens våre konkurrenter bare betaler 28 prosent skatt. Det er bittert, sukker Dammann blidt.

- Og da kan du jo tenke deg. For hvis en aktør får beholde 72 prosent av det han har tjent og den andre bare får beholde 50 prosent, da vil jo den som får beholde 72 prosent vokse fortere. Så det er forskjellige vilkår om du er aktiv eier i et lite selskap eller representerer et stort. Det har jeg problemer med å akseptere. Det bør være like vilkår. Enten får de andre betale 50 prosent i skatt, eller så får vi betale 28 prosent, sier han bestemt.

Stopper litt, pynter så på kritikken:

- Nå er jo selskapsbeskatningen under revidering, da, men jeg tror nok at også hele dette året går med til at vi må betale mer i skatt.

- Er dette grunnen til at så mange IT-selskaper har planer om å flytte ut?

- Vi har iallfall ikke tenkt å selge. Men hvis jeg skulle selge - til svenskene for eksempel, svenskene er jo så keene på kjøp - så hadde jeg fått en skatt på hele gevinsten på 28 prosent. Hvis jeg derimot skal jobbe videre her i landet, jobbe og slite år etter år i ti år til, da må jeg betale 50 prosent i skatt hvert år. Så fristelsen er nok stor for mange. Hvis du ikke selger så er du jo dum.

Men jeg har ikke lyst til å flytte ut av landet. Absolutt ikke. Jeg vil heller at de politikerne som har funnet opp disse skattereglene skal flytte ut av landet. For de lager jo system som er til skade for landet, sier Rolf Dammann.

Er det noe han har greie på så er det regnskaper, økonomi og finans. Internettkunnskaper, derimot, er hans nærmeste mer overrasket over at han tilegnet seg så fort. Bortsett fra det at han alltid har vært sta som et esel og ekstremt målbevisst og arbeidsom når han først har satt seg noe i hodet.

Han vokste opp i verdikonservativt miljø på beste vestkant i Oslo. Bodde i gammel trevilla på Volvat og gikk på Ris skole. Men han falt ikke helt inn i folden.

I oppveksten var han et oppkomme av rare idéer, det var ikke den ting han ikke spurte om. Sære spørsmål med så fjerne innfallsvinkler at skolekameratene tidvis lurte på om han kom fra en annen planet. Men han var langt fra noe persilleblad. En stund - han hadde fått seg ny kniv - var han så oppslukt av å spikke på alt han kom over, at skolekarakterene dalte faretruende. Da trådte faderen til. Og sønnen adlød uten å mukke. I flere måneder var unge Dammann verken å se på idrettsbanen eller i gatene etter skoletid. Til han dukket opp igjen like før sommerferien. Like blid. Med kniv og gode karakterer i behold.

Likere gikk det ikke i puberteten. Fritidssysler som primstav og bokbinding var ikke akkurat det som opptok ungdom flest i den alderen. Men Rolf Dammann var så hekta på sine ting at karakterene igjen tok skade.

Han visste tidlig at han ville starte sin egen bedrift. Spørsmålet var bare hvilken type, og om han skulle studere jus eller økonomi for å få det til.

Helst ville han gå på handelshøyskolen i Bergen, men hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn.

- Jeg hadde ikke lyst til å vente, hadde kastet bort nok tid på gymnaset. Jeg var ferdig med militæret, og hvis jeg skulle begynne i Bergen måtte jeg først forbedre karakterene. Det betydde ett og et halvt år til. Så jeg søkte Karlstad, kom inn med en gang og begynte like over jul.

Det var mange nordmenn der, nesten femti prosent. Og veldig fart på studiene. Det passet meg fint. Jeg ble ferdig på to år og to måneder. Men jeg jobba fælt, var ikke særlig sosial, smiler Dammann unnskyldende.

Studiekamerater forteller om en ekstremt konsentrert Dammann som gikk ut som ferdig siviløkonom med beste karakter i omtrent alt. Men så jobbet han da også så intenst at det kunne brenne rundt ham uten at han merket noe. Bokstavelig talt. For det var akkurat det som skjedde.

På studenthjemmet «Potatisen» i Karlstad viste det seg nemlig at en av studentene var pyroman. Under sluttinnspurten før eksamen satte han fyr på TV-rommet. Det ble stort oppstyr under røykutviklingen, og alle studentene ble evakuert. Alle unntatt Rolf Dammann. Han låste døra, forskanset seg på rommet sitt og leste videre til eksamen.

Brannvesenet fikk seg en kraftig overraskelse da de kjente på dørene etter at brannen var slokket. Det gjorde Rolf Dammann også, som skal ha blitt temmelig lang i maska da han så ut i korridoren etter at oppstyret var over. Men rommet hans, som hadde vært hermetisk lukket under brannen, var det eneste som ikke ble skadet.

Etter eksamen fikk han jobb som økonomikonsulent i Dyno og studerte 1. avdeling jus på Blindern ved siden av.

- Det var et veldig aktivt universitetsmiljø i 1978-79. Jeg var med i en samarbeidsgruppe for natur- og miljøvern. Vi jobbet for vern av Sjoavassdraget.

- Var du påvirket av Erik Dammanns tanker?

- Jeg har veldig respekt for hva Erik står for. Han er veldig opptatt av natur og sånt. Samme her. Vi møtte hverandre mest på nyttårsaftener hos Gamle-Erik, Eriks far. Og pratet mye sammen. Særlig på den tiden.

Men senere kom han med en ny bok: «Bakenfor tid og rom». Og da mistet han meg. For den gikk mer i retning «new age».

- Men Sjoavassdraget var du opptatt av. Var du med i lenkegjengen også?

- Nei, ikke lenkegjeng. Men vi sto da utenfor Stortinget en natt....

- Du demonstrerte utenfor Stortinget en hel natt?

- Ja. Vi kjempet mot Verneplan for vassdrag, var noen ivrige sjeler som markerte en natt utenfor Stortinget. Med fakler og sånn.

Han ler litt:

- Og Sjoa ble jo fredet...

Han flirer.

- Det er nok mange raftere i dag som synes det er veldig fint, tenker jeg.

Mer tenksomt:

- Det var en spennende tid det der. Vi tenkte mer politisk, brukte en masse tid på dette.

- Og du var på den konservative fløyen?

- Nnjaa...joo.

- Ikke helt?

Litt tvilende:

- Jo. Jeg var vel egentlig det.

Atskillig mer bestemt:

- Jeg var iallfall veldig opptatt av natur- og miljøvern, det har jeg alltid vært. Men å gå i 1. mai-tog for SNM (Samararbeidsgruppen for natur og miljø), der gikk grensen.

- Du jobber kanskje heller i hagen på 1. mai?

- Nei, det gjør jeg ikke, kommer det meget bestemt.

Utsiktene til 1. mai-toget må likevel ha gjort inntrykk. For nå slo han tvert om. Dro først til Lousanne, skaffet seg en Master of Business Administration på prestisjefylte IMD. Derfra bar det rett inn i shipping. Til supplyskipsrederiet Wilhelmsen Offshore Services hvor han var økonomidirektør i fem år. Så dro han til Brasil.

- Mens jeg jobbet i Wilhelmsen satt jeg i styret for Norsul Offshore, et samarbeidsrederi mellom Wilhelmsen og Lorentzen med kontor i Rio. Først begynte jeg å reise opp og ned til Rio på styremøtene. Etter hvert så jeg mulighetene - og behovet - for å jobbe der hvis jeg lærte språket. Så jeg leste portugisisk på Blindern to ganger i uka i et par - tre år før jeg dro.

- Hva gjorde du i Rio?

- Jeg var controller, representant for Wilhelmsen. Jeg skulle egentlig ha vært der i tre år, så jeg installerte meg skikkelig med flott leilighet like ved Ipanema Beach. Men jeg husker godt at jeg følte meg hjelpeløs første gang jeg kom på flyplassen. Rio er veldig hektisk, med store forhold og masse folk. Bare sjefen snakket litt engelsk, og han snakket så gebrokkent at han foretrakk at jeg snakket brasiliansk.

- Ungkarslivet i Brasil, hvordan var det da?

- Jeg har alltid vært veldig nøktern, jeg, for å si det slik. Og jeg hadde en norsk venninne i Brasil.

- Noen synes det er tøft å være alene på jobb i en annen verdensdel.

- Ja, men jeg kunne språket. Det hjalp veldig.

- Har du vært der siden?

- Nei. Jeg har veldig lyst. Men det er ikke akkurat stedet å dra med en familie, med tre unger - og to små jenter. Jeg tror ikke Ipanema er særlig trygt i dag.

- Du hadde tenkt å bli i tre år, men reiste hjem etter ett. Hva skjedde?

- Det ble oljepriskrakk. Wilhelmsen fikk store problemer.

- Når var dette?

- Krisen kom i 1985, dette var i 1986. Wilhelmsen måtte selge alle supplyskipene sine, og jeg måtte reise hjem. Da jeg kom hjem hadde bankene overtatt kontrollen. Jeg hadde hele tiden jobbet med regnskaper, økonomi og kontroll, og da jeg kom dit så jeg vaktmesteren bære ut alle våre regnskapsbøker og bilagspermer.

Rolf Dammann humrer:

- De siste rester av fem års arbeid ble pælma ut og kjørt bort på fjernarkiv.

Dermed var det slutt på hans arbeid i Wilhelmsen. Det var vanskelig med jobber internt, og Dammann hadde ikke tid til å vente. Han tok seg først jobb som økonomidirektør på et offshoreverksted i Tønsberg før han i 1988 ble ansatt som visedirektør - senere finansdirektør - i Fred. Olsen & co.

- Controller, retter han.

- Unnskyld?

- Controller, ikke direktør.

- Visedirektør og finansdirektør står det i CVen din.

- OK, visedirektør-slæsj-controller, da. Jeg har vel egentlig vært controller fra jeg begynte som økonomikonsulent til jeg sluttet i Fred. Olsen. Alt innbefattes i det begrepet.

- Uansett litt av en overgang det der, fra miljøvernaktivist til direktør i Fred. Olsen.

Rolf Dammann ser forundret opp. Er fortsatt mild i formen, men litt strammere i kjaken:

- Det er ingen motsetninger i miljøvern og shipping. Vi sølte aldri en dråpe olje, vi. Last skal jo fraktes over alt i verden. Da er det bedre at de seriøse rederne gjør det enn de som surrer rundt med eldgamle skip som nesten brekker sammen. I Fred. Olsen jobbet vi fælt for at forholdene skulle være best mulig, det var jo snakk om enorme summer hvis oljesøl skulle oppstå.

- Men du er jo kjent for å være åpen og ærlig på alle områder. Fred. Olsen-systemet er vel heller kjent for å være temmelig lukket.

Rolf Dammann tenker seg om, veier lojalitet så det knaker.

- Kanskje det. Men det jeg gjorde i Fred. Olsen var å drive med regnskaper. Vi jobbet veldig mye med å informere gjennom regnskapene. Jeg sørget for at det aller meste av informasjon fantes i regnskapene. Og da journalistene spurte, kunne jeg lett svare gjennom årsmeldingen. Det var en fin måte å kunne være åpen på. Styrets beretning var enormt detaljert, og hvis du hadde fått med deg alt det der, da visste du veldig mye om selskapet, sier han snedig.

Så kommer det, friskt og bramfritt, og helt frivillig:

- Vi var forresten i ganske hardt vær en gang, med «Black Prince». Husker du det? Jeg var nemlig styreformann der...

- Aha...cruiseskipet med underbetalte filippinere som ble stoppet på kaien i Helsinki! Var det ikke sønnen til Fred. Olsen som ble syndebukk der da?

- Jo, Fredrik. Han var administrerende direktør. Men det var ikke så lett, skjønner du. Vi gjorde så godt vi kunne, men vi kom veldig galt ut.

Det vi dummet oss ut på var at vi var så veldig formelle med å si hvem som var eier av båten. Vi sa - dønn juridisk riktig - at vi ikke var owners, bare charters. Det var for så vidt riktig det, for det var et annet selskap, et Fred. Olsen selskap som vi ikke hadde kontroll på, som eide skipet. Vi visste jo at det var et Fred. Olsen-skip, ingen tvil om det, Fred. Olsen har jo et nett av selskaper, ikke sant? Vi sa - helt korrekt - at avtalemessig så er ikke det børsnoterte selskapet som vi representerer eiere. Men det ble jo blåst noe voldsomt opp når det viste seg at et annet Fred. Olsen-selskap var eier.

Vi ble kalt mange...jeg vil ikke nevne de ordene en gang, hva vi ble kalt. VG hadde en hel føljetong på oss, tror det var åtte dobbeltsider.

- Men du ble aldri syndebukk, selv om du var styreformann. Nå kan vi jo egentlig avsløre at det var du som...

- At jeg hadde skylda? Ja da. Vi sleit det vi kunne, det gjorde vi. Men vi hadde nok skylapper i utgangspunktet.

Han var i Fred. Olsen-rederiet i 10 år. Det var sånn han traff kona, Christine. På jobb for Fred. Olsen, i Kristiansand.

- Jeg var styremedlem i «Bremaer» og de fergene der. Var i Kristiansand for å kontrollere regnskapene. Var ungkar og på leit jeg da, vet du. Reiste alene, satt i baren på Hotell Ernst og drakk lettøl. Og så kom de da, Christine og noen venninner...

- Og du sørget for å kontrollere skikkelig?

Han ler. Litt høflig, litt stolt og litt pinlig berørt.

Da er det lettere å snakke om det andre han var på leit etter - selskapet han skulle starte.

- Jeg var inne på mange ting. For eksempel å starte en bokklubb. Billigbøker. Oversettelser av utenlandsk litteratur. Det var jo litt spennende å finne litt ut av bransjen da, hvor man skal trykke, hvem som skal oversette, hva koster papiret og sånne ting.

Jeg tenkte også på shipping, men det ble for dyrt. Det er enorme summer som skal til. Uten penger måtte det bli shipping management, men det er lang vei å gå. Og jeg er nok veldig forsiktig.

- Så du er ingen mini-John Fredriksen?

Han spruter ut i latter.

- Nei-he-he-he-hei, jeg absolutt ikke noen risikotaker. Vi er veldig forskjellige. Jeg en forsiktig person, liker å ta små skritt. Men jeg er veldig utholdende når jeg først har funnet noe jeg kan nøste på. Det har vært nyttig.

Det var da Internett inntok Norge og nettmegling for alvor tok fart i USA, Rolf Dammann slo til med Net Fonds. Han hadde spart opp noe kapital, pantsatt huset i Asker opptil pipa, og fikk faren med på resten.

- Det å starte firmaet var enkelt. Dette med byråkrati, at det er så mye papirer å fylle ut er sterkt overdrevet. Men det var vanskelig å starte fra skrætsj, jeg hadde veldig lite kapital. Da gikk jeg til fatter’n, han var pensjonist, hadde lang erfaring fra bank og hadde lyst til å være med på dette. Utgangspunktet vårt var å jobbe for å gjøre det lettere for småsparere å handle aksjer.

- Hvordan er det å ha sin far på nabokontoret.

- Det går veldig fint, vi deler til og med kontor.

- Og hva gikk all kranglingen med børsen på?

- Det var to faser, først var det problem å bli medlem av Oslo Børs. Men det gikk over. Det vi har jobbet veldig mye med siden er kursinformasjon. For da må vi på en måte demokratisere hele aksjemarkedet.

Han legger ut på en lang og innviklet redegjørelse om hvordan oppdatert kursinformasjon på Oslo Børs kostet flesk og derfor kun var tilgjengelig for de store og rike. Og hvordan småsparerne derfor ble akterutseilt i utgangspunktet fordi bare proffene hadde råd til den informasjonen de trengte.

Ryktene forteller at Rolf Dammann gikk på med krum hals for å få prisene ned. De forteller videre om en Dammann med en slags katedralsk tilnærming til børsen, en som ville - om ikke ta rotta på - så iallfall vise at det går an å gjøre ting på andre måter i teknikkens tidsalder. Om en Rolf Dammann som så at her var et marked som ble betjent av folk som tjente for mye i forhold til den jobben de gjorde. Men også om en Dammann som tok toget fra Asker klokken fem om morgenen, hadde «fryktelig dårlig råd» og ikke sjelden overnattet på kontorsofaen. Og om en Net Fonds-sjef kjemisk fri for jappefaktor, som sender e-mail hver uke til en av sine ansatte på ferie i Peru og ber henne fortvilt om å komme tilbake. Med det resultat at hun nesten gjør det og gir ham et slips med en peruansk lama på i gave når hun kommer tilbake, fordi de andre slipsene han har er like gamle som henne, 25 år.

For et og et halvt år siden lempet børsen endelig på vilkårene for børsinformasjon. Rolf Dammann hadde klart å prute prisen ned fra fem kroner til 20 øre i betaling.

- Og det har du æren for?

- Nå ja, æren og æren, jeg sloss iallfall så fillene føyk i to år. Og jeg går gjerne flere runder på dette med kursinformasjon. Vi har ikke gitt oss, for i prinsippet synes jeg det bør være helt gratis.

Og jeg kan godt hisse meg litt mer opp på det der hvis du vil, foreslår han hjelpsomt.

- Flott! Kom så med det!

- Det jeg er litt sinna for er at vi måtte slåss i to år. Vi var alene sammen med K-nett da vi begynte. Men først da de store konkurrentene også dukket opp - da kom prisreduksjonen. Det er jeg sinna for, sier han smørblidt.

Sikre kilder sier at han - tross årets resultater - fortsatt har problemer med søvnen ved tanken på at det er andres penger han handler for.