Portrettet: Professor Blåruss

Forventningene var skyhøye. Til denne rektoren og retorikeren som i årevis hadde formidlet den sanne lære. Og som nå - direkte fra kateteret på Norges Handelshøyskole - skulle renovere det offentlige Norge og overta statsrådembetet etter en politisk ringrev som Jørgen Kosmo.

Endelig skulle det bli fart på sakene.

Men nå - snart ett år og minst ett politisk magaplask senere - har det vært mistenkelig stille rundt den store offentlige fornyelsen til administrasjonsminister Victor D. Norman. Så stille så lenge at mange er begynt å lure på om omorganiseringsprosessen «Fra ord til handling» snarere vil ende opp i ord enn i handling.

Hvilket blånektes hardt og konsekvent av statsråden selv. Prosessen går sin gang.

- Det var ikke den debuten din som skremte deg av banen, da? Da du tråkket så dugelig i salaten under fusjonen mellom SAS og Braathen?

- Jeg tråkket ikke i noen salat. For hva sa jeg egentlig? Det er veldig interessant...

Professor doktor rektor Victor D. Norman stirrer strengt gjennom stålbrillene.

- Hum, hrrm, så vidt jeg husker...

Skolemesteren overtar:

- Det jeg sa, da jeg ble spurt om hvordan jeg så på fusjonen mellom SAS og Braathen, var at den vil jeg ikke kommentere. La meg bare si - rent generelt - at jeg ikke liker at rovdyr spiser sitt bytte, det sa jeg.

Dette er blitt fremstilt som at jeg kalte SAS for et rovdyr. Det har jeg aldri gjort. Men det er klart, det var sikkert dumt å si akkurat det der.

Professoren patter på pipa og smiler raust.

- Poenget er at jeg ville ha erklært meg inhabil i saken uansett. For det var mye verre det jeg hadde skrevet tidligere. Det jeg hadde skrevet tidligere, i Dagens Næringsliv, var at hvis ikke Konkurransetilsynet sa nei til den fusjonen, burde Konkurransetilsynet nedlegges. Og det var på grunn av den uttalelsen jeg erklærte meg inhabil.

- Tøff overgang?

- Selvfølgelig var overgangen voldsom, å bli kastet inn på en politisk arena som jeg ikke kunne noen ting om...

Jeg kjente jo litt til embetsverket, for det har jeg alltid hatt kontakt med. Men jeg visste ikke hvordan et departement fungerte, hadde ikke peiling på hvordan regjeringen jobbet, og hadde ikke en anelse om hvordan man jobbet i Stortinget. Den fordelen jeg hadde, som gjorde overgangen relativt grei, var jo at jeg kunne saksområdene veldig godt. Så jeg har hatt det motsatte problemet i forhold til veldig mange andre statsråder. De kan alt om prosessene, men blir kastet inn i et saksområde de ikke kjenner særlig til. Jeg kunne mye om saksfeltet, men ingenting om prosessene.

- Og hvordan er forholdet til Konkurransetilsynet?

- Veldig godt.

- Du grep da inn overfor Aker RGI og Kværner også.

- Det jeg gjorde i forhold til Kværner-saken var bare å sørge for at vi fulgte opp den saksbehandlingsmetoden EU-kommisjonen mener er riktig: at nasjonale saker skal behandles av dem som har best innsikt, nemlig av nasjonale myndigheter. Og de overnasjonale skal behandles av kommisjonen.

Det var ingen konflikt mellom Konkurransetilsynet og oss i den saken. De kom med en anbefaling hvor de også ga uttrykk for tvil om hva som var riktig. Og vi syns altså at det andre alternativet var bedre. Så det var helt kurant.

Ellers er mitt forhold til Konkurransetilsynet å ha minst mulig med dem å gjøre, fordi de skal være mest mulig uavhengige.

- Ifølge fagbevegelsen er du temmelig kjapp i snuen. Du tar bestem...

- Ikke spesielt raskt.

- ...melsene så fort at det må være stor kollisjonsfare i de politiske irrgangene og i byråkratiet når ting skal settes ut i praksis.

Professoren humrer:

- Jeg tror jo at utålmodighet kan være en fordel. Du skal ta deg tid til skikkelige prosesser, men det er også viktig å holde tempo. I startfasen hendte det vel at jeg ikke kjente prosessene godt nok og derfor kanskje var litt raskere enn jeg burde. Men det gikk mer på mangel på kjennskap til hva prosessene var, enn utålmodighet i seg selv. Og opplever vel at mange andre statsråder er vel så utålmodige som meg.

- Kristin Clemet for eksempel?

- Ja. Men Kristin er også tålmodig på de store sakene. For det er poenget. Moderniseringsarbeidet må være et langsiktig og tålmodig arbeid. Og der tror jeg at jeg har større tålmodighet enn de fleste. Men de sakene som kan avgjøres raskt er det ingen grunn til å trenere.

- Men i denne moderniseringsprosessen din er det vel også et poeng at de ansatte er med på avgjørelsene, at medbestemmelsesretten fung...

- OK, la meg ta et konkret eksempel: Et stort prosjekt nå gjelder fremtidig lokalisering og organisering av statlige tilsyn. Vanlig i den forbindelse er spørsmålet om flytting. Det vanlige i Norge er da at vi har brukt mange år på å diskutere flytting. Og så, når man endelig har bestemt seg, skal det skje på seks måneder. Det blir jo håpløst for de ansatte. Først skal de leve i uvisshet i flere år, så skal de flytte på rekordtid.

Det vi har sagt, er at vi ønsker det stikk motsatte. Vi ønsker en kort prosess på beslutning, og så en lang prosess på gjennomføringen. Det er viktig i forhold til de ansatte. Om Kystverket skal ligge i Haugesund eller i Ålesund, er en politisk avgjørelse. Men hvordan det skal flyttes må avgjøres i nært samråd med de ansatte. Deretter er det viktig å ta seg god tid. Både fordi vi skal ha oppegående, fungerende enheter underveis, fordi vi ikke ønsker å skyve de ansatte ut i arbeidsledighet, og fordi vi ønsker en god oppbygging av kompetanse.

Kan vi klare å få innført det som et nytt system, raske prosesser på å trekke opp de politiske rammene og så ta oss tid på gjennomføringen, da tror jeg vi kommer til å få til en bedre omstilling i det offentlige.

Dette at man år etter år skal ha kamp og omkamp på de politiske spørsmålene, og så ha fryktelig hastverk på gjennomføringen, skaper en uryddighet i driften av offentlig sektor som gjør det vanskelig å få til et skikkelig omstillingsarbeid. Derfor syns jeg det er greit, jeg, å ha en politisk ledelse som er utålmodig og et tålmodig embetsverk som skal gjennomføre tingene.

Victor Norman har talegavene i orden. Og det der med at han ikke har særlig politisk erfaring, er bare koketteri. Både faren, bestefaren, oldefaren og tippoldefaren har vært ordførere i Risør. Og det ryktes fra hjembyen at unge Victor alt som femtenåring og sønn av Høyre-ordføreren, fikk futt på Unge Høyre. I en by hvor AUF var den eneste politiske ungdomsfylkingen med særlig høyt medlemstall.

Vikkens store gjennombrudd - for det var Vikken han ble kalt i Risør - kom da han fikk lurt AUFs ledelsen med på en debatt om privat kapital og Arbeiderpartiets redsel for slike påfunn. AUFs ledere var tidlig i 20-årene, men femtenåringen sørget for slakt. Vikken smilte, men Vikken var brutal. Proletariatets avtakere skal ha sneket seg slukkøret ut fra Risør Rådhus etter den massakren. Mens minnet av den sjarmerende ynglingen som dissekerte det risørske ungdomsproletariatet med smil, sitter spikret hos dem som var til stede. Slik lyder iallfall referatet.

Victor Norman er en utrolig populær mann i Risør. Han er helfrelst hjembypatriot og har vært det så lenge han har kunnet puste. Hvert år heiser han Risørflagget den 7. mai, til ære for dagen i 1723 da Risør fikk sine kjøpstadsprivilegier. Og på kontoret henger Risørs stolte byvåpen.

Familien, foruten professoren bestående av kone, to doktoravhandlende døtre og en yngre sønn, har bygd om vedbua ved siden av barndomshjemmet ved dampskipsbrygga til sitt ferierede. I tillegg kommer en praktfull tresjekte som bærer navnet «En liten åpen båt», oppkalt etter læreboka «En liten åpen økonomi».

Professor doktor rektor Victor formidler avanserte samfunnsøkonomiske teorier slik at folk kan forstå, lyder påstanden videre. Litt vel forståelig, mener tusenvis av offentlig ansatte akkurat nå, som frykter den smilende massakren. For hovedbudskapet hans er og blir kutt i offentlige utgifter. Selv kaller han det delegering og desentralisering, henholdsvis modernisering og effektivisering.

Han er utdannet i USA, fikk sin første jobb som amanuensis ved Norges Handelshøyskole da han var 25 år, og ble professor i en alder av 28. I sosialøkonomi, med ansvar for forskning og undervisning i internasjonal skipsfartsøkonomi og handel.

Og det er ikke bare i Risør han er populær. Da han midt på 90-tallet hadde permisjon fra Handelshøyskolen for å være professor ved Høgskolen i Agder, forlangte studentene i Bergen å få ham tilbake.

«Victor, Victor, Victor» lød det unisont og taktfast fra hundrevis av NHH-studenter som med flagg, plakater og hornmusikk demonstrerte i gatene for å få sin høyt elskede foreleser tilbake. Demonstrasjonstoget var ikke mindre da de studentene forlangte å få ham valgt til rektor.

Tilsvarende sørgelig ble det blant hans dedikerte disipler da Jan Petersen, på vegne av statsminister Bondevik, ringte og ba ham overta Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Men istedenfor gravøl og sørgerenner ble sort limousin bestilt for å bringe ham fra flytoget til regjeringskvartalet i Oslo. Og i Bergen ble bakeriene tømt for kaker i anledning en improvisert kombifeiring og avskjedsmarkering på høyskolen før han dro.

Kaker ja. En offentlig hemmelighet er også at herr Norman har utpreget spisskompetanse på kaker, særlig napoleonskaker.

- Nå ja, spisskompetanse på kaker har jeg vel ikke. Men min sønn og jeg har et prosjekt om å skrive bok om napoleonskaker fra 100 steder i Norge. Foreløpig er vi bare kommet til smakestadiet.

Hver helg drar han hjem til Bergen, og hver lørdag tar han sin sønn med på konditori og spiser napoleonskaker.

- Han er 15 år og sterkt funksjonshemmet. Psykisk utviklingshemmet med alvorlig epilepsi, og det er det du får vite om ham.

- Men da har du vel merket hvordan det er å møte offentlige instanser fra utsiden.

- Å ja. En av grunnene til at jeg er så opptatt av modernisering av offentlig sektor, er at vi har opplevd - ikke direkte vrangvilje fra enkeltpersoner - men hvor forferdelig vanskelig det er å finne frem. Min sønn har så sammensatte problemer at vi har måttet forholde oss både til fire forvaltningsledd og alle mulige etater. Vi har holdt på med dette i 15 år, og som bruker av tjenestene har jeg fremdeles ikke oversikt. Klart det skal ikke være sånn.

Jeg ser også veldig klart at han resten av livet er avhengig av at velferdsstaten fungerer. Så jeg er veldig opptatt av en bærekraftig velferdsstat.

- Men hvorfor vil du da slå sammen A-etat, trygde- og sosialetat?

- Vi skal ikke slå dem sammen. Vi skal samle de brukerrettede tjenestene og samordne etatene. Det er et veldig godt eksempel på hvordan vi nærmer oss hele problemstillingen. Det vi sier er at Aetat, trygdeetaten og kommunal- og sosialkontorene i dag opptrer hver for seg, men veldig mange brukere har behov for alle tre og blir henvist til en kanossavandring mellom dem. Derfor er det en fordel å få samlet førstelinjen av tjenestene lokalt, nær brukeren.

Det andre som faktisk skjer i disse etatene, er saksbehandling knyttet til økonomisk ytelse. Men det er egentlig backoffice-aktivitet som like gjerne kan gjøres et annet sted. Personlig tjeneste og veiledning skal ligge ute hos kundene. Men alt som går på saksbehandling av økonomiske støtteordninger, kan plasseres der hvor det ville ha blitt plassert i en bank, i et backoffice. Det kan godt tenkes at det skal ligge sentralt, for da er det bare et spørsmål om å administrere pengeordninger. Men den personlige tjenesteytelsen, som forutsetter nærhet til brukeren, den bør ligge i små lokale kontorer.

- Men det du sier er viktigst, nemlig service, hvordan skal du lære nordmenn det? Det er ikke akkurat det vi nordmenn, særlig offentlige kontorer, er best kjent for.

- Nei, men det er jo interessant at privat sektor er blitt så mye mer serviceinnstilt de siste 20 årene. Det har skjedd fordi folk er blitt mer velstående, har høyere utdanning og så har vi sluppet markedene fri. Og så har restauranter og butikker og alt mulig annet oppdaget at her er et stort, krevende kjøpekraftig publikum som bare kommer til oss hvis vi yter service. Da kom servicen av seg selv.

Akkurat på samme måte skal vi gjøre det i offentlig sektor. Gi brukerne større valgfrihet. Enten ved å la pengene følge brukeren direkte, eller betale enhetene ut fra hva de faktisk kan vise til av resultater. Og de må pålegges å lage brukerevalueringer som offentliggjøres slik at brukerne får informasjon. Da tvinges organisasjonen til å organisere seg ut fra brukernes behov, og da kommer servicen av seg selv.

- Noe av det som etterlyses i prosessen din er livslang læring. Og hvordan skal du trylle frem at folk over 50 har lyst til å jobbe lengre?

- Jeg skal ikke trylle. Men selvsagt er det et kjempeproblem at vi nå har en gjennomsnittlig pensjoneringsalder i Norge på 58 år. Det er flere grunner til det. AFP-ordningen er en, men den har vi sagt at vi ikke skal røre - i hvert fall ikke foreløpig. Men dette har veldig mye å gjøre med at virksomheter støter folk ut. Og det har mye å gjøre med at virksomhetene selv ikke bærer kostnadene.

Et veldig godt eksempel....

Han tar pipa ut av munnen, bestiller jordbær med fløte, og gyver løs igjen:

- ..er hva som har skjedd i staten. Staten har en ventelønnsordning som gjør at mister man jobben, så er man garantert ca. to tredjedeler av lønnen inntil man er anvist tilsvarende arbeid. Gjennom ventelønnsordningen kunne man i prinsippet gå på ventelønn i inntil 17 år fra fylte 50.

Vi har hevet alderen til 55. Men det viktigste vi har gjort, er at kostnadene nå må bæres av virksomheten selv. Altså - hvis vegvesenet nå sier opp folk, må de selv betale de to tredjedelene av lønnen til de oppsagte får annet arbeid. Det gir bedriften et fryktelig sterkt incitament til å la være å bruke utstøting som virkemiddel til å få til en omstilling. Og det tror jeg er noe av det viktigste her - å ansvarliggjøre bedriftene til å forvalte personalressursene bedre. Mye viktigere enn all verdens statlige programmer for livslang læring.

Det verste eksempelet finner vi jo i kommunesektoren. Hvor på den ene siden kommunene og eldreinstitusjonene hyler og skriker på at de ikke har noen som kan sitte og prate med de gamle og holde dem i hånden. På den andre siden ser vi at hjelpepleiere uføretrygdes og pensjoneres tidlig i 50-årene, fordi de ikke lenger kan bære. Men de kan jo holde i hånden!

Hvis bare arbeidsgiverne hadde tenkt litt livsløp her! Det nytter jo ikke å gjøre noe når folk er utslitt i en alder av 55. Men det nytter hvis vi begynner å gjøre noe før de er 45. Vi må få laget et økonomisk system rundt ansettelse av folk i eldreinstitusjonene som får kommunene til å foredle det materialet de har. For det er for dumt når utslitte hjelpepleiere sitter på kafé og snakker med sine venninner på dagtid, istedenfor å være på jobb og snakke med de gamle. Det er jo det offentlige som må bære kostnadene uansett. Det er bare et spørsmål om å rydde opp i finansieringsordningene.

- Problemet er vel at eldre arbeidstakere føler seg mer til bry enn til nytte.

- Ja. Men samtidig skjer noe annet veldig rart. Folk stritter imot omstilling i hele sitt yrkesaktive liv. Veldig mange gjør det. Men så blir de pensjonister. Og hva gjør de da? Jo, de utfolder seg, plutselig lærer de seg nye ting og begynner med alt mulig rart. Altså - hvis de er så omstillingsdyktige når de er 67, så var de det vel da de var 55 også?

Jeg tror folk har mye større lyst på forandring og læring underveis i sitt yrkesaktive liv, enn inntrykket vi får i forbindelse med omstillingene i offentlig sektor. Vi klarer bare ikke å få utløst omstillingsgleden.

- Men det er fortsatt langt fra ord til handling. Foreløpig er det bare ord.

Professoren slenger pipa i bordet.

- Det er ikke riktig. Ikke riktig i det hele tatt! Først og fremst må du huske at modernisering av offentlig sektor ikke vanligvis berører ting som ligger under AAD. Det aller meste ligger andre steder. Prinsippene vi har er også prinsipper som ligger til grunn for hva alle de andre departementene gjør, og der skjer veldig mye. For eksempel på skolesektoren, økt makt til skolene lokalt er en direkte oppfølging av dette. Og når Statens vegvesen konkurranseutsetter hele produksjonssiden med virkning fra 1. januar, så er det en direkte oppfølging. Veldig mye skjer også på forvaltningssiden i Forsvarsdepartementet, og du kan ta for deg departement etter departement.

To ting er viktig: at resultatene av handlingen skal merkes helt andre steder enn hos oss. Enda viktigere er at vi skal se handling andre steder enn i en regjering. For hele hovedprinsippet er desentralisering og delegering. Av ansvar og myndighet. Det tar vi på alvor. Vi skal ikke fortelle kommunene og etatene hvordan de skal gjøre tingene, vi skal gi ansvar og myndighet til selv å finne ut hvordan de kan nå målet, nemlig brukerretting.

- Det nytter vel lite med ansvar hvis de ikke har penger nok. Er det forresten din skyld at bonuspoengene på innenriks fly også blir tatt fra oss?

- Det er Konkurransetilsynet som har nedlagt forbud mot bonusordningen. Og vi har opprettholdt vedtaket. Ordet «skyld» er helt galt. For det er passasjerene som har betalt for bonusordningen, og de har betalt dyrt. Så istedenfor «skyld» kan du bruke ordet «fortjeneste», og det er Konkurransetilsynets fortjeneste.

- Du er god med ord! Jeg ble forresten advart mot det. Det blir sagt at folk kan sitte og høre på deg, og alt høres like tilforlatelig ut helt til de går nærmere nedi materien.

- Oppdager de noe galt da, da?

Han gliser fra øre til øre og patter fornøyd på pipa.

- Ja, da er det ikke lenger fullt så enkelt.

- Men bonussaken er enkel. Den er fryktelig enkel. Folk kan jo spørre seg: ville ColorAir forsvunnet hvis det ikke hadde vært bonusordninger? Og svaret ligger klart i dagen. Det folk også bør spørre seg selv om, er om de virkelig tror at flyselskapene har innført bonusordninger for å være snille med kundene, eller har de gjort det for å tjene penger?

- Tror du ikke det henger sammen med at folk flest gjerne vil ha noen smuler fra de rikes bord?

- Jo, men den eneste gevinsten de får her er jo ved å reise. Det er for så vidt et greit nok poeng. Men skulle man forfulgt det resonnementet, så ville folk heller hatt varer enn inntekt. Og det tror jeg få vil ha hvis de tenker seg om.

- Dette går vel også litt på fordeling av goder. En ligningssjef sa til meg en gang at vi burde henge skattesnytere ut med navn og bilde. Poenget var at så lenge de rike skattesnyterne slipper unna, er det så demotiverende at du føler deg dum hvis du følger reglene. Du føler deg litt smartere hvis du iallfall klarer å snyte litt på skatten. Tror du ikke det ligger noe der?

- Jeg tror at hvis det er problemer med folks skattemoral, så skyldes ikke det at noen skattesnytere slipper fri. Det er vel mer at skattereglene er så kompliserte at noen alltid slipper unna ved hjelp av skattegymnastikk. Altså helt legal skattegymnastikk. Det ser folk, og det reagerer de på.

I så fall løser vi ikke problemet ved å henge ut skattesnytere. Vi løser problemet ved å få synliggjort tilpasningsmulighetene, for da blir det gjort noe med det, politisk.

Jeg har en god illustrasjon. Terje Hansen på NHH var en av de første som oppdaget tilpasningsmulighetene som lå i distriktsskatteloven. Han tok dette opp politisk, og fikk ingen respons. Dette var altså en lov som gjorde det mulig å avsette penger til distriktsutbyggingsformål, og du hadde inntil åtte år på deg til faktisk å investere noe. Verdien av skattefordelene i de åtte årene var da større enn beløpet du måtte investere. Som Terje sa - hvis kirker hadde falt innenfor ordningen, så kunne du altså tjene deg rik på å gi en kirke til din hjembygd som et minnesmerke over deg selv.

Det var null politisk respons. Da ble Terje Hansen irritert. Nå skulle han gjøre folk kjent med denne ordningen. Så gikk han ut og reklamerte for den i alle mulige sammenhenger. Da begynte så mange å bruke den at det ble politisk nødvendig å gjøre noe med den.

Så jeg tror synliggjøringen av tilpasningsmulighetene i skattesystemet er fryktelig viktig. Nettopp for å tette smutthullene og dermed skape en større politisk bevissthet om at vi må ha et skattesystem som oppfattes som rettferdig.

- For øvrig er du en markedsliberalist?

- Jeg syns jo at marked er et honnørord. Men hvis du med det mener at jeg vil overlate alt til markedet og la det få herje fritt, så er jeg ikke markedsliberalist i det hele tatt. For det første er jeg for en stor offentlig sektor. For det andre er jeg for offentlige reguleringer på en rekke områder. Jeg er for et sterkt Konkurransetilsyn, er tilhenger av miljøavgifter og sånne ting. Men markedet betraktet som verktøy for økonomisk styring og ikke som et mål i seg selv, det syns jeg er flott.

- Men syns du ikke det er skummelt det som skjer ute i verden nå da, dette med stadig større enheter, fusjoner..?

- Jo, men samtidig får vi også større og større markeder. Så spørsmålet blir jo om de store enhetene blir større i forhold til relevante markeder. Og det gjør de vel for så vidt ikke.

Ta et eksempel - det var større konsentrasjoner i de nasjonale banksystemer i Europa for 20 år siden enn det er i de internasjonale banksystemene i dag. Så klart vi kan tåle større enheter hvis de faktisk får mindre makt fordi de skal forholde seg til et så stort geografisk marked at det finnes konkurranse i alle fall.

- Men dette at politikere får mindre å si, at politikerforakten blir større, og at pengemakten tar mer og mer over. Selv berømte økonomer er jo begynt å reagere på den utviklingen.

- Nå får ikke politikerne mindre å si, men de får noe å si på en annen måte. Problemet vi har, ikke bare her i Norge, men også i resten av Europa, er jo at den politiske debatten blir mer og mer populistisk. Samtidig med at politikerne egentlig burde jobbe mer med politiske rammer og prinsipper og mindre med enkeltsaker, drives vi mer og mer av en populistisk bølge fordi det nettopp er enkeltsaker som selger.

- Hva med Enron-konkursen - Arthur Andersen , disse gigantiske...

- Ja. Jeg mener gevinstene ved stordrift er overdrevet. Det gjelder både i næringslivet og i offentlig sektor. Fryktelig mange av de fusjonene vi har sett, både nasjonalt og internasjonalt, er det vanskelig å se har vært drevet frem av annet enn av personlig prestisje.

- Hva med fusjonen mellom DnB og Storebrand?

- Den vil jeg ikke kommentere. For det er en sak som skal gjennom en normal konkurransepolitisk behandling, og det er mulig at jeg da kan få den som ankemyndighet. Dette er generelle betraktninger som ikke har spesielt med den å gjøre, men det er fryktelig mange fusjoner som har mislyktes. I ettertid ser man at de har vært mislykket fordi det ikke har vært økonomisk god nok begrunnelse, eller fordi prosessene har vært dårlig drevet.

Enkelte som ser store enheter som et gode i seg selv, burde se nærmere på hva som skjer i de store flernasjonale selskapene. For det de driver nå, er å forsøke å bli mindre. Altså flytte myndighet nedover, bli mindre byråkratiske, skape småenheter som fungerer, dyrke smådriftsfordelene, fordi det er der gevinstene ligger. Der er nærheten til kundene, nærhet til de ansatte, til produksjonen og virksomheten. Det er der problemene løses best. Da er det veldig rart at man fremdeles tror at bare det å bli større er å bli bedre.

Og det er grunnen til at vi sier delegering og desentralisering er eneste veien frem til å oppnå brukerretting. Av samme grunn er jeg skeptisk til gevinsten ved store enheter. Like skremmende er det at maktkonsentrasjon er et onde. Makt korrumperer. Det er en ting. Men hvis du har makt og kan utøve den, så blir du også doven. Du blir slapp. Og begynner du å bli det, oppstår store konsekvenser. Det blir uryddighet i styringssystemene, uryddighet i omgivelsene.

Så - ja, jeg deler den bekymringen. Men det som tross alt gjør meg optimistisk, er at vi på europeisk nivå etter hvert har fått en mye tøffere konkurransepolitikk, at man i USA mer konsekvent gjennomfører en hardere konkurransepolitikk, og at en del av de store skandalene i kjempeselskapene gjør at børsene er mye mer skeptiske til store enheter enn de har vært før.

Statsråden tar et drag av pipa igjen, og vips er han igjen over på delegering og desentralisering.

På høyskolen hadde han Marilyn Monroe i nettingstrømper hengende på kontoret. På regjeringskontoret stiller han med kritt og tavle. Og sjakkbrett.

Han nøyer seg neppe med å spille bøndene utover sidelinja. Før ryddesjauen er over vil han vel smilende delegere bort pensjonen vår for å få oss til å betale selv, og desentralisere oss ut på landet for å ta oss av de syke og gamle.

Akk ja. De politikerne!

Navn: Victor Danielsen Norman

Alder: 56 år

Fødested: Risør

Stilling: Arbeids- og administrasjonsminister

Bolig: Bergen.

Sivilstand: Utpreget familiemann, har kone, to voksne døtre og sønn på 15.

Inntekt: 760.000 kroner (Skatteligning 2000: 976.900 kroner)

Ligningsformue: 0

Utdanning og bakgrunn: Rektor og professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Utdannet ved Yale University og Massachusetts Institute of Technology i USA. Leste til doktorgraden mens kona jobbet og han var hjemme med to små døtre. Tok doktorgraden i 1971, ble samtidig ansatt ved NHH. Fire år senere, 28 år gammel, ble han professor. Har hatt statsrådene Kristin Clemet og Kristin Krohn Devold som studenter. Æresdoktor ved Handelshögskolan i Stockholm. En rekke offentlige verv bl.a. som leder av en ekspertgruppe om konkurransepolitikk og ledet gruppen som la frem NOU-innstillingen om effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor.

For øvrig: Var regjeringens store trumfkort da han ble utnevnt til statsråd for Bondevik-regjeringens «Superdepartement». Har varslet milliardinnsparinger i offentlig sektor, med liberalisering, desentralisering og konkurranseutsetting som våpen. Respektert teoretiker som kan sin samfunnsøkonomi til fingerspissene. Tar raske beslutninger. Deler av fagbevegelsen har beskyldt ham for å bytte medbestemmelsesretten ut med Thatcher-metoder. Et innlegg i Bergens Tidende lød: «Send Victor Norman ut på anbud». God kompis med NHO-president Jens Ulltveit-Moe. Leser Donald hver uke. Spiller bridge under mottoet «bli ikke god». Kjempegod på torader, mindre god på klarinett og elendig til å danse. Spiller ragtime på piano til husbruk.