Portrettet - Postfisjonæren

Posten Norge skal bli verdens mest fremtidsrettede postbedrift, postulerer Kaare Frydenberg uten å rødme. Så setter han i gang med å nedlegge 1300 postkontor, sparke 5000 ansatte og selge 72 posthus uten at en eneste overflødig postfunksjonær har svart med væpna motstand.

Får han det som han vil, Frydenberg, så skal altså vi - kundene - ikke bare få postfilialene inn i nærbutikkene fra tidlig morgen til langt på kveld. Vi skal også få pakkene våre brakt hjem på døra. Mot en viss betaling da, selvsagt. For Posten skal jo også være lønnsom. Og det er den. Omsider.

En milliard kroner er satt av til omstillingene. Inklusive avgangspakker til de «overtallige», som det heter på det nye postspråket.

Og får Frydenberg det fortsatt som han vil, så skulle det ikke forundre ham om Posten Norge - i likhet med Statoil og Telenor - blir delprivatisert og servert på børs innen fem år. Hvis eierne vil, da selvsagt. Det vil de sikkert. For Frydenberg er en kløpper i å få det som han vil. I hans regjeringstid som administrerende direktør i Aftenposten klarte han til og med å få den grafiske klubben - med typograf over alle typografer Gunnar Nordby i spissen - med på å legge bort blyet og gå over til moderne teknikk. Det er litt av en prestasjon.

Et år og fem måneder er nå gått siden Kaare Frydenberg overtok som konsernsjef i Posten og startet sin stille revolusjon. Nåja, ikke helt stille! Noen klager har det da vært. Fra folk som må kjøre ti mil for å få tak i frimerke, fra anonyme postansatte som truet med kollektiv sykemelding i protest mot ny postbilavtale, og fra Post- og Teletilsynet som på tampen av fjoråret forlangte 40.000 kroner i dagbøter fordi posten ikke nådde frem i tide. Bare for å nevne noen.

Men stort sett har protestene vært spake. For er det noe postansatte har lang ansiennitet i, så er det omstillinger. Omorganisering og rasjonalisering har skjedd omtrent kontinuerlig i Postverket helt siden midten av 80-tallet.

Den siste tiden er det reklamebransjen som er kommet med de høyeste protestene. Reklamebyråforeningen har beskyldt Frydenberg for å overse EØS-reglene og blande sine personlige fritids- og forretningsinteresser ved å gi reklamebyrået Dinamo og fotballkompis Ingebrigt Steen Jensen i Stabæk en ekstra fet reklamekontrakt.

Frydenberg parerer angrepet iskaldt og svarer meget kontant:

- Hvis det er noe jeg tør gi meg selv attest på, så er det ikke å blande kortene. Det der er bare sutring fra reklamebyråer som har tapt en konkurranse. Når man velger å delta i en konkurranse om et reklameoppdrag, så er det jo alltid slik at bare en kan vinne. At Dinamo både kom til finalen og ble valgt, bør jo ikke være noen kjempebombe ut fra hva Dinamo står for rent faglig, sier han bestemt.

- I og med at jeg aldri har lagt skjul på min kjærlighet til Stabæk, visste jeg jo at noen kunne komme til å forsøke å bruke dette negativt. Derfor har vi vært pinlig nøye gjennom hele prosessen slik at dette ble gjort helt riktig. Vårt valg av byrå har vært basert på strategi, arbeidsmetodikk, kvalifikasjoner og forståelse for vår situasjon.

Jeg tror jo også på verdibasert ledelse. Det ligger også til grunn i vårt valg av reklamebyrå. Jeg må vite at dem vi skal arbeide sammen med har en solid plattform og at vi jobber oss frem til felles forståelse for det budskapet vi skal kommunisere videre.

- Hvor stor er kontrakten?

- Det er det ingen som vet. Men jeg ser at det har vært spekulert imellom 60 og 100 millioner kroner.

- Hvordan ligger den gjetningen an?

- Ha’kke peiling. Mengden av reklame vil jo bli avhengig av Postens behov for å markere seg. Og det er jo også slik at vi har valgt Dinamo som hovedsamarbeidspartner. Men de kan neppe dekke alle våre behov, så kontrakten blir nok supplert med flere.

Han avbryter seg selv og humrer:

- Forresten har jeg spist flere middager med Elizabeth Hartmann...hun som var så sinna... det siste året enn jeg har gjort med Ingebrigt Steen Jensen!

- Og hvem betalte de middagene?

- Posten.

- En annen reklameguru med vett på penger, Nils Petter Nordskar, fortalte meg en gang at hans drøm var å starte landhandel på Bygdøy. En som holdt åpen døgnet rundt, hvor du kunne bestille varene dine på Internett og få dem sendt hjem, hvor du kunne sette deg ned og få kjøpt en kopp kaffe, hvor pensjonister var hyrt inn for å hjelpe til eller prate med folk. Er det noe sånt du drømmer om?

- Nei. Vår oppgave er ikke å være sosialarbeidere, vår viktigste oppgave er å øke verdien på selskapet for vår eiere. I Stortingsmelding nr. 26, den såkalte Postmeldingen som ble lagt frem i Stortinget i vår, går det helt klart frem at vår eier, staten, ser Posten som en forretningsmessig virksomhet. Det er jeg glad for. For en leder som meg er det omtrent som musikk i mine ører. For skal vi klare å opprettholde et variert og godt posttilbud, så må vi tenke forretningsmessig. Hvis ikke blir vi slått ut i den internasjonale konkurransen. Det er alvoret i situasjonen.

Derfor har vi nå slått oss sammen med våre svenske og danske konkurrenter i Pan Nordic Logistics. PNL er et felleseid selskap for såkalt grensekryssende pakketjenester, eid med en tredjedel hver av Posten Norge, Posten Danmark og Posten Sverige. PNL har kontor i Stockholm, virksomhet i alle de tre landene, ble operativt våren i fjor og er kimen til en felles nordisk virksomhet innenfor logistikk og pakkevirksomhet i konkurranse med de store internasjonale. For det nordiske markedet er jo mest interessant når du ser det samlet. Vi har åpenbare stordriftsfordeler av å se Norden som et marked på pakkesiden.

- Hvem er de største konkurrentene? Ekspressbyråene?

- Ikke nødvendigvis. En stor konkurrent er Deutsche Post som i denne del av verden også eier ASG og Dansatz. DHL er også er en del av Deutsche Postsfæren. Men også et stort privat dansk selskap pluss en rekke internasjonale aktører. Det som skjer i post-Europa i dag er jo at de store gamle postselskapene ekspanderer. Deutsche Post er jo særdeles aggressiv og gikk på børs med 40 prosent av kapitalen sin i november i fjor. Hovedaksjonæren er den tyske stat. Men den andre store er jo det nederlandske postselskapet, som har vært på børs i noen år. Dette er jo del av de utfordringer vi har på den internasjonale scenen, at hele bransjen omorganiseres.

- Er det målet her i landet også - å få posten på børs?

- Det kan jo bare eierne ta stilling til, om det er et mål.

- Ikke kom her og påstå at du ikke har tenkt tanken!

- Nei da, og jeg kan gjerne svare også. Skal ikke gjøre som Kåre Willoch og si hva spørsmålet burde ha vært, men hvis du hadde spurt når det vil komme til å skje, så vil jeg tro innenfor en femårsperiode. Det igjen hører jo sammen med den liberaliseringen av de såkalte postmarkedene i Europa som pågår nå, og som drives av EU.

De aller fleste tror at det blir full liberalisering av dette markedet i 2006 - 2007. Og da tror jeg at vi også her i Norge veldig fort vil få diskusjonen om det fortsatt er hensiktsmessig at staten eier 100 prosent. Og hvis man først kommer til at staten skal eie mindre enn 100 prosent, da er jo det å gå på børs med en viss prosent en kjent og veldig sannsynlig mekanisme i utviklingen videre.

- Så post på børs er ok, men post&hyggebutikker, det vil du ikke ha noe av?

- Som leder vil jeg ikke det, nei.

- Men dere har et høyt sykefravær. Og arbeidsglede er jo det mest produktivitetsskapende som finnes. Jeg leser jo med interesse i Postens menighetsblad at utviklingsdirektøren deres tordner mot mellomledere som ikke tar nok ansvar for de ansattes velvære.

- Ja. Men du må ikke forveksle arbeidsglede med å sysselsette mennesker på sosial basis. Arbeidsglede skal vi ha. Målet for alle våre 20.000 ansatte er at det skal være moro å gå på jobben.

- Hvordan skal du få det til?

- Der hvor vi ennå har en del igjen å gå er å skape stolthet til yrket som postansatt. For hvis det er slik at du nesten ikke tør si hvor du jobber og hva du jobber med, så er noe fundamentalt feil. Da er det helt umulig å kjenne særlig glede. Så - stolthet til yrket er nødvendig. Det betyr igjen at vi kommer til å markedsføre Posten på en helt annen måte enn tidligere. Vi kommer til å bli mye mer offensive, mer synlige og tydeligere på hvilke fine tjenester vi har å tilby. Så kan vi godt diskutere hvor bra slike ting er, men hvis du ser den kampanjen vi har hatt i sommer, den om at nå kommer posten der hvor du er....

- Altså på Meny, Kiwi og hva de nå heter...

- Det er den delen, altså post i butikken, på 1100 steder. Men i tillegg vil vi fortsatt være 20 000 ansatte etter at omstillingene er gjennomført, hvorav 15 000 i distribusjon. Vi er faktisk daglig hjemme på dørstokken til nesten hele Norges befolkning, vi. Og det bør vi fortsatt være.

- Så dette med post i butikken...

- ...er et supplement hvor du kan få utført alle dine posttjenester innenfor butikkens åpningstid, ja. Men når det gjelder pakkepost så tror jeg at du i fremtiden vil forvente å få pakken levert hjem til deg på en tid du har avtalt på forhånd. Våre ambisjoner er at det skal vi klare å starte før kommende jul.

Vi har utkjøringstjeneste i dag også vi, i 75 norske byer. Men foreløpig er ikke denne tjenesten åpnet for privatmarkedet. Den gjelder pakker fra forretninger til privatpersoner, eller forretninger imellom. Foreløpig har vi ikke åpnet for Norgespakken - altså den pakken du sender familien din til jul. Det håper vi å få til alt i år.

Han er en ekte blåruss, Kaare Frydenberg. Ingen tvil om det. Ekstremt rasjonell og profesjonell, blir det sagt. Uhyre beslutningsdyktig. Så beslutningsdyktig at det noen ganger går over stokk og stein.

Her på hjemmebane er han i sitt ess. I begeistret tillit til Den Postale Betydning For Vår Felles Fremtid Og Utvikling lener han sitt velvoksne korpus velbehagelig tilbake og putter en lakrisbit i munnen, innimellom Postens Velsignelser.

Kontoret hans, som ligger midt i det gamle Posthuset i Tollbugata, gir et like distansert, overdimensjonert og umoderne inntrykk som offentlig virksomhet hør og bør i disse hyperkapitalististiske tider. Gulvet og veggene er i dystert mørkebrunt massivt treverk, hogget til og spikret på plass decennier før noen hadde hørt et pip om truet regnskog og bærekraftig utvikling.

Konsernsjefens forværelse, møblert med to sekretærer bak hvert sitt gedigne skivebord, er omtrent på størrelse med et husbankhus fra 60-tallet. Og selve sjefskontoret er da tilsvarende pompøst og distansert. Særlig vennligere blir det ikke av konsernsjefens sirlige, høyglanspolerte, nærmest genmanipulert-sizede skrivebord, av den typen som oser makt på den ene siden og lua i hånden på den andre.

En sofagruppe i håpets lysegrønt lyser riktignok noe opp. Det gjør avgjort også en bortimot minimalistisk sittegruppe med rake rygger og stålbein som Frydenberg påstår å ha plukket ut sjøl. Men aller viktigst formildende omstendighet oppi all denne dystre maktsfære, er den grandiose, innbydende godteskålen som er strategisk plassert midt på bordet. Ikke fylt opp med tidsriktige, anorektiske frukt og grønnsaker. Men proppfull av fargeglade søte, syndige karameller, lakrisbiter og sjokolade.

Kaare Frydenberg har alltid hatt et lystbetont forhold til hva han putter i munnen. Og han er bevisst på hva han serverer. Hadde det ikke vært for at BI i sin tid var så ivrige etter å kapre studenter, så hadde postsjefen kanskje vært kjøkkensjef med egen gourmetrestaurant i dag.

- Valget sto mellom BI og hotellfagskolen i Stavanger da jeg var ferdig med gymnaset. Jeg søkte begge steder. Men BI sendte tilbake svarbrev med forhåndstilsagn om plass. Og som den forsiktige mann jeg er, så foretrakk jeg det sikre fremfor det usikre og takket ja til BI. En av grunnene var selvfølgelig også at jeg alltid har synes at alt som har med ledelse og forretning å gjøre er spennende.

- Var du selvskreven leder i kameratflokken da du var gutt?

- Ikke i det hele tatt. I gata var det jo de store gutta som bestemte. Den gangen lekte man mye mer på tvers av aldersskillene, og bandelederne var eldre enn meg. Da vi klippet opp skianorakkene våre og kjøpte grønn farge for å ligne Robin Hood, var det ikke jeg som var anføreren. Min anorakk ble også grønn. Jeg var definitivt en av gjengen, men ingen anfører.

- Du hadde kanskje et hemmelig ønske om å bli det?

- Nei. Men så vidt jeg kan se har jeg alltid hatt to sånne «driver» i meg: Jeg liker å prestere, og jeg liker å ha innflytelse.

Akkurat det var det vel Jens P. Heyerdahl d.y. også oppdaget da han hentet Kaare Frydenberg over til Pripps Ringnes og Orklasystemet etter 20 år i avis.

- Var det Jens P. personlig som plukket deg?

- Jeg har vel ikke sagt det sånn. Jeg har sagt at han ansatte meg. Jeg hadde to personlige samtaler med Jens P. Heyerdahl d.y. før jeg begynte. Spennende samtaler. Om veldig mye annet enn jobb.

- Hvordan var Orkla-systemet?

- En veldig overgang fra Schibsted.

- Hvordan da?

- Orkla er jo så gjennomstrukturert. Der vi i Schibsted tok mange beslutninger på følelser, tok man i Orkla ikke en eneste beslutning som ikke var nøye gjennomregnet først.

Det var usedvanlig lærerikt. For da hadde jeg på en måte hatt med meg intuisjonen, nå fikk jeg en solid opplæring i det kvantitative.

Orkla er jo også veldig dyktig på markedsdekning og internasjonalisering, og dessuten drev vi og videreutviklet BBH - Baltic Beverages Holdning - sammen med et finsk selskap som produserer øl i de baltiske stater, Russland og i Ukraina.

- Du slapp igjennom «The Vodka Level»?

- Ja. Men fortrinnsvis med øl da.

I fire år bodde familien Frydenberg i Stockholm mens far i huset var konserndirektør og produserte øl til østblokklandene. Så ville familien hjem.

- Og nå ser jeg i Postavisen at du bruker fritiden din til å irritere deg over nedsarvede postbiler og slurvete lapper på postkontorene. Går du rundt og spionerer? Er du en fagidiot?

- Nei, ikke spion. Og fagidiot er jeg iallfall ikke! Men jeg er usedvanlig engasjert i jobben min. Det er vel slik jeg er og alltid kommer til å være.

Barna mine sier følgende: «Da du jobbet i avis og vi var ute på byen, så sjekket vi i kioskene om Aftenposten var til salgs. Da du jobbet med øl og brus, gikk vi kun på de restaurantene som hadde de riktige ølmerkene. Og nå er vi pinadø ute og ser på postkasser og postskilting», humrer han fornøyd.

- Du verden, for en disiplin! Hvor mye fikk de i lommepenger for det der?

Frydenberg flirer:

- Nei, de sier jo ikke fra til meg da. De legger bare automatisk merke til dette fordi de har hørt på mine kommentarer. Jeg syns det er nødvendig jeg, å være engasjert i jobben. Klart at hvis du jobber som leder i en bedrift som dette, da er jobben en heltidsbeskjeftigelse.

Nåja, litt fritid klarer han da å skaffe seg innimellom. Ifølge velsmurte kilder fører trangen hans til å kokkelere kombinert med behovet for å prestere til noen skikkelig grisete fester i det Frydenbergske hjem i Bærum. Hvert år - siste weekend før jul - inviterer Kaare Frydenberg sine nærmeste venner på sin store kulinariske spesialitet: Griselår. Marinert, kokkelert og servert etter hemmelig, gammel oppskrift.

Foruten 15 typer sennep, øl, akevitt og diverse taler som fast tilbehør, skal det under disse seanser også bli ført en egen loggbok - populært kalt Griseboka. Og rekken av grisete utklipp, suvenirer, t-skjorter og maskoter Frydenberg har mottatt i sakens anledning, skal etter hvert nærme seg en bortimot endeløs svinesti.

Ellers er det fotballklubben Stabæk som ligger hans hjerte nærmest. Han spilte fotball i Stabæk fra han var lilleputt til og med junior. Og da han selv fikk barn...

- .. ei jente som har spilt håndball og en gutt som har spilt fotball i Stabæk. Og hans lag trente jeg i fire år. Jeg har vært medlem i 40 år, jeg.

- Spiller du oldboys også?

- Nei, jeg har ikke lenger fysikk som er forenlig med aktiv fotball. Men jeg ble faktisk norsk bedriftsmester en gang, sammen med Aftenposten. Tror jeg var den eneste ikke-typografen på laget. Det var før jeg ble administrerende. Og før vi fikk vi barn nummer to. Da sa kona mi at nå fikk det være slutt med fotballen. Og det måtte jeg jo respektere.

- Hvem er sjefen hjemme, din lærerkone eller deg?

- Det kommer an på hva det gjelder.

- Men du har størst fallskjerm. Var det 3,1 millioner?

- Nei. Jeg har sagt nei takk til fallskjerm, jeg! Det er riktig at et eller annet utvalg i regjeringen har foreslått fallskjermsordning for sånne som meg. Jeg sa at hvis eierne absolutt vil, så skal jeg tenke over det. Men da jeg ble ansatt i Posten sa jeg fra at jeg ikke ville ha fallskjerm. Jeg syns det gir dårlige signaler. Etter min mening skal du som leder ha godt betalt mens du jobber, men du skal ikke bli premiert for at du må slutte.

Lederlønnen må være så høy, syns jeg, at lederen selv kan legge til side til en eventuell overgangsperiode hvis han eller hun må gå. Det er mitt prinsipielle syn, og det forsøker jeg å etterleve.

Mine lønnsbetingelser i dag, hvis det er det du spør om, er en årslønn på 1,850 millioner kroner, sier Kaare Frydenberg, veldig åpent og direkte.

Strategen har talt. Nå, så det er altså derfor det aldri ble noen væpna kamp i Posten. Bare følgende hjertesukk, avlevert fra en av de overtallige til en av de tillitsvalgte på Vestlandet:

«Nei, nå får det snart være nok. Nå begynner vi snart å bli lei av han derre Kaare Berg.»

Den tillitsvalgte forundret:

«Kaare Berg?»

«Ja - for det er jo for lengst slutt på Fryden!»