Portrettet: «Oljeministeren»

Husker du Sir Humphrey i fjernsynsserien «Ja vel, herr statsråd»? Det nærmeste vi kommer den høyst profesjonelle, men akk så snedige embetsmannen her i landet, må være Tore I. Sandvold. For Tore Sandvold har overlevd industri- og oljeministere fra Korvald-regjeringens Ola Sjåk Bræk til dagens Einar Steensnæs, han har trukket i oljedepartementale tråder og rørledninger i 28 år.

Han har også skrevet huskelapp til daværende oljeminister Kåre Kristiansen for å minne ham om ikke å legge epistler om fotballkamper mellom Moss og Fredrikstad inn i sine taler i Kina, de ble altfor vanskelige å oversette.

Han har ruslet rundt i ørkensanden med en barbeint oljeminister Marit Arnstad og hennes lille sønn, anført av Saudi-Arabias oljeminister Ali I al-Naimi. Han har hjulpet oljeminister Jens Stoltenberg med å kle på seg midt på natten i et fly i Aserbajdsjan, for at statsråden skulle se noenlunde anstendig ut foran en hærskare prominenser og pressefolk som sto og ventet på flyplassen.

Han har dealet og wheelet med oljegiganter over hele verden. Og han hadde store deler av regien - for siden fysisk å være med på gjennomføringen av privatiseringen av Statoil.

Da det var utført, hoppet han av departementet, kapret til seg de verdiene Statoil og Hydro ikke fikk kloa i, etablerte aksjeselskapet Petoro og regjerer i dag over en tredjedel av landets samlede olje- og gassrikdommer, verdsatt til mellom 600 og 700 milliarder kroner.

I praksis betyr det at han styrer verdens 6. største oljeselskap med verdier større enn Oljefondet og tre ganger større enn Statoil. Som arbeidende styreleder forvalter han en svulmende pengebinge som det hver eneste time i døgnet jevnt og trutt blir pumpet nye 10 millioner kroner inn i.

Mine damer og herrer, sjekk denne mannen. Han er viktig for oss alle. Han sitter på større verdier enn hva Røkke, Rimi-Hagen, Reitan og Norsk Hydro gjør til sammen. Han styrer Norges største aksjeselskap, forvalter alle våre arvepenger og har ansvaret for at ikke bare du, men også dine barn, barnebarn, forhåpentlig også oldebarn, er sikret skole, helse og velferd til langt inn i fremtiden.

Tore Sandvold har ikke bare vært med på oppbyggingen og utformingen av norsk oljepolitikk. Han har også vært med på konstruksjonen og oppbyggingen av det selskapet han i dag sitter som arbeidende styreleder i: Petoro. Alias SDØE - alias statens direkte økonomiske engasjement - vårt svarte gull og aller viktigste arvesølv. Av sleivete tunger også kalt «dyret», det uhåndterlige «dyret» norske politikere har skapt og kan få vanskeligheter med å håndtere.

Ikke rart at han har takket nei til jobbtilbud han har fått fra andre oljeselskaper i årenes løp. For nærmere en oljepolitisk himmel må det være vanskelig å komme. Iallfall på norsk sokkel.

Hvor mange jobbtilbud han har fått? Det vil han ikke ut med. Bare at det har vært mange. Heller ikke vil han si hvilket tilbud det var vanskeligst å si nei til. Påstår bare at han storkoste seg i jobben han hadde.

- Jeg har hatt det så bra. Jeg trivdes veldig, veldig godt i departementet.

- Jeg har jo forstått det da. Men du er jo økonom. Og i Petoro blir du fortsatt lønnet av staten. De fleste andre økonomer med næringsvett har for lengst konvertert til det private næringsliv fordi de tjener så mye bedre der.

- Ja, men jeg har hatt en veldig, veldig spennende jobb. Men nå - denne anledningen til å starte opp Petoro - den var veldig god, syns jeg.

- Du angrer ikke?

- Nei.

- Nå har du jo bare ett selskap å trekke i trådene på.

- Ja, men det passer meg veldig bra.

- Du har altså bygd det ultimate oljeselskap?

- Ja.

- Selv om dine tidligere underordnede i departementet nå har i oppgave å holde deg i ørene, ikke omvendt?

Han smiler noe avmålt.

- Det er jo oljeministeren som er vår generalforsamling, da.

- Og Einar Steensnæs er jo en snill og kristen sjel. Jammen har du stelt det til for deg selv!

- Ja visst. Generalforsamlingen vår består av en mann, og vi har ingen minoriteter som lager problemer. Jeg har jo vært med på mange sånne generalforsamlinger i Statoil...

- Sikkert. Ikke rart de er misunnelige. Du savner ikke et større faglig miljø da?

- Nei da, jeg har fortsatt stor kontaktflate.

Så ramser han opp nasjonale og internasjonale kontakter med departementene, med politikere, med andre oljeselskaper i Nordsjøen, kontakter i EU-sammenheng, med OPEC-landene, i internasjonale investeringsbanker ogsåvidere, ogsåvidere.

Ifølge skråsikre kilder er Sandvold allvitende og skal mer enn en gang ha imponert multinasjonale oljekapasiteter med sine solide fagkunnskaper. Hans forretningsmessige autoritet og sjarm, pluss en god porsjon selvironi, gjør at han får gjennomslag også i internasjonale forhandlinger. Men han liker best å bestemme selv.

For øvrig er han en velkledd og staselig mann i sin beste alder. Med fall i håret, rysjer rundt øynene og dynamisk blikk. Han glir nok inn som internasjonal forretningsleder hvor som helst i verden. Ifølge Aftenposten ser han riktignok ut som en passe miks av en mafiaboss og Al Pacino. I så fall må miksen være «stirred, not shaken», for Sandvold er ikke særlig lettrystet av seg. Selv tror han karakteristikken skyldes at han ofte bærer solbriller. Og han har lært seg å leve med den.

Opprinnelig kommer han fra Randaberg, født og oppvokst like utenfor bygrensen til Stavanger. Etter realartium og militærtjeneste studerte han i Oslo et par år, før turen gikk videre til Madison, Wisconsin hvor han ble boende i tre år. Studerte finans, business administration og jobbet som forsker på universitetet.

- Jeg tok først en mastergrad, så begynte jeg på et doktorgradstudium. Men det kuttet jeg ut og tok to mastergrader i stedet.

Så dro han hjem, skaffet seg bolig og stiftet familie.

Det var i slutten av 1973 han begynte som økonomisk rådgiver i Industridepartementets petroleumsdivisjon i Oslo. Eller på oljekontoret, som det het den gangen.

Det var før olje- og energi var skilt ut som eget departement. Det var før Bravo-ulykken, før Kielland-ulykken, før Statfjord-feltet ble drivverdig og like etter at Ekofisk-feltet var satt i produksjon.

Etter to år ble han leder for avdelingen. Og da Olje- og energidepartementet ble opprettet i 1978, var rørledningen til Emden satt i drift, gassproduksjonen på Frigg startet og Sandvold ble underdirektør i det nye departementet.

Og parallelt med at Sandvold steg i gradene, este Statoil kraftig ut. Statoil var i ferd med å bli en gjøkunge i norsk næringsliv, mente mange, særlig Kåre Willoch. Statsselskapet vokste altfor mye altfor fort. Faren var at oppbyggingen av kompetanse ikke kunne holde tritt med veksten, med den risiko for feilaktige beslutninger og kostnadsoverskridelser det førte med seg. Det hadde ikke landet råd til. Det hadde vist seg blant annet på Mongstad.

Da Willoch ble statsminister på midten av 80-tallet, ble det derfor bestemt at en stor del av statens inntekter i oljevirksomheten skulle skilles ut og sendes direkte inn i statskassen (SDØE), resten skulle Statoil fortsatt forvalte på vegne av staten. Dette mystiske SDØE - som storparten av den norske befolkning ikke engang hadde hørt om før debatten om privatiseringen av Statoil dukket opp, ble altså skapt for å forhindre at vårt statlige oljeselskap ble altfor rikt og altfor høyt på pæra.

Slik fortsatte pengestrømmen frem til diskusjonen om et Statoil på børs begynte å ta fart.

I mellomtiden hadde Tore Sandvold avansert til ekspedisjonssjef i Olje- og energidepartementet. Og i 1987 dro han igjen til USA. Denne gangen utlånt til Utenriksdepartementet, med tittel energiråd ved Den norske ambassaden i Washington, for å spesialisere seg ytterligere på olje.

- Jeg var i Washington i tre år. Som diplomat, men uten å få noen fredspris, humrer han. I tilfelle noen i UD skulle tro at også han har mottatt pengegaver uten å gi skriftlig beskjed.

- Burde du ikke heller vært i Houston hvis du skulle spesialisere deg mer på olje?

- Ambassaden ligger i Washington, og alle de oljepolitiske sakene er konsentrert om Washington. Houston er mer rettet mot industri. Den industrielle virksomheten, særlig det som skjer i leverandørindustrien og faktisk mye av hva som skjer i Mexicogulfen, har base i Houston og generalkonsulatet vi har der. Men alt som har med policy å gjøre, skjer fra Washington. Det er også grunnen til at ambassaden ligger der.

For meg var de tre årene i Washington nesten som å komme hjem, sier han og mimrer litt om studietiden i Madison 17 år tidligere.

- Var det ikke fristende å bli i USA?

- Nei, jeg er veldig glad i å besøke USA, jeg kjenner mange, har reist mye rundt og har vært der ofte både på kortere og lengre opphold. Men jeg kunne ikke bodd der permanent. Det har noe med balansen i tilværelsen å gjøre. Noe med levesettet, avstandene, kulturen...

Så dro han hjem igjen da, til huset og hagen på Slemdal, friluftslivet, sykkelturene og til ekspedisjonssjefsjobben i departementet. Og etter noen år havnet han midt oppi vepsebolet omkring privatiseringen av Statoil.

Så begynte tingene å skje i rask rekkefølge. Den formelle kortversjonen kommer her: Som en direkte følge av at Statoil skulle privatiseres, vedtok Stortinget 26. april 2001 å etablere en ny forvalterordning for statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. 9. mai ble det nye statsaksjeselskapet stiftet og lokalisert til Stavanger. Og 17. juni, den dagen Statoil ble privatisert, ble ansvaret for den gigantiske pengebingen i Nordsjøen overtatt av Petoro AS og overlatt en enkelt person, arbeidende styreleder Tore Sandvold. Administrerende direktør var først på plass utpå høsten, og først nå i sommer vil alle de øvrige 50 - 60 ansatte være på plass i organisasjonen.

Det har med andre ord vært et travelt år for Tore Sandvold. Først jobbet han, på tampen av sin tid i departementet, tett sammen med finansdirektør Inge Hansen i Statoil for å få alle formaliteter i orden der i gården. Så var det bare å snu seg rundt og hamre ut strategien for Petoro.

- Jeg startet 9. mai. Da var det ingen ansatte i selskapet, ikke kontor, ingen telefon, ikke et skap, absolutt ingenting.

Så fikk vi opprettet et styre, og første styremøte var dagen etter. Vi opprettet et etableringsteam, knyttet raskt til oss fem ressurspersoner: Ole Bjerrefjord, Christian Fr. Michelet, Arild Nystad, Dag Omre og Kaare Finbak, alle solide fagpersoner hver på sitt område. Så begynte de å jobbe, først med det praktiske, deretter med porteføljen vi skulle overta. Vi fikk tak i headhuntere og konsulenter som skulle være med på å lete etter administrerende direktør. Og så fikk vi ansatt han. Vi jobbet med strategi, med budsjetter, juridiske spørsmål, funksjoner og avklaring av oppgaver. Med hvordan vi skulle utvikle oss videre, og med tunge prosjekter som utbyggingen av Snøhvit og Ormen Lange.

Administrerende direktør Kjell Pedersen begynte 3. september, og så begynte han da å ansatte de øvrige medarbeiderne. Og nå er de fleste på plass, organisasjonen er på plass, regnskapssystemer, revisorer og kontor er bestemt. Vi skal bygge nytt kontor som vi skal leie på langtidsleie hos Smedvig. Så nå er stort sett alt på plass, og når sommeren er over, trapper jeg ned og blir vanlig styreleder.

- Egentlig var du vel arkitekten til selskapet også?

- Jeg var jo med i departementet da dette skjedde. Og med utgangspunkt i vedtaket om privatisering av Statoil kom vi frem til fire elementer som måtte på plass. Det første var selve privatiseringen av Statoil. Så var det Gassco da, som ble opprettet for å drive gassrørledningene, slik at Statoil - på samme måte som da de var statlig eid - som privat selskap ikke skulle ha driftsfunksjonen av gasstransporten. Derfor ble Gassco opprettet. For å drive systemet, ikke eie.

Så fikk Statoil kjøpe 15 prosent av statens eierandeler...

- De ville vel heller hatt minst 50 prosent?

- De ville ha alt, kommer det kjapt.

Så fortsetter han like rolig og pragmatisk:

- Men så ble spørsmålet - hva i all verden gjør vi med de 85 prosentene som står igjen av eierandeler på norsk sokkel. Hvordan kan vi best ivareta de forretningsinteressene? Kan departementet gjøre det? Nei, det kan de ikke, et departement kan ikke drive forretning. Så ble løsningen å opprette et nytt statsaksjeselskap som skulle ta seg av disse verdiene.

Den endelige løsningen ble altså å privatisere Statoil, opprette Gassco, selge noen av eierandelene og opprette Petoro. Det var de fire elementene som måtte på plass. Petoro er et eget aksjeselskap, 100 prosent eid av staten, og vi betaler ikke skatt.

Og da vi fikk denne porteføljen 17. juni i fjor, den dagen Statoil ble privatisert, ble det listet opp 100 forskjellige engasjementer - i oljefelt og gassrørledninger - som vi deltar i på norsk sokkel.

Det representerer veldig store verdier. Vi fikk beskjed fra Stortinget om at nå oppretter vi et aksjeselskap, dette skal dere ta vare på og sørge for at verdiene blir skjøttet på en best mulig måte. Det er mandatet vårt. Veldig rent, veldig enkelt. Det er den kommersielle beskjeden vi har fått.

Og så vil vi selvsagt bli målt på dette med jevne mellomrom, da. Og da kommer noen til å kikke oss i bøkene og si - men herregud, hva er det egentlig dere holder på med. Eller de sier - dette ser jo bra ut.

Vi har lagt opp rigide målesystemer for å se hvordan porteføljen utvikler seg.

- Dere skal altså ikke være konkurrenter til Statoil og Hydro, men ta avgjørelser på kommersielt grunnlag og drive kommersielt. Petoro skal være pengeforvalter og oljeprodusent, men ikke operatør på norsk sokkel. Jeg forstår det også slik at dere i dag produserer mer olje enn gass, men at det fremover vil handle mer og mer om gass. Kan du vennligst klare litt opp i dette her?

- Ja. Hvis du tenker på hva som nå foregår i Nordsjøen, så forvalter vi mellom 35 og 40 prosent av alt som skjer på vår kontinentalsokkel, målt i verdier. Resten av de 20 oljeselskapene forvalter de resterende 60 prosent.

- Men det som forvirrer er at dere angivelig produserer hvert tredje oljefat i Nordsjøen - altså driver produksjon, men etter hva jeg forstår skal dere operere mer som eiere eller partnere i en bedrift.

- Riktig. Hvert av feltene i Nordsjøen opereres jo av et oljeselskap, Statoil på Statfjordfeltet, Phillips, Shell, BP osv... De andre selskapene som deltar på samme felt opererer ikke, men er deleiere i produksjonen. Forskjellen er at vi ikke er operatører noen steder. Altså, Statoil er en operatør, men det finnes også steder hvor Statoil bare har eierandeler. Når vi har 50 prosent av et felt, får vi altså halvparten av inntektene av produksjonen, men må også bidra med halvparten av investeringene. Vi investerer jo også for 15 milliarder kroner i året.

- OK. Men så skal dere også overvåke Statoils salg av olje og gass. Og konkurrerer med Statoil, om ikke om operatørstatus, så iallfall om tildeling av eierandeler i fremtidige prosjekter. Ifølge dette har dere vel da - eller iallfall staten - enda større makt i oljevirksomheten enn tidligere? Hvordan blir da dette i forhold til konkurranseregler og EØS? Er det et juridisk problem?

- Nei. For det som nå er tilfelle er at Statoil og Petoro har samme eier, staten, som eier 82 prosent av Statoil og 100 prosent av oss.

Da kan vi, sett fra eierens side, ha en felles eierskapsstrategi. Samlet salg av olje og samlet salg av gass, det foregår gjennom Statoil. Vi har en overvåkingsfunksjon, vi skal påse at dette skjer på best mulig måte. Men den samordningen er uproblematisk vis-à-vis konkurransereglene.

- Har Norge, som oljenasjon, stor betydning i EU?

Han stirrer ironisk tilbake over bordet, men kommer tydelig fra et godt hjem, han svarer iallfall diplomatisk:

- Vi er en svært viktig leverandør til EU-landene.

- Hvordan slår det ut for oljevirksomheten at vi ikke har fullt medlemskap og medbestemmelse i EU?

- Det er vanskelig. Det er faktisk et veldig stort dilemma, at vi, som har en så stor og viktig energisektor, har så liten innflytelse over europeisk energipolitikk.

- Men selskapet Petoro er vel temmelig unikt i verdenssammenheng, finnes det overhodet noe tilsvarende?

- Nei, men utgangspunktet ligger jo femten år tilbake da Willoch-regjeringen splittet Statoil og skilte ut SDØE.

- Apropos SDØE - hvem har hatt så vanvittig dårlig fantasi at det ikke ble funnet på noe bedre navn før dette mystiske fenomenet endelig ble omdøpt til Petoro? Var det Willoch, embetsverket, eller ble det bare stående?

- Det ble bare stående. For det var jo statens direkte økonomiske engasjement, det var bare en budsjettpost, ingen brydde seg noe særlig før det ble snakk om privatisering av Statoil.

- Petoro er jo et godt navn. Hvem har funnet på det?

Han retter seg i ryggen.

- Det må jeg si meg medskyldig i.

- Petroleum og gull?

- Ja. Vitsen med denne virksomheten er jo å omsette verdiene fra møkkete petroleum til noe som menneskene og samfunnet kan ha varig glede av, enten pengene går til å bygge skoler, pensjoner eller helse .. altså fra olje til gull, med gull som symbolet på noe varig.

- Vakkert! Og stikk i strid med Henrik Ramms beskrivelse av Petoro i Aftenposten forleden. Han snakker om det politikerskapte uhåndterlige «dyret», som i fremtiden kan bli svært vanskelig for norske politikerne å håndtere. En av påstandene er at det bare er et tidsspørsmål når også Petoro får sitt første operatøransvar på norsk sokkel. Hva sier så dyrets vokter til det?

- Bare tull!

- Du har ingen tro på det?

- Ikke bare at jeg ikke tror på det, jeg syns heller ikke det er noen god strategi. For oss.

- For hvem vil vel ha et nytt Saga, er det det du mener?

- Ja. Poenget er at vi nå har 20 - 25 selskap i virksomhet på norsk sokkel som er veldig like. De er geologer, teknikere og utfører mer eller mindre de samme oppgavene. Da er det liten vits i å ha et 26. selskap som også gjør det samme. Det er viktigere å ha et rent forvaltningsselskap som skal fokusere på norsk sokkel, ikke skal bli operatør, men heller ha et mer overordnet perspektiv på virksomheten og ikke går så dypt i de tekniske spørsmålene som de andre gjør. Da kan vi dyrke frem et selskap som kan bidra til noe i tillegg til de andre. Hvis vi bare lager kopier, tror jeg ikke vi oppnår noe særlig. Jeg syns iallfall det vil være en dårlig strategi. Vi må finne vår unike rolle.

- Har ikke Petoro nok roller fra før, det må da heller være fare for rolleblanding?

- Nei, for oss er ikke dette vanskelig.

- Har politikerne skapt et dyr som de ikke kan håndtere?

- Nei. Det som skjer, tror jeg, det er at det alltid blir diskusjon og spekulasjoner rundt noe som er nytt og noe som er stort. Hva skal dette bli? Hva skal det utvikle seg til? Hvor skal det ende opp osv? Men det er det jo ingen som vet - og det er eieren som bestemmer.

Ingen vet hva som skjer over 10 - 20 år. Da Televerket ble skapt, var det heller ingen som visste at man etter hvert kunne ringe på bjella til New York.

Mandatet vi har fått er jo klart. Vi skal være et selskap på norsk sokkel, vi skal ikke være operatør, men vi skal forvalte en formue for staten. Det syns jeg er rimelig klart og greit, og jeg tror ikke det vil skape særlig usikkerhet.

- Er det sjalusi i de andre oljeselskapene, over at dere kommer til duk og dekket bord, slipper alt styret med å bygge plattformene og slipper å betale skatt. Syns de ikke at dere har fått for mye makt?

- Nei, det kan vel være at noen syns vi er en veldig stor aktør, men det kan ikke vi gjøre noen med. Vi er et resultat av norsk olje- og gasspolitikk.

- Og alle pengene, de pengene Petoro nå skal tjene, går de rett inn i Oljefondet eller via staten?

- Pengene går til staten, så til Oljefondet. Så er det handlingsregelen som bestemmer hvor mye vi skal ta ut og bruke hvert år.

Det er blitt veldig fokus på oljefondet i det siste, det er det politiske brennpunktet. Hvordan skal vi bruke det, og hva kan vi bruke det til? Noe av norsk politikks store dilemma og store utfordring blir å anvende pengene på en fornuftig måte i et fornuftig tempo.

Dette er jo helt spesielt. Jeg tror ikke - kan iallfall ikke huske - at noe annet land har stått overfor samme problemstilling. At du i budsjettenkningen, hvor du vanligvis må tenke hvor mye skatter klarer jeg å trekke ut av denne stakkars befolkningen og bedriftene - ikke sant - det er jo vanligvis politikernes problemstilling. Men for oss er det jo ikke skatteviljen som begrenser hva vi bruker, det er hvor mye vi vil bruke av oljefondet for ikke å ødelegge vårt eget fundament.

Og det er en helt annen situasjon. Fordi du trenger ikke få inndekningen gjennom innkreving av skatter og avgifter. Derfor blir det - politisk sett - ekstremt sårbart, og du ser hvor vanskelig det er for en regjering, og hvor vanskelig det var for arbeiderpartiregjeringen, å begrunne hvorfor de ikke skal bruke mer penger til alle gode formål.

Men å senke alt ned i denne onkel-Skrue-bingen..., den holder jo på å sprenges. Så investeres det i aksjer og obligasjoner i utlandet. Og det blir veldig vanskelig å få forklart og formidlet dette regnestykket på en ordentlig måte. Og dette dilemmaet kommer vi til å måtte leve med i mange, mange år.

- Mange lurer jo på hvorfor vi har et oljefond som ikke investerer pengene i egen virksomhet i Norge. Men dette er vel ting du ikke kan blande deg borti.

- Jeg blander meg gjerne borti mye, jeg. Oljefondet skapes av virksomheten i Nordsjøen. Og jeg mener ambisjonene først og fremst må være at vi skal ta vare på disse ressursene slik at de varer lenge. Da tror jeg det kreves ganske store forandringer, om ikke kontinuerlige, så iallfall jevnlige og store forandringer. Fordi - å ha nasjonalstaten som ramme for norsk oljepolitikk, er for snevert. Oljepolitikken er blitt internasjonal. Og hvis vi ikke følger med på dette, ødelegger vi muligheten for god ressursforvaltning.

Hvis vi hører på dem som ikke vil foreta forandringer, den garde som ikke vil forandre det som ble etablert for ti - femten år siden, da tror jeg vi skyter oss selv i foten.

- Er du nå inne på EU?

- Ja, men også på dem som var skeptiske til Statoils privatisering. De som sitter på strukturer som fungerte for 20 år siden uten å innse at det er ulike utfordringer for norsk oljepolitikk og Statoil og Hydro i dag i forhold til for 20 år siden. De store selskapene kan jo ikke lenger vokse mer i Norge. Hvis ikke de internasjonaliserer seg, så kommer de til å dø.

- Tror du på fusjon mellom de to?

- Det vil jeg ikke uttale meg om. Men vi må følge veldig godt med for ikke å komme helt i bakevja. Se bare hva som skjedde med finansnæringen, vi hadde de samme debattene for ti år siden. Og se hva som har skjedd i internasjonal energiindustri. Internasjonale selskaper venter ikke på Statoil og Hydro, de vokser og blir større og mer slagkraftige.

Det vil bli krevende for norske oljepolitikere, både i forhold til norske oljeselskaper og på leverandørindustriens vegne, å følge med i denne utviklingen. Være opptatt av at vi hele tiden må kunne fornye oss, ikke bare være opphengt i fortreffeligheten av det vi hadde.

- Tror du ikke at det er mangel på kontroll de er redde for? Enron er jo et eksempel på at det kan bli så stort og uoversiktlig at man mister kontrollen.

- Jo, men vi klarer ikke å lukke grensene. De er åpne. Bare det å definere norsk oljepolitikk innenfor norske rammer er meningsløst. Hydro og Statoil bruker i dag mer penger på letevirksomhet utenfor Norge, enn de gjør i Norge.

- Og Petoro er dømt til å holde seg på norsk sokkel.

- Det skal vi ja.

- Ligger det et ønske om å utvide rammene her?

- Nei, nå har jeg snakker om norsk petroleumsvirksomhet totalt sett. Våre ambisjoner er å utvikle oss videre og blir kjempegode slik at vi kan bidra til gode løsninger. For Petoro er det viktigste at vi blir en superprofesjonell partner, den beste partneren på norsk sokkel.

Intet mindre, nei. Tydelig at Tore Sandvold skal trappe ned fra arbeidende styreleder til vanlig styreleder i løpet av sommeren. Til høsten blir han ledig på torget.

Når så hans ønskedrøm er å bli superprofesjonell partner på norsk sokkel, hvem han drømmer mest om da? Snøhvit?

Navn: Tore Ingebrigt Sandvold

Alder: 55 år

Fødested: Stavanger

Stilling: Arbeidende styreleder i Petoro AS

Sivilstand: Gift for andre gang, tre barn og bikkje.

Inntekt: 2,2 mill. kroner heltidsverv inkl. 300.000 kroner for vanlig styrelederverv

Ligningsformue: 0

Utdannelse og bakgrunn: Bachelorgrad i økonomi fra Oslo Institute of Business Administration. MBA pluss mastergrad i finans og investering fra University of Wisconsin.

Begynte som økonomisk rådgiver på Industridepartementets oljekontor i 1973, ble underdirektør i Olje- og energidepartementet da det ble skilt ut som eget departement. Der har han siden vært underdirektør, avdelingsdirektør, ekspedisjonssjef siden 1984. Lånt ut til UD som energiråd ved den norske ambassaden i Washington fra 1987-90. Sluttet i departementet i fjor for å regissere privatiseringen av Statoil og oppbyggingen av Petoro (tidligere SDØE), forvalter dermed verdier på over 600 milliarder kroner og deltar i store utbyggingsprosjekter på norsk sokkel.

Forøvrig: Regnes for å være en av landets dyktigste spesialister på olje- og gassvirksomhet, har vært attraktiv for headhuntere og private oljeselskaper i årevis. Er allvitende, maktglad, kunnskapsrik, perfeksjonistisk og internasjonal. Var stort sett godt likt i embetsverket, men ikke alle flagget på halv stang da han sluttet. Er styremedlem i den lukkede årlige oljekonferansen på Sanderstølen, i Nowegian Petroleum Society og Offshore Northern Seas (ONS). Er «Commandeur dans L’ordre National du Mérité», en fransk orden han mottok for å fremme samarbeid på gassiden etter å ha ledet gassforhandlinger med Frankrike. Bor på Slemdal, kjører BMW, sykler og går på ski. Leser bøker og synger, ikke bare i badet.