Portrettet: Odelsgutt med høysnue

Bunkene med papirer ligger nesten påtrengende ordentlig og systematisert på kontorpulten. Mens Per Terje Vold er ute for å hente et par kopper kaffe, tar jeg meg i å nærmest instinktivt rette litt på et ark som ligger litt skjevt på toppen av én av bunkene. Det brøt med symmetrien, liksom. Kontoret bærer preg av at ingen ting overlates til tilfeldighetene. Det samme kan man faktisk si om Vold selv. Jeg har ikke sett en så uklanderlig strøket skjorte siden jeg sto for presten. Men han stryker dem ikke selv. Ikke nå lenger. Før gjorde han det, men nå overlater han strykingen til «Hvitsnipp». En kollega og mangeårig venn av Vold forteller at han til tider har vært misunnelig på Vold: «Når man er ute på lange flyreiser, ser man gjerne ganske herjet ut når man forlater flyet. Men ikke Per Terje. Han ser ut som om en nystriglet konfirmant uansett hvor lenge reisen har vart. Han er pertentligheten selv.»

Enkelte mennesker er så vennlige og omgjengelige at det er bortimot umulig å oppdrive noen som kan fortelle om ufordelaktige sider ved dem. PIL-direktøren Per Terje Vold er en slik person. Selv sønnen, Bjørn (20), sa han måtte tenke på det en stund for eventuelt å komme på noen dunkle sider ved sin far. Han kom ikke på noen. Det er i og for seg skremmende, men likefullt symptomatisk for alle som kjenner denne mannen. Andre jeg har snakket med forteller liknende ting: Vold har alltid kontroll. Han er et ualminnelig godt menneske som i alt og ett er opptatt av andre menneskers ve og vel. Han er rett og slett snill. Mitt håp lå i om datteren, Kirsten (22), kunne hoste opp noen spenstigheter. Men hun er i utlandet, og teleoperatøren kunne i sin endeløse eiegodhet opplyse om at hun ikke kunne nås fordi kontantkortet hennes var tomt. Hva hun hadde spist til frokost, sa de imidlertid ingen ting om.

TØFFE TIDER

Selv om Vold er en person som skrider frem i livet uten å etterlate seg stort annet annet enn godord, har det vært tunge tak også for ham. I 1994 ble han og tre andre toppledere i UNI Storebrand anklaget og dømt for skatteunndragelse i forbindelser med sine engasjementer i det kontroversielle kommandittselskapet Airbus A320. Anklagen gikk ut på at de fire skulle ha oppnådd urettmessige skattefordeler ved bevisst å ha tilbakedatert deres Airbus investeringer.

- Det var en veldig vond tid. Jeg føler at jeg gjennom hele mitt liv har vært forsiktig og forsøkt å være rettskaffen. Derfor opplevde jeg det spesielt urettferdig at jeg ble anklaget for bevisst, eller forsettelig som det het, å ha begått ulovligheter.

- Ville det ikke vært like greit, slik flere av dine venner og kolleger anbefalte, å vedta en bot i forhørsretten for så å la saken fare uten mer oppstyr?

- Nei. Det ville blitt helt feil for meg. Jeg kunne ikke innrømme noe jeg mente jeg ikke hadde gjort. Men nå har jeg lagt denne saken bak meg for lenge siden, og det blir meningsløst å snakke om hva som var rett eller galt. Det viktigste er at jeg personlig har kommet godt ut av det. Svært så gledelig var det også å registrere at jeg har beholdt tilliten i næringslivet.

- Men styret i UNI Storebrand hadde ikke lenger tillit til deg? Du ble vel regelrett avsatt?

- Ja, men det er vanskelig å si om det hadde noe direkte med Airbus-saken å gjøre. Det vil jeg ikke spekulere i. Jeg hadde jobbet i to år for å få UNI, som den gang var Norges største finanskonsern, ut av offentlig administrasjon. Det var jo en unik situasjon. Men vi klarte det. Mange kunder kom tilbake til selskapet, og UNI hadde en god utvikling. Da var det ganske bittert å plutselig bli bedt om å gå.

- Hva gjorde disse sakene med deg?

- Jeg har vokst på det. Blitt sterkere. Mange som opplever store nederlag som ledere forsvinner ut av lederposisjoner. Men jeg fikk tvert imot lyst på mer ledelse. Jeg hadde stående tilbud om tre lederjobber i noen av Norges største selskaper. Det ga meg mer enn nok tro på at jeg fortsatt hadde tillit ute i næringslivet, forteller Vold som etter UNI-nederlaget ble direktør i Statoil med ansvar for markeds- og forretningsutvikling innen forretningsområdet metanol.

Årene rundt midten av 90-tallet bød på enda flere utfordringer og tunge tider for Vold. Han ble skilt for andre gang, og fikk aleneansvar for sine to barn fra siste ekteskap. Skattesvikanklager, en uforståelig avskjedigelse, og så bli alene om to tenåringer - alt i løpet av et par år - er mer enn de fleste klarer å takle. Men Volds skjorter så likefullt like nystrøkne ut, for å si det slik.

- Hvordan kan det ha seg at en mann med slike skussmål du får; snill, ordentlig, omsorgsfull og trygg, har klart å strande to ekteskap?

Vold tenker seg om før han svarer.

- Jeg forstår hvorfor du spør, og det er helt i orden. Det eneste jeg vil si offentlig, er at det har vært en særdeles lang og vanskelig prosess som etter hvert førte til at jeg ikke så noen annen løsning enn at jeg påtok meg eneansvar for barna.

- Til tross for at du var mitt inne i en kjempetøff tid på andre fronter?

- Det hadde ingen ting med saken å gjøre. Barn er barn, og jobb er jobb. Alt for mange har en tendens til å synes synd på seg selv når de kommer opp i vanskelige situasjoner. Det fører aldri noe godt med seg, mener jeg. Jeg snudde det hele opp ned mentalt sett: Det som gjorde at jeg klarte å takle problemene jeg hadde, var at jeg tok ansvar for andre mennesker. Jeg vendte på en måte fokus vekk fra meg selv. Folk sa at «det går jo ikke an å ha ansvar for barna når du har så mye annet å stri med». Helt feil. Det er helt avgjørende å bli bevisst på at du selv ikke er den viktigste personen oppi alt dette. Blir man for selvfokusert, er det mye vanskeligere å komme seg ut av situasjonen. Men når dette er sagt, må jeg understreke at jeg hadde, og har, utrolig god støtte i min samboer, Else. Hun og resten av mitt nettverk var helt enestående i denne tiden, forteller Vold.

ODELSGUTT MED HØYSNUE

Per Terje Vold er odelsgutt og kommer fra Røros. Ikke bare det. Han er veldig fra Røros. Bygda, familien, kulturen og gården han kommer fra står høyt i kurs hos ham. Skjønt; sånn umiddelbart skulle man ikke tro det, for han har lagt av seg Røros-dialekten sin. Men det har ikke vært noe bevisst mål for ham. Det er bare blitt slik. De fleste han studerte og jobbet sammen med til å begynne med, snakket for det meste rent bokmål. Så ble det naturlig for ham å snakke slik også, forklarer han «sviket» med.

Faren var en tungvekter av en kraftsosialist. Han var en av de mest sentrale politiske størrelsene i lokalsamfunnet på Røros, og mangeårig ordfører i kommunen. Likedan med farfaren som i sin tid var varaordfører.

- Det var helt vanlig hjemme hos oss at folk kom innom for å fremlegge sine politiske meninger og ønskemål. Jeg lærte tidlig å se hva det innebar å være voksen. Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg var at far hadde en så fin hånd med alle han møtte. Han kunne forholde seg like respektfullt og vennlig til alle. Han brydde seg ikke om hvilket parti man tilhørte. Han lyttet like interessert uansett hvem han snakket med. Han jobbet uselvisk, og var mest av alt opptatt av lokale interesser.

- Det høres ut som om du har arvet mange av din fars gener?

- Vel, ja, jeg kjenner meg igjen i mye av det far står for. Gjennom ham har jeg lært mye om det å være godt orientert og interessert i det som skjer rundt meg. Jeg lærte meg det allerede som ganske ung. Mor og far dyttet det aldri på meg. Jeg legger også stor vekt på å være snill og å ha en behagelig og vennlig fremferd overfor andre mennesker - iallfall inntil det er nødvendig med en annen tilnærmingsform. Men det går an å være streng på en snill måte også.

- Så snillheten din er ikke en genetisk, men en tillært egenskap?

- Hva som skyldes gener og hva som skyldes andre ting, er ikke god å si. Men jeg vet iallfall at jeg har arvet mye av min væremåte av mine foreldre.

- Men du har ikke arvet din fars sosialistiske grunnsyn?

- Tja. Nei. Jeg har aldri vært politisk aktiv. Merkelig nok, for så vidt. Det var andre ting som opptok meg.

- Ble det kanskje litt for mye av det gode av politikk i heimen?

- Jeg tror ikke det heller. Jeg har egentlig ikke noen forklaring på hvorfor jeg ikke ble politisk engasjert. Det bare ble slik.

- Kan du i det hele tatt bli sint?

Vold ler lenge. Ser ut av vinduet.

- Du kan ikke være leder lenge uten å måtte stille krav til folk. Jeg har etter hvert utviklet en evne til å spisse prioriteringer og å kommunisere de kravene jeg stiller og de forventningene jeg har til ting gjennomføres. Hvis ting ikke går som jeg forventer, eller har krevd, er jeg ikke typen til å veive opp døren og bli sint. Ser jeg at vesentligheter svikter, blir jeg heller motivert til å gjøre nødvendige endringer. Men sint? Nei, det blir jeg vel egentlig ikke.

- Bare når du ligger bak en sinke i trafikken på vei oppover Østerdalen til Røros?

- Nei, jeg blir ikke sint. Bare kraftig irritert. Saken er at jeg kjenner jeg blir irritert når noen, uansett hvilken situasjon det dreier seg om, hindrer min effektivitet og fremdrift. Det er langt til Røros, og jeg har gjerne en lang arbeidsuke bak meg når jeg legger i vei. Da vil jeg fram.

- Det har blitt noen fartsbøter oppover den veien?

- Jo da. Det går litt for fort enkelte ganger.

- Sønnen din begynte en gang å spare penger for å hjelpe deg å betale dem?

- Ja, det skjedde faktisk en gang. Jeg ble stoppet av politiet fordi jeg hadde kjørt for fort. Bjørn var i den alderen hvor det å skulle bli politi var av det gjeveste. Han syntes dette som var hans første møte med den yrkesstanden var tung å svelge. Jeg betalte nemlig boten på stedet, og gutten syntes det var skrekkelig mye penger. Derfor ville han gjerne være med å betale, forteller Vold.

Men det er ikke bare når han er på veien han misliker å bli hindret. Hans samboer avslører at han også kan bli ilter når det er for mye kø ved kassene på kjøpesenteret. Da hoier han høylydt for å påkalle betjening til de ubenyttede kassene.

VILLE BLI SKIPSREDER

Selv om Vold er odelsgutt, hadde ingen av mine foreldrene noen forventninger til at han skulle overta gården. Det har sine naturlige årsaker. Han hadde høysnue. I et lite bygdesamfunn som Røros var det en selvfølge at alle barn og unge deltok i gårdsarbeidet. Men det slapp unge Vold. Han hadde, og har, en meget velutviklet allergi mot det meste som befinner seg på en gård. Men en særdeles aktiv høysnue, eller høyfeber som man kalte det den gangen, er det ikke særlig praktisk å sende en guttunge ut i høyonna.

- Å slippe å gjøre alt det de andre måtte gjøre, var deilig. Men jeg kunne til gjengjeld ikke være med å hoppe i høyet. Det var trist. Jeg var virkelig plaget av allergien, og legerådet var ganske enkelt; «denne gutten bør enten være høyt til fjells eller langt til sjøs».

- Var det derfor du i syvende klasse skrev en skolestil om at du kunne tenke deg å bli skipsreder?

- Det kan jeg ikke svare på. Men jeg var jo smertelig klar over at jeg ikke kom til å bli bonde. Mor og far oppfordret dessuten både meg og søsteren min til å komme oss ut og få oss utdannelse. Nå er jo både hun og jeg blitt økonomer, og far har fleipet mye med at det til tross for at det er to høyt skolerte økonomer i familien, så går driften like fordømt med underskudd. Selv om jeg ikke har hatt noen muligheter til å drive gården, er jeg sterkt engasjert i det å ta vare på den. Den representerer en fantastisk livskvalitet.

Vold ble, som de fleste barn på bondegårder, glad i dyrene på gården. På ett område skilte han seg imidlertid kanskje litt ut. Han ble så glad i dyrene, spesielt sauene, at han en gang forlangte å bli utstyrt med bjelle så han virkelig kunne identifisere seg med dem. En gang ble han litt for ivrig, og stanget en litt gretten vær. Eller var det kanskje omvendt?

Vold er svært opptatt av å ta bilder. Det er en interesse han har hatt hele sitt voksne liv. Han ble inspirert av alle da gamle bildene som hang rundt om hjemme på gården allerede som barn.

- De oste av historie og tradisjon. Det fascinerte meg. Jeg syntes det også var spennende å bla i gamle album fra mine besteforeldres tid. Det ga meg, og gir meg fortsatt, en følelse av å ha røtter. Det er en god ting. Og det betyr mye for meg. At jeg fortsatt er fascinert av bilder er nok at jeg har et iboende behov for å forevige ting som skjer i mitt liv, sier han.

Og så setter han bildene sirlig inn i album. Hans søster forteller at han kan bli nesten tussete om han ikke får satt inn bilder med én gang. I det voldske hjem ligger det ikke bildeposer gjemt i skuffer og skap som i de fleste andre hjem.

...OG SÅ VILLE HAN BLI LEKTOR

Da Vold skulle begynne på gymnaset, søkte han seg til reallinjen på det prestisjetunge Orkdal Landsgymnas. For å komme inn der måtte man ha topp karakterer i alle fag. Vold manglet bare ett poeng fra realskolen til å kunne kalle seg preseterist. - Jeg har alltid vært glad i skolearbeid, er hans enkle forklaring på det. Ansvarsfull som han også var den gang, førte han nøyaktig regnskap på alt han brukte penger til.

- Ingen hadde pålagt meg det. Men det kostet mange penger å la meg gå på et gymnas borte fra hjemmet, så jeg følte et ansvar for å vise mor og far at pengene ble brukt fornuftig.

- Hvorfor valgte du realfag?

- Jeg har alltid interessert meg for matematikk og fysikk. Mens jeg gikk på gymnaset hadde jeg en drøm om å bli lektor i nettopp fysikk og matematikk.

- Da skipsrederfasen over?

- Ja. Nå var det et liv som lektor som regjerte i tankene mine. Jeg syntes realfaglektorene hadde et flott jobb. Jeg ville bli som dem, erkjenner Vold.

Så ofte det var praktisk mulig dro Vold og kameratene til Lerkendal for å se Rosenborg spille.

- Vi tok «motorvogn» til Trondheim.

- Motorvogn? Du mener tog?

- Ja, men nei. Motorvognen gikk på skinner den også, men vi kalte den bare motorvogn. Toget var noe stort og flott som gikk fort, mens motorvognen stoppet rund hver eneste sving på veien til Trondheim, sier Vold, som også mang en gang toget tur/retur Røros-Trondheim for å se på sitt drømmelag, Rosenborg.

- Kampstart var hver søndag klokken kvart over ett. Når du følger med et lag på denne måten, og får oppleve at de ble cupmestere i 1960, ja så blir man entusiast. Nå i mine voksne dager lar jeg meg i tillegg fascinere av et lag som har bygget seg opp på denne måten og er blitt profesjonelle og god butikk.

Jeg har mange venner som holder med andre lag i den hjemlige serien. Men så snart Rosenborg stiller opp i den europeiske mesterligaen, blir alle Rosenborg-fan. Det synes jeg sier noe om lagets profil og omdømme, sier han.

MATEMATIKK OG ØKONOMI

Vold begynte å studere matematikk og fysikk ved universitetet i Oslo. Han endte opp som cand. mag. Men da måtte han i det militære. Han hadde utsatt det så mange ganger at det ikke lenger var bønn om å få slippe. Det skulle føre til enda en kursendring i Volds yrkesplaner.

- I Forsvaret møtte jeg en fyr som var utdannet økonom fra Handelshøyskolen i Bergen. Vi ble godt kjent, og diskuterte masse om samfunn og økonomi. Da så jeg at det var den veien jeg ville gå, og begynte på Handelshøyskolen, sier Vold.

Han var ferdig utdannet i 1972, og fikk jobb i Olje og bergverksavdelingen i Industridepartementet i 1973.

- Det var i norsk oljehistories barndom, og jeg har vært så heldig å få være med på oljeeventyret helt fra begynnelsen av. Som økonom hadde jeg stor nytte av min realfaglige bakgrunn. Det var en vesentlig tilleggskvalifikasjon.

- Du var også med på å utvikle en rikdom som har gjort nordmenn et av verdens mest sytende folk også. Har velstandsutviklingen gått for fort?

- Ja, du, det er et kjempeparadoks. Vi sitter alle på den grønne gren, men ser ut til å ha mistet perspektivet på hvor godt vi har det her i landet. Kanskje vi, som du sier, er blitt for rike for fort? Men vi må fortsette å utvikle velferdssamfunnet. Samtidig må vi også klare å skape ny konkurransedyktig industri og ta vare på den industrien vi har. Jeg er optimistisk, men vi må ha en mindre grad av syting.

- Hvordan er utsiktene for industri-Norge?

- Det er tungt å argumentere for verdiskapning her i landet. Det politiske miljøet er mye mer fokusert på fordeling enn på å skape. Det er viktig å legge mer vekt på verdiskapningen. Hvis ikke blir det etter hvert mindre og mindre å fordele. Vi har 100 år med prosessindustri bak oss. Og denne industrien har virkelig en framtid i Norge. Et godt bevis på hvor levedyktig den er, er utviklingen i forhold til forurensning. Forurensningen har vært stor, men industrien har de siste årene vist en fantastisk innsats for å redusere den. Den er blitt redusert med 90 prosent i løpet av ti år. Det er ikke minst takket være betydelig forskningsinnsats. Det er ingen andre sektorer som kan vise til en slik utvikling. Til tross for at dette har kostet mye penger, er industrien fremdeles levedyktig. Poenget er at vi må ta vare på denne industrien ved å ta i bruk den til en hver tid beste tilgjengelige teknologien. Industrien er lønnsom, fremtidsrettet og utvikler produkter som vi omgir oss med hver dag. Det vil i uoverskuelig fremtid være behov for prosessindustri. Hvis vi i Norge ikke klarer å holde den gående, og hvis vi slutter å investere i denne industrien, forsvinner den til andre deler av verden. Da står vi igjen med null når oljen og gassen tar slutt.

Vold er blitt virkelig ivrig nå, og han er fortørnet over prioriteringene politikerne gjør.

- For ikke lenge siden brukte politikerne en hel helg til å diskutere barnehager. Tenk om de kunne brukt en hel helg til å sitte sammen for å debattere verdiskapningen i Norge? Slik politikken er i dag, er det tilnærmet utenkelig. Jeg mener fremtiden for Norge ser mørk ut om ikke de politiske miljøene blir mer opptatt av å legge til rette for best mulige rammebetingelser for hele industri-Norge.

- Hva skal vi leve av i fremtiden?

- Kompetanse. Vi har et godt utgangspunkt, men den må videreutvikles betydelig. Vi har et forholdsvis godt skolesystem her i landet. Men det må satses mye mer på utdanning og forskning. Vi må legge grunnlaget for fremtiden nå, sier Per Terje Vold.

Per Terje Vold

Født: 6. april 1945

Stilling: Administrerende direktør i Prosessindustriens Landsforening (PIL)

Bor: På Hosle i Bærum

Sivilstand: Samboer med Else Høklingen. Har to barn fra tidligere ekteskap: Bjørn, 20 og Kirsten, 22.

Kjører: Sølvgrå Audi A6

Ligningsinntekt 2001: 1 087 400 kroner

Ligningsformue 2001: 0

Utdanning: Vold begynte først å studere realfag ved Universitetet i Oslo. Etter at han var Cand. mag., søkte han seg til siviløkonomstudiet ved Handelshøyskolen i Bergen. Han var ferdig utdannet i 1972.

Karriere: Hans første jobb var i Industridepartementet. Der var han fra 1973 til det i 1978 skiftet navn til Olje- og energidepartementet. Først var han byråsjef, så ble han energirådgiver i OECD/IEA Paris. Fra 1984 til 1985 var han avdelingsdirektør. I to år fra 1986 var han direktør for sentrale staber i Norsk Olje a.s. (Norol), som senere endret navn til Statoil Norge a.s. I 1987 endret han kurs og gikk over til finans. Han ble adm.dir. i Custos Finans Øst A/S. Etter to år inntok han sjefsstolen i Storebrand Finans A/S. I 1992 ble han konsernsajef i UNI-Storebrand inntil han ble kastet av styret i 1994. Da bar det tilbake til oljesektoren. Han fikk posisjon som direktør i Statoil a.s. med ansvar for markeds- og forretningsutvikling innen forretningsområdet Metanol. 1. januar 1998 begynte han som adm.dir. i Prosessindustriens Landsforening (PIL).

For øvrig: Hans fulle navn er Per Terje Vold. Men blant venner og hjemme på Røros heter han bare Terje. Vold kan være temmelig distré. Han er for eksempel ikke helt stø når han vanner blomster hjemme. Da vanner han like gjerne de kunstige blomstene også.