Portrettet: Kong Arthur

Dette er altså mannen som bygger hotell og kjører bil som om han har blå resept på Viagra. Plutselig står han bare der, midt i kaklingen fra sherrydrikkende vestkantfruer i Dagligstuen på Continental. Smilende, ruvende, vurderende. Og vips har han sjarmert til seg det beste bordet, innerst i kroken ved baren.

Som hotellmann er Arthur Buchardt perfekt. Tilstedeværende. Ujålete. Hjemmevant. Selv i konkurrerende omgivelser, midt på blanke formiddagen, mens hans egne hotellsenger på Hafjell er stappfulle av vårkåte alpinturister, 20 prosent flere enn i fjor.

Nå skal han forresten bygge enda et hotell på Hafjell. Og et i Trysil. Og et lite et - med mye attåt - på Gaustatoppen. For ikke å snakke om skyskraperprosjektet i Malmø. Pluss kontorbygg og næringsbygg og leiligheter og hyttetomter og badeland og gud vet hva. Holder forresten på å få avklart en sak i Stockholm også. Nok et hotell. Midt i byen. På Stockholms eneste gjenværende ubebygde tomt.

- Hva med København?

- Nei! Dansker bør man holde seg langt unna, i business.

- Hvorfor det?

- De er for smarte for oss. De er veldig nasjonalistiske, de er sleipe og de liker ikke at fremmede gjør noe i landet deres.

Dessuten holder jeg jo på i Malmø, og det er jo egentlig en del av Stor-København. Det holder for meg. Malmø ligger bare åtte minutter fra Kastrup. Og fra flyplassen på Kastrup er det kortere til Malmø sentrum enn til sentrum i København.

Han snakker selvsagt om det omdiskuterte giganthotellet som skal bli Skandinavias høyeste bygning, og enda høyere enn Eiffeltårnet. 85 etasjers-hotellet som skal være synlig både fra Kastrup og fra sentrum av København.

Lenge strittet et par stakkars svensker imot. Beskyldte ham for gigantomani, for å være mer opptatt av å bygge et monument over seg selv enn av hvilke behov som finnes i markedet. Buchardt kvitterte med å gjøre klinkende klart at i dette tilfellet er det er nettopp størrelsen det kommer an på. En avgjørende forutsetning var også at byggingen av City-tunnellen og togforbindelsen til København blir satt i gang. Med togstasjon i hotellets kjeller. Like før jul fjernet Göran Persson og den svenske regjeringen også dette siste hinderet. Vedtaket er fattet. Nå er det grønt lys for hele greia. Og skepsisen til høybygg etter terroren i New York 11. september i fjor, ser ut til å avta.

- Dermed ser det ut til at vi kan starte hotellbyggingen i 2005, som planlagt. Men for sikkerhets skyld har jeg avtalt med Le Meridien, hotellkjeden som skal drive hotellet, at vi skal møtes den 11. september hvert år de neste tre årene for å se hvordan markedet reagerer. Men jeg tror nok at frykten for å bo i høye bygninger gradvis er i ferd med å avta, maler Buchardt fornøyd.

Trass i navnet, som stammer fra farens danske aner, er Arthur Buchardt født i Drammen. Familien flyttet til Nesodden da han var fem og bodde der til han var 16 år. Og etter en kort avstikker til Mo i Rana et år, bar det til Brumunddal. Der levde Arthur Buchardt et vanlig liv forholdsvis skjult for verden utenfor Hedmark og Gudbrandsdalen i 28 år. Med ungdomstid, 14 års ekteskap, skilsmisse, noen års alenetilværelse sammen med sønnen og jobb i svigerfarens bedrift.

Rikskjendis ble han først i 1995, da han giftet seg med Wenche Myhre. I Øyer kirke, med høy glamourfaktor og et drøss av kjendiser til stede. Lill-Babs, Ingeborg Sørensen, Arja Saijonmaa, William Nygaard, Lars Andreas Larssen og Gerhard Heiberg, for å nevne noen. Og festen sto på Quality Hafjell, brudgommens aller første hotell.

Det var god business. Nå er han rikskjendis fordi han er skilt fra Wenche Myhre, fordi han leier ut hoteller til Petter Stordalen, samarbeider med Hallvard Flatland, har vært på fjernsyn med Dorthe Skappel og fordi han jevnlig frekventerer Theatercaféen med sin kompis, skuespiller Lars Andreas Larssen. Men aller mest kjendis er han for sine tilsynelatende håpløse, halsbrekkende byggeprosjekter som han får til å gå.

«Han har en egen teft for business, en slags medfødt ryggmargsrefleks som gjør at han klarer å få penger ut av alt. Og han ser potensialet lenge før alle andre», blir det sagt. «Ingen andre enn Arthur ser at akkurat det trøtte veikrysset eller det gudsforlatte området vil bli det aller hotteste stedet».

Klart det. Han har 300 kjøredager i året, kontor i bilen, norgesrekord i fartsbøter og fullstendig dilla på biler. Dyre, raske biler som tråler landet på kryss og tvers, i en fart som ikke egner seg på trykk.

Han skal ha samme forhold til sine biler som til sine damer: Han har hatt mange, men dyrker bare en om gangen. Akkurat nå kjører han rundt i en BMW X5 med firehjulstrekk, en som passer på byggeplasser og i fjellet. Modell og kapasitet på dama er ukjent.

Biler er det eneste han frivillig bruker penger på, sier en som kjenner ham godt. Ellers pruter han på alt. Han skifter bil like ofte som andre skifter skjorte. Og bensin kjøper han kun der det selges billig. Ikke sjelden må familie og venner derfor rykke ut for å hente ham eller trå til med reservekanne, fordi bensintanken tilfeldigvis gikk tom før han rakk frem til lavprisstasjonen. Arthur Buchardt skal dessuten være den eneste som har klart å bli tatt i fartskontroll nedover Lierbakkene fordi han skrudde av motoren og lot bilen renne for å spare bensin.

Ikke rart at Buchardt har blikk for odde veikryss og åpne landskap. I Sarpsborg plasserte han like godt et hotell og badeland midt i et veikryss. Det skal være medvirkende årsak til at Østfold var eneste fylke i landet som hadde økt turisttrafikk i fjor.

Men det er Juan Antonio Samaranch som har skylda for at han kom i gang. I god tid før IOC-bossen ga klarsignal for OL på Lillehammer, hadde Buchardt overtatt ex-svigerfarens rørleggervirksomhet i Brumunddal, kjøpt opp flere bedrifter og drev en rørleggerkjede med 220 ansatte og 120 millioner i omsetning. Parallelt hadde han investert i eiendom rundt Mjøsa. Så solgte han rørleggerbedriften til ABB, fusjonerte eiendomsselskapet inn i Moelven Industrier, fikk betalingen i aksjer og solgte dem til riktig tid. Hadde med andre ord godt vett på penger, bygninger, røropplegg og eiendom. Men hotell?

- Jeg har egentlig ikke greie på hoteller, jeg, men har jo funnet ut at det er det heller ikke mange andre som har. Hvis man da hever seg litt over gjennomsnittet, så blir man plutselig god.

Og så fant jeg ut at det finnes steder som ingen har tenkt på. Et hotell er jo et produkt. Man skaper da et produkt som passer på det stedet og den kundegruppen man tenker å henvende seg til. Da kan det bli god butikk.

- Hvorfor akkurat Hafjell?

- Det ligger i Gudbrandsdalen, ikke sant? Og så ligger det like ved E6. Så var det et fjell der, et alpinanlegg og et OL som nettopp var besluttet. Når du da i tillegg verken har hotellfagutdanning eller særlig greie på hotell, da slår du til. For alle andre i bransjen mente at det var både dumt og galt og på feil tidspunkt.

Men det var vel egentlig takket være Bjørn Sund, som nå leder Telenors utbygging på Fornebu, at jeg startet. Han var sjef for Selmer på Lillehammer, han satt på rettigheten til tomten, og han hadde bygd en del for meg fra før. Vi ble enige om at jeg skulle bygge et hotell.

Så var jeg på jakt etter noen som kunne drive. Og leste i Aftenposten om Choice Hotels og en fyr som het Harald Jacobsen. Han var da, sammen med tre andre, eier av Choice i Norge. Og han hadde masse ambisjoner, men ikkeno penger. I den forbindelse kom jeg også i forbindelse med Linda Bernander Silseth (nå sjef for Tusenfryd) og Torgeir Silseth (nå direktør i Choice) som da var unge og kåte og ferske. Vi fant tonen. Både Jacobsen, Torgeir, Linda og jeg. Vi forsøkte å drive etter beste evne. Og det gikk bra.

Så fant jeg ut at jeg kanskje kunne prøve meg et annet sted ingen hadde tenkt på også. Da fant jeg en tomt utenfor Dyreparken i Kristiansand, der bygde jeg speilvendt av Hafjell.

Og etter hvert fant jeg ut at det var veldig rasjonelt dette her, å bygge hoteller. Da kunne jeg ha en leietaker på mange kvadratmeter. Istedenfor å ha 15 leietakere på 15 000 kvadratmeter, kunne jeg ha en på de 15 000.

Og når man først skal bygge, gjelder det å ha full kontroll over hele prosjektet og hele produktet. Da er det lett å kontrahere og lett å bygge.

Han er beryktet for det, ja. Å kreve full kontroll. På alt fra snekkere og rørleggere til møbler og design. Han involverer seg i gavler og gesimser, tepper og kraner, sjekker til og med at gardinene henger riktig. Dessuten satser han på design og kunst. Har kjøpt inn Ferdinand Finne-bilder til Hafjell, Kjell Pahr-Iversen til Clarion i Stavanger og Marianne Heske til Tønsberg Quality.

«Han er en detaljorientert, kvalitetsbevisst og beintøff eier som ikke er redd for å tråkke noen på tærne», blir det sagt. Og: «Han er ikke helt tam. Vil ha en finger med i alt, og kan bli utrolig gira. Men han er sjarmerende. Og veldig flink til å oppmuntre og være til stede hvis jobben blir så tøff at du nesten er i ferd med å gi opp.»

Sånt blir det senger av. 3782 senger hittil og minst like mange planlagt. I hoteller og leiligheter med alpinanlegg, restauranter og diverse annet tilbehør. På Hafjell, i Trysil, i Kristiansand, på Gardermoen, i Stavanger og Sarpsborg.

- Og nå holder jeg på i Tønsberg. Med hotell og kulturhus. Bygger den største teater- og kultursalen mellom Oslo og Stavanger. Med plass til 1000 mennesker. Og et hotell på brygga i Tønsberg. Det skal stå ferdig 8. mai i år, skryter han.

- Og om et par måneder skal jeg - vi - begynne på et lite, men hyggelig hotell på Hafjell. Det skal jeg bygge i tømmer. Og stav laft. Det skal se ut som en fjellgård, og jeg har planer om å drive det selv.

Han nøyer seg ikke med det. Sammen med Hallvard Flatland skal han bygge Skandinavias største alpinanlegg på Gaustatoppen. Opprinnelig planlagt med 600 hytter, hotell, heisanlegg, gondolbane, amfiteater, restauranter og golfbane. Til stor fortvilelse og naturkrigerske protester fra en massiv samling turistforeningsmedlemmer, Bellona, World Wide Fund for Natur, arkitekter, jeger- og fiskeforeninger og alle andre som kan tenke seg helt andre måter å verne om norsk natur.

- Men ærlig talt, må du absolutt ødelegge norsk natur?

- Vi skal bygge i nærheten av Gaustablikk, og det ligger slik at du ser Gaustatoppen. Hvis du bygger noe ved Nidelva og ser Nidarosdomen, så betyr jo ikke det at du skal ødelegge Nidarosdomen.

- Du skal jo være så ekstremt flink på markedsføring, spesielt til å snakke kvinnelige politikere trill rundt.

- Er jeg det? Jeg hadde ikke noe forhold til Tinn kommune på forhånd, jeg. Det som fikk meg interessert var folk i Tinn som virkelig prøver å få til noe i området. Og så var det selvsagt naturen og mulighetene som ligger der. Dette er Norges flotteste fjelldestinasjon, mener nå jeg da.

Men - å tukle med nasjonalhelligdommer som Gaustatoppen gjør man uansett ikke uten hindringer. Det var Tinn kommune selv som i forsøk på å skape nytt liv i bygda tok initiativet og kontaktet en av Buchardts samarbeidspartnere i håp om å få ham interessert i å bygge noe tilsvarende Hafjell og Trysil.

Og trass i skrik og skrål, så ble avtalen mellom utbyggere, grunneiere, SND og kommunen undertegnet i april i fjor. Men i begynnelsen av i januar i år stakk fylkesmann Solveig Sollie i Telemark, nye kjepper i hjulene. Hun ville redusere prosjektet.

Buchardt tente på alle plugger. På lufta i lokalradioen fra NRK Telemark kalte han den tidligere Kr. F-politikeren for «feig og avdanka». Og fulgte på med følgende gripende kommentar i Dagbladet: «Hvis en sak mister potensen, så blir det ingen orgasme». Dermed ble fylkesmann Solveig Solli sittende igjen med bakoversveis, bukten og begge endene. Dersom fylkesmannens innsigelser ikke blir fulgt, går saken til megling. Nemlig.

- Du er temmelig nådeløs når du ikke får det som du vil?

- Ja. Men jeg mener det jeg sa. Solveig Sollie er sikkert en hyggelig dame, hun. Det handler ikke om det. Poenget er at selvsagt skal offentlig ansatte følge lover og regler, men heller ikke glemme at deres viktigste oppgave er å være et serviceapparat for et samfunn og personer som prøver å skape noe. Hvis de ikke ser den rollen så har de fullstendig misforstått.

- Selv for offentlig ansatte må det vel gå an å ha andre meninger?

- Ja, og det er realt. Jeg syns bare at mange i det offentlige bruker altfor mye krefter på å stoppe ting. Da har de misforstått sin oppgave. Enten det nå er fylkesordførere, fylkesmenn eller andre offentlige instanser, så må de slutte å lese stortingsproposisjoner som fanden leser Bibelen.

For her er det snakk om hvordan du leser et regelverk. Hvis Forsvaret ønsker å bygge en ny radarstasjon på toppen av Gaustatoppen, hva sier Solveig Sollie da? Da har hun ikkeno’ hun skal ha sagt. Og det vil iallfall være å ødelegge Gaustatoppen.

Vi kommer ikke i nærheten en gang. Vi skal bygge oppå en varmestue flere kilometer unna. Med torv på taket og greier. Og av stein. Da sier hun - nei, det skal ikke tillates.

Se bare på Hydro og Rjukansamfunnet. Hydro hadde aldri bestått uten å få lov til å bygge der. Men i dag er det jo - i forhold til utbygging av vassdrag og gasskraft og sånn - stadig ting som blir stoppet eller endret gjennom press.

- Og hvordan går det med Gaustatoppen?

- Det løser seg. Vi justerer oss.

- Hva betyr det?

- Vi reduserer litt og flytter noe. Kommunedel-planen er nå vedtatt. Spørsmålet er bare om reguleringsplanen blir vedtatt tidsnok til at vi kan begynne som planlagt. Men det er detaljer. Det viktigste - i forhold til det offentlige - er at man selvsagt skal ha lover og retningslinjer å forholde seg til. Men samtidig må man sørge for at Distrikts-Norge får puste.

Jeg tror at hvis mange sitter for mye bak et skrivebord, hvis papirbunkene blir for høye og reglementene for rigide, da kveles samfunnet. I kommuner som Tinn, Øyer og Trysil må det være aktivitet for at samfunnet skal bestå. Og det er jo heldigvis sånn at den turistindustrien man nå begynner å se konturene av, er en redningsplanke for lokalsamfunnene. Den bør man virkelig kaste seg rundt for å utnytte.

- Du tror ikke på overekspansjon?

- Nei, det der styrer markedet. Men hvis du leser for mye aviser, så kan du jo begynne å tro på det. I fjellet er det veldig mange prosjekter i gang nå. Det er kjempefint. Men det er ikke alle som blir noe av. Og det tar mye lengre tid enn mange tror.

- Du er ikke særlig glad i journalister?

Han skrur smilet opp til 1000 watt:

- Jo da, jeg er veldig glad i journalister, jeg. De få gode. Jeg er ikke så glad i de dårlige.

- Hvem er gode og hvem er dårlige?

- Vil ikke nevne navn. Journalister er jo både håndverkere og kulturarbeidere, og veldig mange viser dårlig håndverk. Både i form av manglende presisjon i det de refererer og i norsken deres. Og så innrømmer de aldri feil.

- Og du da - da du begynte å bygge hoteller sa du at du ville skape langsiktige prosjekter og varige arbeidsplasser. Men nå er du begynt å selge unna.

- Ja, men prosjektene mine vil leve lenger enn meg.

- Er du gradvis blitt mer investor enn utbygger?

- Nei. Grunnen til at jeg har solgt er at det er kommet folk som gjerne vil kjøpe. Og jeg er en snill person med enkle krav til avkastning. Jeg vet at disse prosjektene vil drives videre. Jeg har også hatt behov for mer kapital, og behov for å vise markedet at det er penger i disse prosjektene. For noe av det vanskeligste du kan finansiere er jo hoteller. Satt på spissen blir det jo sagt at først etter den tredje konkursen kan da begynne å tjene penger. Det har jeg da klart å motbevise gjennom prosjektene mine.

- Og så har du jo skaffet deg samarbeidspartnere som Petter Stordalen og Hallvard Flatland.

- Ja, men Petter Stordalen leier jo hoteller av meg da. Dette med Gaustatoppen er vel første og siste gang jeg gjør noe sammen med noen. Det er resultat av en tilfeldighet. Hallvard var med som sjåfør da jeg skulle til Gaustatoppen for å holde et foredrag. Og så ble vi begge fristet av et forslag fra Tinn kommune om å gjøre noe der oppe. Det er historien bak.

- Du blir ikke fristet til å kutte svinger du også da, når du slår deg sammen med Flatland?

Han svartner til, glor iltert ned i kaffekoppen og svarer meget rolig:

- Jeg kutter aldri svinger.

Lang pause.

- Men det kan godt hende at jeg kjører svingene fort.

- Ja, du er jo kjent for det.

- Ja, for det er viktig det, å kunne sladde bilen gjennom en sving.

- Hvor mange fartsbøter har du forresten? For flere år siden ble det antydet 60, har du tall på dem nå?

- Ja det har, jeg, men...

- Er du blitt truet med å bli fratatt sertifikatet også?

- Å ja da. Har mistet det noen ganger også.

- For hvor lenge da?

- Det lengste var 11 måneder. Men i forhold til journalister og det du nevnte om Flatland og å kappe svinger...

- Ja? Jeg så jo at du svartnet i øynene.

- Ja, for det skuffer meg. At du vinkler det sånn. Jeg kjenner Hallvard, han er en hyggelig, kreativ, smart og forsiktig person som i beste mening prøver å skape ting. Hvis han bli oppfattet som lissom å ha kappet noen svinger, så er det feil.

Temperaturen stiger:

- Omtrent som journalisten som kom da vi skulle rive et bygg vi hadde fått rivetillatelse til i Tønsberg. Vi hadde holdt på i drøyt ett år, og nå kom de med et TV-team. Journalisten åpnet med: «Når du nå river dette verneverdige bygget...»

«Dette bygget har aldri vært verneverdig, det er første feilen du gjør», sa jeg. «For øvrig ønsker jeg deg velkommen hit. For nå har jeg holdt på i ett år, har investert ca. 300 millioner kroner, og det er ikke skrevet eller sagt ett ord. Men nå - når jeg river dette bygget som jeg har rivetillatelse for, da kommer dere!

Det der er jo omtrent som om jeg skulle vunnet gull i stor bakke i Lake Placid, og slapp en fis mens jeg sto på seierspallen. Da hadde du slått opp akkurat det, ikke at jeg vant gull.

Den tabloide måten å fremstille verden på kan bli farlig i forhold til hva folk tror er sannheten, og i forhold til det bildet og de holdningene som blir skapt.

- Du har aldri vært fristet til å slå inn på politikk?

- Nei, jeg ønsker å kunne se og måle resultatene av min egen virksomhet. Altfor mange har for små krav til målbare resultater, og politikere har ingen.

Temperaturen øker enda et par grader.

- Og de som blir politikere, det er jo de som i ungdomsrørsla var de gråeste, de som ikke torde si noe provoserende, de som aldri hadde behov for at noe skjedde. Det er de som overlever i den grå smørja.

Jeg tror vi får de politikerne vi fortjener. Men nå har jo politikere så lite respekt hos folk flest at politikk er mer et vedhengende onde enn et aktivt gode. Det forslitte begrepet politikerforakt er politikerskapt. Det er en farlig utvikling.

- Det var da voldsomt. Er det da ingen politikere som finner nåde, som du tror har en smule ryggrad?

- Bastesen! Fordi han har sjarm og ikke er ødelagt av Løvebakken. Han er ingen klisje. Da snakker jeg om han som person og type. Disse andre broilerne, enten det nå er Øystein Djupedal i SV eller olje- og energiminister Einar Steensnæs, så er de miksa i samme reagensrør.

- Du tror ikke på idealisme hos noen av dem?

- Nei. Kanskje Bastesen, men for de andre er dette en levevei. Men det er morsomt å se forandringen etter hvert som de kommer inn på tinget og havner i en regjering. Da blir de ikke engang A4, de blir A5! Eller enda mindre.

Men jeg husker jo Garbo, Leirfall, Borten og Røiseland og de gutta der. Da gikk du jo og gledet deg til å høre på hva de hadde å si fra talerstolen. Nå er det en eller annen partisekretær nummer fire som har skrevet manuskriptet, og de som står der klarer faen ikke å lese det ordentlig en gang!

Og hvis noen har personlighet, så er det fordi de stammer eller kler seg litt annerledes.

Arthur Buchardt kroer seg i stolen. Han elsker å provosere. Med - ifølge selvangivelsen - to millioner i inntekt og 86 millioner i formue, har han råd til det.

- Du har sagt at fordelen med å ha penger er friheten til å be andre kysse seg i ræva.

- Ja. Det å ha penger er et farlig privilegium. Men det er veldig deilig også. Altfor få kaller en spade for en spade, tør å kritisere øvrigheta. Det skulle det ha vært mer rom for. For bare de færreste kan og har økonomisk frihet nok til å gjøre det.

- Du er visst ikke så glad i finansfolk heller, du ?

- Nei. Jeg er mer interessert i å lytte til folk som behersker andre ting enn hva jeg kan. Det kan være hvem som helst, en som er veldig god på treskjæring, en som tegner hus eller en som holder på med en Hamsun-biografi. Ingar Sletten Kolloen har jeg stor respekt for. Han er kunnskapsrik, han kan mye mer enn meg, han går i dybden, og han pirrer. Hvis jeg snakker med en av dem som driver på i denne finans-jappe-kjapp-verdenen, så blir det bare fjas. Det blir altfor overflatisk.

Ingar Sletten Kolloen kommer til å jobbe i flere år med gransking og forskning før han får ut det første Hamsund-bindet. Det er jeg nesegrus beundrer av. Men jeg er ikke nesegrus beundrer av folk som skaper en kjede, gjør et kupp og blåser opp ei børsboble.

- Investerer du i aksjer?

- Nei. Og dette her med skatt for eksempel, at det er samme skatt på en aksjegevinst om du sitter med en aksje i 20 minutter eller i 20 år, det er en fullstendig misforstått skattepolitikk.

Men det aller verste med børs og finans er at folk, som ikke er noe annet enn profesjonelle utfyllere av lottokuponger, nå blir opphøyd til stjerner! Når de blir forbildene våre, de som aldri tar risiko, men tjener penger både når kursene går opp og når de går ned, da er det fare for samfunnet vårt.

Selv har han mistet sansen for stjerner og glamour. Presiserer voldsomt at han nærmest er kjedelig. For å illustrere legger han ut om alt han ikke er særlig god til. Og at han skulle ønske at han torde kaste seg ut i ukjente ting, hvor sannsynligheten for å mislykkes er stor.

- Hva da for eksempel?

- Kanskje jeg skulle lært meg å spille piano, lært meg å tegne eller jobbet mer med prosjekter som ikke var så egennyttige. Men jeg gjør jo ingenting med det. Det er et privat tankekors.

- Du kan jo melde deg inn i Norges Naturvernforbund.

- Ja, eller Norsk Luthersk Misjonssamband...

Senere blir kamerat Lars Andreas Larssen konfrontert med Buchardts drøm om å spille piano. Reaksjonen kommer momentant:

- Piano? Arthur? Det må i så fall bli på et piano med seks gir. For det kommer til å gå jævla fort!

Navn: Arthur Buchardt

Alder: 53

Statsborgerskap: Norsk

Stilling: Svært selvstendig næringsdrivende (enmannsbedrift)

Kontor: I bilen

Sivilstand: Separert, en voksen sønn.

Ligningsinntekt: 2,24 mill. kroner

Ligningsformue: 85,9 mill. kroner

Utdannelse og bakgrunn:

Examen artium, toppkarakterer kun i skjønnskrift og gymnastikk.

Bedriftsøkonomisk Institutt.

Drev rørleggerkjede fram til 1986.

Åpnet sitt første hotell, Quality Hafjell i 1994.

Har bygget hoteller i Kristiansand, Sarpsborg, på Gardermoen, Stavanger, Tønsberg og Hafjelltoppen. Pluss 25.000 m2 næringsbygg rundt Mjøsa.

Prosjekter på gang:

Scandinavian Tower i Malmø, Gaustatoppen, Trysil, Hafjell.

Forøvrig: En påståelig, arbeidssom stabukk. Usnobbet.

Pendler mellom en bolig på Landøya i Asker, en i Nevlunghavn og en på Hafjell. Har dilla på biler. Vedder om alt fra når en bygning blir ferdig til hvem som spytter lengst. Hører gjerne Barry White. Kjører for tiden rundt i en BMW X5. Har tresnekke på 26 fot.

Aksepterer at han er skallet og over femti, men nekter å bli feit, skallet og over femti. Er derfor alltid på farta, også på ski.

Motto: Bedre å tjene lite tidlig og sikkert enn mye sent og kanskje.