Portrettet: Kapitalistfeministen

Å være bergenser er noe som ligger under huden, en hårfint utviklet fingerspissfølelse som ikke kan læres. Det er noe man er født til og aldri kan flytte fra. Selv om man slår seg ned i Oslo.

Noe av det mest erkebergenske som finnes er Elisabeth Grieg - administrerende direktør i Grieg International, 4. generasjons skipsreder, eier og arving i Grieg Gruppen, feminist og trebarnsmor.

Hun har både Edvard Grieg og Johan Nordahl Grieg blant sine aner. Hennes forfedres betydning for landet fyller fire sider i Aschehoug og Gyldendals Store Norske. Deres lyse hoder og driftige fingre har vært med i etableringen i alt fra Troldhaugen til Grieghallen, deres finansielle og kulturelle bragder har spredd seg langt utover Bergens og Norges grenser.

Grieg-gruppen av i dag har skip på alle hav, er engasjert i meglervirksomhet, finans, forsikring, flyfrakt, spedisjon og offshorevirksomhet. Og nå er fordundre meg Elisabeth Grieg, den blondeste av dem alle, valgt inn i prestisjefylte styreverv som i Norges Rederiforbund, hovedstyret i Norsk Hydro og i valgkomiteen og bedriftsforsamlingen til Orkla. At hun ikke sitter i Kværner-styret må være en ren forglemmelse. Og alle ser jo hvordan det går.

Selv tror hun at et par debattinnlegg i DN var medvirkende årsak til at hun ble valgt inn i styreverv som før har vært forbeholdt menn. Det ene handlet om hvordan skape sterke norske eiermiljøer i Norge. Det andre - om makt og menn - ble avsluttet med følgende kraftsalve:

«Jeg nekter å akseptere at makt er kun for menn, og at vi kvinner frivillig vil sitte på sidelinjen og la dem ha den. Vi trengs også der hvor beslutningene tas, samfunnet trenger kvinner og menn på alle nivåer, først da vil vi få et optimalt og likestilt samfunn.»

Ordene skapte nesten like store bølger som hennes tippoldeonkel Nordahl Grieg gjorde da teaterstykket «Vår ære og vår makt» ble uroppført på Den Nationale Scene, den gang med spark mot snusk og fanteri i skipsfartsnæringen. Men hennes ord ga bedre og hurtigere resultater.

Elisabeth Grieg ler.

- Det ble ganske mye fokus akkurat da, ja. For jeg var medlem av den maritime ressursgruppen til næringsminister Grete Knudsen, og jeg ble invitert til samrådet mellom finansministeren og toppledere i næringslivet. Da hadde jeg nettopp skrevet dette, som svar på et innlegg hvor en fra Geelmuyden. Kiese påsto at kvinner velger vekk toppkarriere fordi de ikke ønsker ansvar eller er villige til å satse 100 prosent. Mitt svar ble særlig spisset mot at menn bare velger menn og få kvinner i de viktigste styrevervene.

Men jeg tror nok også - da kabalen skulle legges i Hydrostyret - at Grete Knudsen ble hørt, staten eier jo en stor del av Hydro. Pluss at noen i shippingnæringen, som jeg jo har nær kontakt med, også har trukket i noen tråder. Men selv ante jeg ingenting før de ringte meg direkte.

- Fra Norsk Hydro?

- Ja. Og jeg ble veldig overrasket over at det ble så mye greier rundt det. Etterpå ringte alle landets blader og aviser. Jeg valgte å si nei til alle.

Klart man skal gi av seg selv hvis man har noe på hjertet. Jeg tror også på åpenhet rundt det man driver med, og at man har et ansvar i forhold til det å være en person som iallfall til en viss grad har en synlig plass i samfunnet. Men det går noen grenser, og dem må man hegne om og selv finne ut av.

Hun har funnet ut av det. Og hun stiller klare krav.

Elisabeth Grieg har stått på krava siden hun var liten. Nektet å godta at arvefølgen automatisk skulle være forbeholdt slektens menn.

- Ikke fordi det var noen issue. Men min bror heter Per, min far heter Per og min bestefar het Per. Min bror var eldst og gikk på høyskolen i Trondheim som min far ogsåvidere, så det er rart med det...

Det ble vel aldri uttalt at han skulle arve, men vi satte jo noen krav, vi søstre, smiler hun. Triumferende. Åpent. Inkluderende. For så i neste øyeblikk å ha et blikk og en holdning som klart indikerer OK - hit, men ikke lenger. Hun oser autoritet. Men også vennlighet, engasjement og - åpenhet. Men da på hennes premisser.

Hun har både hode og klør, er høyreist og rett på sak. Beveger seg med en slags skjødesløs eleganse, stiller i klassisk sort og hvitt. På kontoret omgir hun seg med farger og kunst, stål og stil - og digre vinduer med praktfull utsikt over fjorden.

Noen drakt-dame er hun ikke. Snarere design-dame, med rom for rufsete innslag. De ansatte ga henne rollerblades til 40-årsdagen. En treffende presang. For Elisabeth Grieg er verken gallionsfigur eller stueplante, hun gjør seg også i friluft.

Hun har aldri vært noen dukkejente, var heller guttejente da hun vokste opp.

- Kommer du fra et typisk «Fanny og Alexander»-hjem?

- Nei!

Hun fnyser. Utstår ikke den der gammel-rik-familie-båsen.

- Selv om vi er 4. generasjon skipsredere, så er det på en måte min far som har bygd opp Grieg Gruppen. Han overtok en stor skipsmeglerbedrift og et lite rederi og utviklet videre til virksomheter gruppen har i dag, med en omsetning på 4 milliarder. Vi har tjent gode penger de siste ti årene.

- Fortell litt mer om oppveksten din.

Hun vrir på seg: trø meg ikkje for nære.

- Den var en god og lykkelig barndom!

Nytt forsøk:

- Du vokste vel opp i Fjellveien?

- Nei. Ulriksdal. I nærheten av Haukeland Sykehus.

- I et lukket redermiljø?

- Nei. Vi vokste opp i et område med mange legeboliger og unge leger med små barn som vi lekte sammen med. Vi måtte skifte venner ofte, for de bodde bare i noen år og så flyttet de til andre steder i landet. Et veldig lite snobbete område å vokse opp i. Og jeg har veldig lite snobbete foreldre. Og en veldig jordnær mor.

Vi brukte mye tid på å diskutere. Lørdagskvelden var hellig, da hadde vi lange diskusjoner. Mine foreldre lot oss få lov til å prøve ut argumentasjonen uten at vi merket det. Men når jeg tenker tilbake på det nå, så var det nok det de gjorde.

- Var du politisk aktiv?

- Jeg var vel med i Unge Høyre en gang, men jeg er nok blitt mer og mer radikal etter hvert som jeg er blitt eldre. Særlig på det å tore å ta radikale standpunkter i forhold til hva som er vanlig. Jeg er opptatt av å stille kritiske spørsmål. Ikke bare til omverdenen, men også til meg selv og til hvorfor jeg tar standpunkt.

Og så har jeg alltid vært feminist. Helt fra jeg var liten har jeg sloss for mine, mine søstres og kvinners rettigheter. Derfor har jeg vel kanskje også påtatt meg oppgaver som jeg innerst inne av og til har tenkt at dette kommer aldri til å gå bra. Og noen ganger gikk det jo ikke så bra heller, for å si det sånn.

Hun ler igjen. Høyt og klart og lenge. Eksempler vil hun ikke ut med. Der er hun klippefast. Og hun har litt å slekte på.

Familien Grieg stammer fra den skotske klanen McGregor, som i sin tid var i konflikt med kongemakten og ble lyst fredløs. Derfor skiftet noen av klanmedlemmene navn. Og deres bergenske stamfar Alexander Grieg utvandret i 1779 og slo seg ned som kjøpmann i Bergen.

Grieg Gruppens historie starter i 1884, da oldefar Joachim Grieg, med bakgrunn i internasjonal handel som kaptein på seil og dampskip, fikk lisens til å starte som skipsmegler i Bergen.

I dag eier søsknene Per jr. (42), Elisabeth (40), Camilla (35) og Elna-Kathrine (33) holdingselskapet Grieg Maturitas og har ansvar for hvert sitt område.

Elisabeth forklarer:

- Kort fortalt så er vi fire søsknene aksjonærer i Grieg Gruppen. Vi har delt aktivitetsområdene i fire fordi det jo er dårlige statistikker på dette med generasjonsskifte. Og vi har vært veldig opptatt av å få til en organisasjon som fungerer, som gjør at vi kan drive Grieg Gruppen videre uten å tråkke oppi hverandre. Derfor har vi delt inn i fire aktivitetsområder hvor hver av oss har lederansvar. Vi eier likt, men hvert av selskapene er egne juridiske enheter med egne eksterne styrer. Vi har ikke annet felles enn at vi er eiere i Grieg Maturitas hvor ingen av oss er sjef.

Vi har brukt veldig mange år på å finne frem til et system som kan fungere for oss. Og vi er medlem av «The Family Business Network», et nettverk av familiebedrifter over hele verden. De har flere arbeidsgrupper og et stort seminar en gang i året. Det kan være i Stockholm, i Madrid, i England, her møter vi folk fra hele verden. Det eneste vi har felles er at vi er medlemmer av en familiebedrift.

Mens vi holdt på med denne prosessen brukte vi mye tid på å delta på disse seminarene for å få innblikk i hva andre hadde gjort. Og ikke minst - hva man kunne prøve å unngå.

Vi kan vel ennå ikke si om vi er igjennom et lykkelig generasjonsskifte, men vi føler iallfall at vi har fått til en modell som fungerer bra. Hver enkelt har rimelig stor grad av frihet innenfor vårt område. Og som ledere må du forholde deg til et profesjonelt styre. Det er også viktig. Og jeg tror at alle i vår familie har en grunnleggende respekt for de verdiene vi er satt til å forvalte. Og vi er enige om at ingenting er verdt at vi blir uvenner, vi har et veldig nært og godt familieforhold.

- Og dine foreldre?

- Min far har trukket seg ut som aksjonær. Men vi ba ham om å sitte ett år til som styreleder i familieselskapet. Han sitter også i styret i rederigruppen, som jo er min hovedbit.

Min far har trappet ned over en lang periode, og bruker mye av tiden sin på det vi også skal snakke om - veldedige ting og SOS Barnebyer.

- Fantes det en slags internasjonal rederskole før?

Hun blir smalere i blikket.

- Det verste jeg vet er dette - reder. Og rederskole, fnyser hun.

- Det heter rederi, jeg jobber i rederi! Rederskole er det ingenting som heter. Men i gamle dager var det sånn at skulle man bli skipsmegler, så måtte man begynne på teleksen på et skipsmeglerfirma, slik var det inntil jeg var godt oppi ungdomsårene. Der fikk ikke kvinner lov til å jobbe. Så pr. definisjon var det ikke mulig for kvinner å komme seg inn og opp den veien. Men det er heldigvis lenge siden.

- Men din far var din mentor.

- Ja, men jeg gjorde mye før det.

Hun gikk Handelsakademiet (nå BI), giftet seg og dro til USA. I San Francisco jobbet hun i Star Shipping og tok universitetsfag på MBA-nivå ved siden av. Human resources, management, collective bargaining m.m.

- Jeg hadde ingen tanker om at jeg skulle inn i familiebedriften, hadde ikke lagt noen planer for livet mitt. Da.

Så dro vi til New York. Jeg jobbet der ett år, også i Star Shipping. Og da begynte det å bli mer spennende.

- Din mann, er han også i samme bransje?

- Nei, han har jobbet som forsikringsmegler og rådgiver i New York, i et av de største meglerfirmaene der borte. Da vi kom hjem begynte han i Grieg. Han utviklet Grieg Insurance til å bli Skandinavias største selskap. Vi solgte 70 prosent av det for noen år siden. Til Aon International, verdens største forsikringsrådgiver.

- Betyr det at du er sjef for din mann?

Lynkjapt:

- Nei, overhodet ikke! Det har jeg da aldri vært og kommer aldri til å bli! Nei altså, han jobbet i Grieg den gangen, men det var før min tid. Jeg jobbet i shippingavdelingen til Bergen Bank da vi kom tilbake fra USA. Nå er han leder av Aon Grieg - som vi eier 30 % av her i Norge - og er sjef for Aon i Norden og Baltikum.

Hun begynte i Bergen Bank i 1984, før fusjonen med DnC. En fin tid, mimrer hun.

- Men så fikk jeg mitt første barn. Den gangen var det bare 18 uker svangerskapspermisjon, og jeg jobbet hele tiden. I tillegg begynte jeg å snakke mer og mer shipping med min far. Han tok meg med på møter, jeg ble satt på en del prosjekter. Og etter hvert fant jeg ut at jeg ikke kunne være mor, ha jobb i banken og jobbe for Grieg Gruppen samtidig. Jeg måtte ta et valg. Det gjorde jeg i 1987.

- Og det har du aldri angret på?

- Mjjooo!

Hun klukker litt før den offisielle versjonen kommer:

- Nei... jo da. Det har vært mange oppoverbakker. Veldig spennende og masse arbeid. Men jeg har vel aldri angret virkelig alvorlig.

Hun startet kontoret i Oslo. Først i et kontorfellesskap på Aker Brygge som siden flyttet til Vinderen, ikke langt fra der hun bor.

- I utgangspunktet var jeg ansvarlig for aktiviteter utenfor landet, forsøkte å finne meg en nisje, og etter hvert jobbet jeg meg inn mot rederiene. Det var også på denne tiden jeg begynte å involvere meg i SOS Barnebyer.

- Hvorfor det? Er det en slags form for avlat?

- Nei.

Hun smalner i øynene, blir kjølig og kav bergensk:

- Når du en gang sitter der, på slutten av livet ditt, da skal på en måte alle ting gå opp. Da skal du helst kunne se tilbake og tenke at...noe gjorde jeg iallfall riktig.

For hva er det jeg kan? Jeg kan administrere, jeg kan noe om skip, og jeg kan noe om å tjene penger...

Å bruke noe av dette til å hjelpe dem som hjelper andre og forhåpentlig bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted, det ser jeg på som helt grunnleggende for at jeg skal være et helt menneske. Jeg kan ikke leve med bare å være fokusert på å tjene penger.

For hva er det egentlig vi gjør? Vi prøver å skape noe. Verdiskapning er jo blitt så populært. Men det er mange former for verdiskapning, både de myke og de harde. Hjelp til selvhjelp er SOS Barnebyers hovedtese. Vi tror at det er den beste form for u-hjelp. Og i fjor gikk vi inn på en avtale om å være en av hovedsponsorene i SOS Barnebyer...

Nå snakker hun lenge om hvordan Grieg Gruppen elsker alle barna, og om hvordan hvert av selskapene har forpliktet seg til å gi en prosentandel av inntjeningen til SOS Barnebyer årlig.

- Hva betyr det i konkrete penger?

- Det vet jeg ikke om jeg vil si noe om.

- Er dette en ny type lobbyvirksomhet som skal få folk til å tro at norsk skipsfart er mer enn å tjene penger og klage på skatten?

- Nei, jeg engasjerer meg fordi det er viktig. Viktig for å forstå vår forretningsfilosofi og vårt engasjement, og viktig for SOS, selvfølgelig.

- Har du markedsført dette i Norges Rederiforbund?

- Under tv-aksjonen i fjor sendte jeg ut til alle medlemmene en oppfordring om å være med og støtte. Men det er begrenset hvor mye du kan utnytte en medlemsorganisasjon. Men jeg bruker enhver mulighet og alle de nettverk jeg kan.

- Også Hydro og Orkla?

- Orkla er også en av hovedsponsorene, var det fra før jeg kom inn i bildet.

- Hvordan var det forresten å bli valgt inn i maktens høyborg da krigen pågikk som verst.

- Ikke i Hydro vel. Der kom jeg inn da Eivind Reiten overtok som generaldirektør og Egil Myklebust ble styreformann. Ingvild Myhre og jeg. Nå er vi 50 prosent kvinner i styret. Det er viktig.

- Men Orkla? Der ble du jo kastet midt i bruduljene, da det gamle styret skulle kastes.

- Det var spennende, sier hun lakonisk.

- Mye lobbying i korridorene?

- Nei. Jeg kom jo utenfra og var mer opptatt av den helhetlige sammensetningen enn av personlige motsetninger. Vi gikk gjennom hvem kandidatene var, hvilke egenskaper de hadde, laget en slags profil over hva som ville være det perfekte styret, og så fant vi frem til personene.

- Mye press fra mediene mellom slagene?

- Jeg fikk noen henvendelser med spørsmål om jeg ville uttale meg anonymt. Det syns jeg var ganske ille. At noen trodde at jeg ville uttale meg om noe av det som foregikk anonymt, det syns jeg er ganske naivt.

Og dermed setter hun punktum.

- Du er sitter jo i styret på Smestad skole også. Hva heter forresten eldstesønnen din? Per?

- Han heter Nicolai.

- Er det forventet at han går inn i rederiet?

- Nei, Gud hjelpe meg, det håper jeg da ikke. Tror’ ke du er riktig, jeg! Hahahaaha! Hun ler så det klirrer i glassene.

Tar seg sammen og svarer moderlig ansvarlig:

- Nei da, stryk det der, det kan jeg jo ikke si. Hmmm! Jeg håper at de kan få et liv som er rikt for dem. Og jeg syns det ville være veldig spennende hvis de vil gjøre noe helt annet. Ikke for at ikke det jeg gjør er gøy, men fordi det er så mange andre spennende ting å gjøre her i verden.

Og så prøver jeg å lære dem at når noen kommer i din vei som trenger deg, da har du et ansvar. Da skal du ikke gå utenom.

- Men - er det ikke stor risiko for å skjemme bort ungene når man har 140 millioner i formue? Hva svarer du når ungene ber om penger??

Blikket hun sender er iskaldt:

- Jeg har ikke 140 millioner. Det sier jeg til ungene mine når dere i Økonomisk Rapport og andre medier bretter ut og forteller mine barns kamerater og alle andre at deres mor har 140 millioner...

Jeg har ikke millioner i lommeboken, men jeg er medeier i et firma som tilfeldigvis driver med rederivirksomhet i et marked som går opp og ned.

Det sier jeg til barna mine. Og at du bare kan sove i en seng, at det er begrenset hvor mye du kan spise og hvor mange ganger du kan bytte hus. Jeg er veldig bevisst på at det tallet ikke er annet enn...

- ...på papiret?

Hun flirer, rufsete og rått:

- Nå ja - forhåpentlig ikke bare på papiret. Men at det iallfall bare er del av en virksomhet vi driver med.

- Men du, nå når du er blitt en av landets mektigste kvinner, har

du skaffet deg fast bord på Theatercaféen?

- Nei.

- Du er jo helt ute, du!

- Ja. Men i kveld skal jeg på årsmiddag i Veritas. Der er mye fintfolk invitert. I småking. Småking på en onsdag! Det syns jo jeg er litt teit da.

Sier hun. Med skikkelig dvelende ironisk dreis på smokingen. Få dager etter er hun på styremøte i Hydro og legger ned hele magnesiumavdelingen på Herøya.