Portrettet: Jovial, hemmelighetsfull og kontrollert

Det burde vært gult kort. En stygg sak. Opera-direktøren og gründeren Jon Stephenson von Tetzchner fører fotballen lekent og elegant - iallfall lekent - bortover gulvet. Inn fra siden, kanskje til og med litt bakfra (vanskelig å bedømme uten replay), kommer den tidligere Oslo-ordfører, onkel Michael Tetzschner, i stor fart og med dødsforakt i blikket. Den normalt så sindige og veloppdragne Høyre-politikeren har ikke like stor kontroll over sine bevegelser på fotballens som den politiske arena. Nevøens ankel treffes kontant av onkelens skotupp. Slik skal det jo normalt ikke være har jeg forstått etter å ha konsultert fotballkyndige folk. Hovedpoenget med denne eiendommelige sporten er å treffe ballen, gad vite. Men altså, i dette tilfellet, var det Jon von Tetzchners ankel som fikk unngjelde. Resultatet var noen ukers sykemelding fra de ukentlige fotballkampene i gymsalen på Ris skole i Oslo. Hver lørdag klokken to treffes Tetzchnere og Tetzschnere (legg merke til de ulike skrivemåtene), og et assortert utvalg venner, til dyst. Dette har vært en tradisjon i flere tiår. Michael spiller dessuten også på onsdager sammen med blant annet et knippe landskjente politikere. Dette gjør han, i følge ham selv, for å motvirke et generelt kroppslig forfall. Nevøen, Jon, gjør det fordi han er genuint interessert i fotball. Da kan man jo spørre seg hvorfor han begir seg ut i slike henimot neandertalske seanser som det jeg er vitne til denne lørdagen. Det er kun et beskjedent antall paralleller mellom dette og den type ballek jeg til tider har sett vært overført i fjernsynet. Der går ballen for det meste i en slags buet, horisontal flukt enten i lengde- eller bredderetningen, alt etter som hvilken adresse den er tiltenkt. I gymsalen på Ris ungdomsskole viser det seg imidlertid at ballen i det alt vesentlige beveger seg mer eller mindre vertikalt, og totalt uten adresse. Dette er et rørende eksempel på tilfeldighetens lov. Men for en iver det utvises. Tetzchnere og Tetzschnere og venner fryder seg inne i de svette kroppene sine. Tildragelsen er bestemt med på å styrke min tro på at Darwin var inne på noe vesentlig.

Men nå er ankelen helet. Han sitter bak skrivebordet i det enkle, ikke alt for ryddige Opera-kontoret sitt. Det er noe overordentlig stillferdig og henimot porøst over Jon von Tetzchner. Han er tilsynelatende en helt annen person enn den mannen som med nådeløs kampglød kastet seg inn i balleken på Ris skole. Det er nesten som om jeg får en form for faderlig omsorgsfølelse for ham. Nesten som om jeg tenker; «ikke vær for tøff mot ham. Han kan gå i stykker». Men vel vitende om at denne mannen har gjort det kunststykket, mot alle odds, å bygge opp en nettleser som er i ferd med å gripe tak i markedet over hele verden, blir en slik tanke helt feil. Man må være tøffere enn Olga Marie Mikalsen, sangerinnen som tolker kjente arier på et ytterst personlig og fargerikt vis, for å tore å ta opp kampen mot Internett-ulven Microsoft og deres nettleser Microsoft Explorer. Selv om Tetzchners hjertebarn, Opera, ikke er en reell trussel for giganten fra Seattle, tar onkel Bill denne nettleseren alvorlig nok til at han legger mye arbeid i å prøve å sette en stopper for at Opera skal få en lett match - akkurat slik onkel Michael gjør på fotballbanen. Men Tetzchner er ikke helt enig i at Opera ikke er noen trussel for Microsoft.

- Opera er en mer reell trussel enn som så. Ikke på Windows, men Opera kan for eksempel sørge for at mobil- og TV-bransjen blir Microsoft-fri. Det er noe Microsoft er lite begeistret for i og med at disse markedene er potensielt større enn PC-markedet, sier han.

UDEFINERBAR

Det er vanskelig å få helt tak på denne Jon Stephenson von Tetzchner. Bare navnet kan få flere enn en potetbonde til å ta av seg hatten. Høres nesten adelig ut. Det er det for så vidt også. Den mektige Tetzchner-familien kom opprinnelig fra Tyskland, men deler av familien flyttet til Danmark på 1800-tallet. Så spredte de seg videre til Norge. Jons far møtte en islandsk kvinne, noe som er en direkte foranledning til at Jon ble født på Island. Faren heter Stephen, og sønnen ble da, slik tradisjonen er på sagaøya, automatisk Stephenson. Så kan man bare lure på hvorfor Jon bruker «von» og skriver navnet med «z» mens onkel Michael, som stammer fra Danmark, skriver navnet med både «s» og «z», og har kuttet ut «von». Jon er ikke helt oppdatert på slektshistorie, men Michael forteller at det har noe med en geskjeftig bestemor som ville forenkle navnet å gjøre.

Det får så være. Det jeg vil frem til er at det er litt vanskelig å gripe tak i hva slags menneske denne Tetzchner med «z» er. At han ser snill ut er det vanskelig å komme utenom. Likeså at han fremstår som et ualminnelig eiegodt menneske. Men det er også noe udefinerbart over ham. Det er noe i det onkelen sier; at han er vanskelig å lese. Han ser på deg med et smil i Mona Lisa-klassen. Stemmen er vennlig, men han ytrer seg i knappe ordelag og på en måte som kan gjøre deg usikker på om han egentlig synes du er en tufs. Han holder åpenbart mye tilbake, og gir ikke ved dørene. Men han svarer vennlig på alt du spør ham om. Det blir bare litt knapt, liksom. Unntatt når han snakker om Opera og Rosenborg. Da snakker han som en geysir. Small talk er ellers ikke hans greie. For eksempel: Da dette intervjuet ble gjort, ventet han og hans kone, Marit, sitt tredje barn. Fødselen var nært forestående. Et par uker senere ringte jeg ham for å spørre om hvordan fødselen gikk. Følgende samtale utspant seg:

- Jo, det gikk fint.

- Så godt å høre. (Jeg skulle da selvfølgelig ha sagt «gratulerer», men det glemte jeg i beflippelsen. Flaut!)

- Og hva ble det?

- En gutt.

- Hva skal han hete?

- Det er ikke helt offisielt ennå, men sannsynligvis Peter etter bestefaren.

Dett var dett, liksom.

Men altså, inne i denne høyreiste skikkelsen med de litt hemmelighetsfulle, men like fullt betagende, brune øynene, bor det pågangsmot og kamplyst så det holder. Fotballspiller ble han imidlertid aldri til tross for at han helt siden guttedagene på Island har vært svært fotballinteressert. Han er Tottenham-fan.

- Jeg er oppvokst med Tottenham, så å si. Tottenham var selveste familielaget. Alle i familien holdt med dette laget. Tottenham har en god historie og spiller morsom og fair fotball. Derfor følger jeg med dem, forteller Tetzchner. Her hjemme har han ikke noe spesielt favorittlag, men han har et generelt godt øye til Oslo-lagene. Og det verste han vet er Rosenborg.

- Hva er det som er så galt med Rosenborg?

- Jeg liker ikke juks.

- Juks??

- Rosenborg er blitt, og blir fortsatt spesialbehandlet av Fotballforbundet. For noen år siden ville forbundet bygge opp norsk fotball, og tildelte noen norske lag en del penger for at de skulle bli bedre. Rosenborg fikk jack-potten. Hele Rosenborg-eventyret startet på grunn av fotballpolitiske beslutninger. Det liker jeg ikke. Jeg har ikke noe i mot at et lag på eget initiativ klarer å arbeide seg opp til å bli bedre enn andre. Fair play betyr ikke at alle må være like, men at alle skal ha like muligheter. Men Rosenborg, og noen andre lag med stort publikumstekke, får spesialbehandling av Fotballforbundet, for eksempel når det gjelder tildeling av en del sentrale hjemmekamper. Det er det jeg reagerer på. Jeg liker ikke høydehus heller.

- Høydehus? Når begynte Rosenborg å bruke høydehus i sitt treningsopplegg?

- Jeg mener i langrenn. Det er ikke fair play å bruke slike metoder i idrett. Jeg synes det er synd at en så flott idrettsmann som Bjørn Dæhlie har smusset til sitt ettermæle ved å ha brukt kunstige metoder for å bli bedre, sier Tetzchner med et snev av en stemme som minner meg om min gamle søndagsskolelærer, fru Pedersen, som prediket om hvilke veier som ikke fører til himmelen. Det har visstnok noe med bredden på kjørebanen å gjøre.

RETTSKAFFEN

Tetzchner er en ualminnelig rettskaffen mann. Ikke usannsynlig enda mer rettskaffen enn fru Pedersen. Regler er til for å følges mener han. Et slikt standpunkt er i seg selv like beundringsverdig som det er oppsiktsvekkende.

- Jeg ønsker å være ærlig i all min fremferd. Jeg kan være imot en del regler og lover, og gi klart uttrykk for det, men jeg følger dem. Moralske og etiske regler like så.

- Er du en sånn som betaler din skatt med glede?

- Om ikke med glede bestandig, så har jeg ikke noe i mot å betale skatt. Jeg kan gjerne være med på å diskutere hvorvidt skattereglene er gode, og om skattepengene brukes på et fornuftig vis, men så lenge vi har de reglene vi har, ser jeg ingen grunn til å bruke krefter på å finne ut hvordan jeg skal bryte dem og snyte på skatten.

- Har du sneket på trikken noen gang?

- Nei, det har jeg ikke. Trikketilbudet blir ikke bedre av at jeg skulle snike.

- Du kjører kanskje ikke trikk?

- Jo da. En god del. Unødvendig bilkjøring irriterer meg, og jeg er opptatt av at vi bør ha et mye bedre kollektivtilbud her i landet. Jeg blir opprørt når baner legges ned og at folk dermed får et enda dårligere tilbud.

- Som for eksempel trikken opp til Grefsen?

- Ja, det er forferdelig. Nå må folk ta bussen ned til Diesen for så å gå på trikken der. Det er meningsløst. Det er det samme som å avlære folk å bruke kollektive transportmidler, sier Tetzchner opprørt - i den grad han kan bli opprørt, da.

Tetzchner synes å ha et mer solidarisk sinn enn Kristin Halvorsen og å være like barmhjertig som fru Pedersen, søndagsskolelæreren. For eksempel: Verdenshovedkvarteret til Opera ligger i fjerde etasje i en heller beskjedent utseende bygning i en av de mindre prangende bydeler av Oslo, Ila. Når jeg spør ham om det ikke er en idé å flytte til mer moderne lokaliteter i eksempelvis Nydalen hvor mange andre moderne, norske bedrifter befinner seg, og hvor han til og med kan gå til jobben, svarer han: - Det ville være egoistisk og usolidarisk i forhold til mange av de andre medarbeiderne i Opera. Beliggenheten her er svært praktisk for de fleste. Jeg er opptatt av mennesker, og vil at folk skal ha det bra.

Kanskje vi skulle ha flere bedriftsledere som Tetzchner, bedriftsledere som ser at det å sette medarbeidernes interesser og ve og vel foran sitt eget beste ikke nødvendigvis er til hinder for suksess på verdensmarkedet. Han er ikke en gang den best betalte medarbeideren i selskapet med sin snaue halve million i årslønn. Ikke mer enn en middels betalt heismontør.

ISLANDSK BAKGRUNN

Jon von Tetzchner vokste ikke opp sammen med sine foreldre. Han ble tatt hånd om av sine islandske besteforeldre. Moren kom i omstendigheter, for å si det slik, ganske ung, og det var ikke så greit å ta seg av gutten. Men hennes foreldre stilte opp.

- Jeg har hatt en veldig fin oppvekst. Det krydde av folk i mine besteforeldres hus. Det var alltid noen hjemme. Og folk kom og gikk til alle tider; onkler og tanter og fettere og kusiner. Det var et fritt, åpent og godt hjem. Jeg tenkte aldri så mye på at bestemor og bestefar ikke var mine foreldre. Det var bare slik det var. Jeg var alles «lillebror» uansett, forteller Tetzchner med sin ytterst sjarmerende norsk-islandske språkbrytning. Til tider sier han «i» istedenfor «y», som «mie» og «sines», og innimellom erstatter han norsk «s» med den mer islandskklingende «skj-lyden». Vakkert, synes jeg.

Allerede som tiåring, omtrent samtidig som hans mor dro til Norge, bestemte han seg for å flytte til Norge for å bo hos sin far. Men først etter at han var ferdig med gymnaset.

- Det var vanlig for islandske barn å dra til en bondegård i sommerferien. Både for å jobbe, men også for å ha det moro, naturligvis. Jeg «slapp unna» det, for jeg fikk reise til Norge for å besøke far. Jeg likte meg i Norge fra første stund, og var aldri i tvil om at jeg ville bo her. Men jeg har selvsagt fremdeles et veldig godt forhold til alle i familien, sier han.

Han vokste opp med musikk og kultur rundt seg på alle kanter.

- Mormor var både komponist og maler. Hun hadde absolutt gehør, og kunne spille alt mulig bare etter å ha hørt det én gang. Hun var ikke så flink til å skrive noter, så hun måtte få andre til å skrive ned melodiene for seg. Oldefar var også komponist. Han brukte henne som «båndopptaker». Han var meget kjent på Island.

- Enn du, da, spiller du noe instrument?

- Dessverre har jeg ikke arvet disse genene. Jeg drømte om å bli komponist som guttunge. Men jeg drev med så mye annet; fotball, basketball og datamaskiner. For meg var det å måtte spille etter noter en nedtur.

- Du vil heller gå dine egne veier?

- Innen visse rammer, ja.

- Er det stor forskjell på islendinger og nordmenn?

- Nei, egentlig ikke. Vi er ganske like på de fleste områder. Én forskjell er det imidlertid: Islendinger er flinkere til å tro at de kan få til ting selv om de kommer fra et lite land. Islendinger er veldig stolte av å være islandske, og bryr seg ikke om at de er små i den store verden. I Norge, og til og med i England, har jeg hørt folk i forskjellige sammenhenger si «dette kan ikke vi få til, for vi er for små». Det er det sjelden å høre en islending si. Da jeg bestemte meg for å starte Opera, nektet jeg å akseptere argumentasjonen om at Norge ikke kunne konkurrere med resten av verden. En hver idé kommer fra enkeltindivider. Selv Microsoft startet med en idé fra én person. Jeg kan ikke la meg stoppe av at Norge er et lite land.

EVENTYRET

Opera-eventyret startet for ni år siden. Jon von Tetzchner og Geir Ivarsøy utviklet en nettleser mens de jobbet for Telenor. Året etter ble Opera Software ASA stiftet. I 1996 ble Opera sluppet på nettet for første gang, og for tre år siden kom det kommersielle gjennombruddet. Mer enn én million brukere lastet ned programmet i løpet av den første måneden. Senere samme år kom 5.0-versjonen, og suksessen fortsatte med enda en million nye brukere. Det ble signert avtaler med IBM, AMD, Ericsson, Psion, Qualcomm, PalmPalm og Screen Media, og de startet et samarbeid med PalmPalm og Trolltech i utviklingen av en Linux-versjon til bruk på det asiatiske markedet. Så begynte Ericsson å benytte Opera som programvare i en av sine avanserte telefoner. I dag er det rundt syv millioner brukere av Opera, forteller han.

- Hva var det som ga deg ideen til Opera?

- Vi var en gruppe forskere som interesserte oss for «webben» ved Telenor Forskning på Kjeller. Noen av oss mente vi kunne finne på noe bedre enn de eksisterende nettleserne. Mens andre mente det var umulig å ta opp kampen mot de store, amerikanske selskapene. Så ideen utviklet seg allerede den gang. Men verdigrunnlaget Opera er blitt bygget opp rundt ble på mange måter lagt av min far. Han er barnepsykolog, og arbeider med barn og unge med ulike handikap. Han har gitt meg innsikt i at mennesker har ulike forutsetninger, evner og begrensninger. Og nettopp det har vært et viktig, for ikke å si grunnleggende element i oppbyggingen av denne nettleseren. Jeg er i nesten alle henseender opptatt av brukergrensesnitt og brukervennlighet. Det kan dreie seg om alt fra brødristere og parkeringsautomater til tekniske innretninger. Gjennom far og hans engasjement for handikappede har jeg sett at det ofte bare er små detaljer som skal til for at store grupper av mennesker kan fungere bedre i samfunnet. Jeg ville lage en nettleser som alle kan bruke - uansett handikap, og uansett hva slags datamaskin man har. Jeg liker ikke å ekskludere folk. Noe av det fineste jeg kan oppleve er når folk som normalt ville være forhindret fra å bruke Internett kan komme seg på nett nettopp på grunn av Opera. Vårt brukergrensesnitt er slik at du kan utføre alle funksjoner bare ved hjelp av taster. Vi har en funksjonell gruppering av tastetrykk som gjør at folk med sterke handikap også kan bruke nettleseren. Det er som på de gamle Amiga-spillene. Der utførte du alle funksjoner ved hjelp av tastetrykk. Det har jeg overført til Opera. Det er mye raskere og bedre å bruke tastaturet enn mus. Og Opera kan du bruke selv om du er så handikappet at du kun kan bruke tastaturet ved hjelp av en stav festet til pannen.

- Navnet Opera, hvordan kom du på det?

- For det første var det Geir Ivarsøy som fant på navnet. Ikke jeg. Men det vi holder på med, dreier seg om kunst, synes jeg. Ikke bare teknikk og elektronikk. Utgangspunktet var at Webben har tekst, bilder og multimedia, akkurat som Opera-musikk. Det å lage Opera er kunst og det er en form for kunst å lage en god nettleser. Dessuten er Opera et navn som forstås over hele verden.

- Men de fleste operaer ender som regel med knivdrap, giftmord eller andre tragedier? Hva blir Operas endelikt?

- Vi er kommet for å bli. Per i dag er det riktig nok lite sannsynlig at vi kan få en tosifret del av PC-markedet. Men det er ikke der vi kommer til å tjene de store pengene. Selv om vi vil fortsette å være i dette markedet, er det ikke der vi har våre største utviklingsmuligheter. Nå kommer web-baserte telefoner og andre håndholdte dubbeditter for fullt. Der skal vi være. Opera skal kunne kjøres på absolutt alle typer plattformer. Vi krever heller ikke at folk må skifte maskin for å kunne bruke Opera. Vi tester ut programmet på opp til ti år gamle maskiner, og det fungerer aldeles utmerket. Det er så vanlig å tenke at om Internett går tregt, må man bare kjøpe ny maskin. Det er bare tull. Det som også er unikt med Opera er at vi kjører det samme programmet, eller kildekoden, på alle typer plattformer enten det dreier seg om PC, Mac, mobiltelefon, TV eller PDA. Jeg tør påstå at Opera er den beste teknologiske løsningen for mobilt Internett i dag. Microsoft er ikke inne på dette området i særlig grad.

- Og dere skal sørge for at de heller aldri blir det?

- Ja.

- Er teknologi en besettelse for deg?

- Det er et for sterkt uttrykk, sier Tetzchner med et blikk som forteller at han vel egentlig ikke er typen til å bli besatt av noe som helst.

- Men jeg er interessert i alt som har knapper og brytere. Jeg er genuint opptatt av hvordan ting fungerer, hvor lette eller vanskelige de er å bruke, om ting er intuitivt og logisk bygget opp. Design skal også være nyttig, sier Tetzchner.

PENGER BETYR INGEN TING

Det er modig nok å satse slik Tetzchner har gjort, men han er ingen utpreget modig mann i det daglige. Han er ikke en type som må hoppe i fallskjerm for å krydre tilværelsen.

- Hverdagen er mer enn nok full av utfordringer til at jeg trenger å kaste meg ut i løse lufta festet til et «paraply» eller en strikk for å oppleve spenning.

- Er du spesielt trygghetssøkende?

- Det spørs hva du mener med trygghet. Jeg har jo satset på Opera. Det var ikke så mange som trodde på det. Men jeg har ikke satset mer enn at jeg ikke risikerer å miste hus og hjem om det skulle gå over ende. Trygghet er for meg en kombinasjon av sunn fornuft og pragmatikk.

- Og penger, kanskje? Penger kan jo også gi trygghet?

- Jeg er over hode ikke opptatt av penger personlig. Men det betyr ikke at jeg har noe imot litt luksus i ny og ne.

- Kone og tre barn, er du flink til å stelle hjemme?

- Min kone vil nok med rette kunne klage over min deltakelse når det gjelder husarbeid. Men jeg kan lage mat. Er ganske flink, faktisk.

- Men du gjør det ikke så ofte?

- Nei, man kan vel si det slik.

- Er det viktigere å lykkes med Opera enn med familien?

- Jeg liker ikke å sette de to verdiene opp mot hverandre. Det blir helt meningsløst.

- Kan du bli sint?

- Ja.. jo da.., men jeg mister sjelden eller aldri kontrollen. Jeg blir fort irritert, kanskje, spesielt når jeg er trøtt og sliten, men egentlig aldri ordentlig sint.

- Aldri hatt behov for å slenge en utrangert mobiltelefon i veggen?

- Nei.

- Finnes det i det hele tatt områder eller situasjoner som gjør at du kan «ta av» skikkelig?

- Nei. Jeg er nok litt for tilbakeholdende. Men det er klart, sitter jeg på en pub med noen gode kamerater og ser fotball på TV, kan jeg nok strekke meg til et «yesss» eller klappe litt om «mitt lag» scorer. Er jeg på stadion, hvilket ikke skjer så ofte, kan jeg kanskje ta ut noe mer, men generelt er jeg ganske avdempet og kontrollert, sier Jon S. von Tetzchner.

Vel, men jeg tror kanskje han ville ha strukket seg til mer enn et «yesss» om Opera en dag danker ut Explorer.

Jon Stephenson von Tetzchner

Født: Reykjavik 29. august 1967

Stilling: Administrerende direktør i Opera Software

Bor: På Grefsen i Oslo

Sivilstand: Gift med Marit. Tre barn: Thea Louise (6), Sigrid Marie og Peter som startet sin karriere for bare noen uker siden.

Kjører: Grønn Opel Zafira, en traust og sikker familiebil.

Ligningsinntekt 2001: 450 000

Ligningsformue 2001: Den går opp og ned med verdien av Opera.

Utdanning: Han begynte å studere til Cand Scient Informatikk i 1987. Først gikk han tre år Blindern. Så tok gikk han et år som gjestestudent ved universitetet i York i England. Et ikke ubetydelig antall «pints» senere dro han tilbake til Norge og tok hovedfag ved Telenor Forskning på Kjeller.

Karriere: Hans forskerkarriere ble ganske kort. Rett etter at han var ferdig ved Telenor, etablerte han Opera.

Software. Der vil han nok bli en god stund til, vil vi tro.

For øvrig: Jon von Tetzchner er en ekstremt utypisk gründer. Han tenker særdeles langsiktig. Er selvfølgelig opptatt av resultater, men er ikke noen seriegründer som bare er ute etter kortsiktig profitt. Onde tunger vil ha det til at hans ønske om å lykkes er så stort at han blir utrolig sta. Hans lederskap særpreges av at han er flink ti å plukke folk med veldig høy kompetanse. Han overlater gjerne ansvar til andre som er bedre enn ham. Time skrev om Opera for en tid siden: This is the strangest business plan in the world. Kanskje det er derfor folk kommer fra hele verden og ber om å få jobbe i Opera.