Portrettet: Johnny moteløve

Nei, nei, det kommer aldri til å skje, fastslår han kontant. Johnny Austad kommer aldri, han understreker det, aldri til å stille opp som fotomodell i reklamekampanjer for det børsnoterte motekonsernet Voice ASA, som han leder. Ikke en gang for å spare noen kroner av reklamebudsjettet.

Austad kommer heller ikke til å gå på catwalken som modell verken for Vic*, Match, Voice of Europe eller Boys of Europe, butikkonseptene som inngår i Voice. I hvert fall ikke i det offentlige rom. Hva som måtte skje på firmafestene er et ganske annet kapittel.

- Det går en skarp knivsegg mellom det å bli oppfattet som karismatisk, som når Per Erik Burud fronter dagligvarekjeden Kiwi i TV-reklamen, og det å bli seende ut som en komplett idiot.

Men Johnny Austad, denne upolerte og tidvis ubehøvlede Harrytass fra Trondhjem, alltid med hvit skjorte, kjedelig dresser og ditto slips, mer enn småkorpulent og med en ikke alt for velstelt hårmanke, har foretatt et ganske så påtagelig hamskifte.

Johnny Austad har blitt den reneste Johnny Moteløve, med diagonalstripet skjorte og tidsriktige cordbukser. Han har kuttet ut røyken, som det gikk 40 av om dagen. Han spenner gjerne på seg bortoverskiene, og har fått ny sving på golfkøllene. Et handicap på 36 er kanskje ikke så mye å skryte av, men han har handicap. Og du skal ikke være for god i golf for å jobbe for Johnny Austad. Ligger du under 19, bruker du rett og slett for mye tid på golfbanen.

- Jeg har en idé om at hvis du ikke kompenserer en voksen alder (klokken tikker mot de 50 neste år), så visner du hen. Her i Voice må du tenke kjapt, og du må tenke yngre.

For ordens skyld. Johnny Austad er fortsatt gift med sin Wenche, som han sjekket opp da han var 16, med sitt hvasseste våpen, en 1963-modell rød-sort og blank Tempo Sport 125 kubikker.

- Hvilket forhold har du egentlig til mote?

- Åååååhhhhhh! …… Hva skal jeg nå si om det?…..

Johnny Austad tar sats. Bruker rene ord for pengene.

- Det mest spennende med mote er at det ligger et stort fortjenestepotensial i det. Men det er også mange fallgruver i det. Det er farlig hvis engasjementet tar fullstendig overhånd. Kreativitet, ja, men vi må ikke rote det til heller. Vi kan ikke ha produktutviklere som utvikler klær bare for spesielt interesserte. Vi må basere oss på en industriell tankegang.

- OK, mote er business og store penger, det viser jo Hennes & Mauritz. Hvis vi ser bort fra fortjenestepotensialet, hva kan du si om klesmoter?

- Moten er et speilbilde av hva folk tenker på og ønsker seg. For øvrig registrerer jeg at samme mote gjerne kommer tilbake hvert 7. år, om enn i en litt annen innpakning. Det slår stort sett til.

Motekonsernet Voice har sitt hovedkontor på Sagene, i en gammel trikkestall (Sagene Ring). Der det før var syv trikkespor, er det nå stativ etter stativ med høstmoten 2003. Alt er klart for årets første moteuke, som er lagt til februar. Skjønt, moteuken er ikke lenger hva den var.

De store motemessenes tid er forbi. Skal du lykkes i kampen om kleskundene, må du fornye deg hele tiden, og stadig endre «look» og «facing» i butikkene. I de store kjedene fylles det hele tiden på med nye, freshe, fristende plagg.

- Oppgjørets time er der hver dag.

- Hvilke klær skal vi gå i til høsten?

- Det blir mye å velge i innen slapp fritidsmote. Dress er ut. Vi blir ikke spesielt velkledde, hvis vi bruker de eldres terminologi.

- Hvilke farger kan vi velge i?

Johnny Austad smiler. Farger, mote og design er egentlig ikke hans hovedgreie, men her er han på trygg grunn. Han er godt briefet, og har bladd seg gjennom høstens kolleksjoner.
- Militærgrønt, beige og brunt , men med et fortsatt solid innslag av sort.

- Hva synes du selv om høstens «slappe fritidsmote»?

- Helt allright, så lenge det er penger i det. Og så må jeg skjønne at cord er riktig når det er riktig, og forstå når jeans og dress er ute. Hvis du ser på hva jeg har gjort før jeg kom til Voice, så er det ikke kjemisk fritt for mote, verken i Helly-Hansen eller Gresvig.

Voice ASA kan ikke beskyldes for å være noen spesielt sexy aksje på Oslo Børs, med en total prislapp på rundt 200 mill. kroner. Selskapet omsetter for rundt regnet milliarden, og har gjennom de siste årene snudd et lite kledelig underskudd til overskudd, selv om det er stykke igjen før Voice kan betegnes som glitrende butikk i sin beste finstas.

- Vi anser oss selv som friskmeldt i forhold til å skape resultater. Vi har gått fra et svakt selvbilde til at vi begynner å få troen på oss selv. Vi kan slutte å tenke på forandringer, og heller tenke på forbedringer. Nå må vi jobbe opp lønnsomheten for hver kvadratmeter butikk og hver lønnskrone.

Meglerselskapenes tallknusere har ikke fått den helt store tenningen, selv om kjendisinvestorene Bjørn Rune Gjelsten, Johan H. Andresen jr. og Ola Mæle figurerer både på aksjonærliser og i styrerommet.

Denne fredagen har Johnny Austad kjørt en presentasjon av selskapet for to av Sundal Colliers velkledde folk, som neppe får lov til å iføre seg høstens «slappe» klær i arbeidstiden.

Austad drar oss kjapt gjennom slidesshowet.

- Vi har fem eksosrør her ned, sier Johnny Austad, og peker på sorte bokser, en for hver butikkjede i Voice-konsernet (Vic*, Match, Voice of Europe, Boys of Europe), og en boks fylt av handling, sortiment, salg og kjeder i Norge og EU.

- Og så har vi en sekssylindret motor som skal levere den kraften som gjør at vi får fremdrift, og peker på de boksene som utgjør selskapets administrasjon.

- Vi har en flat organisasjon. Det gir høyere adrenalin, og gjør at vi mer effektivt kan tilpasse oss til forandringene. Staben er slank, og må yte. Alle kostnadene fordeles ut i linjen. Da kan de se om Johnny er for dyr i forhold til hva han leverer.

- Du bruker eksosrør som metafor og bilde på Voice-konsernets butikkonsepter. Hva synes Match- og Vic*-gjengen om det?

- Jeg tror sterkt på å bruke bilder, og eksosrør er et slikt bilde.

- Som skal bety?

- Når det kommer en avgass fra eksosrøret, så betyr det for meg at det er forbrent mye energi. Hvis vi forflytter oss, og det er lite «lost energy» i den avgassen, går Voice fremover mot de målene vi har satt oss for 2005. Det innebærer at vi tjener gode penger.

Pappa Austad var mekaniker i NSBs tjeneste, og var såre fornøyd da lille Johnny tok fagbrevet som mekaniker ved fordums Trondheims Mekaniske Verksted (som i dag er blitt til Nedre Elvehavn, med både kjøpesenter og state-of-the art kontorlokaler i beste Aker Brygge-stil). Det var tidlig på 1970-tallet.

- Det har sin verdi å spise matpakke med jernspon i. Jeg husker godt at konene fortsatt stod utenfor og ventet på lønningsdagen, slik at mennene ikke drakk opp lønningsposen sin. Det er et stykke derfra til å touche styrerommene til Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten.

Men Johnny Austads mekanikerkarriere skulle ikke vare lenge.

- Jeg stod ute i tørrdokken i 25 kuldegrader. Det var så ufattelig kaldt.

Mekaniker Austad kom i snakk med en Trondhjemsgutt som hadde kommet hjem fra butikklederskolen på Rykkinn, utenfor hovedstaden. Han fikk høre om en skole som lærte folk å komme seg opp og frem i verden. En kremmerskole uten sidestykke.

Det var da Johnny Austad begynte å steke pizza for Peppe’s i Kjøpmandsgaten i Trondheim for å finansiere handelsskole i Trondheim. Vel ferdig med handelsskolen pakket han med seg ostehøvel og brødkniv og satte kursen for 1-årig butikklederskole på Norsk Kjøpmannsinstitutt på Rykkinn. Han fikk seg jobb hos Hennes & Mauritz i Karl Johans gate, for å få råd til å leve ut Bør Børson.

Flere helger sjekket han og kompisene inn på ærverdige Hotell Ambassadeur i Camilla Collets gate, og levde på stor fot.

- Vi skulle jo gjøre det bra. Det var et fantastisk år. Det er ikke alt som egner seg på trykk.

- Hvilket forhold har du til Bør Børson?

- Bør Børson er en god karikatur. Det er glimrende humor, og et godt uttrykk for en del av folkesjela her i landet. På en eller annen måte lever han i oss alle. Som 12-åring fikk jeg en fem kilos laks på enhånds fluestang i Gaula. Jeg og mine to fettere syklet til Klett, og solgte laksen mot et ferskt brød, en tube kaviar, en tube majones, og en 15 minutters tur i småfly over Trondheim. Det var jo litt Bør Børson for oss som nesten ikke visste at fly eksisterte.

@img:2:left:227@ I1976 var Johnny Austad klar til å drive butikk på ordentlig, og fikk seg traineejobb i tekstilkjeden No. 13, som ikke akkurat var ledende i motebildet, men som like fullt talte rundt 50 utsalg i storhetstiden, og som hanglet og gikk frem til 1991.

- Det var retailing på det helt enkle. Og jeg blir stadig mer fascinert av det enkle. Det ligger mye penger i det. Når tingene blir for komplisert, går det ofte galt, sier han i dag.

Jobben svarte ikke helt til forventningen. Etter bare tre måneder i No. 13 troppet han opp på kontoret til sjefen, og gav følgende ultimatum: «Enten gir du meg en ordentlig jobb, ellers så slutter jeg».

Johnny Austad fikk både større oppgaver og firmabil på kjøpet.

- Den dagen var jeg konge.

Han fikk prøvd seg på innkjøp, og fikk også ansvar for sortimentet i No. 13-butikkene.

- Det var ikke akkurat mote. Vi solgte tonnevis av gabardinbukser til 79,90, som forelå i tre farger, en av dem var flaskegrønn. Vi solgte longs til 1,90 og hvite pologensere til 19,90.

En av høvdingene i det tradisjonsrike stormagasinet Steen & Strøm, Per Strøm, hadde lagt merke til den driftige kremmeren i No. 13. Kjeden åpent sin første butikk i Nedre Slottsgate 13, derav navnet, og det er tvers over gaten for Steen & Strøm.

Austad ble satt på som disponent for Steen & Strøms filial i Trondheim i en alder av 24 unge år, en jobb han holdt et par-tre år før han forunderlig nok skiftet bransje, og meldte overgang til en jobb som markedssjef i Forenede Forsikring med ansvar for å selge forsikring til næringslivskunder. Der jobbet han sammen med Jan Willy Hopland.

- Forsikring ble kjedelig etter et par-tre år.

Derfor var det nokså beleilig at den andre av Steen & Strøms høvdinger, Christian Steen ringte, og ville ha Austad inn som sjef for fashionavdelingen i Steen & Strøms stormagasin i hovedstaden. Samtidig meldte han seg på kveldsstudier i markedsføring ved Norges Markedshøyskole.

Nylig avdøde Tore Tønne underviste den gang på markedshøyskolen, og var læreren til Johnny Austad. - Han var den absolutt beste læreren vi hadde, og jeg likte ham veldig godt.

Mange år senere krysset de to igjen sine spor. Da Johnny Austad i 1998 sluttet som konsernsjef i Norway Seafoods, var det nettopp Tore Tønne som etterfulgte ham.

- Jeg gav ham de beste skussmål, og var med å anbefale ham som min etterfølger.

- Hvilke tanker har du gjort deg etter Tønnes tragiske bortgang?

- Jeg har reflektert mye over det som har skjedd. Han var en hardt arbeidende, tvers gjennom ærlig person, som stod på til fire-halv fem om morgenen når det var nødvendig. Livet har fått en ny dimensjon etter Tønnes død. Det var flott å se Kjell Inges (Røkke) engasjement og menneskelig støtte før det skjedde.

På markedshøyskolen skrev han en oppgave om Steen & Strøms vei inn i fremtiden, og konkluderte med at stormagasinet burde konsentrere seg om eiendomsdrift, og leie ut butikklokalene. Bare restaurantene skulle fortsatt drives av Steen & Strøm i Johnny Austads skisse.

- Steen & Strøm hadde mange avdelinger, og mange nessekonger som kjempet om å skaffe seg posisjoner. Beslutningsprosessen var veldig komplisert. Jeg fant ut at det beste vi hadde i Steen & Strøm, var bygningene.

Johnny Austads plan for Steen & Strøm fikk ikke noe gehør hos Steen’ene og Strøm’ene i det tradisjonsrike stormagasinet. For hadde de ikke drevet nettopp med butikk siden tidenes morgen?

Austads analyse gjorde heller ikke særlig inntrykk på sensor, som straffet de revolusjonære tanker med en heller dårlig karakter. Skjebnens ironi ville det slik at det ikke skulle gå så alt for mange år før det stolte magasinet revnet i sammenføyningene, og gikk dundrende konkurs. Og da Petter A.Stordalen & Co kjøpte restene til loppemarkedspris, ble Austads fremtidsvisjon langt på vei en realitet.

I Steen & Strøm var Johnny Austad med på å starte opp nisjeforretningen Big is Beautiful, dame mote i store størrelser.

- Steen & Strøm var et hus som rommet alt, men manglet dette. Men det ble ikke noen business ut av det. Det var et hederlig forsøk, men det var ingen som hadde lyst til å handle et sted der du ble erklært som stor. Det er et privilegium å gjøre feil, bare du lærer av dem. Den som ikke gjør feil, har ikke prøvd nok.

I 1986 ble Johnny Austad igjen headhunted, denne gang til jobben som adm. direktør i en annen tradisjonsrik norsk virksomhet, Gresvig, og han tok med seg hele familien til Askim. Han hadde ikke de helt store forventningene til å bo i Askim, og planen var at det bare skulle være for et år. Det ble 12 år.

- Det var stort å få sjefsjobben i Gresvig, med all sin historie. Jeg gikk til Gresvig med en andektig følelse. Det var utrolig spennende, minnes han.

Johnny Austad fant ganske fort ut at det slett ikke stod så bra til med Gresvig, selskapet tapte millioner, og var på god vei mot konkurs og skifteretten. Gresvig var en frivillig kjede av sportsbutikker.

- Gresvig var en kjede i navnet, ikke i gavnet, melder Austad, som tok styring, og tvang frem en mer sentralstyrt kjede organisert etter en franchisemodell.

I Gresvig møtte Johnny Austad romsdalingen Bjørn Rune Gjelsten, som var leverandør av Frank Shorter. En dag stod Gjelsten der, og hadde en kar ved siden av seg. Det var Kjell Inge Røkke.

Da gikk det kjapt i svingene. Presentasjon, lunsj og en runde rundt bygningen.

Johnny Austad gav følgende melding til Røkke: «Gresvig er en bra flight. Vi kommer til å levere veldig bra resultater». Røkke snudde seg, så Austad rett inn i øynene: «Lover du det?».

Og Gresvig-sjefen holdt blikket, og gav klart svar; «Ja».

Slik gikk det til at Kjell Inge Røkke & Co kjøpte hele Gresvig for noen titalls mill. kroner. Og Johnny Austad leverte varene. Gresvig begynte å genererte både cash og resultater, og suste inn på børsen 1. mai 1994. Da Kjell Inge Røkke senere solgte ut Gresvig, kunne han notere seg for en gevinst på 500 mill. kroner.

Johnny Austad var med ett blitt en av Kjell Inge Røkkes gullgutter.

Undervis kjøpte Gresvig opp skomerket Brooks, og Johnny Austad drev vekselbruk mellom Gresvig i Askim og Brooks i Seattle (hovedkontoret til Brooks ble flyttet fra Portland til Røkke-landet Seattle i USA).

- Jeg trodde at min noe grove og norske lederatferd skulle gjøre susen der borte i USA. Glem det! De amerikanske lederne ble redde, og flere sluttet før jeg innså at det var på grunn av lederstilen min. De så på meg som en ape fra middelalderen som var tint opp fra mange hundre år tilbake. Det er min største tabbe i business. Det er naivt å tro at alle tenner på den samme resepten.

Da Gresvig ble solgt ut, ble Johnny Austad flyttet over til sjefsjobben i Helly-Hansen etter at Røkke et co hadde kjøpt halvparten av selskapet for 125 mill. kroner.

Oppgaven var klar. Få Helly-Hansen opp på beina igjen. Inntjeningen skulle opp, og det dramatisk fort.

Johnny Austad tok med seg Helly-Hansens ledergruppe til et to-dagers seminar ute på Refsnes Gods der alle skulle legge frem tanker om hvordan Helly-Hansen skulle videreføres. Det var en del av prosess som skulle ende opp i hvem som skulle drive selskapet videre.

Da var det en stakkar som tok til orde for å kjøpe opp Peak Performance, et forslag som ikke falt i god jord hos nysjefen.

- De var mer opptatt av å selge klær enn å bygge opp merkevaren Helly-Hansen.

Work-shopen på Refsnes bærer preg av en moderne utgave av Agatha Christies «Ti små negerbarn». Ti Helly-Hansen-ledere var med til Refsnes Gods. Kun to av dem ble med videre.

- Helly-Hansen var mer opptatt av å lage audits på det som hadde skjedd og finne ut hvorfor det hadde gått galt, enn å se fremover.

Johnny Austad fant fort ut at seilerfolket ikke kjøpte Helly-Hansen. Den typiske kunde var snarere en 65 år gammel dame som kjøper klærne sine på OBS med 30 prosent rabatt.

En av årsakene var at Helly-Hansens produksjonsanlegg i Portugal stort sett produserte tøyet i marineblått. Det var faktisk den eneste fargen som gav vann- og vindtette plagg.

Produksjonen ble flyttet fra Portugal til Østen, og fargepalletten utvidet. Så begynte arbeidet med å lage historiene rundt merkevaren.

Helly-Hansen skulle være made by Norway (ikke in), ha rødt, hvit og blått i logoen, og det skulle være funksjonelle plagg forankret til bruk i fjellet og ute til sjøs. Helly-Hansen kom fra landet der barna tok svømmeknappen og drakk melk rett fra kartongen og mor bakte brød.

Og Johnny Austad tenkte stort. - Vi hadde en global ambisjon, men begrenset med penger. Da gjelder det å tenke smart. Vi blinket ut en målgruppe som kunne gi raskest mulig vekst world wide, og fant at det var hip-hop-miljøet i New York.

Helly-Hansens selgerkorps, utstyrt med seksløpere, dro ute i New Yorks gater, for å gi bort Helly-Hansen-klær, og sjefen selv, Johnny Austad var med ute i gatene.

- Men det var ikke gitt at de ville ha klærne, selv om de fikk det gratis. «Don’t give me that shit. Jeg kan da kjøpe klærne mine selv», sier Austad.

Men det funket. Helly-Hansen ble street-mote, og fikk plassering på musikkvideoer. På motemessen i Las Vegas eksploderte salget, og motekarusellen svingte kloden rundt. De tøffeste butikkene i Tokyo slåss om å få ta inn Helly-Hansen. Så kom Beijing, Paris og London. Alt i løpet av tre måneder. Etter hvert kom Helly Hansen til Tyskland og Sveits, og omsider til Norge og Skandinavia.

- Mitt største kick var gjennombruddet i Las Vegas. Det var vanvittig. Ordrebøkene var fulle. Det regnet penger.

Vel verdt en fest, og da våknet Bør Børson igjen. Johnny Austad leide inn helikoptere som fløy til Grand Canyon. Austad betalte indianerne «up front» for å få lov til å spise der. Så rullet han ut hvit damask og serverte norsk røkelaks med god Chablis til.

Så var det nytt roadshow, ikke til motemesser, men rundt til mulige kjøpere av Helly-Hansen. Røkke solgte ut sin andel av Helly-Hansen med 270 mill. kroner i gevinst. Ikke dårlig etter 20 måneder i Austads regi.

Kjell Inge Røkke gav selvfølgelig ikke slipp på Johnny Austad, og belønnet ham med en skinnende gull-Rolex. Den har ikke Austad lyst til å snakke så mye om, men han bekrefter at han fikk klokken fra Røkke-sfæren.

Nå ble Johnny Austad satt på som konsernsjef i Norway Seafoods der han etterfulgte Kjell Inge Røkke i sjefsstolen. Norway Seafoods hadde kjøpt opp Frionor, og Austad var mannen som skulle utvikle Norway Seafoods fra et fangstselskap til å bli et merkevareselskap.

- Nest etter vann er hvit fisk noe av det som etterspørres mest. Tenk deg fisk så hvit som de flotteste tenner, og innpakket i en sterk merkevare, sier Johnny Austad. Men Norway Seafoods ble ingen gjentagelse av Gresvig og Helly-Hansen.

Problemet for Austad var at råstoffet ble tatt opp i USA, mens distribusjonen var i Europa. Det var mer lønnsomt å lage surimi av fisken enn å sende den til Europa for videreforedling.

- Min tid i Norway Seafoods var en jobb med gode visjoner og intensjoner, men jeg hadde ikke de nødvendige verktøyene. Og hadde heller ikke den kompetansen som skulle til på fangstsiden, sier Austad i dag. Etter bare ni måneder i sjefsstolen, trakk han seg, og ble etter fulgt av Tore Tønne.

Tro nå ikke Johnny Austad har fått nok av fisk. - Det beste jeg vet er breiflabb og torsk, gjerne med en god italiensk rødvin til. Da er livet herlig. Det er heller ikke så dumt med fiskesuppe med gode fiskeråvarer, masse piri piri og hvitløk.

Så fulgte et kort besøk i sjefsstolen i Spaceworld. - Masse små duppeditter, elsket av menn og hatet av kvinner. Bortsett fra mobiltelefonene da.

Han skulle ikke være så lenge ute i «space» før han i 1998 ble hentet inn som ny adm. direktør i kleskonsernet Voice ASA via styrerommet i samme selskap. Og da er ringen på mange måter sluttet.

Voice ASA var et nytt restruktureringscase. Her trengtes det opprydding, og en vesentlig bedre inntjening.

- I 1999 ryddet vi opp. Vi er ferdig med de skjøre ulønnsomme tingene, og har tatt tapene. I 2000 gikk vi i balanse, og fra og med 2001 skal vi tjene penger, melder Johnny Austad, som slett ikke er fornøyd før Voice-konsernet gjennom tre samfulle år viser stabil god inntjening med en driftsmargin mellom 5 og 12 prosent.

Når Johnny Austad rydder, blir ulønnsomme butikkenheter luket bort, kjedekonseptene strammet inn. Antall produsenter som leverer varer til Voice er kuttet ned fra 260 til 120, og skal ytterligere ned på 80.

For et par år siden kjøpte Bjørn Rune Gjelsten seg inn i Voice, og er i dag styreleder i selskapet. - Bjørn Rune er flink til å skape rom, slik at jeg får tid til å levere.

Voice er en av de største aktørene i den norske klesbransjen.

Boys of Europe og Voice of Europe selger smart og rimelig mote til et ungdommelig publikum. Match og Vic* opererer i kvalitetssegmentet, og har et større innslag av merkevarer. Voice opererer i dag gjennom rundt 330 butikker. Selskaper eier 70 av butikkene, mens resten drives på franchisebasis. I løpet av de neste tre årene skal Voice øke antall egeneide butikker til 130.

- Halvparten av bransjen er organisert og strømlinjeformet, mens den andre halvparten er herr og fru Olsen tekstil. Der ligger det et betydelig restruktureringspotensiale. Det vil vi være med på, varsler Johnny Austad.

På Johnny Austads kontor er lydhornet klart til bruk når kommende seire skal feires. Men også en UPS killer til å rense luften for gamle fordommer, Og jo, da, Johnny Austad har både øks og pisk i rekkevidde. - Øksen brukes på kostnadssiden og til å kutte i alt for brede kolleksjoner. Det er også et hendig verktøy til å forenkle prosesser og driftsmodeller.

- Og pisken da? Høres jo litt kinky ut.

- Jeg bruker ikke pisken så mye. Men den kan ligge i kulissene som et symbol på at det skal svi når man ikke holder det man lover. For det er frivillig å love. Men har du lovet noe, skal du holde det.

Johnny Austad har en gudbenådet evne til å inspirere folk i medgang, men er ikke alltid like god å ha med å gjøre i motgang.

- Jeg kan bli like forbannet som jeg kan bli glad. Og jeg kan bli utrolig glad.

Johnny Austad

Født: 4. januar 1954 i Trondheim.

Bor: Blommenholm i Bærum.

Sivilstand: Gift med Wenche. Tre barn; Kristian (20), Karianne (14) og Kenneth (11).

Kjører: Mørkeblå Mercedes ML 270. Trekker på alle fire, og er et praktisk verktøy for en familie som bruker tid i skog og mark. Kjører Harley med kona som eksosrype.

Ligningsinntekt 2001: 818.100 kroner.

Ligningsformue 2001: 2,8 mill. kroner.

Stilling: Konsernsjef i Voice ASA, en av de største aktørene i den norske kleshandelen. Omsetter for rundt milliarden gjennom 330 butikkutsalg. Opererer fire butikkonsepter: Vic*, Match, Voice of Europe og Boys of Europe.

Utdanning: Fagbrev som mekaniker fra Trondheims Mekaniske Verksted. Norsk Kjøpmannsinstitutt. Fagkurs og studiekurs i markedsføring fra Norges Markedshøyskole. Eier 300.000 Voice-aksjer.

Karriere: Trondheims Mekaniske Verksted, No. 13, Steen & Strøm, Forenede Forsikring, Gresvig, Helly-Hansen, Norway Seafoods, Spaceworld, Voice.

For øvrig: Har lydhorn, UPS killer (som dreper gamle fordommer), øks og pisk på kontoret sitt. Lager all slags mat med masse piri piri og en haug hvitløk. Trigges av Peer Gynts fantasi og pågangsmot. Har lest seg halvveis igjennom Jan Guillos bøker. Har en Bør Børson i seg.