Portrettet: Hyrde på nytt beite

Mens børsene faller til katastrofenivå, meglere får sparken, småfolk har panikk og rikfolk taper milliarder, pakker finansanalytiker Morten Sundstø rolig snippesken i Fearnley Fonds og gjør seg klar til ny jobb. Han vil bli gjeter.

- Det er det jeg har lyst til nå. Det har jeg aldri vært med på.

Denne striglede unge bergenser med stiv snipp, tilbakestrøket hår, glitrende gull rundt lanken og kreativt silkeslips med oransje striper, minner ikke mye om de hyrdene på marken vi ble konfrontert med på søndagsskolen. Eneste likhet må i så fall være den ekstreme sulten i blikket.

- Min drivkraft har jo alltid vært å tjene penger, ikke sant? Da må du hele tiden være der du blir verdsatt mest. Etter hvert får du også andre perspektiver, blant annet at du ikke kan gjøre hele jobben selv. Det å jobbe sammen i et dyktig team har ekstreme synergieffekter. Og det som er så vanvittig tiltalende med Alfred Berg nå, er å få jobbe sammen med erfarne, dyktige medarbeidere i alle ledd, som alle gjør sitt til at dette kan bli dynamitt.

Derfor slutter jeg. For i denne bransjen er det om å gjøre å påvirke markedet. Her ønsker du å være gjeteren istedenfor sauen. For hvis du er gjeteren, da kan du påvirke mange flere, og sauene følger etter.

- Hva mener du med det?

- Jo, for det første så ønsker jeg ikke å være enda en analytiker som sier kjøp ditt, kjøp datt, fordi det kommer en melding sånn og sånn. Det gjør jo alle. Her er det om å gjøre å prøve å se i alle retninger, for du vet ikke helt når du treffer bunnen. Eller toppen.

Men er du gjeter, da påvirker du alle sauene. Det er det jeg prøver å gjøre. Og det er vanvittig vanskelig å få til, hele tiden å være forut for alle andre. Hvis du da kan jobbe i et system som har betydelig større nedslagsfelt, da kan du påvirke mer. Du er med på å styre markedet. Det er det jeg har lyst til nå.

Jeg skal lede it- eller teknologibiten i Alfred Berg, vi skal være tre - fire stykker der. Og målet er å jobbe som jeg har gjort før, nemlig hele tiden å forsøke og løpe fortest og være først på ballen.

Det absolutt viktigste for meg er å treffe med analysene, treffe på anbefalingene. Når du sier kjøp, så skal aksjen stige i etterkant, når du sier selg, så skal aksjen falle. Det er det som appellerer. For mitt mål er å bli rik. Det er hele målet med å jobbe.

Han er ikke særlig ullen i ordbruken, Morten Sundstø. Sånn sett er han inkarnasjonen på en vaskeekte bergenser. Talegavene er i orden, avslepet og tilpasset morgendagens marked. Men drømmen om rikdom, den har noe med sult å gjøre. For det finnes mange sultne i finansmiljøet. Og de aller sultneste kommer, ifølge Sundstø, ikke fra Oslo 3. De kommer fra andre steder av landet, eksempelvis fra en vanlig trebarnsfamilie i Fyllingsdalen, og drar til hovedstaden for å studere eller gjøre seg fete. I dette tilfellet begge deler.

Ikke det at Morten Sundstø har vært fattiglus noen gang. Han har alltid sørget for å tjene penger. Den første sum av betydning tjente han da faren endelig hadde spart sammen nok penger til å kjøpe ny sofa, og skulle kaste den gamle han hadde snekret selv. Den ba sønnen om å få. Averterte den til salgs, og innkasserte så den nette sum av 600 kroner.

Siden skaffet han seg årlig minst tre sommerjobber, gikk med aviser og vasket jevnlig på slakteriet til Eggsentralen, hvor han var arbeidsleder i 14-15-årsalderen. Leide inn folk fra asylmottaket, for stanken var så pyton at ingen andre klarte å jobbe der. Oppvask etter 12 000 kyllinger blir det utvilsomt en god del dritt - og penger av. Men når du spiller de fleste instrumenter i fem forskjellige rockeband og vil ha ditt eget studio for å delta i NM i rock, da trenger du flere lommepenger enn vanlig. Særlig om du i tillegg har ambisjoner om å bli rik, og ikke når til topps som rockestjerne fordi du ikke er god nok til å synge.

- Men hva er det å bli rik? Det er jo et definisjonsspørsmål, filosoferer den mislykkede vokalist over gravlaksen på Engebret Café.

- Den enkleste måten å bli rik på, det er jo å være rik fra før. Mange sier det motsatte: hvis du skal bli millionær, må du starte som milliardær. Altså - har du kapital som jobber for deg fra før, så bør du ha alle muligheter til å lykkes hvis du investerer en viss arbeidsinnsats og har et noenlunde fornuftig hode.

Men hvis du starter i minus, som jeg gjør, da har du ikke den muligheten. Da må du gjøre motsatt - da er arbeidsinnsatsen din viktigste investering. De arbeidstimene jeg skal gjøre fremover, det er pengene i banken for meg. Og hvis du ikke får andre til å oppdage at det du gjør har en viss verdi, da må du gjøre et godt stykke arbeid før du får forrentet de arbeidstimene du har i banken.

Jeg kommer fra et vanlig middelklassehjem. Og har betalt utdanningen selv, altså startet jeg i markedet med 300.000 kroner i minus, i studielån. Derfor har jeg måttet jobbe steintøft ut fra målsettingen om å få andre til å se de verdiene jeg har i banken. For min kapital er ingenting annet enn min arbeidskraft. Det er sånn jeg tenker.

Nå ja. Han kan neppe klage på «bankrenten». Han er 32 år. Og «rentene» av hans arbeidsinnsats har de siste årene galoppert tilsvarende oppover som avkastningen på børsen har rast nedover. Lesere av Økonomisk Rapport kjenner ham som Børsspeilets suverene vinner gjennom flere år, mannen som plukker vinneraksjene. I finansmiljøet er han kjent som Fearnleys dyktige analysesjef med særlig ekspertise på teknologiaksjer. Og nå er han hentet over til et enda grønnere beite i det prestisjefylte meglerhuset Alfred Berg, som har landets største flokk av bjellesauer på lønningslista. Hvor stor overgangssummen har vært, er det umulig å få lirket ut av ham. Ikke mye, påstår han. I disse ulvetider. Men uansett dystre utsikter og manglende tiltro til børsmarkedet generelt, så er Sundstø like overbevist om at markedet vil snu som han er skrubbsulten på flere aksjer.

- For meg har det vært aksjer hele veien. Jeg begynte med aksjer da jeg var 18 år gammel, blåste av fire studielån. Kjøpte Oslobanken i bøtter og spann to dager før den gikk konkurs.

Han smiler bredt og mimrer om bad old days.

- Det var første gang jeg gjorde noe på egen hånd. Ringte og herjet til Oslobankens finansdirektør, eide en og en halv prosent av Oslobanken. Svimlende andeler, men det varte altså bare i tre dager.

I ettertid er det ufattelig at ikke det der med Oslobanken resulterte i etterspill. For her kunne det blitt erstatningssøksmål både mot administrerende direktør og hele styret. Hadde Økokrim vært på banen der, så hadde de nok fått seg en overraskelse. Men fordi Oslobanken bare ble en liten smule i en tid da også DnB og Kassa gikk i dass, skjedde ingenting.

Det var, etter min mening, all grunn til å stille spørsmål ved de regnskapene som ble levert. De kom jo ut med årsregnskapet sitt tre uker etter at de var teknisk konkurs. Og den bokførte balansen tror jeg må være det grelleste eksempel på kreativ bokføring jeg noen gang har sett.

Men fordi dette var et av børsens minste selskaper, så var det ingen som brydde seg. Derfor ble alt kjørt i dass.

Og der satt jeg med leppa nedpå knærne og gjeld oppunder ørene. Det var en dyr lærepenge. Og da var jeg.., da var jeg....ja, i minus på et ganske stort beløp.

- Hvor mye?

- Nei.., ja.., jeg tapte vel en halv million. Og levde på fiskefingre og pølser utgått på dato. Det var en jævlig tid, men jeg lærte jævlig mye.

- Og så satset du friskt igjen?

- Ja, altså - det er jo pinlig. Men trøsten med å tape penger er jo at hvis du noen gang kommer til å tjene penger igjen, så får du en skikkelig rekyl når du omsider klarer å komme på plussiden på grunn av skattefradraget.

For kronologiens skyld bryter vi inn for å forklare at alt dette skjedde etter at Morten Sundstø hadde flyttet til Oslo for å studere på BI. Og samtidig jobbet han full tid i Industri & Skipsbankens osloavdeling, IS Securities, for en påstått slavelønn på mellom 10 og 15 kroner timen. Regnet ut etter egen arbeidsinnsats, som skal ha pågått døgnet rundt.

- ...Så jeg måtte jo låne penger for å kjøpe nye aksjer. Det var eneste måten å komme over vannet igjen.

Men så gikk IS-banken nesten konkurs. De kjøpte Oslo Securities - og sa opp flere ansatte enn de overtok fra Oslo Securities. Og da var jeg en av dem som gikk på hodet ut, for jeg var jo yngst.

Der sto jeg da, uten jobb, forgjeldet og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Men jeg var helt overbevist at jeg skulle inn igjen i dette markedet. Det var kun det som telte.

Og etter å ha tryglet og mast på Tom Collett i Handelsbanken i nesten fire måneder, jeg ringte ham døgnet rundt, så sa han til slutt «Faen heller, men OK. Du skal få lov til å bli arkivar på analyseavdelingen, men du får ingen særlig betaling. Jeg svarte «at det trenger jeg heller ikke, for i løpet av tre måneder er jeg overbevist om at du kommer til å ansette meg».

Det gjorde han. Og etter ni måneder i Handelsbanken fikk jeg så høy lønnsøkning at jeg husker banken måtte ha det godkjent av fagforeningen i Sverige. Og det var litt artig. Så jeg gikk da fra ryddegutt til å bli...

- Fagforeningen i Sverige? Hvorfor det?

- Fordi ingen så unge ansatte hadde hatt så høy fastlønn før. Da var jeg bare 25 år. Det var litt gøyt.

Morten Sundstø slikker seg om munnen.

- Hva hadde du i lønn da?

- Tror det var 750.000 kroner. Men det artigste i Handelsbanken var jo at da hadde jeg litt flaks.

Alle de store selskapene var opptatte. Det jeg, som ny analytiker fikk tildelt, var Goodtech, Hightec og Axis, og fulgte faktisk ingen andre enn de tre teknologiselskapene i hele 1995. Og alle tre selskapene steg med 500 prosent i 95. Så plutselig trodde jo alle at du var guds nådegave. Det var helt fantastisk.

Det vi gjorde, jeg og Tore Traaseth som var megler, var å fokusere på Goodtech som da var verdsatt til 16 millioner kroner. Og i løpet av 1995 hadde Handelsbanken kurtasjeinntekter på 7,5 millioner kroner, bare på Goodtech. Selskapet gikk fra 16 millioner til 760 millioner på et og et halvt år. Så du kan jo tenke deg hvor fantastisk dette var.

Men selvfølgelig så sprakk det igjen, gikk rett i dass etterpå. Og nå er jo kursen gått ned 99 prosent.

- Kom du deg ut i tide?

- Ja da, de fleste av våre kunder kom seg stort sett ut, og kursen holdt seg veldig bra i flere år. Men det var en helt utrolig historie.

- Det var der oppgangen din begynte?

- Ja. Og etter Handelsbanken begynte jeg da i Globus. Ble tilbudt å bli partner av Roger Kristiansen som var gründer der. Og der bygget vi opp et selskap fra to til 36 ansatte.

Det er jo artig å ha prøvd å skape noe selv. Men det å være gründer var et blodig slit. Aldri mer, det må jeg si. Men jeg tar av meg hatten for dem som klarer å holde ut. Og jeg har jo lært av det, vet hva vi gjorde feil og hva vi burde gjort annerledes.

- Der var Bik-Bokgründer Karstein Gjersvik også med?

- Ja. Karstein Gjersvik var også med i styret i Goodtech, en av de første som kom inn. Så vi har hatt kontakt i mange år. Vi har kontakt ennå, i MLM-selskapet (nettverkssalg) Shine Club. Det har vi startet fra skrætsj. Fordi vi så at MLM vokser mer enn Internett i USA. Nå vokser vi mer enn 100 prosent hvert år. Det er vanvittig fascinerende.

I Goodtech skulle vi også utvikle selskapet helt fra start. Og det går jo bra når markedet er bra. Det vanskelige for sånne selskaper er jo når fundingbehovet er der og markedet ikke er der. Da faller alt sammen. Men da var jeg ute av dette. Da var jeg begynt i Fondspartner som analysesjef.

Jeg begynte der i 1998 da markedet var på bunnen, nøyaktig sånn som nå. Så det å bytte jobb når markedet ligger helt på bunnen, det viste seg iallfall den gangen å være riktig. Det var da jeg begynte med teknologiaksjer, som jeg holder på med ennå. Fondspartner var veldig fokusert mot private formuende, altså store private investorer. Vi var en og en halv teknologianalytikere, men vi hadde 7 prosent markedsandel på teknologiaksjene på Oslo Børs. Det var også helt fantastisk. Men det falt jo sammen da, fordi vi mistet konsesjonen.

- Hvorfor det?

- Etter Kredittilsynets mening hadde noen av meglerne brutt Verdipapirloven. Resultatet ble en av den strengeste dommene som er fattet. Men jeg er helt overbevist om at hvis styret i Fondspartner hadde oppført seg mer høflig og korrekt overfor Kredittilsynet, så hadde man ikke mistet den konsesjonen. Det er utrolig at dette kunne skje. Men etter min vurdering ligger mye av dette på styret. For det er tross alt en viss kutyme som skal følges i kommunikasjonen med Kredittilsynet.

- Børsdirektøren likte ikke akkurat kutymen din i forbindelse med rykteformidlingen rundt Merkantildata?

- Saken der var at jeg lager morgenmailer hver dag. Og skrev - på det tidspunktet - at det gikk så mange rykter i Merkantildata, at jeg anbefalte folk ikke å investere. Dagens rykte var at Tom Adolfsen måtte gå.

Og så sender da en kunde dette til Dagens Næringsliv, de sier at jeg formidler rykter og sender meldingen videre til Oslo Børs. Og så blir saken sendt til Kredittilsynet, og så blir det ingenting av det. Bortsett fra at Kredittilsynet sier jeg må presisere bedre hvor dette kommer fra.

- Hvor langt går du i disse rapportene dine?

- Jeg ble jo kalt for Telecom-dødaren fordi jeg gikk så krast ut og sa fra. Det er mange som ikke liker det, men sånn er det bare. Og noen ganger tar jeg feil, selvfølgelig, andre mener det motsatte.

- Du har sagt at rykter ofte er riktige, hvor viktig er sladder?

- Ryktene om at en bedrift går dårlig eller bra, om de får en kontrakt eller ikke, er jo det som skaper aksjemarkedet. Hører du noe positivt eller negativt så ringer du selskapet og sjekker om det kan være riktig eller galt. Folk kaller det spekulasjon. Men spekulasjon er jo det som gjør at aksjemarkedet er riktig priset. Daytradere, eller spekulanter som de kalles, de er med på å lage riktige priser til enhver tid, og er en viktig del av aksjemarkedet.

- Peter Warren var overbevist om at det som skjedde med Åge Korsvold den gangen var regelrett slakt og åpenbar taktikk. Nå har hviskekampanjen mellom Rimi-Hagen, Sveaas og Heyerdahl igjen gått for fullt i Orkla. Hvem tror du på?

- Jeg har ikke fulgt saken godt nok til at jeg har noen formening om det.

- Men du har vel eksempler på hvor sladder og ryktemakeri har fått åpenbare konsekvenser?

- På personnivå eller i selskaper?

- På maktbalanse generelt.

Det kunststykket Kjell Inge Røkke gjorde for å få kontroll over Aker er etter min vurdering kanskje det beste stykket finansarbeid som er gjort i moderne tid. Ingen tok ham seriøst. Ingen trodde at han torde, og hele prosjektet var ekstremt gjennomarbeidet. Og når du har en person som tør å satse «double or nothing» gang på gang, og har så stor tro på sin egen skaperevne, da er det bare å ta av seg hatten. Det er det beste eksemplet. Hvor Heiberg og hele Gutteklubben Grei kom altfor sent inn i taklingene.

Nå er det jo mange selskaper som forbereder seg på den typen ting, og derfor har utviklet «poison pills» av ulike slag.

- «Poison pills»?

- Ja, det vil si at man legger inn muligheter for å stoppe fiendtlige oppkjøp eller overtakelser. Det kan være ved å begrense stemmer, nye store fullmakter til styret slik at man kan gjøre kjappe emisjoner og dermed utvanner de som forsøker å kjøpe opp, osv...

- Men det ble jo forsøkt i Kværner også, å begrense stemmeretten for å hindre Røkke i å overta.

- Ja, men da var folk mer observante. Og jeg er overbevist om at aksjonærene i Kværner hadde vært bedre tjent med å gå i dialog med Røkke på et tidligere tidspunkt, enn å fokusere mer på å fighte en aksjonær enn på driften i selskapet. Den store taperen i dette har vel kanskje vært Røkke. For det har jo dukket opp så mange lik i disse skapene at man vel heller gjorde Røkke en bjørnetjeneste.

Sundstø legger i vei om å gå imot markedet, bruker Enitel, Pan Fish og Kværner som eksempler på paniske selskaper og næringslivsledere som skylder på kritiske analytikere når situasjonen begynner å bli desperat. For problemet i disse selskapene er å få ut riktig informasjon. Fordi 98 prosent av informasjonen kommer fra selskapene selv.

- Problemet er at Oslo Børs har altfor mange selskaper som er ensidig avhengige av aksjekursen. Aksjekursen er viktigste kapitalkilden deres, og de har ikke mulighet til å lånefinansiere. Men når kursen blir det viktigste strategiske verktøyet, viktigere enn å ha gode produkter, gode priser og gode ansatte, da begynner det å bli farlig. Fordi kursen da kan være med å fronte selskapet slik at de kan kjøpe opp konkurrenten som har de gode produktene, gode priser og gode ansatte. Og dette er et farlig fenomen. For i de selskapene blir det aksjonærvennlig å holde tilbake informasjon slik at kursen holder seg høy. Da oppstår konflikter. For du har informasjonsplikt. Og på et eller annet tidspunkt smeller boblen. Dette er en gjenganger i mange selskaper som stuper.

- Eksempler?

- Et grelt eksempel er Merkantildata. Hvor man, etter min påstand, på hele 90-tallet bare kjøpte opp, kjøpte opp og kjøpte opp. Jeg forsøkte å gå tilbake for å se om det hadde vært organisk vekst der. Det har det ikke, alt har bare vært kjøp. De hentet til sammen minst 6-7 milliarder i markedet i løpet av denne perioden. Og nå er de kapitalisert til 500 millioner.

Sundstø snakker. Og snakker. Følelsen av å være sau diltende etter gjeteren blir så påtrengende at en ferist blir nødvendig:

- Jeg har en hilsen fra tannlegen min. Han har alltid vært opptatt av aksjer, og nå er han fly forbannet. Skulle hilse deg og si at du har verdens mest overvurderte yrke til verdens mest overvurderte betaling.

Sundstø fnyser. Gjett om han har hørt det før!

- Overvurdert...? Vi finansanalytikere er det ekstremt få av. For det ene skal du være skoleflink, for det andre skal du være flink til å ordlegge deg, to helt motsatte kvaliteter. Den ene er en apekatt med colabriller, det andre er en bilselger, og for det tredje så skal du være kreativ. Og så skal du kunne høre på en bedriftsleder som forteller om bedriften sin i en time, og kunne si at - ok, vel og bra, men har du tenkt på det og det og det. Gi gode råd etter å ha hørt på i en time, om en bedrift han har drevet i 20 år. Altså kreativitet, kunnskap, god til å argumentere og overbevise. Tar du da de fem prosent beste på skolen ut fra et kull på 300, så er det kanskje bare to - tre av oss som duger. Og du kan gjerne si at vi er overbetalt. Men det er veldig få dyktige finansanalytikere der ute.

Om vi er overbetalt? Vi får bare lønn ut fra det arbeidsgiveren er villige til å betale for oss. Arbeidsgiveren betaler ingenting hvis vi ikke tjener penger for bedriften.

- Jammen dere har jo spådd helt feil...

- Typisk. Fordi jeg er med i Børsspeilet til Økonomisk Rapport og et par andre ting, så får jeg masse telefoner. De ringer fra Smøla, fra eller annen fiskebåt i Barentshavet, de ringer hele døgnet. Minst åtte - ti stykker hver uke. Og sier:

- Hei Morten, du sa i Finansavisen 3. august at jeg skulle kjøpe...,

- jeg sa ikke at du skulle kjøpe noen ting...

- jammen du sa kjøp...,

Jammen, jammen jammen! Alt tas ut fra sammenhengen. I mellomtiden har jeg kanskje kommet med helt andre oppfatninger til mine kunder, for markedet forandrer seg hele tiden.

Det er typisk. Og det er derfor folk blir sure. Jeg var selv hos tannlegen noen dager før det sprakk. Der lå bunkevis av analyser fra Norse på faxen. Han er tannlege, samtidig skal han lese analyser på faxen, det blir helt feil. De er dømt til å tape penger fordi de aldri klarer å følge markedet slik som de profesjonelle gjør. Derfor kan du si til tannlegen din - putt pengene inn i aksjefond, så får du heller prøve å velge et fond som har vist at de kan forvalte.

- Men et lite pjolterråd til mikroaksjonærer kan du vel gi.

- Nei. Jeg ville ikke kjøpt noen aksjer akkurat nå. Hvis du har vært så heldig at du har klart å holde deg unna aksjemarkedet til nå, så bør du vente. Hvis jeg var privatperson så ville jeg puttet dem i aksjefond.

Akk ja. Så er det vel der sauene hører hjemme.

Gjeterne går til Alfred Berg for å gjøre seg fete.

Navn og alder: Morten Sundstø, 32 år

Født og oppvokst: i Bergen

Bolig: Bekkestua

Sivilstand: Gift, to barn på 1 og 3 år.

Ligningsinntekt 2000: 3,5 mill. kroner

Ligningsformue 2000: 0

Stilling og status: Går nå fra stillingen som analysesjef og styremedlem i Fearnley Fonds over til å bli ny leder for it- og telekom-teamet i Alfred Berg etter et par måneders karantene.
Utdanning og bakgrunn: Siviløkonom BI 1994.

1992 - 1994: Industri&Skipsbanken Securities, analytiker.

1994 - 1996: Handelsbanken Markets, analytiker.

1996 - 1998: Global Asset Management, partner.

1998 - 2000: Fondspartner ASA, analysesjef.

2000 - 2002: Fearnley Fonds, analysesjef.

Eier, sammen med Karstein Gjersvik, nettverksalgsselskapet Shine Club AS.

For øvrig: Profilert og frittalende finansanalytiker og aksjoman, Børsspeilets ukronede konge. Ble kalt telecom-slakteren blant analytikerne etter å ha dømt de fleste telekomselskapene nord og ned, men har også vært i søkelyset for selv å ha investert i deler av markedet og omgitt seg med frynsete investorer. Har jobbet døgnet rundt i årevis. Traff sin kone, som hater aksjer og kommer fra møblert hjem i Bergens bedre strøk, på diskotek i Bergen. Imponerte med ferdigheter på dansegulvet, har tidligere deltatt i dansekonkurranser og NM i rock. Har aldri hatt pappapermisjon eller vært hjemme med syke barn, men skryter av å ha redusert arbeidstiden til 12 timer daglig for å prioritere mer fritid til kone og barn. Er dyslektiker, er derfor ikke særlig glad i å lese, men har utviklet en nærmest fotografisk hukommelse. Har alltid vært skoleflink i tallfag.