Portrettet: Hinsides valgets kval

Valgforsker Frank Aarebrot er definitivt ingen rævedilter. Han var aldri med i buekorpset, bor ikke engang i Fjellveien eller deromkring. Men han er inkarnasjonen på hva østlendinger forbinder med erkebergensere. Like høyrøstet som Steinfeld-brødrene, uttaler seg med samme skråsikre suffisanse, og slenger i disse før-valg-dager ustoppelig med leppa både i aviser, radio og fjernsyn.

Men han er ikke fullt så god til å banne som Henry Valen. Mulig derfor han ikke blir regnet blant «småvalene»; Berge Furres beskrivelse på valgforskende etterkommere av Henry Valen.

Nei-til-EU-general Kristen Nygaard påstår riktignok at det er mangel på kompetanse som gjør at Aarebrot ikke er noen verdig Valen-disippel. Aarebrot kan nok være en brukbar ekspert på Balkan-valg, men norske valg har han ingenting med å kommentere, hevdet nei-generalen giftig i Dagbladets spalter her i vår. Men derom strider både lærde og ulærde. I vår meningsmåling påstår iallfall flertallet at det absolutt ikke er noe i veien med Aarebrots valgkompetanse. Det er nok heller Aarebrots erklærte politiske ståsted som Arbeiderpartimann og EU-tilhenger som provoserer. Svarer våre resipienter.

Selv syns Aarebrot at det er en rar debatt. Han har kommentert politikk og holdt foredrag på alt fra Sotra aldershjem til regjeringskonferanser og internasjonale kongresser i årevis og har en CV på ni tettskrevne sider pluss diverse internasjonale verv og avhandlinger å slå i bordet med.

- Nå er det slik at jeg mer eller mindre har drevet rundt ved universitetet her siden 1967. Og det blir jo noen år.

I den første halvparten av disse hadde jeg lite kontakt med pressen. Men på slutten av 70-tallet kom jeg inn i kommentatorrollen. Og da måtte jeg gjøre meg opp en mening om hva slags forhold jeg skulle ha til pressen. Jeg har to prinsipper. Det ene er at hvis du har det for travelt til å snakke med pressen, så må du si nei til alle. Hvis du ikke har det for travelt, da må du si ja til alle. Det der har noe med min rolle som statsfinansiert forsker å gjøre.

Det andre er prinsippet om åpenhet, og det er kanskje litt mer prinsipielt. Jeg mener bestemt at hvis du blir en slags offentlig person, så bør du ha visse yrkesmessige normer. Noen kaller meg valgforsker. Det er altså ikke jeg som kaller meg valgforsker, pressen kaller meg valgforsker, sikkert fordi det tar så lang tid å stave førsteamanuensis. Og den betegnelsen setter krav til at du skal være så nøytral du kan. Det er jeg for. På en annen side - hvis jeg ikke hadde hatt en politisk mening, så hadde jeg antagelig vært kjemiker, ikke statsviter. Alle norske samfunnsforskere har en politisk mening. Og min mening er at selv om jeg prøver så godt jeg kan å være nøytral, så fortjener leserne å vite hvor jeg står politisk slik at de kan kontrollere meg.

For meg ville det ha vært mye mer ubehagelig å luske rundt som en fordekt arbeiderpartisympatisør. Å måtte liste meg inn på Youngstorget for å gi råd til det partiet som står mitt hjerte nærmest, for så å bli avslørt av en VG-fotograf på vei ut av Operapassasjen, det ville jeg syns var ganske ubehagelig!

Æææææøøøøøøåå..., han lirer av seg et slags uartikulert ul som etter vibrasjonene i overkroppen og glitteret bak brilleglassene å dømme umulig kan være annet enn en form for latterbrøl.

Ifølge pressefolk som har fulgt ham under valgkampen er han ikke særlig fordekt. Under valgkampåpningen i fjernsynet skal han ha applaudert så frenetisk til alt Stoltenberg sa at det grenset til det absurde.

Stueren??? Han påstår riktignok at han i motsetning til Høyres velgere betaler 50 prosent skatt med glede. Men ingen vil vel påstå at Frank Aarebrot er særlig strigla og streit. Godt mulig at bukse og skjorte var ren og nyflidd da han tok dem på. Men etter få timers hardkjør i Aarebrots nærvær, med kontinuerlig kaffeslurping, ustoppelig sigarettdamping og en så hyperaktiv munndiare at spyttsprøyten om ham står, vil selv et Armani-antrekk se ut som om det er modent for Fretex på rekordtid. Mannens hår og skjegg ville passet bedre i Berlevåg mannskor enn i Lionsklubben på Frogner, for å si det sånn. Og de nikotingule hengekøyene under øynene sier sitt om en livsstil som umulig bare kan skyldes valgvaker.

«Jeg er så ujålete at det grenser til det hensynsløse», har han uttalt. Jo takk! På den andre siden langer han gjerne røyk, er vittig og sarkastisk, til tider ganske sjarmerende. «En fantastisk fyr å jobbe for»; raus, liberal, karismatisk og inspirerende, er karakterer han får ved Instituttet for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

Frank Aarebrots skjebne ble beseglet i kjelleren på Solheim skole en februardag i fjerde klasse da han fikk sin første verdenshistorie i hendene.

- Der og da bestemte jeg meg for å bli historiker for å lære verdenshistorie. Det holdt jeg fast ved helt til jeg begynte på universitetet. Da oppdaget jeg at norske historikere var mest opptatt av å skrive bygdehistorie, de som virkelig drev med verdenshistorie var noen rare folk som het statsvitere. Så ble jeg statsviter. Og som statsvitere flest ble jeg opptatt av maktkamp. For folk som ikke har makt har - til alle tider, i alle regimer - vært irritert på dem som har makten og vil gjerne ha makt sjøl. Det finnes to metoder å løse den kampen på - å bruke sverdet eller stemmeurnen. Jeg fant ut at stemmeurnen var mest fascinerende.

Selv kommer han fra Kronstad, en del av gamle Årstad kommune som ble slått sammen med Bergen i 1917. Det ble aldri etablert noe buekorps i de trakter.

- Det vil si man gjorde spredte forsøk på å etablere en bataljon, men jeg og mine kamerater ville ikke la oss presse inn i noe buekorps, skryter han, som om buekorpsene er en slags avart av Orangeordenen i Nord-Irland.

- I dag er det bare innflytterne til Bergen som er manisk opptatt av buekorpset. Vi som er født i Bergen har et mer marginalt forhold til det der.

- Hva var du manisk opptatt av da?

- Jeg var vel nærmest en sånn nerdete fyr som leste historie og likte skolen.

- Men senere - du var selvsagt 68-er?

- Vel - jeg tok artium i 1966 og kunne ha vært på Woodstock, oppholdt meg faktisk bare 30 km fra da den første rockefestivalen gikk av stabelen. Men jeg bestemte meg for å gå på lesesalen i stedet. Det forteller vel noe.

Han gliser. Og legger til:

- I likhet med Bob Dylan. Jeg og Bob Dylan! Vi var like i nærheten. Jeg satt på lesesalen, Bob reiste videre.

Æææææøøøøøøhhh, han uler og rister igjen.

- Jeg tilhørte den minoriteten som forsøkte å bekjempe studentopprøret, jeg. Jeg syns at de gamle professorene var kloke og fornuftige, og mye mer interessante å høre på enn å springe rundt på allmannamøter for å høre hva en gjeng med ml-ere mente om Kina.

- Din beundring for professor Stein Rokkan er jo kjent.

- Å ja, herregud! Han var jo en gigant av en fyr. Men det er det jo ikke bare eg som mener, men også hele den internasjonale statsvitenskapelige forening. For i de 120 årene foreningen har bestått, har de bare ved to anledningen etter en persons død erklært at den personens samlede verker skulle utgis på den internasjonale forenings bekostning. Det skjedde første gang i 1923, da Max Weber døde. Og så skjedde det i 1979, da Stein Rokkan døde. Det sier noe om mannens betydning. Men det er jo relativt karakteristisk for Norge at Narvik, hvor Rokkan av en eller annen grunn ønsket å bli begravd, ennå ikke har klart å reise et monument av ham. Det forteller et og annet om at Norge virkelig er et sted der du ikke blir profet i eget land.

Førsteamanuensen er irritert.

- Du var hans vit.ass.?

- Ja. Og Henry Valen før meg.

- Var det krig mellom universitetene i Oslo og Bergen?

- Nei. Vi har alltid hatt et vennlig forhold til Henry Valen og de som driver med politisk atferd, som det jo heter i Oslo. Tradisjonelt har det vært en klar arbeidsfordeling mellom universitetene. Henry har drevet med norske valgforskningsprosjekter, de offentlig subsidierte valgundersøkelsene. I Bergen har vi jobbet mer med internasjonale sammenligninger og analyser av valgresultatene.

- Jeg har hørt at Bernt Aardal blir irritert når navnet ditt blir nevnt.

Aarebrot flirer fra skjegg til skjegg.

- Det har jeg da ikke inntrykk av. Tvert imot. Jeg går da alltid ut og drikker øl med Bernt når jeg er i Oslo. Det er bare pressefolk som finner opp sånt.

- Partikanin, breiflabb, allviter, bedreviter og statsviter, og katt blant hermelinerne, er karakteristikker som blir brukt om deg. Kjenner du deg igjen?

- Å ja da. Det eneste jeg er direkte uenig i er begrepet partikanin. For hvis du hadde spurt Thorbjørn Jagland eller Jens Stoltenberg så ville de vel ikke akkurat fremholde meg som en av sine mest disiplinerte partimedlemmer. Tvert imot. Jeg kan vise frem opptil flere oppslag i Dagsavisen der Jagland har gått sterkt i rette med denne Frank Aarebrot der borte i Bergen.

Jeg har for så vidt alltid vært sosialdemokrat. Men ikke fordi jeg kommer fra noen spesiell tradisjon eller utpreget Ap-dynasti. Min farfar var typograf og fagorganisert og relativt aktiv i LO. Min morfar var murer. Ved det siste valget før jeg fikk stemmerett gikk jeg til min morfar og spurte hva han skulle stemme. Han sa at han stemte Arbeiderpartiet. Da jeg spurte hvorfor, sa han: «Jo det skal jeg si deg, gutt, det er fordi det partiet har gitt deg mulighet til å studere.»

Og det sier altså en 93 år gammel mann som tilhører den generasjon som virkelig bygget landet, ikke dagens pensjonister som hele sitt yrkesaktive liv har surfet på velstandsbølgen og bare er opptatt av pensjonistspørsmål.

Jeg kommer til å forbli Arbeiderpartimann til min død fordi partiet sørget for at jeg kunne studere. Jeg vet at takknemlighet er avleggs. Men for meg personlig er det sånn at jeg helt sikkert ikke hadde vært der jeg er i dag hvis det ikke hadde vært noe som het Statens lånekasse.

- Romantiker, altså?

- Jeg oppfatter det ikke sånn.

- Kraftsosialist?

Han retter ryggen, blåser seg opp et par hakk.

- Ja, kraftsosialist anser jeg for å være en hedersbetegnelse. For hvis det er et område hvor jeg er ytterst kritisk til Arbeiderpartiets nåværende politikk, så er det i miljøpolitikken. Her har Norge en fornybar energikilde som heter vannkraft, og den skal vi altså - av hensyn til nikkersadelen i Holmenkollåsen som av og til liker å gå i fjellet og skyte ryper og syns at en demning ser litt stygg ut - så skal vi altså...

Han avbryter seg selv, stumper røyken og skrur volumet opp:

- Det at Norge kaller naturvern for miljøvern er jo direkte misbruk av språket. Jeg syns at vi skal bygge ut fosser så de står om ørene på oss. Og jeg fatter og begriper ikke at vi har miljøvernorganisasjoner her i landet som lager aksjoner mot fornybar energi. Hvordan i himmelens navn man i dagens Kyoto-verden kan være imot en meget god kilde til fornybar energi... Hvorfor vi skal verne 55 fossefall i Norge er for meg en vanvittig uansvarlig handling sett i globalt perspektiv.

Nei KRAFTSOSIALIST det blir jeg til min dødsdag! Vi er de egentlige miljøvernerne! Og jeg syns det er flaut når politikere som Kåre Willoch og Odvar Nordli står frem og angrer seg når de har gjort fornuftige ting.

Han dæljer venstre hånd i bordet så asken skvetter, sigaretten i den høyre holder han i været som en fane:

- Det Gro gjorde da hun stoppet vannkraften...æøhh...omphh.., hun innbilte seg at hun var verdens miljøvernminister, men hun var bare Norges naturvernminister!

Æææææøøøøø!!!

Utbruddet minner mer og mer om utblåsningen til Lektor Tørrdal i S.T.O.M.P.A.

- Men hva er galt med Jens?

Han skuler sjokkert tilbake:

- Det er da ikke mye galt med Jens. I så fall går det iallfall ikke på at han er noe mindre dyktig debattant eller mindre hyggelig person enn den dagen han ble valgt. Feilen er vel først og fremst at han av en eller annen grunn bestemte seg for å gjennomføre denne merkelige momsreformen før valget, for øvrig en reform de fleste partiene på Stortinget var enige om. En mer erfaren statsminister ville ha funnet tusen årsaker til å nedsette en hurtigarbeidende komité slik at momsreformen dessverre ikke kunne gjennomføres før i år 2002.

- All denne vinglingen mellom Høyre og Arbeiderpartiet, er partiene for like?

- Jeg har sjelden sett et valg der skillelinjene er klarere. Og den oppfatningen enkelte kulturpersonligheter postulerte i et opprop fra Fremtiden i våre hender, den er med respekt å melde reinspikka tøv. Når eliten i et samfunn går foran i å svikte demokratiet, da er det fare på ferde.

Den ene er altså rektor Norum ved Universitetet i Oslo. Han er så forferdet over at folk er blitt så materialistiske. Og så undertegner han et opprop som sier at «politikerne» svikter. Men når den norske eliten snakker om «politikerne» på den måten, så betyr altså det at en mann med professorkompetanse, rektor ved Universitetet i Oslo, ikke kan se forskjell på SV og Høyre. Han sier i et offentlig skriv at Høyre og SV og Fr.p og RV er like materialistiske.

Jeg har veldig liten respekt for gamle økosofer som begynner å bable like populistisk som Carl I. Hagen om at «politikerne» gjør ditt og «politikerne» gjør datt. Jeg vil ikke si at de er fascistiske, jeg vil si de er fascistoide! For de sier at alle partier i vårt vidstrakte politiske system er akkurat like hverandre og at den allmenne kultureliten ikke kan se forskjell. Hvilket signal er ikke det å gi til folket, tordner førsteamanuensen rasende.

- Men sterkere kommersialisering og mer privatisering, det er jo et faktum.

- Ja, men nå må vi huske at vi allerede i 1970-årene hadde en omfattende debatt i Storbritannia om såkalt «governmental overload». Den europeiske befolkning grånes og det blir færre yrkesaktive til å bære byrdene. Samtidig har vi en rivende medisinsk utvikling. Da Gudmund Hernes var helseminister ble det eksempelvis oppdaget at man kunne operere drøvelen og fjerne snorking ved hjelp av laserstråler. Det førte øyeblikkelig til en sykehuskø på 55.000 voksne snorkere. Altså - sykehuskøene er like mye et resultat av teknologisk utvikling som av regjeringers politikk.

I motsetning til hva Kommuneforbundet tror, så kan du ikke definere velferd med at hvis det ikke er en kommunalt ansatt fysioterapeut til stede, da er ikke behandlingen god nok.

- Men det er jo påtakelig at de som snakker høyest om å bremse kommersialismen, det er konverterte konservative menn som Georg Soros og Kåre Willoch.

- Jo, men det blir en debatt på et annet nivå. For Soros og Willoch snakker om områder der det virkelig er behov for å gjøre noe - globalt.

Men også der har vi et grovt eksempel på villedning. For det vi ser er jo at europeisk ungdom i tusentall demonstrerer mot de få politiske organer som gjør et ørlite forsøk på å regulere det totale anarki. Men Microsoft og Boeing kan ha så mange styremøter de vil uten at en eneste demonstrant er å se i gatene. Det er et paradoks. Eneste poenget disse Attack-folkene har er jo ideen om å gjennomføre Tobin-skattene.

- Men da er vi inne på skatter og folks avmakt mot at rikingene bygger hytter med 32 bad og raser rundt i offshorebåter uten å betale skatt, mens vanlige lønnsmottakere betaler marginalskatt og føler seg som idioter fordi de ikke er smarte nok til å unngå det.

- Ja, men denne typen observasjoner ville i 1960-årene gitt stemmer til Arbeiderpartiet. I dag gir de stemmer til Høyre. For det er jo så galt å være misunnelig. Men folks reaksjoner dreier seg ikke bare skatt. Vi har jo også den vanvittige lederlønnsdebatten i Norge. Og her er det interessant å sammenligne norske næringslivsledere med norske fotballspillere.

Etter Bosman-dommen er det jo slik at norske fotballspillere i utlandet får skyhøy lønn når de er flinke til å spille fotball. Når Solskjær får en vanvittig høy lønn i Manchester, så er det fordi Solskjær er etterspurt av Manchester og andre.

Norske næringslivsledere derimot, de spiller jo ikke engang i Tippeligaen internasjonalt, de spiller i femte divisjon. En hvilken som helst norsk bankdirektør kunne nok ha fått jobb i en sveitsisk bank. Men da i så fall som vaktmester. Vi har omtrent ikke et eneste eksempel på at en norsk næringslivsleder er blitt headhuntet til et internasjonalt firma.

Norske næringslivsledere har lav internasjonal status. Hvorfor skal de da ha internasjonal lønn? Du gir ikke fotballspillere i Fredrikstad samme lønn som Solskjær ut fra en hypotese om at de muligens en dag blir headhuntet!

OK. La oss miste fem Hydro-direktører til en kanadisk konkurrent, da. Så får vi se - om markedsmekanismen virker...

Aarebrot humrer. Feier direktørene til side og kaster seg over velgerne.

- For hvert år som er gått siden 1945 er norske velgere blitt mer og mer ufordragelige. Når folk blir intervjuet på gaten, så sier de at «politikerne snakker ikke slik at vi forstår dem». Velgeren får aldri kontrollspørsmålet: «Når snakket du med en politiker sist da? Og - Har du noen gang giddet å lese en partibrosjyre?» En gang, under et valg, slo jeg nesten ned en velger. Hadde lyst til å banke ham opp, rent fysisk.

Jeg skal fortelle deg en historie:

Jeg kom rett fra Romania. Hadde vært valgobservatør under det første frie valget etter en endeløs rekke fascistiske og kommunistiske regimer som begynte allerede på 30-tallet. Det var i 1991. Nå skulle rumenerne endelig få stemme. Vi var ute på bondebygda, i 25 - 26 graders varme. Valglokalet var styrt av en tysk-rumener. Han fulgte loven til punkt og prikke. Kontrollerte og dobbeltkontrollerte, slik loven forlangte. Og det ble en vanvittig lang kø. Men folk sto der i steikende solskinn, i sine tjukke vadmelsbunader. De hadde kledd seg opp i sin fineste stas - det var høytid å få lov å stemme. Og der sto de i timevis, med stor fare for solstikk, for å gi sin stemme til demokratiet.

Så var jeg tilbake i Bergen. På høstparten. Og det var valg. Jeg skulle stemme i et valglokale ute i Fyllingsdalen. Kø vil jeg ikke kalle det, men det sto vel fem - seks mennesker der som ennå ikke var sluppet inn. Det kom en liten regnskur. Og en fyr kom kjørende, parkerte i veikanten og galopperte bort for å stemme. Foran ham sto noen pensjonister i sin fineste stas.

«Nei faen, her var det kø. Eg gidder ikkje å stemme, sa fyren og snudde på hælen. Da fikk jeg et intenst ønske om å banke ham opp. Og for meg ble han symbolet på den moderne norske velger.

Jeg er fanatisk tilhenger av demokratiet. Støtter Churchills hypotese om at demokratiet helt sikkert ikke er det ideelle styresett, men vi har altså ikke funnet opp noe bedre. Hvis du reiser litt rundt - til Sarajevo eller ruinene i Beirut - og ser hvordan maktkamp løses der det ikke er demokrati, da ser du det.

For meg er det da underlig at folk ikke føler en viss ærefrykt for valget, ikke bare står der og skvaldrer om at «politikerne snakker ikke sånn at jeg forstår».

Det gode spørsmål er jo: «Er du så jævlig dum da? Har du gjort et forsøk på å forstå? Hvis du ikke forstår data på jobben, da må du gå på kurs og lære deg det. Men når det gjelder Norges fremtid, barna dines utdanning og bestemors plass på sykehjemmet, da skal du ikke gidde å sette deg inn i det?

For meg er det iallfall et paradoks at nordmenn, med den høyest utdannede befolkningen vi noen gang har hatt i historien, til de grader virrer rundt fra parti til parti som hodeløse høns i flokk - fra den ene mirakeldoktoren til den andre. Norske politikere derimot - uansett parti - de er ålreite dyr!
Skrivervennlig versjon