Portrettet: Hårete matriark

Vi har gjort det umulige mulig her til lands. Hvorfor skal vi ikke også gjøre det i England? Eller i Spania? Eller Italia? Håret, det veks’ jo! Ka e’ da problemet?

Inger Ellen Nicolaisen slenger armene bakover i en slags individuell flodbølge til ære for Nikita-kjeden og skratter hemningsløst.

Eier og grunnlegger av Skandinavias største frisørkjede er ikke akkurat av den forknytte sorten som sitter med hendene i fanget. I 2000 nådde hun sitt første mål: 50 Nikita-salonger i Norge. Siden januar i år har hun åpnet tre Nikita-salonger i London og en i Bergen. Og i løpet av april starter to til i Oslo. Dessuten har hun nettopp hatt en større markering med road show, kjendistreff og full jubalon til ære for at frisørkjeden som for 18 år siden ble startet av en ryddepike fra Nordland, oppkalt etter en låt av Elton John. Nå inntar hun hår-metropolen London. Og målet er utvidet til 100 salonger i England og 500 salonger totalt.

I tillegg har Inger Ellen Nicolaisen overtatt bestefarens gård i Misvær, startet med hesteavl der bestefaren drev med geiter, etablert et entreprenør- og eiendomsselskap som skal bygge hytter og hus over hele Salten, og er for tiden i gang med realiseringen av sitt største drømmeprosjekt akkurat nå, et inspirasjonssenter til rundt 10 millioner kroner som skal bygges i Misvær.

- Jeg tror jeg kommer til å bygge et-eller-annet bestandig. Jeg liker å se at det vokser og gror. Jeg liker endring. Forbedring, sukker hun fornøyd.

- Et inspirasjonssenter i Misvær, hva skal du nå med det?

Inger Ellen Nicolaisen smiler. Ikke søtt, som pene blonde piker forventes å gjøre. Hun flirer. Eller gliser. Bortimot konstant og fandenivoldsk. Når hun da ikke brøler løs i en skrattende, skrallende latter som runger i veggene på den ombygde gamle garnfabrikken på Bjertnes utenfor Bodø, hvor Nikitas hovedkvarter ligger.

Dertil har hun en dyp, raspende stemme hun selv karakteriserer som Grethe Preus light. Som overhodet ikke er light. Men snarere låter som skeive toner fra saksofonen hun nettopp har skaffet seg. Og helt sikkert kommer under kategorien sexy av menn som tåler en støyt.

Dessuten er hun frittalende, fresk og frodig. I dobbelt forstand, særlig etter at hun la på seg noen kilo etter røykingen hun sluttet med for et par år siden. Derfor heller hun ustoppelig i seg vann. Eller en slags gusjegrønn type heksebrygg hun påstår er grønnsaksjuice. For de ekstra kiloene skal vekk. Og har Nikita-sjefen bestemt seg for noe, da blir det sånn. No problem!

- Noen kaller det for inspirasjonssenter, andre en drømmeranch, svarer hun uanfektet etter en durabelig slurk av det gusjegrønne.

- Vi kaller det litt forskjellig. Det eneste sikre er at jeg skal bygge et hus som aldri har vært bygd før. Et fantastisk hus som skal bli litt av en opplevelse, og du kommer aldri til å glemme det hvis du først har vært der.

- Og der skal du samle Nikita-menigheten?

- Mmmm.

- Fortell da.

- Ja, for nu som vi også har folk i England, og det kan jo hende at vi også går til andre land - det må vi vel kanskje for å nå de 500 - da tror jeg at for dem må det være kult å dra litt sånn «back to basic». Å komme opp her til Nord-Norge og hente inspirasjon. Enten de nå kommer på den fantastiske sommeren, med lyset og all sola. Eller på vinteren, med snø og ski og scooter og alt det der..

Hverdagen er jo hektisk. Særlig nå, når vi også er i London, går det litt fort for seg. Men det jeg opplever nå når jeg flytter tilbake til bygda, det er litt mer langsom tid.

Jeg har alltid elsket kontraster. Det ser du også rundt deg her, et rom er innredet med gamle antikviteter, neste rom er stål og hightech. Og det jeg liker best med Nord-Norge er kontrastene og dramatikken. I været og naturen. For det er aldri kjedelig.

Alle som kommer hit snakker om at de blir inspirert av å oppleve dette. Da har jeg også lyst til å bygge et hus som de blir inspirert av. Og det kan jo være så mangt, for folk blir jo inspirert av forskjellige ting.

Nå er vi kommet så langt at arkitekten er begynt å lage skisser. Men vi har masse brainstorming og idejobbing igjen, på hvordan det skal være.

Jeg skal blant annet bygge meg det kontoret. Med skikkelig hightech - i Misvær. Slik at vi kan ha TV-konferanser og kommunisere via teknologi. Men jeg tror jo også at det er viktig å møtes og se hverandre i kvitøyet iblant...

Jeg kan jo røpe et rom, der skal alt være oransje. Hvis du går inn der, i en oransje kjole, så ser du kun hodet og armene dine, for alt der inne er oransje. Bare for at du skal føle hvordan det er å være oransje....hehehe.

- Jaha...oransje skal visst være en kreativ farge.

- Ja, og da kan jo du også få føle hvordan det er, gliser hun igjen.

- Å holde på med det samme hele tiden blir vel for kjedelig for deg?

- Ja, det blir for kjedelig. Ikke er jeg god til det heller. Og jeg er ikke god på oppfølging, iallfall ikke sånn supergod. Jeg sliter med å holde fokus på rutineoppgaver. Jeg kan gjøre rutineoppgaver, men bare i kortere perioder og hvis jeg skal slappe av.

- Du er kanskje god til å delegere da?

Hun glor olmt tilbake.

- Jeg har ikke vært så flink som jeg burde ha vært. Men i den seinere tiden er jeg blitt veldig flink, men det må du spørre de andre om.

For jeg er kontrollfreak, veldig kontrollfreak, hvis jeg er til stede. Men nå har jeg endelig funnet en metode - for å delegere. Det er at jeg rett og slett må holde meg unna kontoret.

Det siste året før jeg oppnådde de 50 salongene var et jernår. Da måtte jeg kutte ut alt annet. Jobbet døgnet rundt, inklusive søndagene, for å komme i mål. Men vi nådde jo målet i løpet av 2000. Og i 2001 tok jeg et ute-til-lunsj-år. Jeg kaller det ute til lunsj, andre kaller det konsolideringsfasen.

Det vil altså si at jeg var litt mer borte fra kontoret, tok et par tre ferier jeg ikke hadde tatt. Et par tre ferier som jeg var skyldig familien.

Hun har en del å ta igjen der. For hun ble alenemor, fikk eldstedatteren med en barndomskjæreste da hun var 15 år. og alt hun har av utdanning er et år på handelsskolen i Bodø med rekordhøyt fravær. Men hun rakk altså å starte butikk, være økonomisekretær, kontorassistent, jobbet i inkasso og var budeie før hun ble ryddepike og fikk idéen til å starte Nikita.

Opprinnelig kommer hun fra Misvær, ei lita bygd litt sør for Bodø, innerst inne i en fjordarm. Der vokste hun opp i en familie med tre brødre, hvorav en dem jobber i Nikita. Det gjør også den eldste datteren hennes, nå 28, utdannet frisør og direktør for Nikita International. Og mannen hennes, som hun giftet seg med i 1984 - samme året som Nikita-kjeden ble startet. Han fikk en prøvetid på 10 år. Men henger fortsatt med - på overtid, både i ekteskapet og på jobben. Opplagt fordi han fortjener det. For i motsetning til kona er han utdannet frisør og har tatt tøffe tak i heimen. Særlig da de to yngste, nå på 15 og 19, var små.

Ordføreren i Misvær kan fortelle at Inger Ellen var 12 år gammel da hun sendte sin første søknad til kommunen om å få sette opp et grisehus. Og på sin egen bursdag solgte hun pølser til gjestene og lurte på om hun også skulle ta betalt for papptallerkenen.

- Jeg har nok alltid vært litt sånn organisatorisk, flirer hun.

- Kanskje jeg ikke har hatt så mange sperrer. Når du får en unge som femtenåring, og går gravid med magen oppunder haka som fjortenåring i ei lita bygd, da har du nesten vært igjennom det meste.

- Du ble vant til å sette nesen i sky og gå videre?

- Eller kanskje akseptere at sånn er det jo i verden.

- Fikk du mye dritt da?

- Nei, det vil jeg ikke si. Følte vel heller at bygda var en støtte. Og dritten har jeg jo fortrengt da. Så det vil jeg ikke si noe om. Men uansett er det jo en uvanlig situasjon, at en 14-åring er gravid.

- Var du aldri inne på abort?

- Nei, det var ikke aktuelt.

- Så alt var altså bare fryd og gammen, ikke traumatisk i det hele tatt?

Hun skrattler.

- Det har vel heller noe med at motgang gjør deg sterk. For det tror jeg ærlig og oppriktig. I utgangspunktet var jeg vel ei lita rølpejente med rødt hår og fregner. Og så var det vel en kombinasjon av at jeg flyttet veldig tidlig hjemmefra og ble tidlig selvstendig som gjorde at jeg tok en livsviktig avgjørelse for datteren min - om jeg skulle ta abort eller ikke - som min første store beslutning. Da blir jo de neste etter det rimelig små.

- Var du flyttet hjemmefra da du ble gravid?

- Ja, jeg bodde hos besteforeldrene mine da.

- Hvordan tok de det da?

- De bakket veldig opp. Besteforeldrene min var noen fantastiske mennesker. Bestefaren min drev gård, hadde vært ordfører for Senterpartiet og var postbestyrer. Både oldefaren og bestefaren min fikk forresten kongens fortjenstmedalje for lang og tro tjeneste i Posten.

Hun tar en liten pause.

- Men uansett vil jeg ikke appellere til unge jenter om å få barn så tidlig, for det er ikke normalt. Og i Misvær var det jo ingen jobb for en sekstenåring å få. Så jeg dro jo da til Bodø. Gikk først et år på handelsskolen, dro så hjem igjen og starta noe som het Misvær Barneklær & trikotasje. For det var barneklær som lå mitt hjerte nærmest akkurat da. Da fór jeg til Sjølyst med fly for første gang og tok ut varer, og den butikken dreiv jeg i et par år. Så blei jeg nå lei av det, dro inn til Bodø igjen og hadde flere jobber der.

- Hadde du datteren din med til Bodø?

- Ja, delvis.

- Hvordan ordnet du deg da? Var du en sånn Tårnfrid?

Hun blir ikke provosert. Hun ler.

- Nei da, jeg hadde jo dagmamma. Men jeg kjørte mye bil før jeg ble gammel nok til å få sertifikat.

Hun tar seg inn igjen:

- Nei da, det gikk greit det. Dette her med motgang og ansvar, jeg tror at hvis man skal være leder for mange mennesker, da går man inn i en jobb hvor man har et ansvar for å være entusiast. Det bærer jeg preg av. Hvis det kommer motbør, så ser jeg på det som innmari midlertidig. Hva er problemet, og få det nå løst! For det fine med problemer er jo å få dem løst.

Det er det samme hva man føler, om det er sorg eller smerte eller glede, bare man føler noe. For et likegyldighet, middelmådig A 4-liv vil være et liv som jeg ikke greier å leve. Min plikt og min jobb er å sørge for at jeg sjøl er motivert fordi jeg skal på jobben og lede en masse andre. Da kan jeg ikke sitte der og...

-...sutre?

- Ja. Sutre. Det blir for mye sutring.

- Det har du sagt en gang om kvinnelige ledere...

- Nei, ikke nødvendigvis...Sutreklubben Svanhild, det er en annen historie...

- Fortell, fortell!

- Ja, men først må jeg avslutte dette med ledelse. For hvis jeg var en person som knakk sammen, så kunne jeg ikke være leder for noen. Det er jo så populært å gå rundt og møte alle de her lettveggan...

- Lettveggene?

Hun skratter.

- Ja, jeg lurer alltid på hvem det er som setter opp alle disse lettveggan. Det heter å møte veggen, ikke sant. Og da spør jo jeg om hvem som setter opp alle disse veggene.

- Så utbrenthet er det altså ikke plass til i Nikita?

- Jo , men det er jo igjen mitt ansvar. Klart. Og av og til ser man ikke det som leder. Men la det nå bare komme, det er en overgang. Jeg går ikke rundt og bekymrer meg, jeg tar bruene når de kommer.

- Og Sutreklubben Svanhild?

- Ja. I Sutreklubben Svanhild er det gratis medlemskap. Der kan kvinner melde seg inn, og så kan de sitte en gang i måneden - noen gjør det også to ganger i måneden - å sutre og syte om alt som er leit og galt. Det eneste det koster dem er ekteskapet, ungene, helsa og ikke minst - livet generelt. Så det kan bli en dyr...

- Har du vært i syklubb noen gang?

Hun spruter ut i latter igjen, og fanden lyser i blikket.

- Nå er vel ikke alle syklubber like jævlige, men - ja, jeg var i en. Som ble oppløst etter andre møtet. Og jeg er bra sikker på at jeg bidro veldig sterkt til det. Poenget er at vi kommer ingen vei med sutring.

Jeg tror, når det gjelder dette med kvinner og kvinnelige ledere, at vi er ved et skifte. Kvinnelige ledere kommer, mange kvinner er både tøffe og dyktige nok. Men jeg tror ikke på rene kvinnegrupper.

- Du har jo sagt til en avis at kvinnelige ledere er for omsorgsfulle, for sytete og lite tøffe. Og at kvinner som vil får det til.

- Nei, det har jeg aldri sagt. For der står det jo at kvinnelige ledere er det. Kvinnelige ledere er verken sytete eller lite tøffe, for de er jo blitt ledere.

- Og samtlige ledere i Nikita er kvinner?

- Ja, men nå har vi fått en mann, hurra!

- Er han kvotert inn?

- Nei, han er ikke kvotert. Men kanskje det er det vi må begynne med.

- Hvordan kom du på det geniale å støtte barnehjemmet i Litauen da? Var det for å vise at Nikita ikke bare er hår og rød trut.

- Det var nå heller en tilfeldighet. I 1994 var noen herfra som skulle bortover til Litauen. De spurte om vi hadde noen sjampoflasker de kunne få med.

Det fikk de. Og så kom de tilbake med bilder, og da ble vi jo både rørt og opprørt. For barna hadde jo gjemt sjampoflasken under hodeputa, som om det var en teddybjørn de hadde fått.

Da tenkte vi at her må vi gjøre noe mer. Så dro vi bortover dit da, dattera mi og jeg. Prøvde å finne ut av dette. Og vi fant jo ut av ganske mye. Begynte å organisere, selvfølgelig, og ble der i en uke.

Hun ler litt igjen.

- Kalte inn ordfører og folk fra forretningslivet der borte, for å se om noen som kunne bidra. Siden har ordføreren vært her i Bodø på besøk, barnevernet der har vært her, og barnevernet her har vært der. For de hadde jo ikke et eneste fosterhjem. Bare disse svære institusjonene i hver eneste by. Nå har de fått utbygd en kjempebra fosterhjemsordning, og barnehjemmet er utvidet fra 32 til 65 barn.

Og når vi først har vært der og blitt kjent med ungene, går det jo ikke an å si at i år har vi ikke tid. Derfor er vi der borte hvert år i mai, og da har jeg alltid med en fra bedriften.

- Og dere har vært med på finansieringen siden 1994?

- Ja, vi har pusset opp, sendt ladninger med klær og leker og...det er noen helt skjønne unger.

- Foreldreløse?

- Ja, mange av dem. Andre har foreldre som har mistet retten til å ha barn, på grunn av mishandling og greier. Nå har vi ansatt psykolog, for de har jo mye de trenger å snakke om. Og vi har to leiligheter med tenåringer som ellers ville gått på gata, med en 40-50 år gammel dame som passer dem. Det har vært veldig vellykket. Så vi prøver ikke å bare gi dem mat og klær, men også peile dem inn på hva som skal skje videre, gjøre dem i stand til å skaffe seg et yrke og en fremtid.

- Hvor gamle er de?

- Fra en måned til 18 år. Og i den andre enden av barnehjemmet bor det 26 gamle mennesker. I den ene enden bor barn som er forlatt av sine foreldre, og i andre enden foreldre som er forlatt av sine barn.

Så der føler jeg jo at jeg kunne gjort mye mer enn jeg gjør, har konstant dårlig samvittighet.

- Ungene har vært på besøk på Bertnes også?

- Ja, 31 unger har vært her. Og det kommer ny ladning i sommer.

- Hva gjør dere da?

- Da har vi det artig. Finner vi på en masse aktiviteter. Drar opp på fjellet, ut i båt, alt mulig...

Men jeg var veldig usikker første gangen. Om det var riktig å la dem ha det så bra i ei uke og så sende dem tilbake. Den første gruppen som kom var mellom 10 til 17 år. Men først satte vi oss ned med dem og spurte. Og de var helt klare på at dette hadde de lyst til, selv om det kunne bli tungt å dra tilbake.

- Spurte dere lederne?

- Nei, ungene sjøl bestemte. Og det er ungene sjøl som velger hvem som skal få lov til å reise. De har et premierings-system hvor de velger ut hvem som har gjort seg fortjent til det.

Og for min egen del, så er jeg nødt til å reise bort dit en gang i året. For jeg får så mye igjen at jeg aldri kan klare å gi dem det de gir meg tilbake. Jeg får nytt perspektiv, en skikkelig reality-check. Det syns jeg også er viktig i den bransjen som vi jobber i, forfengelighetens bransje. At også medarbeiderne mine er med på å se og gi bidrag til dem som ikke har det så bra som oss.

- Påfallende mange kvinnelige toppledere hopper av til humanitære organisasjoner for å bruke ledererfaringen til å hjelpe andre. 3,5 millioner kroner er jo ikke verdens største overskudd i Nikita-gruppen, likevel insisterer du på å sette penger av til dette.

- Ja, men jeg tror jo at dette også gjelder menn. Mulig de gjør det mer i det skjulte. Men kanskje det er noe i dette at vi kvinner tradisjonelt er mer trent på omsorg?

Bestemora mi, hun sa alltid at det å glede en annen, det er den eneste glede. Og ingenting gjør meg så glad som at jeg kan glede de ungene i Litauen. Denne spontane, ekte gleden som alle unger har...

- Men det er vel skikkelig jentete, å ha dårlig samvittighet.

- Ja. Men det er fordi jeg ser at jeg kunne gjort så mye mer. Hadde jeg hatt muligheten, så skulle jeg ha flyttet dit. For å få ryddet opp litt.

- Nikita da? Hadde du forresten problemet med første lånet?

- Det vil det vel alltid være problemer med. Og det andre, og det tredje, og fjerde. Men jobben min er jo å løse de problemene som dukker opp.

- Ja, særlig sytete er du ikke.

- Vi lar det vel egentlig gå sport i det. Hvis noen sier at noe ikke er mulig, er det som å trykke på en knapp. Da skal jeg iallfall ha det gjennomført. Jeg liker å spekulere til jeg finner løsninger. Og så gir jeg meg ikke. Prøver en, to, tre ganger, har evnen til å henge litt på.

- Har du tatt svangerskapspermisjon noen gang?

- Nei.

- Ha, Tårnfrid! Der har jeg deg.

- Ja, jeg trur nok ikke at jeg har vært noen spesielt god mor. Det må jeg virkelig si. Har prøvd å ta litt igjen nå da, dette året jeg var ute til lunsj. Det kan selvfølgelig være i seneste laget. Der er jeg litt misunnelig på venninna mi Tove, som har vært hjemme med fem sønner og virkelig har fulgt dem opp. Hun valgte det.

For jeg ser jo det, jo eldre jeg blir, at jeg gjerne skulle skrudd klokka tilbake akkurat på det. For det er det jeg er mest stolt av, at jeg har fått de tre barna.

- Kanskje det hadde vært en svøpe for dem, å ha deg, med ditt aktivitetsnivå og kontrollfreakete tendenser styrende rundt hele tiden.

- Det kan godt være. Men det hjelper ikke på min dårlige samvittighet.

Vi har heldigvis et nært og godt forhold. Men det har ikke latt seg kombinere. Det har gått på hushjelper og praktikanter og en mann som har vært villig til å påta seg rollebytte. Det er baksiden av medaljen. Og der ligger vel årsaken til at en del kvinner ikke er villige til å ta på seg lederrollen.

Det er klart når man glemmer en bursdag, da er det rått parti altså.

- Og det har hendt.

- Ja, det har hendt. Men så glemte hun av en morsdag i ettertid, så vi begynner vel å bli breakeven. Man får vel igjen det man gir.

Jeg kunne ikke engang ha ungene i barnehage, fordi jeg aldri greide å levere dem i rett tid. Dessuten manglet de alltid en vott eller to. Og når jeg kom og skulle hente dem, så var barnehagen stengt, tanta var gått, og det hang lapp om at jeg kunne hente dem der og der.

Inger Ellen Nicolaisen har omsider fått tunga på gli, er så livredd for å virke sytete at det tipper motsatt vei. Trøste- og bæreleken vil hun definitivt ikke være med på. Greit nok.

- Men hvis jeg skal si noe om Janteloven, så ser jeg den når den kommer, i form av uttalelser eller handling. Da smeller jeg opp en murvegg, og sånn er det. For jeg forakter fullstendig alt dens vesen, hos meg får den ingen gjenklang. For sånne ting må man ta avstand fra hvis man skal utrette noe her i livet.

Jeg ble tidlig oppmerksom på at det var noe jeg måtte beskytte meg mot, ville ikke høre om det en gang. Sånn sett kan du si at jeg lever i et lite vakuum for meg selv, og det fungerer utmerket.

Janteloven er en menneskelig svakhet som bare er der, og det må jeg bare akseptere. Det er en mekanisme som folk som utøver den ikke kan noe for. Men vi jobber masse med det i Nikita, å bli kvitt disse søppeltankene - misunnelse, mistenksomhet, hat og hevn og sjalusi. Det er søppeltanker som vi alle bruker masse energi på, og vi har bare 24 timer i døgnet. Hvorfor er det da sånt at noen får gjort masse og andre lite, det tror jeg har med hvordan man bruker den energien.

Jeg valgte å kutte ut de tankene: at jeg ikke fikk det til, at jeg gidder ikke, kan ikke og alt det derre der. For det hadde jeg ikke tid til.

Så det er jeg blitt veldig bevisst på: kutt det ut, finn på noe annet.

- Blir du aldri såret?

- Jo, men for det første hører jeg lite av det, fordi jeg lever i det vakuumet mitt. Klart jeg blir såra, men da går jeg tilbake og spør - er det noe i den kritikken da? Det kan det jo være. Men så får jeg vel rette på det da.

Når jeg har møter med lederne mine, ber jeg dem komme både med det som er positivt og negativt. Og jeg hører alltid mest etter det negative, for det kan vi jo gjøre noe med. Jeg oppfordrer dem alltid til å si fra, for jeg kan ikke gjøre noe med det jeg ikke vet noe om.

Jeg lever etter prøve-og-feile metoden. Det har den fordelen at har jeg først tryna en gang, så kjenner jeg det såpass at jeg ikke ønsker å gjøre samme feilen flere ganger.

Meget lærerikt!

- Og når du har nådd målet og har 500 Nikita-salonger?

- Da er jeg klar for «peace in mind»-markedet. Og en vakker dag skal jeg debutere på saksofon med «Somewhere, over the Rainbow».