Portrettet: Hard i taklingene

I resepsjonen på SAS-hotellet i Oslo myldrer de norske landslagsspillerne, med en lut og slentrende Tore André Flo ragende over alle andre. Det er seriestart, lønnsoppgjør og kvelden før jubileumskampen mellom Norge og Sverige. Mini Jakobsen sitter der, i ivrig prat med en skjegget og striglet fotballagent. Og inn fra sidelinjen haster NISO-leder Morgan Andersen, han skal ha møte med landslagsspillerne. Dessuten har han besøk fra spillerforeningene i Sverige, Danmark og Finland, som forresten også skal bemøtes og i tillegg er hans gjester på kampen. Og helst skal han rekke en middag, et intervju og et par møter til før han drar hjemom Fredrikstad for å sove noen timer. Så er det nye møter og kamp i Oslo, mobilen piper hele tiden, folk hilser og vil prate, det går i hundre...

Vel tilbake i Fredrikstad en landskamp og to kvelder senere skriver han sin faste spalte til medlemmene over Internett. Og raser over Fredriksstad Blad som har brettet ut tragedien om 11-åringen som fikk sprengt bort nesten hele ansiktet sitt med en fenghette. 11-åringen spiller ishockey på samme lag som sønnen hans, og Morgan Andersen er guttenes trener.

Men Morgan Andersen er mer. Han er også den fagforbundslederen som garantert vil møte høyest ramaskrik fra det norske folk hvis han ypper til streik under vårens oppgjør. For denne mannen har kapret multimillionærene Ole Gunnar Solskjær, John Carew, Henning Berg og Steffen Iversen til sin medlemsstall, og attpåtil organisert dem i arbeiderbastionen LO. Hvis klubblederne ikke oppfører seg skikkelig, kan han - om nødvendig - be landets best betalte elitespillere sette seg ned på banen i pur solidaritet med en 4. divisjonsspiller fra Ytre Arna.

Han har ertet på seg idrettsforbundet, fotballforbundet, klubbledere og investorer. Er stemplet useriøs, bøllete og beskyldt for oppvigleri, blir kritisert for å starte en spillerforening for dem som allerede har mer enn nok, for å kjøre et altfor tøft løp mot klubber i pengetrøbbel, og beskyldt for å blande egne roller som fagforbundsleder og forretningsdrivende.

Nils Arne Eggen, for eksempel, serverte følgende kraftsalve:

«Nå må han Morgan Andersen, eller hva han nå heter, prøve å holde smella litt. Han er jo omtrent asfaltert fra kragebenet og helt opp!»

Tidligere stjernespiller på ishockeylandslaget Morgan Andersen - for øvrig også kjent for sine verbale straffespark - har med andre ord virket som en ildrød klut i diverse idrettskretser. Fortrinnsvis blant lederne. Det hjelper bare så lite.

For sakte, men sikkert har han fått organisasjonen på plass og skaffet seg respekt i styrene, forbundene og blant investorene. Og ikke minst hos idrettsutøverne. Særlig har han vært viktig for de unge.

Trass i skrik og skrål, 900 tvistesaker og diverse omganger i rettsvesenet, er NISO (Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon) endelig akseptert som idrettsutøvernes arbeidstakerorganisasjon.

Foran årets sesong er avtalen med landslaget på plass, en markedsrettet avtale om markedsrettigheter og bonus. Den går ikke på lønn. Det meste av forhandlingene med NFF på vegne av landslaget blir først og fremst om hvilke forhold som skal ligge til grunn for et eventuelt EM-sluttspill i 2004.

Tariffavtalene med fotballklubbene i 1. divisjon og tippeligaen, på vegne av 500 aktive fotballspillere, er sagt opp og skal reforhandles i løpet av våren. I tillegg har NISO lagt frem krav om tariffavtaler på vegne av rundt 350 medlemmer i håndball og ishockey.

Og medlemstallet øker. Det samme gjør samarbeidet med de internasjonale spillerorganisasjonene. I forrige uke ble rettighetene til et intranettbasert kommunikasjonssystem mellom alle spilleforeninger i verden godkjent. Avtalen gjelder 26 land. Andersen - som selv administrerer systemet, reiser for tiden rundt og driver opplæring, markedsføring og informasjon, og er i full gang med å bygge internettportaler for spillerne.

Morgan Andersen er nemlig også visepresident i den internasjonale spillerforeningen FIFPro, som er offisiell forhandlingsmotpart til FIFA, med mellom 40 og 50 000 profesjonelle fotballspillere i verden bak seg.

UEFA har foreløpig nektet å forhandle. Men NISO og FIFPro har bestemt at når klubbene nå først er i full gang med å spille på markedskreftenes og næringslivets premisser, så får de for f... også oppføre seg som arbeidsgivere, med det ansvar og forpliktelser det medfører.

- Du er med andre ord helt enig med Ola Mæle i at idretten bør organiseres på samme måte som næringslivet?

- Ja visst, alle profesjonelle klubber burde vært organisert som en bedrift. Uten tvil. For i dag er jo alt et eneste stort sammensurium.

En bedriftsleder kan jo ikke bare si ha det og gå hvis han kjører bedriften uti grøfta. Han blir strafferettslig ansvarlig.

Det ligger den store forskjellen. Derfor mener jeg jo at den frivillige barne- og breddeidretten må skilles fra den profesjonelle, for du kan ikke kreve av mennesker som gjør dette på fritiden også skal være arbeidsgivere. Mange er det jo i dag, uten at de forstår konsekvensene. Men jeg er altså opptatt av at der det finnes lønnede arbeidstakere, må det også finnes ledere med arbeidsgiveransvar. Det er også grunnen til at jeg jobber med dette. Og har valgt side, med all den - skal vi si - dritten det medfører.

NISO ble opprettet 1. april 1995. Men det var i 1991, da Morgan Andersen kom hjem igjen til Norge etter fem år som profesjonell ishockeyspiller i Sverige, at det hele startet. Han kom fra ordnede forhold i nabolandet, der man automatisk ble medlem av en spillerforening når man var tilsluttet en profesjonell klubb, og begge parter hadde et regelverk å holde seg til.

Her hjemme var tilstandene annerledes. Vålerenga og Brann var også den gangen nærmest konkurs. Og mangelen på regelverk gjorde at man kunne sparke en fotballspiller, ta fra ham hele lønna og likevel ta betalt for ham hvis han gikk over i en annen klubb.

- Eksempel?

- Ja, Trond Erik Soltvedt som ble sparka i Brann. Han ville gå til Rosenborg, og Rosenborg måtte betale overgangssummen til Brann. Det er et godt eksempel på hvordan systemet var før vi starta opp.

Og i ishockey, der Furuset hadde skrevet kontrakter med de beste spillerne i Norge, oppfylte ikke en eneste kontrakt. Uten at forbundet eller noen andre grep inn en eneste gang, og uten at spillerne kunne få behandlet sakene sine i rettssystemet.

Spillerne hadde tegnet kontrakter om en bra årslønn. Men da sesongen begynte, fikk de plutselig vite at - sorry - vi har ikke fått tak i hovedsponsor likevel, dere kan dessverre ikke få pengene deres.

Man hadde heller ingen rett til å bryte kontrakten. Altså hadde man ikke noe valg: ville man spille ishockey, så måtte man spille i den klubben ut sesongen, uten lønn eller rettigheter. I tillegg kunne Furuset nekte spillerne å gå fordi de ville ha overgangspengene når sesongen var ferdig.

Sånn var systemet, det var også bakgrunnen for at vi starta opp, sier Morgan Andersen kaldt og sindig. Så fyrer han opp:

- Jeg blir kvalm av hvordan idretten er bygd opp. Det er et system hvor eneveldige ledere har bestemt og styrt alt i over hundre år. Der de også, den dag i dag, styrer media. Det ser vi jo eksempler på hver søndag på NRK.

- Hva mener du?

- At ridderne av det runde bord har laget et sett med regler som de har fått lov til å styre etter i årtier, og dermed har klart å skape et jernteppe der folk ikke har innsikt. Derfor har de også tjent på det såkalte utvidete kulturbegrepet, der politikerne gjør ensidige vedtak ut fra hva Norges Idrettsforbund sier, uten å stille spørsmål. For de tar det som en selvfølge at forbundet representerer hele idretts-Norge, mens faktum er at det bare representerer en minoritet.

De legger frem kjappe saker til vedtak på Tinget, der Ting-delegatene får liten kunnskap om hva de faktisk vedtar. Og da blir det en liten klubb som styrer norsk idrett. En liten gutte- eller jenteklubb. Noe jeg mener norsk idrett taper enormt på fordi de ikke tilpasser seg forandringene før de blir tvunget til det.

- Snakker du her om en slags nikkersadel, som lederne i skiforbundet ble kalt før i tiden.

- Ja. Den finnes jo i dag også, den.

- Hva mener du med at idrettsforbundene eier mediene?

- At mediene ikke vet bedre. Fordi de er vant til å motta ensidig informasjon fra idrettsforbundet gjennom 100 år. De frivillige oppi dette - alle de som representerer småklubber og lag og bare har fått 3,2 prosent av midlene, de blir aldri hørt. Altså - mediene vet ikke hva som skjer i de innerste gemakker. De bryr seg heller ikke, fordi de får sitt stoffet derfra og stadig blir invitert med i ulike fora hvor de ønsker å være.

- Du påstår altså at det er en slags Gutteklubben Grei som styrer idretten?

- Ja, hadde det ikke vært for det, så hadde jeg ikke orka å jobbe med dette. Men Gutteklubben Grei tar iallfall ansvar. Hadde idretten vært like etablert og rettferdig organisert som norsk arbeidsliv, og hvis idrettsutøvere hadde hatt de samme rettighetene og samme aksept i samfunnet som arbeidstakere for øvrig, da hadde jeg ikke hatt noen jobb. Da hadde jeg heller ikke hatt noen å jobbe for. Det er jo blant annet det lukkede systemet i idretten som gjør at vi må lage våre egne mediekanaler, for å informere våre egne medlemmer og forsøke å fortelle allmennheten om hva som egentlig foregår.

Og det er jo ganske fantastisk - det vi er i ferd med å få til nå. Vi får testet ut systemet og vi blir satt under kritisk søkelys, og det er jo positivt. For det lærer vi jo også en masse av.

- Men alle er jo på jakt etter idrettsutøvernes penger. Fagforeningene, fotballagentene, finanshaiene, Murdoch og Røkke kjøper seg engelske fotballag. Og det er jo blitt svært attraktivt for rike investorer å kjøpe seg inn i idretten. Er det greit?

- Nei, selvsagt ikke. Men det har jeg iallfall lært meg av dette livet her, at forretning er forretning og det gode er det gode. At det går an å blande, ser jeg også.

- Og Fredriksen og Spetalen i Vålerenga?

- De blir positiv synlige i et ellers grått forretningsliv hvor de ofte blir utsatt for mye kritikk.

Vi er jo det eneste landet i verden hvor politikerne sier at idretten er det utvidete kulturbegrep, men ikke tar ansvaret for det. Vi er altså en forgrening av samfunnet for øvrig, men vi legger nesten ikke penger i det. Det er kun kommuner som legger penger i idretten, og de har ikke penger nok. Da blir det sånn at de overlater finansieringen til næringslivet.

Det er jo et valg norske politikere har tatt, at idretten skal styre seg sjøl. Og vi lar de gutta som har penger betale. Og foreldrene, selvfølgelig, for de frivillige betaler mer enn investorene, det er viktig å få frem. Mye mer. Frivillige sponser norsk idrett med ca. 7 milliarder kroner i året og er den største sponsoren i norsk idrett, men ikke på profesjonelt plan.

Så det er altså markedsmekanismen som virker. Jeg tror mye av grunnen til at Kjell Inge Røkke er så populær i Norge nå er det engasjementet han legger i Molde, at han faktisk mener noe og engasjerer seg i idretten. At han sitter på tribunen uten dress osv., jeg tror den verdien det har for han, ikke kan regnes i kroner og øre.

Det var ikke mye som skulle til for at Røkke gikk fra å være Norges mest utskjelte mann til å bli en av Norges mest populære. Jeg tror det har mye med idretten å gjøre. Det samme gjelder John Fredriksen.

Spetalen er et godt eksempel på en som var inne og var superpopulær og hadde god nytte av det. Men da han ble skjelt ut og fikk negativ publisitet, da dro han seg ut. Da gad han ikke mer.

- Men Morgan Andersen, det er da temmelig skrudd å organisere fotballstjerner som tjener 10 - 20 millioner kroner i LO!

- Nei. Det er nettopp det som er så fantastisk. Og her har kanskje LO noe å lære av oss. Hvor verkstedarbeidere, studenter og direktører jobber sammen for å vinne kampen, til forskjellig betaling. For vi aksepterer forskjeller og forstår de rike spillerne også. Det er de som finansierer NISO og gjør at vi kan bruke det meste av ressursene våre på å hjelpe dem som har liten eller ingen lønn.

- Gjør de det da?

- Ja da. De stiller opp. De betaler høyere kontingent. Og de største og mest kjente stjernespillerne har stilt opp helt fra begynnelsen av.

- Men hvorfor absolutt LO?

- Vi fikk jo litt kjeft for det da, i begynnelsen. Og Arne Myrvold, som da var idrettspresident, sa ganske klart ifra at han ikke ville ha noe med oss å gjøre fordi vi ikke var forankra i NIFs system.

Men som vi sa: det er jo nettopp det vi ikke kan være. Og skal du skape en sterk fagforening i Norge, da må du gå til LO. For de har ressurser, forsikringsordninger og juridisk hjelp.

- Du mener altså at hvis dere hadde vært innenfor NIF-systemet, så hadde bukken passet havresekken?

- Ja, helt klart. Da kunne de jo ha sikra seg at ikke vi kunne forandre noe av lovverket. Og nødvendigheten av det har jo siden vist seg å være riktig.

Faren var selvfølgelig at mange trodde at hvis du melder deg inn i LO, så har det noe med politikk å gjøre. Det har vi vært opptatt av ikke å få.

Ingen av medlemmene våre ser på oss som partiavhengige. Og ingen av medlemmene ser på oss som noe annet enn en fagforening for idrettsutøvere som aksepterer lønnsforskjeller og jobber for medlemmer på grasrota.

- Organisasjonsprosent?

- Den er høy. Hvis du ser på fotballen og tippeligaen, så ligger vi på 85 prosent. Det syns jeg er ganske bra.

- Det der bråket mellom fotballforbundet, Flo og Solskjær når de snakker om NISO. Hva gikk det på?

- Det var markedsavtalen. Den gjaldt flere av landslagsspillerne, og etter hvert stilte jo hele laget seg bak det unisone krav om rettighetene til eget navn, bilde og signatur. Pengene var ikke tema for utenlandsproffene i den saken der. Temaet var det foreningsrettslige her i Norge. Fotballforbundet og de andre forbundene er veldig opptatt av at når du melder deg inn i en idrettsforening i Norge, så eier på en måte foreningen alt. Du eier ikke deg sjøl, du eier ikke ditt navn, bilde og signatur. Det fotballforbundet og de andre særforbundene tok for gitt var at de eide navnene til alle spillere og kunne bruke det som de ville.

- Det der minner jo om hallikvirksomhet.

- Ja. Og vi sa at spillerne eier sitt navn, bilde og signatur, for det er de født med. Du - som forbund - får lov å låne bildet fordi du må ha inntekter til å drive norsk fotball, men du eier det ikke. Du får bare låne det i den perioden du har avtale med de sponsorer du viser oss. Men utafor landslaget, og på min egen fritid, da eier jeg det bildet. Det var avtalen. At retten til å eie seg sjøl ligger hos spillerne, som den gjør hos alle andre mennesker i Norge.

Fotballforbundet mente at de ikke trengte å spørre fordi de eide spillerne worldwide, det sier vi selvfølgelig nei til. Samtidig ser vi selvsagt at fotballforbundet må ha inntekter for å drive sin virksomhet til gode for barn og unge osv. Den rokka ikke vi med.

- Men ærlig talt, jeg blir ganske forbannet jeg over at idretten dyrker frem unge gutter og jenter som søkkrike primadonnaer på et tidspunkt i livet hvor de færreste tåler det.

- Jeg er enig i det. Det er derfor det er så åpenbart behov for opplæring. For vi har medlemmer helt nede i 16 år. Og skolering er kanskje det vi bruker mest tid på, å forklare at ting kanskje ikke er så enkle som de har forespeilt seg, og hvilke forpliktelser og rettigheter de har i forhold til avtalene de inngår.

- Norske meglerne sier, hver gang de blir skjelt ut for å ha altfor høy lønn, at eneste gruppe i landet som har lov å ha høy lønn, det er idrettsutøverne. Det har de jo helt rett i. Hvordan kan du da forsvare at de skal ha enda høyere lønn?

- De aller fleste spillere har ikke høy lønn. TV 2 kreerte jo hva de kalte en gjennomsnittlønn på 700 000 kroner. Da tok man med alt og alle, også såkalt sign-on-fee, som da er en bonus. Når du regner lønnsoppgjør i Norge, da regner du grunnlønn. Altså - hvis du tar med Rimi-Hagen, Røkke og alle fallskjermene til Almskog og de andre næringslivlederne, da vil jo også gjennomsnittslønna til nordmenn ligge på 1,5 til 2 millioner kroner. Skal vi regne sånn, så tjener jo idrettsutøverne halvparten av hva en vanlig nordmann gjør. Av våre medlemmer tjener 150 over 500 000 kroner i året. Så har vi over 500 medlemmer som tjener under 250 000 kroner, resten tjener fra 250 000 til 500 000 kroner i året.

Noen tjener veldig bra, men selv ikke direktører blir skjelt ut av norske media for å være grådige. De som er blitt skjelt ut er styrene som har gitt dem den lønna. I idretten skjelles utøverne ut. Fordi lederne - sett ut fra manglende samfunnsøkonomiske analyser - ikke har vurdert tilbud og etterspørsel, daglig drift og hva de kan tjene på salg av spillere riktig. Og så skriker man etterpå opp over at spilleren har for høy lønn og at man ikke får solgt for de millionene man hadde budsjettert med.

Tilbud og etterspørsel og budsjettdisiplin er altså samfunnsøkonomiske prinsipper som alle andre kan noe om, bortsett fra idrettsledere.

- Hva med solidariteten til arbeidsgiver og klubbene som er i ferd med å gå konkurs?

- Der har jo vi og våre medlemmer stadig reddet klubbene. Verken FK Haugesund eller Start hadde levd i dag hvis det ikke var for spilleres velvilje og forståelse fra fagforeningen om at det var viktig å beholde klubben som bedrift i nærmiljøet.

- Hva vil det si? At de sa fra seg lønn?

- Ja, i de to klubbene har spillere til sammen sagt fra seg lønn for 11 millioner kroner.

- Du var jo proffspiller og idrettsstjerne - hvordan føltes det egentlig?

Heisan! Der kom det salige smilet frem og tunga er på gli...’

- Du snakket om dette med primadonnanykker og dette med puter under armene. Jo da, vi hadde jo materialforvaltere blant annet, som la alt til rette for deg. Da du kom på trening var tøyet ditt vaska, skøytene dine var slipt, utstyret ditt hengt opp, kaka sto gjerne på bordet og kaffen var varm, slik at du bare kunne sette deg ned og prate med gutta i garderoben. Det var jo et privilegium som jeg savner.

Det å sitte der og ljuge sammen med gutta i garderoben, det er det jeg savner mest. Kanskje mer enn selve spillet. Den der vonde lukta i garderoben hvor alle gutta var samlet og alt var lagt til rette for deg. Det var en utrolig deilig del av livet. Og når du hadde dusja så kasta du håndkleet i en vaskekurv, og så kasta du klærne dine oppi der, og så visste du at nå hadde du gjort jobben din og alt annet var ordna opp i når du kom dagen etter.

- Og sånn er det ikke hjemme?

- Nei, sånn var det ikke hjemme da jeg var alene heller, men det er der du blir bortskjemt. Og så blir du selvfølgelig haussa opp noe helt sinnssykt i lokalmiljøet hvis det går bra. Mens hvis det går dårlig, så er du heller ikke verdt noe. Som du sier - du er stor stjerne og idrettshelt når det går bra, og tilsvarende hatet når det går dårlig en stund. Du blir alltid målt.

Men jeg har vel aldri hatt det så godt som da jeg var idrettsutøver. Selv om jeg ikke tjente noe særlig med penger som ishockeyspiller, aldri mer enn 167 000 kroner i året. Og enda jeg var proff og trente like mye som fotballgutta gjør nå - kanskje mer, og hadde jobb ved siden av. Og vi stort sett fikk kjeft som hockeyspillere, det var ikke akkurat noe status. Det var heller sånn at når du kom hjem fra VM eller en OL-turnering så gjemte du deg oftere bak hushjørnene enn å gå med heva hode, fordi mediene alltid hadde så store forventninger til oss. Og hvis du ikke slåss blant de beste da, så var du ingenting verdt. Og når du bor i et lite land som Norge, så er det lett å påvirke folk. Og media bestemmer jo veldig mye og kan presse folk til å gjøre omtrent hva som helst.

- Det er jo som i næringslivet det, at du kommer oftere på trykk når du gjør det dårlig.

- Ja, og du ble ofte offentlig bedømt av folk som ikke kunne jobben sin, som tok dette her litt sånn halvveis og på sparket. Hvis du ikke har vært borti ishockey eller er kjent med reglene, så vet du ikke hva som skal til. Samtidig var det et lite miljø, og vi ble ofte bedømt av mennesker som mer eller mindre hadde hatt dårlige opplevelser fra sin egen hverdag som ishockeyspillere, og gjerne ville ta igjen på trykk.

- Ishockeyspillere blir jo sett på som ganske bøllete?

- Her i landet kanskje, men i våre naboland er ishockey veldig stort. Mens vi nordmenn er litt for fine for ishockey og boksing. Men det får på en måte være en annen diskusjon, for da er du også inne på den idrettspolitiske diskusjonen i Norge.

- Og nå når du er pamp, hvorfor bor du ikke i Oslo? Alle pamper bor jo i Oslo?

- Jeg vil ikke bo i Oslo, syns ikke Oslo er noen bra by. Jeg er født i Oslo, bodde der til jeg var seks år før vi flyttet til Fredrikstad. Nå er jeg er så heldig å få reise ganske mye rundt i verden, og syns at Oslo er en dårlig konstruert by, både å bo og løse problemer i.

Det kommer av at vi nordmenn ikke klarer å samarbeide. Vi har masse penger, men også et enormt pengesluk fordi alle er seg sjøl nærmest. Når vi er misfornøyde, så kan vi bare gå ut i skauen og furte litt, og så kan vi gå tilbake. Det har du ikke muligheten til hvis du bor i Madrid. Der har du bare asfalten, da må du lære å integrere deg i samfunnet. Du må bidra, ikke melde deg ut, slik som vi nordmenn er så flinke til.

- Er din egentlige ambisjon å starte en folkebevegelse?

- Nei, ikke folkebevegelse, men NISO og FIFpros mål er jo det å sette søkelyset på hvor viktige idrettsutøverne er. Da går det på alt fra opplæring til hvilket ansvar idrettsledere, som setter målet for utøverne, har.

Det finnes jo ting som er viktigere enn idrett, det ville jo vært mye mer nobelt og «riktig» av meg å jobbe for gatebarna i Romania, men jeg er likevel av den oppfatning at idretten betyr så mye også for de svake i samfunnet, at vi jobber hardt for at våre medlemmer også påvirker den delen av samfunnet og få synliggjort en del ting som skjer i Norge og verden. For idrettsutøvere har en enorm makt hvis de bruker den riktig.

Du ser jo at fotball, for eksempel, holder liv i et helt samfunn. Hva hadde Brasil, hele Sør-Amerika og England vært uten fotball?

Uten fotballen hadde ikke folk levd. Idretten er for mange viktigere enn religion. Og dessverre er jo det et faktum at en arbeidsløs befolkning, som halvparten av England har vært, hadde vært kaos uten fotballen. Nå har folk en drøm, de er med på et eventyr. Når spillerne viser gode holdninger, forteller ungene at det er viktig å gå på skoler osv., så gjør ungene også det...

Å hallo! Morgan Andersen har fått vann på mølla og er i full gang med misjoneringen igjen. Kanskje han sikter mot Omdals plass i UEFA?

Navn: Morgan Andersen

Alder: 36

Statsborgerskap: Norsk.

Stilling: Forbundsleder i NISO - Norske Idrettsutøveres Sentralforbund - som har ca. 4 millioner kroner i omsetning og bortimot 900 medlemmer.
Visepresident i den internasjonale spillerforeningen FIFPro. Adm. dir. i FIFProNet AS. Daglig leder i NISO Økonomi AS.

Kontor og bolig: Fredrikstad

Sivilstand: Gift, kone og to barn

Ligningsinntekt: kr 953.600

Ligningsformue: 0

Utdannelse og bakgrunn: Ex. artium, studier i bedriftsøkonomi, EDB og matematikk.

Aktiv ishockeyspiller med 3 OL- og 5 VM-deltakelser, 44 senior-landskamper, 49 junior-landskamper, 2 NM-gull senior, 4 NM-gull junior.
Jobbet som autocadtegner i Sverige. Ansatt i Oppland Idrettskrets i 2 år. Daglig leder Mental Barnehjelp i Hedmark-Oppland 1 år. Startet NISO hjemme i stua i 1995, har i dag ca. 900 medlemmer innen fotball, håndball, ishockey og friidrett.

Forøvrig: Elsket og hatet, intens, målrettet, temperamentsfull, noen ganger bøllete, andre ganger smidig, idealistisk, sterk rettferdighetssans, sosialt engasjert, er sammen med resten av familien støttekontakt for en liten gutt, drømmer om å skrive bok, hører på Bob Dylan, Bruce Springsteen, Ulf Lundell, Tracy Chapman og Henning Kvitnes. Elsker kaféliv og sosialt samvær. Samler på kaffemaskiner. Kjører rundt i Volvo V 70, og det går ekstra fort i svingene.