Portrettet: From Russia with love

Karl Marx la all makt til kapitalen. Alvin Toffler la all makt til informasjonen. Reidar Karlsen sier ja takk, begge deler.

Reidar Karlsen kom til A-pressen for å omvende en partitro sosialdemokratisk pressegruppe til et kapitalistisk børskonsern. Han ble så frelst av sin egen perestrojka at han dreide misjonsgjerningen østover og falt pladask for Russland. De siste årene har han drevet skamløs beiling til Russlands største dagsavis og flere regionaviser samtidig. Formål: partnerskap. For pengenes skyld.

Etter uante mengder vodka, ditto kyss på kinnet, 40 millioner norske kroner og diverse fremførelser av «Å eg veit meg et land» iført heilnorsk bunad, har Reidar Karlsen definitivt draget på russerne. På vegne av A-pressen driver Karlsen, som for få år siden var Høyre-representant i Bærum kommunestyre, russiske trykkerier og er medeier i russiske regionaviser. Og har, i løpet av et snaut års forlovelsestid med ungkommunistenes tidligere partiorgan Komsomolskaya Pravda, sikret seg forkjøpsrett på en fjerdedel av russernes største dagsavis og en plass i styret. Neste trekk blir å invitere norske investorer med på en frierferd som kan føre til en like stor kulturrevolusjon i Russland som Mao fikk til i Kina.

Men det begynte i all uskyldighet. A-pressen skulle investere penger i Murmansk-området for å hjelpe til med å få hjulene i gang igjen på Nordkalotten. Tidligere lufthavnsjef og Statkraft-direktør Reidar Karlsen, nå adm. dir. i Arbeiderbladet og konserndirektør i A-pressen, var da i full gang med den programfestede omstillingen av A-pressen. Han hjalp til med å selge og installere moderne førtrykksutstyr på et nedslitt trykkeri i Murmansk. Det var i 1995.

Og tross dystre spådommer om at de sikkert ville bli lurt opp i stry, gikk samarbeidet knirkefritt. Russerne innfridde sine forpliktelser, betalte punktlig hva de hadde lovet, og Karlsen fikk blod på tann.

- Kanskje vi skal dra litt innover i Russland også, tenkte han og dro til Moskva. Kontakten med russiske mediefolk ble i utgangspunktet formidlet gjennom Landsbanken og LO. Og møter ble satt opp mellom konsernledelsen i A-pressen og generaldirektøren pluss fire regionledere i Komsomolskaya Pravda. Kjemien stemte. Det ble full klaff.

- Målet vårt var å kartlegge mediemarkedet, se på hvilke investeringsmuligheter det måtte være der. Året før hadde vi vært i Ungarn. Der var alt utsolgt. Tyskerne hadde kjøpt rubb og rake. Orkla hadde vært før oss i Polen. Vi ville ikke være dårligere enn at vi iallfall ville finne ut hva som skjedde i Russland. Vi fant ut at vi hadde samme interesser. Og så begynte vi å invitere russerne over hit, og vi ble invitert til dem.

Karlsen & co, hvilket bl.a. inkluderer konsernsjef Alf Hildrum, ble fort entusiaster da de fikk høre russernes visjoner for utviklingen av sine aviser, særlig i de russiske regionene. For A-pressen var ikke interessert i Moskva, mer i småavisene rundt om i landet. Slik de også var mest vant til hjemmefra. Og russerne var innstilt på samarbeid.

Generaldirektøren i Komsomolskaya Pravda, dagsavisen som kommer ut i 51 regioner over hele Russland, har et opplag på 765 000 til hverdags og 2,8 millioner i helgene, hadde med seg fire av sine regiondirektører. Og alle var de enige om at eierne ikke hadde stor nok forståelse for det enorme potensialet i regionene. Men det hadde Karlsen.

- Ute i regionene har folk den oppfatningen at alle pengene går til Moskva. Russerne har en sterk regions-identitet. Det betyr at det på sikt vil bli behov for sterkere regionsaviser, flere sammensveisede regioner og større uavhengighet til Moskva, sier han.

- Tilsvarende vår egen norske «by og land»- diskusjon?

- Yesss! Og da ble det straks besnærende for oss å tenke at her skal vi delta. Fire regioner ble foreløpig plukket ut som satsingsområder. Og hver av regionene det her er snakk om har et folketall på mellom tre til fem millioner mennesker.

Russland har ingen regionaviser av betydning. Det var riksaviser og ukeaviser, stort sett fylt med skandaler, underholdning, pupper og lår, som solgte. Og vi tenkte: Det er der vi skal satse.

Komsomolskaya Pravda er jo en seriøs riksavis, den er også sterk i de russiske regionene. Avisen lages i Moskva og distribueres via satellitt til 51 trykkesteder i Russland, tidligere Sovjetunionen, til Tel Aviv, New York og Frankfurt. Pluss at det på de fleste av disse stedene lages regionale innstikk. Det betyr at hvert av stedene har egen redaksjon, markedsavdeling og distribusjonsapparat. Og når man kan lage innstikk, da kan man også lage en dønn lokal avis. Dermed er vi igjen inne på dette med å utvikle medier i de russiske regionene. Så kan du si at en bieffekt av dette er at vi blir aktører i et riksmedium. Ja. Men det gjør jo ikke noe at vi også engasjerer oss i noe som vi tjener penger på. Ikke bare satser på fremtidsperspektiver??

Karlsen triumferer. Og han kan faktisk slå i bordet med større fortjeneste på noen av prosjektene i Russland, enn hva A-pressen kan skryte av i hjemlandet.

- Og generaldirektøren var med?

- Ja. Han heter forresten Victor Shkoulev. Det var han vi startet med, han vi ble hengende fast ved og han vi fortsatt samarbeider med. Han har sluttet som generaldirektør i Komsomolskaya Pravda og går nå fullstendig inn i utviklingen av regionaviser på heltid. Han har dannet og leder et selskap som heter Intermedia Group. Det er vår russiske samarbeidspartner.

Men vi har to hovedpartnere. Den ene er Shkoulev og Intermedia Group, som altså er en politisk og finansielt uavhengig gruppe mediefolk som har slått seg sammen. Den andre er alt som har med Komsomolskaya Pravda å gjøre. Hovedaksjonær i Komsomolskaya Pravda er mediekonsernet Prof-media, og bak Prof-media står det russiske industri- og finanskonglomeratet InterRoss.

Vi har bare forbindelse med Prof-media. De eier 55 % av avisa. Resten eies av sjefredaktør og profesjonelle medarbeidere i Komsomolskaya Pravda, det er de som vil selge til oss.

Reidar Karlsen legger ut på en lang og omfattende beskrivelse om sine hjertebarn i Russland. Han vil ikke høre snakk om russisk korrupsjon, mafiabanditter og lettlurte norske investorer som risikerer å bli kastet ut når pengene begynner å yngle, han har hørt det før alt sammen.

- Ikke alle lykkes. Når du kommer til en kulturnasjon som Russland og et folk med et relativt høyt utdanningsnivå, da nytter det ikke å tro at du vinner frem med at slik skal det gjøres for sånn gjør vi det i Norge.

Eksempel: Jeg husker en gang vi var på besøk i en avis. Folk satt og jobbet på desken, og så skjedde det plutselig noe, pc-en gikk i stykker. Da gikk journalisten bare bort til en plastpose, plukket opp et kretskort, åpnet pc-en og smokket inn det nye kortet, og vips begynte alt å virke igjen. I Norge måtte vi ha ringt til en eller annen som måtte kommet for å reparere, og masse tid hadde gått tapt. Det sier noe om utdanningsnivået. Særlig på datasiden er det et veldig høyt utdanningsnivå.

Reidar Karlsen er offiser. Major i det norske forsvaret. Men var i sin tid en ekte sekstiåtter på Krigsskolen og temmelig kritisk til Vietnamkrigen. Tror han det har vært en fordel i forhold til russerne?

- Det vet jeg ikke. Det er mulig at offisersstanden har en høyere anseelse enn i vår norske kultur. Og de kalte meg NATO, husker jeg. Den første tiden.

Da hadde vi forresten fått like mange advarsler som gode råd med hjemmefra. Vi fikk høre om alle de mislykkede prosjektene i Kolaområdet, om alle norske næringslivsledere som hadde reist til Russland, festa og tura, skrevet under avtaler i et lyst øyeblikk og så satte i gang virksomhet som endte i bare tull.

«I fase en så er det russerne som har erfaringen og utlendingene som har pengene. I fase to er det utlendingene som har erfaringene og russerne som har pengene», het det.

Sånn er det ikke lenger. Jeg tror vi brukte halvannet til to år, jeg, bare på å reise og prate, diskutere fremtiden, være sosiale og bli kjent. Det tok to år fra vi startet bekjentskapet til vi passerte The Vodka Level.

Nå mener vi å ha gjennomført en prosess som gjør at vi er så trygge som vi kan være på at vi har med skikkelige folk å gjøre. Vi har fått uavhengige, eksterne forståsegpåere til å sjekke partnerne våre. Og vi har fått gode meldinger tilbake. Vi tror også, når det gjelder Komsomolskaya Pravda som jo er en institusjon i Russland, at hvis investorene der skulle vise seg å være kjeltringer så vil det være markedsmessig ødeleggende for dem internasjonalt.

Vi har også bygd opp et møysommelig avtaleverk. Våre russiske partnere skal investere først. Når de har lagt pengene på bordet og prosjektet er godt i gang, først da kommer vi inn som medeiere. Det er prinsippet. Russerne først, så vi. Og det går helt greit.

Våre eiere i A-pressen, for eksempel Telenor, er allerede inne med kjempeinvesteringer i Russland og er opplagt interessert i mer. Vår andre store eier, det finske mediekonsernet Samoma, legger heller ikke skjul på sin interesse for det russiske markedet.

Og vår russiske partner Komsomolskaya Pravda er tilsvarende interessert i tettere samarbeid med Norge. Russerne har også hatt såkalte sosiopolitiske diskusjoner på eiernivå. For Komsomolskaya Pravda kan det være markedsmessig skadelig å gå inn i partnerskap med hva russerne oppfatter som dominerende utenlandske nasjoner - USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Japan. Norge er akkurat passe lite og ufarlig.

Så egentlig er vi ikke særlig opptatt av risikoen når det gjelder våre partnere. Vi oppfatter da også at russernes respekt for inngåtte avtaler er veldig stor. Og grunnen til at vi har gjort en opsjonsavtale, ikke kjøpt aksjer i Komsomolskaya Pravda direkte, er at russerne mener potensialet og utviklingen av avisen er så enormt. Så har vi sagt - hvordan kan vi vite det? La oss først få se, så skal vi heller betale den prisen for aksjene som dere vil ha. Derfor har vi inngått en forlovelse. Jeg skal sitte i styret i forlovelsestiden for å bli nærmere kjent med avisa, og begge parter skal finne ut om vi kan samarbeide. Og så skal vi kjøpe aksjene over en treårsperiode til en pris knyttet opp til prognoser over resultatene de selv har gitt oss. Altså en earnout-model, som det vel heter på blåruss-språket. Hvis de leverer gode resultater, så vil prisene på aksjer bli tilsvarende høyere.

- Og ingen kan snappe dette foran nesa på dere?

- Nei, det ser jeg helt bort fra.

- Hvor mye dreier det seg om i fremtidige investeringer?

- Hittil har vi investert 40 millioner, og hvor mye vi kommer til å investere til sammen er jeg litt usikker på. Men vi har foreløpig laget et scenario hvor vi tar sikte på å investere 500 millioner kroner i Russland. På bakgrunn av de partnerskapene vi nå har, og de erfaringene vi har gjort, mener vi det er realistisk.

Men det er mange penger for A-pressen, antagelig for mange penger. Så vi kommer nok til å gå ut på det norske markedet for å få med oss andre investorer. Enten det nå blir strategiske investorer - altså medieaktører - eller finansielle aktører - altså rene pengefolk - vi velger å samarbeide med.

Foreløpig jobber vi ut fra investeringer på 500 millioner kroner. Men det kan bli enda større. Tenk deg bare omfanget - 51 regioner i en nasjon med 150 millioner mennesker!

Tall og rubler klirrer i Karlsens blikk. Innen 1. august neste år skal A-pressen være aksjonær og partner, da skal alle formelle prosesser skal være i orden. Og allerede nå er Karlsen inne i styret til Komsomolskaya Pravda, han arbeider nå mot den endelige beslutningen om å bygge et stort nytt trykkeri i Moskva.

Lykkelige omstendigheter velter på, og Karlsen snakker stadig like vakkert om sin utkårede. Han har tatt et halvt års intensivkurs i russisk for å forstå bedre. Han installerer ny leilighet for å være mest mulig i Moskva og håper å bli mer «mer russer». For tiden leser han seg opp til «need to know»-nivå i litteratur, kunst og kultur for ikke å fremstå som en norsk åndspygme.

Han har danset kosakkdans på en elvebåt på Volga under åpningen av et trykkeri. Og han gir stadig sitt beste av «Å, eg veit meg et land» på norsk. Dessuten har han pugget «Stenka Rasin» og en annen folkevise på russisk for å ha et standardnummer å ty til når russerne vil ha det litt gøy. Han holder gjerne taler og stiller gjerne i norsk bunad.

I tre år på rad nå har han, og venn og kollega Øyvind Taugbøl, vært invitert på bjørnejakt til russiske venner inne i villmarka, langt inne i Ural. Konsernsjef Hildrum skal riktignok være forundret over hvorfor de to eneste offiserene i A-pressens styre aldri klarer å skyte bjørnen. Men de forsøker stadig, forsikrer Karlsen.

Han kan ikke fordra det han kaller norske fordommer om Russland. Ved enhver hentydning til kriminalitet, korrupsjon eller russisk mafia blir han fornærmet på russernes vegne. Er han indoktrinert? Føler han seg som en slags marshallhjelper og dollarturist? Eller er han blitt for blasert til å se det eksotiske?

- Det er jo ikke akkurat svarte Afrika det handler om heller, da, sier han snurt.

- Men det som slo meg den første tiden, var alle sikkerhetsvaktene. Som alle disse typene på full fart oppover i næringslivet omga seg med, innrømmer han motvillig. Og fortsetter:

- Det første jeg tenkte var jo - er dette farlig? Lever de et farlig liv? For det var alltid to mann i solbriller bak. Og folk glodde. Jeg følte meg noen ganger som en kakse som gikk der gjennom gatene med sikkerhetsvakter på slep. Et helt uvirkelig bilde. Men så oppdaget jeg at det ikke bare var sikkerhetsbehov det handlet om, men også om status.

Tidlig på 90-tallet var det nok en del risiko rundt folk som var rike og tjente penger. Men det var nok like mye snakk om status. Nå konstaterer jeg at det er bortimot slutt med det der. Det sier noe om utviklingen i Russland.

Tidligere var vi også helt avhengige av å bli hentet og brakt fra hotellet eller flyplassen til dit vi skulle. Først nå jeg er i stand til å ta T-banen i Moskva og føle meg som et normalt fungerende menneske i en storby.

En ting er han glad for, påstår han: At han for lengst har passert The Vodka Level. For vel har han sans både for stigbøyleskål, velkomstskål, på-gjensyn-skål og alle andre skålene som hører med til russiske ritualer, men det er deilig å slippe blodskutte øyne og alle de harde morgenene også.

- Du skal være ganske stødig for å komme igjennom dette her. For det gjelder jo også å bevare en viss disiplin. Du er jo der for å stifte bekjentskap og åpne forretninger, da gjelder det å beholde en forholdsvis klar tanke i hodet.

- Kanskje det har vært en test?

- Vi lurte lenge på det, om de ville ha oss til å si ting i fylla osv. Men det var ikke det, de vil bare at vi skal føle oss vel som gjester.

- Hadde du oppnådd samme resultater hvis du ikke hadde smakt alkohol?

- Det er lov å si nei. Og fra 1998 har vi vært venner og partnere, nå behøver vi ikke drive med sånt lenger.

- Men du blir vel fortsatt overøst med gaver og generøse tilbud om horer?

- Ikke nå lenger. Men vi var veldig bevisst på å ha med gaver den første tiden. Vi tok med kniver og troll og suvenirer og mottok selvsagt tilsvarende mengder dokker og vodkaflasker den første tiden. Nå kan jeg ikke huske sist jeg hadde gaver med til russerne. De har heller ingen gaver med til oss. Men det er ikke få ganger jeg har gått på Karl Johan og tenkt - hva i all verden skal jeg ta med denne gangen?

- Hvor mange dametilbud har du fått i Russland?

- Massevis! Herregud..., han himler med øyene, men føyer til at han har kona med til Russland ved offisielle anledninger.

- Prostitusjonen er jo så veldig iøynefallende i Russland. Den er så omfattende og så åpenlys at det tar en stund før du vender deg til det. Vender deg til først å bli spurt i resepsjonen om du vil ha besøk og så få telefon fem minutter etter at du ankommer hotellrommet. Nå merker jeg at russerne omtrent ikke registrerer dette lenger, de prøver bare å styre oss til hoteller hvor det ikke er så plagsomt.

Han legger av den dekadente tonen, kvikner til og løfter blikket i rettferdighetens navn:

- Men - så er jo de russiske jentene pene også da!!!

- Arve Solstad i Dagbladet lurer på hvilke forutsetninger A-pressen har for å drive forretning blant «mafiabanditter og korrupte politikere». «Imperiebyggingen har neppe som hensikt å befeste vestlig pressefrihet og redaksjonell uavhengighet i et miljø hvor kritiske redaktører trakasseres og myrdes», påstår han. Kommentar?

- Det var da svært! Forutsetninger? Ikke andre enn at vi har jobbet med dette siden 1995 og har opparbeidet en viss kompetanse. Og hovedhensikten er ikke å befeste vestlig pressefrihet, hovedhensikten er selvsagt å bringe inntekter til A-pressen. Men det er jo klart at alle vi som jobber i mediene, til og med jeg som ikke skriver, vi føler jo også at vi er med på noe viktig, nemlig demokratibygging. En forutsetning er jo at vi utvikler uavhengige medier som kan korrigere makten, informere folk om deres rettigheter og skrive om hva som skjer. Men det er ikke derfor vi drar til Russland. Vi drar ikke dit som misjonærer. Vi drar for å utvikle mediesektoren. Vi er et børsnotert konsern, og målet vårt er å tjene penger.

Han er bestemt nå, Karlsen. Så får det heller være at han har hørt at 16 journalister ble drept i Russland i fjor. For det var 16, var det ikke?

- Tallet er jeg ikke helt sikker på, men det var en del. Utenfor Tass-bygningen i Moskva går det forresten fortsatt væpnede vakter etter at en journalist ble skutt fra en nabobygning for vel ett år siden. Akkurat det gir meg jo en viss respekt for den utfordringen journalistene har i det landet. Det er rett og slett jævla risikofylt, sier Reidar Karlsen.