Portrettet: Et reisende fyrverkeri

Det er ikke mye gullkortstandard over hovedkontoret til American Express/Nyman & Schultz forretningsreiser i Norge, bortgjemt i en av Oslos bakgater med graffiti, «Lille Saigon», og «Rockefeller» i nabolaget. Utpreget internasjonalt nærmiljø, med småkule innslag. Amex deler adresse med forlagshuset Cappelen, med et renn av forfattere wannabes. Et steinkast unna ligger også småtrendy Arakataka, som har fått en flying start med å servere «stor» mat til «små» priser, og da tåler vi det håpløse navnet. Så lenge det varer.

Men det forandrer ikke saken: Mariboes gate ligger så langt unna et standsmessig hjørnekontor på Karl Johan som du kan tenke deg.

Og sjefen selv, sitter på et overraskende lite, nesten nakent loftskontor, som verken har tunge messingskilt, flott mahogni, tunge tepper eller dyr kunst på veggene.

Hun skammer seg ikke. Snarere tvert imot. Sandra Daniore Hovland stjeler sine første poeng. Lettkjøpte sådan. Amex kaster ikke bort pengene på rådyre prestisjelokaler. Kostnadsbevissthet, må vite. Som skal komme kundene til gode i form av utmerket service og lønnsomme reiseråd. Og kundene de oppsøker ikke kontoret, nei de shopper på nett eller også på telefon. Men kall det ikke Call Center, selv om det uomtvistelig ser slik ut. Våre kunder vil ha personlige rådgivere.

Et par barnetegninger, signert sønnen Marco, henger på veggen, og bryter litt med den nitriste og kjedsommelige hvitmalte glassfiberstrien.

Og så henger det en gammel flyplakat på veggen, innrammet i glass.

Braathens (!).

Plakaten roper ut om «The flag carrier», som med stolte norske flagg på vingene flyr deg dit du skal. Plakaten forteller historien om et Braathens som fortsatt var helt SAFE, uten klasseskille, og som markedsførte seg som «godt norsk» i lufta. Nå er Braathens slukt av SAS, som i disse dager er i ferd med å spytte ut overflødige Braathens-ansatte i hundretall.

- Personlig synes jeg det er synd at Braathens ikke hadde et bedre grunnlag til å fortsette som en selvstendig aktør i norsk luftfart. Men ut ifra de økonomiske forutsetningene, kan jeg ikke se at det var andre vettuge alternativer enn å gå inn i SAS, sier Sandra Daniore Hovland.

Skratter likevel hjertelig ved tanken på hvilken provokasjon det må være for SAS-folket som kommer til kontoret hennes. - De får gi meg en ny plakat da, hvis det blir for irriterende.

Sandra Daniore Hovland har ikke engang rukket å henge opp sin nye tittel på kontordøra, enda så flott den er. Hør bare: General Manager Norway for American Express/Nyman & Schultz. Hun leder også selskapets største forretningsreisebyråer i Norden. Amex/Nyman & Schultz omsetter for rundt 9 milliarder kroner i Norden. I Sverige er Amex/Nyman & Schultz soleklar markedsleder, slik de er det i Norden under ett. I Norge omsetter Amex/Nyman & Schultz for en drøy milliard på forretningsreisemarkedet, og inntar en fjerdeplass i Norgesligaen, etter Via-gruppen, Bennett og Berg-Hansen.

- Det ligger ikke i min natur å spille i 4. divisjon, utfordrer den ferske Amex-dama.

Hun er sulten på atskillig større markedsandeler. Målet for Norden sett under ett er 30 prosent markedsandel. American Express er verdens største forretningsreisebyrå, og har kontorer i 200 land.

Sandra Daniore Hovland skal gå i spiss, og spille Amex opp i høyere divisjoner på det norske forretningsreisemarkedet, iført uklanderlig hvit bluse, business woman dress med smale striper, og de spisseste bootsene vi har sett i år. En liten markering, og minst like effektivt som noe selvforsvarskurs, har hun kvittet seg eventuelle innpåslitne mannfolk.

- Det er moten nå. Spisse sko er omtrent det eneste du får kjøpt i Italia nå, forklarer hun seg og skyter boots’en demonstrativt frem.

Sandra Daniore Hovland kjøper fortsatt sine sko i sitt kjære Italia. Hun er født og oppvokst i byen Pescara, som ligger ved kysten mot Adriaterhavet. Pescara er en middels stor by som ligger der som et naturlig knutepunkt mellom nord og sør.

Hun har beholdt sitt italienske statsborgerskap, og har ingen planer om å gi avkall på det, og er ikke så fryktelig lei seg for at hun da ikke får lov til å stemme ved norske stortingsvalg.

- Det har ikke vært noe savn for meg. Jeg synes resultatet i form av handlinger blir mer eller mindre det samme uansett hvem som vinner ved valgene. Men jeg er absolutt interessert i å følge med på den norske samfunnsdebatten. Og med unntak av stemmerett ved stortingsvalg, har jeg alle rettigheter her i Norge.

- Hva synes du om den pågående hotellstreiken. Kanskje ikke den aller beste Norgesreklame...

- Det er absolutt kjedelig for Norge. Så langt har vi klart å plassere våre gjester utenfra på andre hoteller, så for oss har det ikke skapt de store problemene ennå. Blir det streik også for flytrafikken, blir det fort mye verre.

- Hotellstreik er nærmest blitt et nytt vårtegn...

- Dersom du skal straffe din arbeidsgiver på det verst mulige tidspunkt, er det jo strategisk riktig å streike nå. Men jeg tror ikke de streikende oppnår så veldig mye. Det som kommer til å skje er at inntjeningen bare blir verre og verre, og det i en periode hvor hotellene har gode muligheter til å realisere gevinster. Til syvende og sist vil det gå ut over dem som streiker. Det er bunnlinjen som teller, og svikter mai og juni, som er bærebjelker for lønnsomheten hos mange hoteller, vil det bety reduksjoner i staben.

Og noen god Norgesreklame er det definitivt ikke. Sandra Daniore Hovland er heller ikke spesielt imponert over hvordan Norge markedsfører seg, og bekrefter dronning Sonjas kritikk av norske salgsfremstøt i utlandet.

- Det går fortsatt veldig mye på laks, laks og atter laks, og så litt industriell design. Og så er det litt fjord og fjell gjennom fiskeannonsene. For italienere teller det også at Norge har spilt seg opp i fotball, og det norske fotballandslaget har bidratt til å sette et navn på viking-landet. Men Norge har ikke markert seg så mye på andre områder. Jeg tror ofte nordmenn reiser rundt i verden med et større image av seg selv enn det som er realitetene.

- Hva kan gjøres for å løfte Norges ansikt utad?

- Det går mer på fokus enn på kompetanse. Kanskje vi skulle etablere et overordnet organ som kan se helhetlig på Norges profil. I dag markedsføres Norge gjennom flere kanaler, og på vidt forskjellige måter. Du har Norges Turistråd, Eksportrådet, Eksportutvalget For Fisk, og så har du Utenriksdepartementet. Vi må samle innsatsen, og lage en felles profil og vise hva Norge egentlig er. Vi må tenke på mer enn fjorder og laks.

- Helt ærlig. Hvem heier du på når Norge spiller mot Italia i fotball?

- Det er morsomt å se på at Norge har spilt seg opp. Og det er klart det er gøy å se Norge spille mot Italia. Så det er leit at Norge ikke kvalifiserte seg til årets VM-sluttspill.

- Du svarte vel egentlig ikke på spørsmålet. Men du liker sport?

- Ja jeg liker idrett, men er ingen fanatiker. Jeg har jo to sønner, en på ni og en på fire, som er aktive på idrettsarenaen.

Men Sandra Daniore Hovland har mer sansen for selv å sporte enn å se på at andre gjør det. Hun var i sin tid stuper på det italienske stupelandslaget, og deltok under prøve-OL i München før stup fra 10-meteren ble fast OL-gren.

- Som stuper er du helt alene. Det krever topp konsentrasjon og 100 prosent fokus. Det er vanskelig å prestere på egen hånd, men det er enda vanskeligere å få et lag til å prestere sammen. Lagspill er utfordrende, og da er det også ekstra gøy når du lykkes. Det er også det utfordringen som leder handler om. Du skal motivere og inspirere laget til innsats. Det jeg har vokst mest på i min karriere, er når sjefen har sagt: Ballen er din. Det er opp til deg å få den i mål. Det er noe som motiverer og inspirerer til innsats. Dersom du som leder klarer å få de andre til å spille ball sammen med deg, så vinner du matchen.

- Du påstår at vi nordmenn har et litt for stort selvbilde. I så måte er vel Gro Harlem Brundtlands slagord «Det er typisk norsk å være god» en bekreftelse. Vi er kanskje flinke i norsk presse til å skrive opp betydningen av nordmenns innsats i utlandet...

- Ja, det er mye som blåses opp. Når vi snakker om norske aviser, så er det en ting som har irritert meg grassat helt siden jeg kom til landet. Åpner du dagsavisene, finner du nesten ikke utenriksstoff. I den grad det er utenriksstoff, så er det bare rom for en sak om gangen. Etter 11. september, så var det bare terror. Og det eneste som skjer utenriks nå, er Midtøsten, det skulle selvfølgelig bare mangle. Men ikke at det tar 100 prosent oppmerksomhet. Det skjer andre ting av betydning for norsk næringsliv. Og nå har jo norsk presse til og med klart å gjøre den alvorlige konflikten i Midtøsten til en norsk affære, der prispengene til Terje Rød-Larsen og Mona Juul har fått kjempedimensjoner. Løssalgsavisene er helt ubrukelige, der finner du ikke lesestoff i det hele tatt, selv om det hender jeg blar i dem. Det appellerer i hvert fall ikke til mitt intellekt. Hvordan skal næringslivet kunne ta beslutninger om de ikke vet hva som virkelig foregår på de store børsene og markedene.

- Betyr det at norske næringslivsledere er for dårlig orientert om det som rører seg ute i den store verden?

- Jeg tror og håper de har etablert sine egne kanaler for å fange opp det som skjer ute. Norske medier hjelper dem i hvert fall ikke i den daglige jobben, de må ty til utenlandske aviser og magasiner og etablere sine egne kontakter. Jeg tror at Norge som nasjon ville tjent på litt mer intellektuelt lesestoff. Vi må fore hjernene våre med noe mer enn enkeltstående saker. Vi trenger å skjerpe den kritiske sansen og få litt større perspektiver på ting.

- Du merker fortsatt ettervirkningene etter terrorangrepene mot USA den 11. september i fjor?

- Ja, absolutt. Det er mye større måtehold i reiseaktiviteten, særlig fra utenlandske firmaer. Vi merker en noe større optimisme i Nord-Europa, og ser en økende aktivitet. Men våre multinasjonale kunder har helt klart innskrenket reiseaktiviteten. Det har ikke tatt seg helt opp igjen.

- Det skjer ikke fryktelige ofte, men hva følte du da du fik vite om SAS-flyet som styrtet i Milano i fjor høst?

- Ulykken skjedde mandagen etter en skoleferie (8. oktober 2001). Jeg hadde selv vært i Milano noen dager før ulykken. Jeg hadde sagt til mine kolleger at jeg drar sammen med min sønn til Milano og besøker broren min, som bor der. Jeg sa at jeg kom tilbake mandag på kontoret. Men jeg hadde ikke sagt hvilken flight, og hvilken dag jeg skulle reise hjem, så de visste ikke at jeg kom hjem lørdagen. Da ulykken var et faktum fikk jeg masse telefoner fra venner og bekjente som skulle sjekke hvor jeg var. Det var en forferdelig hendelse, og selvfølgelig for alle de pårørende som ble konfrontert med ulykken. Det var også en kraftig smell for flyselskapet. Heldigvis, skjer slike ulykker utrolig sjelden.

- Men det har vel også en viss effekt for reiseaktiviteten?

- De som skulle til Milano de første dagene etter ulykken, mistet kanskje lysten på å dra. Men da det ble klart at det var en ulykke, og at det skyldes svikt på radar, og det ble satt ord på hva som egentlig hadde skjedd, så begynte den vanlige tralten å ta seg opp igjen. Med 11. september var det noe helt annet, for da får du frykten. Og terrorfrykten kan du ikke styre. Selv om sannsynligheten for nye terrorhendelser er minimal, så er frykten der, og du kan ikke vite hvor og når det treffer neste gang.

Det er nå mer enn 20 år siden Sandra Daniore Hovland innvandret til Norge.

Og det var selvfølgelig kjærlighetens uransakelige valg som fikk denne uvanlig internasjonale italiener til å slå røtter i Norge.

Amors piler rammet henne ugjenkallelig og med full kraft allerede som 15-åring.

I 1977 reiste Sandra Daniore på språkkurs til Bournemouth, og var selvfølgelig ute på diskotek siste kvelden før hun skulle hjem igjen. Kort fortalt ble hun stormforelsket i en lyslugg fra Fredrikstad, som kom for å by henne opp til dans iført jeans, cowboystøvler, et glass øl i hånden og røykpakka i skoene. Typisk norsk, og utvilsomt en nokså eksotisk pakke, sett gjennom de brune øynene til en urban, passe sofistikert og kunstinteressert jente fra Italia.

Etter noen innledende forviklinger endte det med at Sandra Daniore tilbrakte sin siste kveld i Bournemouth, og skrattet og lo sammen med en Fredrikstad-gutt. Praten gikk lett, og før de skiltes for kvelden ga hun til og med gullarmbåndet sitt til gutten fra nord. De skulle ta ordentlig farvel dagen etter utenfor baptistkirken. Det var bare det at det finnes flere baptistkirker i Bournemouth. Nordmannen valgte feil kirke.

Sandra Daniore reiste skuffet hjem til Pescara. Pytt-pytt. Det var den kvelden. Så han hadde glemt henne allerede. Sånt skjer.

Noen dager senere, kommer mamma Nina Daniore løpende opp trappen med et postkort i hånden.

«Sandra, hva er det du har gjort i Bournemouth», forlangte hun å få vite. Mamma kunne ikke fryktelig mye engelsk, men hadde likevel mer enn en idé om hva «I love You» kunne bety.

Norske Geir kom på besøk til Pescara, og ble faktisk «godtatt» av familien Daniore. - Mamma var like forelsket som meg. Han var lys, snill og god, og utstyrt med ktrolldomskraft. Han var seg selv, og vi ble sjarmert av enkelheten som preget ham.

Neste påske fikk Sandra Daniore til og med lov til å reise på besøk til sin norske kjæreste i Fredrikstad. Foreldrene til de to turtelduene hadde da satt lås på telefonapparatene etter unormalt store telefonregninger. Det ble billigere å reise.

Mamma Daniore pakket datteren sin godt inn i en pelskåpe så hun skulle klare møtet med det kalde nord. Og vennene hennes var oppriktig bekymret. Stakkars Sandra. Som skulle til landet med isbjørnene og pingvinene.

Påsken 1978 var som hentet ut av postkortstativene. Fredrikstad bød seg frem med både sol og varme, og sjarmerende gamleby. Pelsen fikk hvilt seg. I stedet var det T-skjorter og shorts.

Og det er ikke måte på hva kjærligheten kan få oss mennesker til å gjøre. I tilfellet Sandra Daniore, forserte hun studiene, og gjorde seg unna i rekordfart med sin artium slik at hun i 1980 kunne flytte til Norge for å studere nær sin tilkommende mann.

Det ble en gedigen nedtur, og et brutalt møte med medaljens bakside.

Hun var bare 17 da hun begynte på Blindern, og delte i starten leilighet med to evighetsstudenter. Masse drikking og mye bråk. Ingen snakket med hverandre, verken før eller etter forelesningene. Ingen stilte spørsmål under forelesningene. Kontrasten til Italia, der latteren, smilet og skrattingen satt løst. var enorm.

Sandra Daniore var vant til å gå ut på kafé, ta seg en kaffe, og skravle med venner. Og så hadde hun kommet til et land som ikke hadde en eneste café med c, ja med unntak da for Grand Café, som kanskje ikke akkurat er stedet med størst ungdomsappell. Etter å ha sett seg mett på Oslo, ville hun at kjæresten skulle ta henne med til vakre byer utenfor Oslo.

- Du kommer nok til å bli skuffet, sa kjæresten. Og fikk rett. Fredrikstad og Drammen er liksom ikke det samme som Siena og Pisa.

- Jeg hadde vanskeligheter med å finne nye motiver. Skal du bli i Norge, kan du ikke lete etter det du har hjemme i Italia. Du må finne andre ting å glede deg over, og jeg har etter hvert begynt å sette pris på de mange natur- og rekreasjonsmulighetene. Særlig etter at jeg fikk barn. Men det var en smertefull prosess. Jeg måtte tilpasse meg, eller så fikk jeg det vondt i Norge.

Hun flyttet fra Sogn til Kringsjå, og delte bolig sammen med studenter fra idrettshøyskolen. Det hjalp. Hun kom inn i et norsk miljø, og fikk venner hun kunne trimme og lage mat sammen med. Sandra Daniore tok fatt på språkstudier, og så for seg en karriere som tolk. Hun fikk stipend fra Universitetet, og reiste til Oxford for å drille inn engelsken. I klassen hennes gikk også datteren til en italiensk statsråd, som la inn et godt ord, og det resulterte i tolkejobb på topplanet. Hun ble hentet i en fornem Bentley, og kjørt til det engelske Underhuset, for å tolke for italienske statsråder på besøk.

Tolkekarrieren ble kortvarig. Hun fant ut at hun hadde et faglig handicap i forhold til sveitsere som hadde vokst opp med flere morsmål. Det absolutt verste var at hun som tolk ikke hadde noen muligheter til å fremføre egne oppfatninger.

- Det passet ikke mitt lynne.

Neste studievalg ble tatt med langt større næringsvett. Geofysikk (med tanke på oljeindustrien) og it-studier ved Universitetet i Oslo. Hun klarer nesten ikke å slutte å le når hun tenker på Vidar Theisens meteorologi-forelesninger (en del av geofysikken), og oppgir Theisen som en årsak til at hun kuttet ut geofysikken, og konsentrerte seg om it og prosjektledelse. Kanskje ikke så mye på grunn av Theisen, som faget i seg selv. For mens Vidar Theisen snakket om naturfenomenene, hadde Sandra Daniores tanker lett for å fly opp i skyene og ut av auditoriet.

- Det sies at Vidar Theisen er utstyrt med en stor porsjon sjarm. Stemmer det?

- Ja, avgjort. Han har masse sjarm, og er morsom. Når han besvarte spørsmål fra klassen, gikk temperaturen opp.

Blindern-studenten ble plukket ut til å være med på et prosjektstyringsopplegg i regi av Lars Buer, som den gang ledet Volvo Industriutvikling. Prosjektet skulle belyse hva Volvo kunne bidra med i forhold til næringsmiddelindustrien (gjennom Procordia hadde Volvo den gang et stort engasjement innen næringsmidler). Prosjektet var en grei inngangsbillett til arbeidslivet, og hun startet ut i Cap Gemini, og ble sendt ut på systemeringsjobb til Elkem Spigerverket.

Dette var sommeren hun giftet seg med sin ungdomsforelskelse Geir, og de hadde bestilt 14 dagers bryllupsreise til Karibien. I siste liten ble Karibien avbestilt, og erstattet med fire dagers bryllupsreise til Paris.

- Jeg måtte holde tidsfristene mine i Cap Gemini, pliktoppfyllende som jeg var. Så dum var jeg da.

Hun skulle ikke drive fryktelig mye med programmering, systemering og datapunching før hun en dag kjedet seg noe forferdelig. Søkte på en finansstilling i Shell. Kunne ingenting om finans, men hadde lyst på å skaffe seg en fot innenfor et internasjonalt miljø.

Gutta i Shell ble nysgjerrig på Sandra Daniore Hovland. Enten var hun splitter pine gal, eller så var hun en spennende outsider. Finansdirektøren kalte henne inn til intervju, som endte med at Hovland ble tilbudt jobb. Ikke i finansavdelingen, med i edb-avdelingen.

- Frekkheten har ingen grenser? Du var totalt ukvalifisert for jobben du søkte?

- He-he. Nei, hva kunne jeg om finans? I Shell ble hun fort kastet ut på dypt vann, og utviklet et on-line lønnsomhetssystem, som skulle gjøre det mulig for Shells salgsorganisasjon raskt å finne ut hva man egentlig tjente penger på. Det ble springbrettet over i markedsføring, der hun ble satt på et internasjonalt pilotprosjekt som skulle utvikle Euroshell-kortet. Sandra Daniore Hovland jobbet sammen med kolleger fra Nederland og Belgia. Det var da hun ble kalt Shell-dama internt. Som en del av prosjektet ble det utarbeidet nye butikkløsninger, Select, alt med tanke på å få mest mulig inntjening ut av det nye kortet. - Jeg jobbet med Shell-kortet helt til markedsutrullingen i Europa.

Neste steg i Shell, ville være å gå internasjonalt, og gå inn i selskapets hær av expatriates som skyfles på tvers av landegrenser. Det var ikke noe for Sandra Daniore Hovland. Hun hadde lyst til å bygge sin familie, og holde på en base i Norge. Det var samme året som MBA kom til Norge og Handelshøyskolen BI.

Sandra Daniore Hovland sa opp jobben sin i Shell, fikk stipend fra NHO, og var med på BIs aller første kull av MBA-kandidater.

- Jeg så hvem som fikk de beste jobbene, de var ingeniører, jurister og økonomer. Nå smeller jeg til med en MBA for å få en overgripende paraply for alt jeg har gjort. Ingen skal komme her.

Neste stopp Coopers & Lybrand, og konsulenttilværelsen. Et heller tradisjonelt og kjedelig valg. - Jeg ville overbevise meg selv om at jeg kunne selge mine egne idéer, og fikk betalt i kroner pr. time. Sandra Daniore Hovland solgte to hovedkonsepter: Hun tok med seg kortkompetanse fra Shell-systemet, samtidig som hun importerte «benchmarking»-idéen til Norge.

Mercuri Urval kalte henne inn til et møte, og tilbød henne en jobb som adm. direktør. Hun takket nei, følte ikke tidspunktet som riktig. Noen måneder senere var Mercuris rekrutterere der igjen, og ville ha henne som markedsdirektør i Bankenes Betalingssentral (BBS).

- Jeg syntes det oste monopol lang vei.

Jo, da, men så hadde det seg slik at BBS hadde fusjonert med Bankaxept, og skulle legge ut på en vei fra en monopoltilværelse til en kundeorientert bedrift, og da trengte de Daniore Hovland som motor.

Det er ikke mer enn vel fire år siden hun ble headhuntet til reiselivsbransjen. En desemberdag i 1997 gikk Sandra Daniore Hovland hjemme, og tenkte ikke på noe annet enn å gjøre alt klart til jul. Hun var hjemme i svangerskapspermisjon med sønn nummer to. Så ringte Boydens hodejegere, og ville presentere henne en mulighet i lokalene på Aker Brygge. - Om hun kunne tenke seg å bli markedsdirektør for Deloitte & Touche?

Nei, vet du hva det ville hun ha seg frabedt. Lojaliteten til Coopers & Lybrand var intakt, dette ville være å gå over i fiendens rekker.

«Hva kunne du tenke deg å bytte til», undret hodejegeren.

- Det må være noe morsomt. Ikke bank, da kan jeg fortsette i BBS. Helst et internasjonalt anliggende. Kanskje reiseliv?

Hodejegeren hadde tilfeldigvis et passende oppdrag, jobben som områdedirektør i forretningsreisebyrået Nyman & Schultz.

- Litt av et sprang?

- Det er lærerikt å bryne seg på en ny bransje. Men jeg elsker å reise, og har laget mine egne reisepakker, til Seychellene, Mauritius, og Det indiske hav. Jeg har hatt 150 reisedager i året, og hadde mange meninger om hva som funker og ikke funker.

Og, jo da, det ser ut som om det må ha funket, for i februar klatrer hun til topps i en av de store forretningsreisebyråene i Norden.

Amex-reisebyråenes ferske sjef vet hva hun vil. Hun er rask til å sette seg inn i nye problemstillinger, og er uhyre målbevisst og målrettet. Hun krever både ærlighet og absolutt åpenhet. Det latinske temperamentet slår ut. Er det noe som skurrer, skal oppgjøret tas. Der og da. Intet skal skyves under teppet, i håp om at det kanskje går over av seg selv. Amex er en veldressert organisasjon der lite overlates til tilfeldighetene. Nøkkeltallene skal nås, og energien styres rett mot målet. Men innenfor rammene som er trukket opp, vil hun ha plass til italieneren i seg.

- Vi må kunne skratte og le av oss selv. Og man må kunne tåle at andre ler av en. Vi må også skape rom for å komme frem med idéer.