Portrettet: En stillferdig ridder

Han er drømmemannen!»

Tom Bolstads hustru, Annika Kättström, som han har importert fra Øst-Europa, nærmere bestemt Sverige, er ikke det minste i tvil om hvordan hun vil beskrive sin ektemann. «Jeg har aldri møtt noen som er så snill og lett å ha med å gjøre, og som har et så naturlig forhold til likestilling som Tom» fortsetter hun på et tilnærmet perfekt norsk over mobiltelefon fra et hotell i Trondheim. Hun jobber i sjøforsikringsbransjen, og reiser både mye og ofte. Det har dermed ført til at Bolstad i stor grad fyller rollen som «mannen som steller hjemme». Riktig nok ikke så katastrofalt bedrøvelig som mannen i det kjente eventyret, men han er i sannhet en hjemmets mann. Ennskjønt, det er nesten noe eventyraktig over Tom og hans familie. Bare navnene «Tom og Annika» høres i seg selv ut som kommer fra en rørende Astrid Lindgren-fortelling. Men det er ikke bare det. Eventyr-allegorien holder på flere vis. Etter time på time med samtaler med venner, bekjente, kolleger og barndomskamerater er det ett begrep som står som en slags fellesnevner: Ridder. Tom Bolstad er en moderne ridder. Han kjemper på sitt stillferdige vis for de små og «forsvarsløse» og arbeider for rettferd og fordragelighet, akkurat som de ridende og blikkboksene i middelalderfortellingene. Og det til tross for at han kommer fra det velmøblerte Frogner i Oslo. Han er oppvokst i de samme omgivelsene som de ikke fult så ridderlige fremtoningene i Saabye-Christensens berømte bok «Beatles». Men han er født noen få år for sent til selv å kunne ha «deltatt» i romanen, for å si det slik.

- Er du en ridder, Bolstad?

- En av de vesentligste årsakene til at jeg begynte å studere jus, var nok min utpregede rettferdighetssans, sier han henimot blygt og navigerer seg elegant, for ikke å si ridderlig, bort fra spørsmålets kjerne for å unngå å verken bekrefte eller avsanne ridderstempelet.

- Men egentlig hadde du tenkt å bli bilmekaniker?

- Hadde jeg det? Det var jeg ikke klar over.

- Du både var og er overordentlig interessert i biler, er du ikke?

- Jo da, men jeg hadde vel aldri seriøst tenkt å bli mekaniker.

- Hva er sperresynkronisering?

- Hva??

- Sperresynkronisering. Hva er det?

- Har ikke peiling.

- Det er en mekanisme i girkassen som gjør at girskift ikke kan skje før koblingshylsen og girdrevet har samme turtall.

- Nå vel.

- Hvor mange volt kommer det ut av Coilen?

- Det har jeg da ingen anelse om.

- 15 000 volt, og den leverer ca 16 000 gnister per minutt til tennpluggene i følge min gamle lærebok.

- Så fint. Da vet jeg det, sier han med et smil. Det var kanskje best at han valgte lovboken istedenfor.

- Jeg trodde nok jeg kunne mye om bil, men min tid i NAF tok knekken på min selvfølelse hva gjaldt mine bilkunnskaper. En gang skulle en kollega av meg gå over min gamle Volvo og sjekke den for meg. Da han kom til vannpumpen, utbrøt han: «Hvem har satt inn denne pumpen??!!»

- Da sa du selvfølgelig at det var din mor?

- Vel, jeg måtte vel bare innrømme mine synder, flirer han.

Selvfølgelig måtte han det. Bolstad er jo en ridder, og riddere lyver ikke, har jeg lest.

Bolstad går gjerne i garasjen for å pusle litt med bilen. I dag kjører han en Landrover av det familievennlige slaget. Hans første kjøretøy var en folkevognbuss av den riktig gamle sorten. Den fikk han allerede før han hadde sertifikat.

- Jeg tror det var en taktisk øvelse fra mine foreldres side. Det er bedre at gutten skaffer seg bil enn motorsykkel, tenkte de nok.

- Hva er det ved biler som er så fascinerende?

- Jeg vet egentlig ikke. Jeg liker å kjøre, men er ikke så opptatt av at de skal være store og fine. Jeg lar meg fascinere av design. Det finnes knapt noe lekrere enn en Porche 911 eller en klassisk Ford Mustang.

Om Bolstad liker å pusle med biler, har en desto mindre gjennomføringsevne når det gjelder oppussingsprosjekter. Malingsspann og tapetruller er ikke noe for ham. Hytta ved Skåbu, for eksempel, kjøpte han ferdig med nøkkel i døren. Dit drar han gjerne og ofte. Helst med familien, men han kan også dra alene. Han elsker å gå i fjellet. Han har en jakthund, en terrier, men går ikke på jakt. Er han redd for blod, mon tro?

- Nei på ingen måte. De gangene det skjer blodsutgytelser i familien, er det alltid jeg som må trå til og ordne opp. Nei, jeg har vel rett og slett ikke tid til å pleie en interesse for jakt i tillegg til fluefiske. For meg er det å gå i fjellet en opplevelse i seg selv. Jeg kan gå lange turer. Gjerne alene, eller sammen med hunden, da. Jeg har ingen problemer med å være alene. Men selvfølgelig er det aller fineste å være sammen med familien, sier Bolstad.

«IKKE RØR BILEN MIN»

Bolstad er en utpreget ordensmann som liker å passe på tingene sine. En gang var han og kona på fjellet sammen med noen familievenner. Han hadde gått en tur i fjellet på egen hånd. Da han kom tilbake, oppdaget til sin store forskrekkelse at bilen ikke sto nøyaktig der han hadde plassert den. Annika har ikke sertifikat, så det måtte ha skjedd noe mystisk. Men det viste seg at det ikke var mer mystisk enn at de to fruene i selskapet hadde tatt seg en tur ned i bygda for å handle. Så valgte de altså å bruke hans bil.

- «Hva har skjedd med bilen min», spurte jeg. Da svarte Annika meget bestemt. «Det er ikke din bil. Det er vår bil». Der fikk jeg den, flirer Bolstad, som ellers ikke under noen omstendigheter kan anklages for ikke å praktisere likestilling. Å ha vokst opp med en ti år eldre søster gjorde det tilnærmet umulig for unge Bolstad å unngå å lære å ta kvinner på alvor. At hans kone er mye borte, ser han store fordeler med.

- Det er bare deilig å få være mye alene sammen med barna. Det er en fenomenal positiv opplevelse. Jeg tror det er positivt for ungene også at de kan få ha hver av foreldrene sine litt for seg selv i blant. Det binder oss enda mer sammen.

- Hva er en fars viktigste oppgave?

- Å være tilstede, og å gi barna trygghet. Kvalitetstid som mange snakker om, er bare tøys. All tid sammen med barna handler om kvalitet. Bare det å være til stede, at de vet at du alltid vil være der for dem, er med på å gi dem den tryggheten de trenger. Man behøver ikke fylle tiden med en masse aktiviteter for å bevise at man er en god far. Barna trenger en far som er der, forkynner Bolstad.

Men Bolstad er ikke bare passivt til stede. Han støtter opp om datter Beatrice på 11 som spiller i korps og rir og sønnen Marius på 14 som spiller fotball. Ikke at han deltar i spill og kamper, men han er der. Selv har han i sin ungdom gjort et velment forsøk på å lære å spille gitar, men til forholdsvis liten nytte. Gitaren hjemme får stå ganske så urørt, tre gitarkurs til tross. Han holdt litt på med idrett også, men drev det aldri til noe mer enn klubbnivå. Likevel er han ganske sprek. Han har noen marathonløp bak seg, og har deltatt i Lidingöloppet i Stockholm noen ganger. Det dreier seg bare om mosjonsløp. Han har aldri vært noen utpreget idrettsmann. Ikke konkurransemann heller for den saks skyld. Han liker egentlig ikke oppmerksomhet. Bolstad er en mann som har gått stille gjennom livet. Han har ikke behov for å synes eller gjøre noe spesielt ut av sin egen person.

- Jeg har ikke noe behov for at det jeg gjør skal komme i søkelyset. Jeg er opptatt å levere det som forventes av meg. Skal noe fremheves, skal det være mine medarbeidere. Det holder for meg, sier han.

INGEN RØVERHISTORIER

Det er ikke mulig å finne noen røverhistorier som knytter seg til denne mannen. Bolstad både var og er nesten uforskammet og skikkelig av seg. Uansett hvor mange jeg har snakket med og spurt og gravd etter ufordelaktige episoder og hendelser fra fortiden er det komplett umulig å finne noe grumsete i hans fortid. At faren hadde nøkkel til Sørensen & Balchens garasjeanlegg, og at Tom og hans kamerater fra tid til annen «lånte» den for å kikke litt på de amerikanske V8-erne som sto der og gliste til ingen nytte, er det liksom ikke noe fres over. Det hendte også at de startet opp en og annen bil for å høre gromlyden. Men ingen blir vel direkte rystet over å høre om slike ugjerninger. Nei Bolstad både snakker og gjør ting riktig. Slik som seg hør og bør en veloppdragen Frogner-pode.

Noe av det mest dramatiske som har skjedd i Bolstads liv må man helt tilbake til guttedagene for å finne. Stikkord; Frogner-trikken. Han og kameratene hans lekte på skinnegangen. Leken gikk ut på å legge femører og bruskorker på skinnene for å se hva som ville skje når trikken kom.

- Vi trodde den kom til å velte, og hadde skikkelig angst, forteller han lattermildt. Det sier noe om nivået på risikoviljen til denne mannen. Riktig nok dro han på noen turer med kamerater i ungdomstiden, men heller ikke det endte opp i episoder av nevneverdig karakter.

- Noen kamerater fant ut at vi ville ut å reise. Vi hadde vel egentlig bare ett mål: Å komme så langt som mulig for så lite penger som mulig. Da falt valget på den transsibirske jernbanen. Vi jukset litt, for vi tok flyet et stykke på veien, og reiste med toget bare de siste fire dagene. Men det var nok for oss. Med et illeluktende diesellokomotiv foran og med kun ett toalett bak, kan man trygt si at det ble en spesiell opplevelse, forteller han.

PROTESTBEVEGELSE

Nei da var det nok bedre på Frogner - med elektrisk trikk og vannklosett. Etter gymnaset dro han i militæret som seg hør og bør. Symptomatisk nok, bilinteressert som han var, ble han etter hvert ambulansesjåfør. Og under jusstudiene kjørte han lastebil for å spe på økonomien. Så begynte hans innsats i rettferdighetens tjeneste. Først i Prisdirektoratet hvor han var med å overvåke at alt gikk rett for seg hva priser angikk. I 1989 fikk han jobb i Norges Automobilforbund hvor han sto på for å bedre bilistenes kår. Der ble ridderen i 8,5 år før han red videre og ble kontorsjef og senere avdelingsdirektør i Forbrukerrådet. Nå sto konsumentenes rettigheter i fokus. Og så, i fjor sommer gikk han over til fienden. Han ble slottsherrenes tjener. Eller er det kanskje ikke slik?

- Nei, jeg ser det ikke slik. Overgangen fra å jobbe i Forbrukerrådet til å lede Bedriftsforbundet er ikke så stor som mange kanskje kan tro. Det er de samme mekanismene i meg som trer i kraft nå som da jeg jobbet i Forbrukerrådet. Mange av de spørsmålene og problemstillingene forbrukerne er opptatt av, er også de fleste småbedrifter opptatt av. Ta bare dette med lavere kostnader, lavere renter og riktige priser. Det er noe som angår alle. Dessuten er det jo «de små» jeg jobber for nå også. Bedriftsforbundet er en organisasjon for små og mellomstore bedrifter, og mange av disse sliter for sin eksistens. Vår oppgave er å tale deres sak overfor myndighetene, sier Bolstad.

Bedriftsforbundet ble stiftet i 1992 som et resultat at et slags opprør i SMB-markedet mot at myndighetene innførte delingsmodellen. NHO syntes dette var en grei ordning, men en rekke små bedrifter raste fordi de mente ordningen ville ramme dem svært urettferdig og ufordelaktig. Så vokste Bedriftsforbundet fram.

- Vi ble en slags protestbevegelse. Delingsmodellen var dråpen som fikk begeret til å renne over. Vi protesterte mot urimelige skatteordninger og mot paraplyer og fasaner, for å si det litt billedlig. I denne perioden opplevde mange småbedriftsledere at NHO ikke ivaretok deres interesser godt nok. De slet med å få endene (ikke fasanene, altså) til å møtes, mens de store, rike bedriftene tilsynelatende levde i sus og dus med eksklusive middager (det er her de fjærkledte kreaturene kommer inn i bildet), kjempebonuser og paraplyordninger til sine ledere. Det vokste frem et behov for en organisasjon som kunne jobbe mer eller mindre politisk for å bedre rammevilkårene for de små. I dag har NHO fått små og mellomstore bedrifter mer på kartet. Men vi kan tillate oss å være mer politisk og litt friskere i formen enn NHO, forteller Bolstad.

Selv om Bolstad legger mye av den samme filosofien i sitt arbeid nå som tidligere, har han måttet bruke mye tid på å bygge nye nettverk. Da han jobbet for Forbrukerrådetvar det Familiedepartementet han måtte forholde seg til, mens det nå mer er Nærings- og Handelsdepartementet og Finansdepartementet.

- Hva er Bedriftsforbundets største utfordring?

- Det er å skape enklere forhold og større forutsigbarhet. Skjemaveldet er påtakelig stort, og vi må arbeide for en betydelig forenkling av lover og regler. Det er for vanskelig å komme i gang med virksomhet i Norge i dag. Når vi spør ledere for småbedrifter hva som er det vanskeligste og som volder størst hodebry, er det nettopp bunkene med skjemaer, rapporter og andre papirer de må forholde seg til de først og fremst klager over. Refrenget er; «bare jeg får lov til å realisere det jeg tror på og begynne å skape verdier, skal jeg alltids klare å betale skatter og avgifter».

- Men er det virkelig så ille, da? Er det ikke mye unødvendig sutring og klaging? Det er da mye verre i mange andre land.

- Det kan så være, men det ligger sjelden noen trøst i det å vite at andre har det verre enn deg selv. Våre medlemmer ville blitt glade om de hadde sluppet noe av skjemaveldet og dermed kunne ha tilbrakt noe mer tid sammen med sine kunder. Jeg har ikke sans for byråkrater som bruker mer tid på å forklare hvorfor reglene er der enn å se på om de er hensiktsmessige. Et godt eksempel er det som gjøres, eller rettere ikke gjøres, når det gjelder ansettelser av folk fra fremmede land. Det er ikke til å komme bort fra at det i dagens Norge er et problem i forbindelse med å ansette folk med «feil» etternavn. For å få bukt med dette problemet, produserte myndighetene enda et skjema som skulle fylles ut. Alle bedrifter ble pålagt å rapportere inn hvor mange mennesker med utenlandsk opprinnelse de har ansatt siste år. Men det løser jo ingen problemer. Det bare konstaterer forhold vi allerede er klar over at eksisterer. Men politikerne soler seg likevel i glansen over at de «har satt i gang tiltak» og at de «gjør noe» med problemet. Noe av det jeg etterlyser i byråkratiet er en større grad av kost/nyttevurderinger. Vi må ha lover og reguleringer, men vi må fjerne alt som ikke tjener en vesentlig hensikt. Et problem for mange småbedrifter er at de ikke har egne folk til å ta seg av alle disse skjemaene og rapportene. Bedriftslederne selv må sitte og gjøre alt arbeidet. Og det tar tid - tid de etter vår mening heller burde kunne få anledning til å bruke på verdiskapende arbeid, sier Bolstad.

Til tross for alt dette, mener han fremtiden til norsk næringsliv er uhyre spennende.

- Jeg er overbevist om at oljen vil ta slutt tidligere enn mange i dag antar. Det blir en kjempeutfordring for fastlandsnorge. Verdiskapningen må flyttes på land, og det kommer til å bli en gigantisk utfordring å skape så store verdier at vi kan klare å dekke opp de kravene til kvalitet og service min generasjon vil stille når det gjelder eldreomsorg om 20-30 år. Da må vi starte å bygge opp næringslivet nå. Kanskje er det allerede for sent.

- Hvor skal man satse? På hvilke bransjer?

- Det er vanskelig å si helt konkret, men når det gjelder sjø og kyst generelt, bør vi ha et stort konkurransefortrinn. Selvfølgelig vil vi fortsatt være en energinasjon, og vi har også store potensialer når det gjelder skog og fiskeri. Det eneste jeg vet sikkert, er at fremtiden ligger i de små og mellomstore bedriftene. Samtidig må vi jobbe for at noen av disse, de som har store potensialer, får rammebetingelser som gjør at de kan få lov til å vokse seg store og sterke. Men det er også et annet forhold vi er opptatt av. Norske produsenter og næringsdrivende bør begynne å tenke mer øst-vest når det gjelder marked. Vi holder oss for mye til vårt eget land. Jeg tror mange kunne utvide sin virksomhet om de begynte å se på hele Norden som markedsplass, sier Bolstad.

KAN BLI SINT, MEN BARE HJEMME

Bolstad har under hele samtalen snakket rolig og behersket. Ingen spesielle fakter. Ingen tendenser til overstadig begeistring eller ditto det motsatte. Han bare oser av lutter fordragelighet. Kan denne mannen i det hele tatt bli sint?

- På det området er jeg vel som de fleste andre. Jeg blir opprørt av urettferdighet, av at barn blir dårlig behandlet og generell diskriminering.

- Jo da. Jeg ville vel ikke trodd noe annet. Men sånn i det daglige; kan du vise sinne?

- Det er nok ingen i mitt profesjonelle liv som har sett meg virkelig rasende. Den siden av meg er forbeholdt mitt «sivile liv».

- Aha, så du kan ta ut alle dine frustrasjoner på kone og barn når du kommer hjem fra jobben? Feiladressert gruff og aggresjon?

Bolstad tar en litt lengre innpust før han svarer.

- Jeg må vel innrømme at jeg har en svakhet på akkurat det punktet. Jeg har en tendens til å stille større krav til, og er til tider mer sint på, de som står meg nær enn de jeg har et forhold til profesjonelt, bekjenner han.

Selv om jeg egentlig kunne slå til nå, og spørre om ridderligheten hans bare er forbeholdt forbrukere og små og mellomstore bedrifter, så lar jeg det være. Faktisk er det ganske befriende å konstatere at mannen har noen upolerte sider ved seg. At den blanke rustningen har noen riper og bulker på seg, så å si.

- Jeg har ikke noen god forklaring på hvorfor det er slik, fortsetter han. - Men sannsynligvis er det ganske mange andre som har det slik også. Både kvinner og menn.

- Og derfor er det ok?

- Nei, det er det ikke. Jeg mener bare at det kanskje ikke er så unaturlig at man kan ta ut mer av sine følelser hjemme enn på jobb.

- Hva er det konkret som kan gjøre deg sint og irritabel?

- Småting egentlig. Hvis jeg kommer hjem og ser støvler, ransler og sparkesykler ligge slengt rundt omkring i gangen, kan jeg reagere. En annen ting er hvis jeg er skikkelig gira etter en tøff dag, og kommer hjem til barn som ikke klarer å følge mitt tempo hvis jeg vil ha ting gjort i en fei.

- Har du kanskje mye undertrykt aggresjon i deg? Frogner-folk skal jo oppføre seg skikkelig, har jeg hørt?

- Nei, jeg tror vel egentlig ikke jeg fortrenger så mye. Men uansett er det viktig for meg å forsikre meg om at ungene ikke går til sengs og bærer på vonde følelser. Før de sovner sørger jeg alltid for at det ikke ligger noe gruff igjen etter dagen - uansett hva gruffen kan være forårsaket av.

Nå må ingen tro at Bolstad er den edleste av de edle ute på jobb, og forvandles til et uhyre når han kommer hjem. Langt der i fra. Han er tvers gjennom en snill, omtenksom, hensynsfull og real mann - som bare har behov for en arena hvor også han kan få lov til å være litt behersket rebelsk.

Ære være ham for det. Vi får bare leve med at han ikke vet hva sperresynkronisering er.

Fakta om Tom Bolstad

Født: Oslo 20. oktober 1957

Stilling: Administrerende direktør i Bedriftsforbundet

Bor: I Ullevål Hageby

Sivilstand: Gift med Annika Kättström. To barn: Beatrice (11) og Marius (14)

Kjører: Landrover Discovery

Ligningsinntekt 2001: 270.500

Ligningsformue 2001: 0

Utdanning: Juridisk embedseksamen.

Karriere: Bolstad jobbet som førstekonsulent i Prisdirektoratet fra 1985 til 1987. Deretter begynte han som advokatfullmektig ved Forbrukernes Forsikringskontor. I 1989 gikk han over til Norges Automobil-Forbund hvor han jobbet som advokat. Etter åtte år i NAF ble han ansatt i Forbrukerrcdet som kontorsjef. Etter hvert klatret han opp til stillingen som avdelingsdirektør og endte som fungerende direktør. I fjor sommer tok han over som administrerende direktør i Bedriftsforbundet.

For øvrig: En av Tom Bolstads villeste drømmer er å kjøre hele veien rundt Middelhavet fra Gibraltar til Tanger. Det har han tenkt på helt siden ungdomstiden. Men han vet ikke når eller om det kommer til å skje. Foreløpig skylder han på de urolige politiske tilstandene i enkelte av områdene han hadde måttet kjøre gjennom. Det er ikke tiden for det nå. Så får vi bare se hva det blir til. I mellomtiden får han nøye seg med noen rideturer sammen med datteren. Familien planlegger nemlig å gå til anskaffelse av hest.