Portrettet: En racer i shopping

For noen år siden fikk racerbilfrelste karer over hele Europa orgastiske testosteronkick hver gang Liv Berstad var på banen. For ikke å snakke om hver gang dragrace-dronningen sto på seierspallen. I helfigur. Live. Da ville siklingen ingen ende ta. Selv om hun slo dem ned i støvlene. Og ble europamester. År etter år. Med 5000 hestekrefter under panseret og en topphastighet på 447 kilometer i timen.

En samboer, to småjenter og en adm.dir.-stilling for 75 motebutikker senere, ser hun fortsatt ut som en toppmodell. I egen bransje. Med passe casual eleganse. Iført svart nappaskinnjakke, svart polo, svarte støvler og blå denim. Duggfrisk og velopplagt. Uten en eneste hårlokk i ulage. Så vidt hjemkommet Fredrikstad etter full arbeidsdag i Sverige, pluss to og en halv times kjøring til og to og en halv times kjøring fra KappAhls hovedkontor i Göteborg på en og samme dag.

Hun har sluttet å kjøre dragster-doning. Hun kjører en mer firma- og familievennlig Saab Kombi. Og holder seg stort sett innenfor fartsgrensen. For øvrig har hun beholdt turbotilværelsen, men på en litt annen måte.

Hun har nemlig alltid visst å ta for seg, Liv Berstad.

- Ja. For dette med å ta utfordringer..., å gripe de mulighetene som byr seg, det tror jeg på. Jeg tror at vi kvinner av og til blir for forsiktige. Vi tenker oss om både en og to og tre ganger. Det gjelder å stole litt mer på seg sjøl og ta de utfordringer du får. Det er vel det jeg har gjort. Jeg har takket mye ja. Og det skaffer en seg en god del erfaringer på, sier hun.

- Savner du racerbilkjøringen? Som administrerende i KappAhl Norge er du jo fortsatt en del i fokus, men det var vel enda mer glamour rundt deg...

- Glamour!?!

Hun avbryter kontant.

- Det er første gang jeg hører ordet glamour! Her sitter altså en 40 år gammel sliten og svett tobarnsmor...

Hun sukker oppriktig oppgitt.

Men OK. Innrømmer at det er ikke så forskrekkelig lenge siden hun ble administrerende direktør i KappAhl Norge og bestemte seg for å legge konkurransekjøringen på hylla fra 1996. Fortsatt er det mange som husker.

- Og stort sett er det jo bare hyggelig det. Mange spør også hvordan det var å være en av «gutta». Jeg var aldri det. Men jeg var en av teamet. Vi var forskjellige, men vi hadde et team som fungerte utrolig bra. Vi hadde dette berømte mangfoldet, vi hadde det utrolig gøy og viste stor respekt for hverandre. Dette med racing er jo en av de få idrettene hvor det går an å konkurrere på like vilkår. For her er det ikke fysikk, men konsentrasjon og reaksjon som teller. Og evnen til å ta instinktive beslutninger. Når det oppstår en situasjon mens du kjører 300 eller 400 kilometer i timen, da må du være kald. Om du er mann eller kvinne spiller ingen rolle.

- Det kan vel overføres til lederskap også at du er kjapp med beslutningene. Litt for kjapp noen ganger også kanskje?

- Det er det sikkert noen som vil si. Det blir tatt mange kjappe beslutninger hvor jeg etterpå tenker det burde jeg ikke gjort. Men sånn er det.

Aftenposten skrev om henne i 1990:

«Ung og vakker. Økonomisjef i det chice klesfirmaet KappAhl. Bystyremedlem for Fremskrittspartiet i Fredrikstad. Iskald og besluttsom. Asfaltgladiator med fersk europarekord i dragracingens superklasse - top fuel.», Og tanta i Akersgata fortsatte, stadig mer ekstatisk, å følge «den tøffeste jenta utenfor USA» som «rattet nitrometansupende bilmonstre».

- Det begynte jo svært så tradisjonelt da, er hennes prosaiske versjon.

- Min forhenværende samboer kjørte dragrace. I perioder var jeg med og så på. Hadde med meg en hel haug med blader og bøker, og solseng, for jeg kjedet meg så forferdelig. For jeg var ikke spesielt bilinteressert. Men så spurte han om jeg ville prøve en gang. Og da var det gjort. Jeg kjørte opp til lisens. Og kjørte, en sesong, synes at dette her var vanvittig moro. Men så tok forholdet slutt. Og da tenkte jeg at det var det. Jeg hadde verken penger eller interesse nok til å ta fatt i dette på egen hånd.

Men så ringte teamsjefen, Rune Fjeld. Han hadde fått respons fra oljeselskapet Mobil, skulle kjøpe bil fra Statene og trengte en som ville kjøre. Så det var nå det. Det var vel i 1988, tror jeg, at jeg begynte.

- Og siden ble du europamester?

- Mmmm.

- Står den rekorden fortsatt?

- Jeg var europamester i 1990, rekorden sto frem til 1997.

- Savner du det ikke?

- Jo. Jeg lærte veldig mye. Jeg lærte mye om å omgås menn, i et veldig tøft og maskulint miljø. De erfaringene der har jeg tatt med meg.

- Fikk du mange klyp i rumpa?

- Nei!

Hvilket blir bekreftet av hennes gamle venner og fans. Liv Berstad sjarmerte olajakke-kledte, tyggistyggende, Elvis-kloninger i senk. Og de behandlet henne med stor verdighet, som en dronning. «Fordi hun aldri spilte på sin kvinnelighet og alltid var like blid og hyggelig selv mot fulle finner med halvveis nedglidde bukser, veivende rundt med amerikanske flagg», blir det presisert.

- Du nøt stor respekt. Men det må da ha vært beinhard konkurranse også?

- Ja det er klart. Racing-miljøet - for meg da - forandret seg ganske mye underveis. Da jeg begynte ble jeg liksom en sånn morsom maskot. Og mange kom med faderlige råd. Det var en fase. Alle syns det var hyggelig å ha meg der, og alle var veldig omtenksomme. Jeg ble nok ikke behandlet som en vanlig konkurrent da. Men de synes nok ikke det var like kult da jeg satte den første rekorden. Sånn var det bare. Men det gikk greit etter hvert det også.

- Ingen dirty tricks?

- Neiii... Men klart at når du kommer inn som eneste kvinne i en svært mannsdominert sport, så får du jo mye ekstra oppmerksomhet. Og oppmerksomhet er viktig for sponsorene. Det var det nok mange som oppfattet som litt urettferdig. Og - med rette. Men den oppmerksomheten varer i veldig kort tid dersom du ikke viser resultater. Det gjorde jeg jo også etter hvert, og da kom respekten.

- Gjelder dette også for KappAhl? Du var 35 år da du ble administrerende direktør i KappAhl? Var det samme reaksjonen da, at det plutselig ikke var fullt så kult da du avanserte forbi de andre?

- Nei, på ingen måte. Jeg hadde jo vært i systemet som økonomisjef, og da stillingen som administrerende direktør ble utlyst - det var ingen som spurte meg - jeg søkte selv, fikk jeg den på grunn av kvalifikasjonene jeg besatt og forhåpentlig hadde vist.

- Var det mange søkere?

- Det vet jeg ikke. Et headhunterfirma hadde som oppdrag å finne ny administrerende...

- Men du måtte søke selv.

- Ja.

- Var det lenge før de fant ut at du var den rette?

- Ja, det gikk lang tid. Jeg husker jeg lurte på det, hvorfor iallverden det tok så lang tid.

- Var dette før eller etter KappAhl kjøpte Adelsten?

- Før.

- Var det du som gikk inn for det?

- Nei, det var styreformannen vår. Jeg var faktisk... Fanny var jo født i februar 1999, og jeg hadde litt dårlig erfaring med dette å bli mamma. For da jeg fikk Gina (nå 6) skjønte jeg ikke helt hvor mye arbeid det var med baby og full jobb. Da var jeg tilbake på plass som økonomisjef etter tre uker for å ta årsoppgjøret. Det gikk jo på et vis. Hun sov på kontoret mitt om dagen og skreik om natta. Så jeg hadde bestemt meg for å organisere ting på en helt annen måte da jeg fikk Fanny. Planen var at jeg skulle ha permisjon en stund, en stedfortreder var på plass og alt så bra ut.

Men fire uker etter at Fanny var født ringte konsernsjef Thommy Nilsson og sa at de planla å legge inn bud på Adelsten. Så det var den permisjonen. Da var det bare å rulle inn puppen og dra til Göteborg.

Hun flirer. Det hører med til historien at hun i tillegg til baby og jobb kjørte dragrace rundt i Europa fra hennes førstefødte var syv måneder.

Og så - med baby nummer to så vidt ankommet, fikk hun 61 Adelsten-butikker i fanget i tillegg til de 27 KappAhl-butikkene hun administrerte i landet fra før.

- Hvordan gikk det da? Tok du Fanny med på jobben?

- Det gikk egentlig ganske dårlig. Det var jo omtrent samme opplegget som med Gina da, men det fungerte ikke særlig bra. Det fungerte bra først da Guro var på plass, praktikanten vår. Da fikk jeg organisert hjelp, alt roet seg, Fanny begynte å legge på seg og alt ble mye lettere.

Det er ikke no’ særlig å dra rundt på så små barn og stresse altfor mye. Det er det ikke, mimrer hun.

Hun skryter av samboeren, tidligere ishockeyspiller nå avdelingsdirektør Bjørn Myrås Johannessen i Elcon Finans, som i flere år måtte ta storparten av ansvaret på hjemmebane. Men også foreldrene hennes stilte opp. Svenske kolleger kan fortelle om en Liv Berstad som kom heseblesende til styremøter i Göteborg med mor og far og baby på slep. Fordi hun trengte barnevakt mens hun satt i møter.

- Så du er ingen supermamma som klarer absolutt alt?

- Nei, det tror jeg ingen er. Ingen greier alt. Og dette er noe en bør ta stilling til. Jeg husker første gang jeg kom hjemom en hverdag, og der satt praktikanten vår Guro, Fanny og Gina og Bjørn, samboeren min, og spiste middag sammen. Jeg skulle bare innom og hente kofferten min, for jeg skulle videre til Gardermoen og nå et fly.

Da fikk jeg nærmest angst. Jeg ble helt fortvila.., tenkte hva er nå dette? Hva er det jeg driver med? For det var jo der jeg skulle ha sittet og spist middag sammen med familien min!

Hun smiler vemodig.

- Men hadde jeg gitt etter for den følelsen jeg hadde da..., jeg ville jo på en måte ha med meg alt, og det går ikke. Da er det viktig å si til seg selv, OK, jeg kan ikke klare alt. Og dette er mitt valg.

Du spurte om jeg jobber mye. Ja, noen ganger vanvittig mye. Da er det arbeidsuker på 60 - 70 timer. Men det er selvfølgelig bare i perioder.

Det er jo ulempen med å ha en lederstilling. For det innebærer jo - for meg iallfall - at du går glipp av noe annet. Og da tenker jeg først og fremst på familien min. Det tror jeg det er viktig å være bevisst på så du ikke sitter der om fire - fem år og tenker: Å gud, hva var det egentlig jeg gikk glipp av?

Å være bevisst på valget ditt, tenke gjennom det og ta smerten ved det valget nå, slik at du ikke våkner opp og angrer siden. For jeg har sett noen eksempler på det, og det er litt trist.

Jeg tror man skal gi seg lov til å ha det litt vondt - hvis det er det man har - der og da. Og ikke fortrenge det.

- Mange barn har det da bare bra med sine utearbeidende foreldre, det er jo ikke alle som blir forsømt...

- Jeg tror da absolutt ikke at barna mine blir forsømt, iler hun fornærmet til.

- Vi har da virkelig lagt opp til at alt skal være trygt og godt.

- Men disse jentene dine, Gina og Fanny, de fikk vel tråbil på ettårsdagen de?

- På ingen måte. Jeg har aldri hatt... vel, det blir vel kanskje feil å si at jeg ikke er bilinteressert for jeg syns jo det er vanvittig morsomt å kjøre bil. Men jeg har aldri vært av dem som har åpnet panseret av genuin interesse og stått med hodet nedi der og mekka. Å kjøre syns jeg er gøy. Men utover det har jeg ikke mer enn normal interesse for biler.

Det er konkurranseinstinktet som er hennes varemerke. Et ekstremt velutviklet konkurranseinstinkt og som trekkes frem både av hennes sjefer, venner og fans.

Men hvorfor KappAhl? En total omsetning på fire milliarder kroner i år, javel, Hvorav en milliard forventes å bli halt inn i Norge. Personlig hadde hun ifølge fjorårets skatteligning en skattbar inntekt på godt over en million. Pluss eventuelle frynsegoder som hun blånekter på å kommentere.

Men KappAhl er jo eid av Coop. Og Coop og Fremskrittspartiet har da aldri gått særlig bra sammen. Og Liv Berstad har tross alt en fortid som medlem av Fremskrittspartiet.

- Du har fått med deg det også, ja? Men det er lenge siden. Det var i mine unge, hva skal jeg si... liberale år, da jeg jobbet i Norges Bygg og gikk på BI. Jeg var vel ikke stort mer enn 20 år.

- Vedkjenner du deg ikke partiet lenger? Har du konvertert?

- Ja, jeg har nok det. Jeg er blitt litt mindre blå.

- Men du satt i bystyret.

- Ja da, i to perioder faktisk. Det var da Fr.P. kom inn i Fredrikstad bystyre for første gang, i likhet med svært mange andre steder i landet. Vi hadde ingen partiorganisasjon på linje med de andre etablerte partiene, så vi fikk ikke gjort særlig mye. Men det var fantastisk moro å være med, og jeg lærte mye. Men noe støtteapparat for unge politikere fantes ikke. Så klart vi gikk på en del blundere.

- Var du ofte på talerstolen?

- Nei, jeg var ikke det.

- Kan du huske hva du hadde innlegg om?

- Budsjettforhandlinger. Jeg husker iallfall da jeg skulle ha det første innlegget, tror det gjaldt skjenkebevillinger. Det var jeg veldig engasjert i. Hadde forberedt meg så godt. Men talelista var lang, og ordføreren var en ganske autoritær person fra Ap. Jeg satt og ventet på tur, rakte stadig opp hånda og sa hallo - hallooo, men ble fullstendig oversett. Jeg kom aldri med på den lista jeg. Jeg kom aldri opp på talerstolen.

Hun klukker både langt og lenge.

- Det var en skikkelig nedtur. Og jeg som hadde forberedt meg så godt!

- Men da du meldte deg ut, var det ingen andre partier som ville ha deg på lista?

- Nei altså.., jeg tilhørte jo den liberalistiske fløyen som brøt ut sammen med Pål Skjervengen, Ellen Vibe og Tor Mikkel Wara.

- Kan du tenke deg å bli politiker igjen?

- Nei. Men politisk interessert kommer jeg alltid til å være.

- Ville du heller hatt private eiere i KappAhl?

- Vi hadde private eiere helt frem til 1990, da kjøpte Coop KappAhl fra den svenske Ahl-familien. Navnet KappAhl kommer av at familien Ahl startet med å selge kapper, derav navnet KappAhl.

- Så enkelt?

- Ja.

- Stor forskjell i organisasjonen?

- Nei, faktisk ikke.

- Dere påstår å være et etisk og miljømessig korrekt selskap. Med produksjon i den «riktige» del av den tredje verden, strenge miljøkrav på produktene, skikkelige lønns- og arbeidsforhold i fabrikkene, ingen diskriminering, ikke barnearbeid, støtte til Unicef osv. Tjener dere noe på det da?

- Ja. Kooperasjonen er veldig miljøbevisst, tankegangen gjennomsyrer alt vi gjør. Vi har jobbet aktivt med miljøspørsmål i mange år. KappAhl var den første motekjeden i verden som ble miljøsertifisert. Vi har innført miljøstyringssystemet ISO 14001, en internasjonal standard som stiller høye miljøkrav til hele selskapet og alle våre butikker. Men her i Norge er vi ikke kommet så langt. Vi skulle ha starte prosessen år 2000, men på grunn av integrasjonen med Adelsten ble den utsatt. Men vi skal gjøre det. Snart.

- Ekstra flaut da, at 5000 norske KappAhl-feilvareplagg ble kjørt på fyllinga i Tønsberg, når resten av KappAhl donerer alle sine prøvekollisjoner og refuserte forsendelser til humanitære organisasjoner?

- Ja. Det skulle aldri ha skjedd. Det var en gedigen misforståelse. Mer er det ikke å si om det. Vi søker hele tiden å opptre på en etisk og miljømessig forsvarlig måte. Plagg som ikke kan selges, men likevel er fullt brukbare, blir sendt videre til Estland eller via Erikshjelpen i Sverige. Dette var en ren glipp. Å love at vi aldri mer kommer opp i slike situasjoner, det er helt umulig. Men vi gjør iallfall det vi kan.

- Vet kundene om at dere er såpass miljøbevisste?

- Nei. Det viktigste er jo at vi gjør noe. Et alternativ er at vi forteller kundene mer om hva vi gjør.

- Body Shop har jo hatt en voldsom markedsføringsgevinst på miljøbevissthet.

- Ja, og det er beundringsverdig. Men de sliter økonomisk. Vi har ikke tenkt å gjøre noen stor jippo ut av dette. Det holder på en måte i å jobbe i «det gode foretaket».

- Men det var da ikke særlig etisk å selge stringtruser, bh-er og sexy undertøy til seksåringer. Var det ikke det dere ble beskyldt for å gjøre i fjor?

- Jo, det stemmer. Det ble påstått at vi solgte stringtruser til veldig små barn. Det har vi aldri hatt. Vi har hatt bh-er, men det var fra ni år og oppover. Så her vil jeg påstå at vi hadde rent mel i posen.

- Og i år da - «shop till you drop» - er det virkelig meningen at folk skal shoppe til de svimer av?

- Vi håper da ikke at de tar det så bokstavelig. Men det er jo hyggelig om de kjøper mye.

- Og du da? Den skinnjakken der er vel ikke KappAhl?

- Jo.

- Kjøper du bare KappAhl-klær?

- Jeg er så interessert i klær at jeg kjøper litt andre merker også. Men 90 prosent er fra KappAhl.

- Hvordan ser ditt klesskap ut? Hvor mange kjoler, dresser og sko har du?

Hun ser pinlig berørt ut.

- Jeg har vanvittig mye klær. Samboeren min er helt fortvilt. For i fjor bulte klesskapene så mye at han måtte opp på loftet og montere en kjempelang stang som vi hang opp langs hele loftet. Da tenkte vi - fint, nå holder det lenge. Men for to - tre uker siden datt den ned. Så det er ulempen med å jobbe i klesbransjen. Man blir litt hekta.

Hun er altså modell for eget foretak. For du har vel sett den gærne dama i KappAhl-reklamen som drar frem boremaskinen og henger opp klesstanga på langs i hele leiligheten.

«Shop till you drop», det er typisk Berstad, det! Bare det at konkurransementaliteten hennes er så velutviklet at stanga dropper først.