Portrettet: En mild oppvigler

En dag var Nadir Nalbant ute og gikk tur. Han så en gjeng ungdommer som sto og hang på et hjørne. De var ikke gamle karene, nærmest bare som barn å regne. Én av dem sto og røkte - en gutt på kanskje 11-12 år. Da skjedde det noe inne Nalbant. Han gikk bort til gutten og spurte vennlig. «Hei, hva heter du?» Gutten sa hva han het. «Kjenner ikke jeg deg, da? Hva var etternavnet ditt igjen?» Gutten opplyste om det også. «Akkurat, ja», fortsetter Nalbant. «Da kjenner jeg faren din. Jeg jobber sammen med ham. Tror du han vet at du røyker?» Gutten prøver beskjemmet å skjule røyken. Han rister på hodet. Nalbant spør videre om han tror faren vil like det om han fikk høre om det. Gutten svarer av forståelige grunner klart negativt på dette påtrengende spørsmålet. «Det tror ikke jeg heller», sier Nalbant. «Jeg tror han kommer til å bli veldig skuffet. Men du, hvis du lover meg å slutte å røyke, skal jeg love å ikke si noe til faren din», sier den barmhjertige samaritan fra Molde. Så går han videre.

Nalbant smiler lurt når han forteller denne historien. Vi sitter og skuer utover fjorden ved Stavern hvor han tilbringer sin sommerferie sammen med familien. Han er brun og lekker i ansiktet, men det skyldes bare delvis sommersolen. Mesteparten av fargen stammer fra hans tyrkiske gener. Hele hans vesen er mildt og vennlig. Han snakker rolig med en slags balsamstemme. Man kan få inntrykk av at om en mygg setter seg på ham klar til å innta sitt blodige måltid, vil Nalbant forsøke å snakke imøtekommende med den for å få den til å flytte seg - subsidiært hjelpe den nennsomt vekk slik at den kan finne en annen plass å slurpe i seg kroppsvæske. Men denne historien får meg likevel til å lure på om det bor en liten infam råtass i ham.

- Si meg, kjente du denne gutten?

- Nei! Selvfølgelig ikke. Men jeg er sikker på at han sluttet å røyke. Og da har jeg jo gjort en god gjerning, sier han med åpenbar fryd.

- Var det ikke en tanke ondsinnet å lure ham på den måten?

- Nei, jeg synes ikke det. Jeg mener det handler om å bry seg om folk. Vi bryr oss alt for lite om hverandre her i landet.

- Men du løy?

- Ja, men det viktigste var jo å prøve å få gutten til å slutte å røyke. Jeg syns det er trist å se så unge mennesker ødelegge seg på den måten. Og dessuten vil han jo aldri prøve å finne ut om det jeg sa var sant eller ikke. Da ville han jo avsløre seg selv, sier Nalbant med et selvtilfreds smil.

Nalbant sluttet å røyke for fem år siden. Nå driver han bare å konkurrerer med helseminister Dagfinn Høybråten om hvem som er den største røykemobberen av dem.

Nalbant og familien hans kommer fra Tyrkia. De bodde i en liten bygd sørøst i landet mot grensen til Syria, nærmere bestemt i Antiokia. Det var der disiplene labbet rund, opplyser han - som om jeg skulle bli nevneverdig klokere av det til tross for min prestesønnbakgrunn. Familien var på ingen måte rik, men hadde det rimelig greit i forhold til mange andre i Tyrkia. Faren eide en sementvarefabrikk sammen med to av sine brødre. Et par andre onkler var skreddere, og alle klarte seg bra.

- Vi bodde i et lite samfunn med en kristen befolkning. Det var ikke lett å være kristen i et land hvor 99 prosent av befolkningen er muslimer. Men vi ble aldri forfulgt eller trakassert på grunn av vår tro. Likevel er det helt klart at man ikke har noen som helst mulighet til å gjøre karriere verken i det offentlige eller private med en kristen bakgrunn. Det var kanskje også en del av grunnlaget for at far valgte å ta med seg familien til Norge som - iallfall den gang - var et kristent land, forteller Nalbant.

MOLDE

På begynnelsen av 1970-tallet kom faren og én av Nadirs onkler i kontakt med folk fra en sementfabrikk i Molde. Det skulle bli begynnelsen på en helt ny tilværelse for unge Nalbant.

- Fatter´n flytta først. Han solgte alt han eide og dro til Norge for å forberede grunnen for resten av familien. La seg opp litt ekstra penger så vi andre kunne komme etter. Jeg husket nesten ikke pappa da jeg kom til Norge. Han var der i to-tre år før vi andre flyttet, og jeg var bare åtte år gammel. Men jeg husker godt at vi fikk høre at Norge var et snilt land hvor alle mennesker hadde det godt.

- Men slik synes du kanskje ikke det er lenger?

- At folk her det godt, jo, for all del, men nordmenn har nok forandret seg en god del, dessverre. Jeg har aldri opplevd å bli mobbet eller sjikanert, men det er ikke tvil om at en del mennesker er mindre positivt innstilt til fremmede i dag enn den gang. Jeg er stolt av min tyrkiske bakgrunn, og har forsøkt å ta vare på en del av kulturen og tradisjonene.

- Snakker du fremdeles tyrkisk?

- Nei. Men jeg snakker flytende arabisk som var mitt morsmål. Jeg gikk første og andre klasse i Tyrkia. På skolen måtte vi lære tyrkisk, men vi snakket arabisk hjemme. Da jeg kom til Norge begynte jeg rett i tredjeklasse uten å kunne en stavelse norsk. Det var en ganske tøff overgang. Ikke bare det. Alt var nytt og fremmed. Jeg hadde for eksempel aldri kjørt i en bil før vi skulle flytte til Molde, forteller Nalbant.

Familien Nalbant var de første «ordentlige» utlendingene i Molde. De ble veldig godt tatt imot av naboer, klassekamerater og andre rundt i byen.

- Vi var veldig innstilt på å tilpasse oss, og ville ikke være til byrde for noen. Etter en stund åpnet far en kiosk hvor alle ungene måtte jobbe etter tur. Nå i ettertid har han fortalt at han ikke tjente penger på kiosken. Han åpnet den primært for at vi ungene skulle ha noe å henge fingrene i så vi ikke begynte å reke rundt og finne på noe tull. På den måten lærte vi iallfall å ta ansvar svært tidlig.

NESE FOR FORRETNINGER

Etter gymnaset i Molde, dro han til Ålesund for å gå på ingeniørhøgskulen. Det ble noen intense år - akkurat som resten av livet hans skulle vise seg å bli. Hadde han tid til overs, jobbet han. I helgene var han dørvakt på et diskotek. Resten av uken jobbet han for Hjelpemiddelsentralen med å reparere hørselteknisk måleutstyr. Gudene - enten det måtte være Allah, Vårherre eller hva nå de heter alle disse overjordiske instansene - vet hvordan han fikk tid til å studere. Eller for den saks skyld finne seg en hustru. Han fikk nemlig med seg mer enn en teknisk utdannelse da han etter tre år i sunnmørshovedstaden flyttet til Oslo. Med på lasset hadde han sin fremtidige kone, Linda, som var utdannet bankøkonom. Kanskje var det ikke helt tilfeldig at Nalbant fant seg en økonom å dele livet med. Han har selv vært svært økonomisk av seg hele sitt liv. Det startet allerede i guttedagene. Alle ungene i familien måtte bidra til fellesskapet.

- Vi kom ikke til Norge for å flyte på noen velferdsbølge. Det var ganske knagert til å begynne med, men vi synes likevel vi hadde det bra. Far var eneforsørger for kone og syv barn, og vi måtte bidra med det vi kunne alle sammen. Jeg gikk rundt og solgte Romsdals Budstikke på fergekaia, og delte ut tidsskrifter for ulike organisasjoner. Og så pantet jeg flasker. Det ble da litt penger ut av det iallfall, forteller Nalbant.

Og han fortsatte å finne nye «forretningsområder» opp gjennom ungdomsårene. Interessert i teknikk og elektronikk som han var, begynte han i å fikse litt på bilstereoanlegg og slik for kamerater. Virksomheten utviklet seg raskt til å bli god butikk. Han kjøpte gamle TV-er og stereoanlegg for noen hundrelapper. Så reparerte han sakene og fikk dem til å virke for så å selge dem igjen for flere tusen kroner.

- Jeg oppdaget at det var mange som var på jakt etter et nummer to-TV . Men få ønsket å kjøpe nytt og dyrt. Da kom mine tilbud godt med. Jeg så at det var et gryende marked for disse tingene, og skapte et produkt som passet inn i tidens behov, forklarer Nalbant.

Nalbant viste altså tidlig en nese for forretninger, men det var først og fremst hans tekniske interesse og kunnskaper som brakte ham til Oslo. Da han var ferdig utdannet, fikk han tilbud om å være med i et lite selskap (Audiotronics) som drev som importør og grossist av den typen utstyr Hjelpemiddelsentralen solgte. De hadde behov for en som kunne overta som daglig leder.

Han var i Audiotronics et års tid. Da bar det over til Ascom hvor han ble salgsingeniør i avdelingen for radiokommunikasjonutstyr. Da startet karrieren på alvor. Etter fire år var han leder for både salgsavdelingen og den tekniske avdelingen.

- Det var en rimelig bra karriereutvikling. Fra før var jeg ganske god på det tekniske, og nå lærte jeg meg salg. En av mine styrker er å se løsninger og markedsmuligheter...

- ...En evne du sannsynligvis har hatt helt siden du brukte smokk?

- Vel, jeg tror jeg står sterkt i mange sammenhenger i og med at jeg kan delta i og forstå de dype ingeniørsamtalene og samtidig ha en betydelig markedsforståelse. Det er ikke så mange som kan det. Få ingeniører har kremmerånden i seg, sier Nalbant, og det uten at det på noen måte høres ut som skryt.

«OPPVIGLER»

Etter fire år i Ascom ble Nalbant kontaktet av en headhunter som spurte om han var klar for nye utfordringer. Det var han selvfølgelig. Utfordringen lå i å være med på å bygge opp Norges første mobiltelefonselskap utenom Telenor, NetCom. Året var 1995. Nalbant skulle vise seg å bli den første «oppvigleren» i norsk telekombransje.

- Alle dømte prosjektet nord og ned. Det ville jeg bevise at var feil. Det var som en farsott. Én og annen uttalte i avisene at det ville være umulig å ta opp kampen mot Telenor, og så plutselig mente alle det samme. Det likte jeg ikke. I Ascom fikk jeg lære at det slett ikke er umulig å kjempe mot et monopol - og vinne. Jeg trodde virkelig på mobiltelefoni, og syntes utfordringen var helt topp. Dermed gikk jeg «ned i gradene» fra Ascom, og ble ansatt i avdeling for strategisk salg i NetCom. Jeg var den andre som ble ansatt i bedriftsavdelingen i selskapet, men vi vokste raskt. Etter fire år omsatte vi for en halv milliard kroner.

- Vi hadde et problem, innrømmer Nalbant. - Vi hadde jo på langt nær noe ferdig utbygget nett, og da var det ikke så lett å få folk til å gå over til oss. Stadig vekk kunne vi lese i avisene at vi var på konkursens rand. Én skrev at «NetCom har like stor sjanse til å overleve som en snøball i helvetet». Jo da, vi slet med å oppnå troverdighet. Men vi ville ikke gi oss, ivrer Nalbant.

Så kom redningen. NetCom fikk en avtale med EL-kjøp, og begynte å tilby sine kunder telefoner for én krone. Ramaskrik i pressen og ville tilstander foran butikkene. Køer lange som var det en «dæinsegallaforestilling». «Hvordan er det mulig å gi bort dyre mobiltelefoner?» ble det spurt over alt. Men trikset virket.

- Vi hadde ikke drømt om en slik respons, og hadde enda mindre rutiner og kunnskap til å takle en så stor pågang av nye kunder. Likevel klarte vi det. Nå er det ingen som ler av NetCom lenger, flirer mo(bi)ldenseren.

Men Nalbant var ikke ferdig med å lage høye bølger i telekomsjøen. Tvert i mot. Han hadde bare så vidt begynt sitt «oppvigleri». En dag fikk han telefon med forespørsel om han ville gå inn i «gamle» Sense. «Gamle» Sense hadde eksistert et års tid, men gikk så konkurs. Etter en tid steg Nye Sense opp fra graven, og en gruppe aksjonærer fra gamle Sense kontaktet Nalbant for å høre om han var villig til å være med på laget.

- De ville drive selskapet etter den gamle forretningsmodellen, men den hadde jeg ingen tro på. Skulle jeg være med, måtte det tenkes helt nytt. Dessuten hadde jeg det veldig bra i NetCom. Men jeg sa ja på visse betingelser. Jeg ville bygge opp selskapet etter en helt ny modell som ikke hadde vært prøvd ut her i landet. Jeg satte også betingelser om at det måtte være satt av penger til drift et helt år fremover. Jeg skulle få det som jeg ville, men det gikk likevel ikke akkurat slik. Da jeg begynte, viste det seg at kassen var helt tom. Jeg følte meg lurt selv om jeg visste at ingen bevisst hadde forsøkt å lure meg. Det hele skyldtes betydelige misforståelser og manglende oversikt fra eiernes side, forteller Nalbant.

Men den iherdige møringen ga selvfølgelig ikke opp av den grunn. Det ville vært i strid med samtlige av hans gener.

- Jeg begynte å løpe rundt og banke på dører og spurte en rekke mennesker om de trodde på meg og mine forretningsplaner. Og til slutt fikk jeg kapitalisert selskapet. Etter et halvt års tid hadde vi skrapt sammen 200 millioner kroner, og fikk verdsatt selskapet til 600 millioner kroner - basert på fire ansatte og en god idé, sier Nalbant.

Og den gode ideen var å riste litt i det etablerte monopolveldet igjen. Mens han løp rundt på tiggerføtter, begynte Sense å tilby gratis Internett (SenseWave) for alle. På ny skapte han oppstandelse og sanket bøtter med mistro. Så fikk Sense Elkjøp inn på eiersiden, og forventningene steg kraftig. Men ingen visste helt hva luringen fra rosebyen hadde fore. Så, etter et par måneders seilas i opprørt hav, var de klare til å lansere sin første tjeneste. SenseWave ble Norges første gratis Internett-aksess til lokaltakst. Suksess. De etablerte aktørene på Internett, Telenor, Telia og Tele2, sa klart og tydelig at dette ikke var mulig å gjennomføre i Norge. Men de tok feil.

Et halvt år senere utvidet Sense virksomheten til også å gjelde mobiltelefoni. Nalbant ville bidra til reell konkurranse i telemarkedet - akkurat som han hadde gjort det på Internett-siden. Han hadde lyktes innenfor internettmarkedet, så hvorfor ikke gjøre det samme innen mobiltelefoni? Sense skulle snart bli den tredje mobiloperatøren i Norge. Nok en gang begynte Nalbant å sparke tungvekterne på leggen.

- Forklar meg én ting: Hvordan er det mulig å tilby mobiltelefoni uten at man har eget mobilnett?

- Saken er at vi ikke har et eget nett, men benytter oss av de eksisterende nettene.

- Er ikke det litt parasittisk?

- Nei. Det eksisterer en lovregulert avtale om at de etablerte nettoperatørene skal stille sitt nett til rådighet til andre aktører. Om de liker det, er en annen sak, men det er helt stuerent. Vi kan drive et fullverdig mobiltilbud uten å ha kostnadene til drift og utbygging av nett. Helt lovlig kjøper vi kapasitet av de store, og «selger» billigere til våre kunder. Derfor har vi dekning der Telenor og de andre har dekning. Våre kunder får like gode produkter til lavere pris.

TRENGTE EN PAUSE

Så går det to år. Sense hadde opplevd enorm vekst og var etablert i Norge og Sverige, men vekstkurven flatet nå ut. Nalbant stilte sin stilling som toppsjef til disposisjon etter at aksjekursen deiset nedover. Markedet verdsatte på det tidspunktet Sense til drøye 220 millioner kroner, som ikke var mer enn selskapet hadde i banken. Sense-aksjen hadde sunket til 3,50 til tross for at selskapet hadde til sammen 150 000 Internett-kunder og like mange mobilkunder i Sverige og Norge.

Nalbant tar sin hatt og mobiltelefon og går. Hjem. Der ventet kone med en nyfødt mini-Nalbant.

- Jeg var virkelig sliten. Alt hadde gått så fort. Jeg har alltid vært utålmodig og har presset både meg selv og andre til å forsere prosesser så mye som mulig. Min styrke har alltid vært «speed». Men nå trengte jeg en pause. Dessuten ville jeg være mer hjemme. Spesielt nå når vi nylig hadde fått vårt første barn. En kollega av meg sa en gang: «Jeg ser med spenning frem til at du skal bli far. Da MÅ du akseptere at et svangerskap tar ni måneder. Selv ikke du kan få det til å gå fortere». Da Nora kom til verden så jeg at livet var mye mer enn bare forretninger, forteller Nalbant.

Han var hjemme i et snaut halvår. Selv om han nøt livet som pappa, var en del av tankene hans opptatt av nye ideer og prosjekter. Han unnfanget ideen til et nytt og enklere mobiltelefonkonsept, og omtrent ni måneder senere nedkom han med kontantkortproduktet «Hello». Det er vel det man i botanikken og deler av faunaen kaller selvbefruktning, eller enda finere; selvpollinering. Oppvigleren var i gang igjen.

Den tiden han var hjemme, ble han kontaktet av mange som ville ha ham over i sin virksomhet. Men Nalbant motiveres av å bygge opp noe nytt, eller å flytte noe fra ett nivå opp til et høyere, ikke av å gå inn i noe som allerede er etablert. Han sa nei til alle som henvendte seg til ham. Men så en dag kontaktet Reitan ham. De møttes, og begynte å lufte tanker og ideer. Reitan hadde kapital, et distribusjonsapparat og kunnskap om det å drive butikk. Nalbant hadde telekom-erfaring, markedskunnskaper og en ferdig utviklet idé: Han ville lage et selskap med kontantkort som var konkurransedyktig i forhold til faste abonnementer. Og det klarte han - eller rettere sagt - de. Med distribusjon gjennom Narvesen, 7-elleven, REMA 1000, Statoil, Posten og Gyda butikkene kunne de selge kontantkort nær sagt i hver avkrok av landet.

- I løpet av et halvt år klarte vi med dette konseptet å få 50.000 kunder med bare tre ansatte. Ingen forsto hvordan vi klarte å oppnå så mye på så kort tid, forteller Nalbant som etter å ha bygget opp Hello, nå er tilbake i lederstolen i Sense etter at disse to selskapene ble fusjonert og Reitan kjøpte Sense på forsommeren i år.

GADGET-FREAK

Snakker man med Nadir Nalbant er det ikke til å unngå at det blir mye prat om mobiltelefoni. Det er nærmest en besettelse for ham. Men han har også andre «besettelser».

- Jeg blir helt guttunge i hodet når jeg ser nye elektroniske dubbeditter. Jo mer kompakt og avansert ting er, jo mer imponert blir jeg. Og jeg bare må ha det. Ikke for å imponere eller vise meg frem. Jeg kan gjerne gi bort tingene etter at jeg er ferdig med å være fascinert. Jeg blir bare så betatt av hvordan det er mulig å putte så mye teknologi inn på så liten plass. Ingeniøren i meg våkner, liksom. Jeg har vært sånn bestandig. Og jeg lar meg blende av design også. Jeg gikk for eksempel hele ungdomstiden uten å ha eget stereoanlegg. Ikke bare for av økonomiske grunner, men for å vente til jeg hadde råd til et Bang & Olufsen-anlegg. Design blir mer og mer viktig for å selge produkter. Design appellerer til hjerte og følelser. Det er kanskje viktigere enn innholdet av og til. Og for meg er B&O den optimale kombinasjon av audiell og visuell nytelse, sier han.

Nalbants higen etter det nyeste og råeste gjelder ikke bare elektroniske fristelser. For en tid siden fant han ut at han skulle begynne å trene litt mer. I sine unge dager var han nemlig aktiv innen kampsport, og er både sterk og smidig. Men i mange år nå har det ikke blitt tid til så mye fysisk aktivitet. Derfor gikk han bort og kjøpte seg en sykkel. Et råskinn av en sykkel til tusener av kroner. Turen gikk til Bygdøy. Men der lot han sykkelen stå og tok bussen hjem. En annen gang bestemte han og broren Josef seg for å begynne å spille squash. Nadir kjøpte det beste som var å oppdrive av squash-utstyr og ditto bekledning. Det ble én treningskamp, og så var karrieren over. Han tapte nemlig. Og det er ikke helt bra.

- Jeg hater å tape. Virkelig hater det.

- Men kunne du ikke bare finne en annen å spille mot? En som du visste du ville vinne over? Du hadde fått trent deg likevel.

- Nei nei. Det ville blitt for kjedelig. Jeg må ha kamp.

- Lider du av en slags nederlagsangst?

- Nei, men motviljen mot å tape er en sterk drivkraft til å vinne. Det har jeg vel vist gjennom mitt engasjement på telekom-fronten. Å ta opp kampen mot Telenor og de andre store har gitt meg ekstra motivasjon til å vinne over dem. Jeg starter ikke virksomheter bare for å tjene penger. Jeg vil VINNE.

Mange som møter Nalbant i profesjonell sammenheng kan oppleve ham som arrogant og tøff og at han stiller strenge krav. Men han har en side ved seg som ikke kommer så godt til syne i forretningsverdenen. Han har et sterkt, iboende behov for å hjelpe andre. Alt fra nærmeste familie til ukjente bekjente av bekjente. Hører han om noen som trenger hjelp, stiller han opp. Ikke ved å åpne sin innholdsrike lommebok, men som medmenneske. Han bryr seg. Om enn ikke hver gang på samme måte som han brydde seg om den stakkars 12-åringen han skremte livsskiten ut av og kanskje fikk til å slutte å røyke.

- Jeg har arvet mine foreldres verdisett. I mitt hjemlands kultur dreier det seg mye mer om å dyrke hverandre. Om å ta vare på hverandre. Jeg har en veldig snill mor. I voksen alder har jeg sett verdien av å være snill. Hjelpsom. Noen gode samtaler og personlig støtte kan være verdifullt mange ganger. Det er ofte ikke så mye som skal til for å gi folk et løft. Kan jeg bidra med noe, blir jeg glad selv. Jeg er så takknemlig for all den hjelpen jeg selv har fått til å komme dit jeg er i dag at jeg ikke kan la være å prøve å være god mot andre. Det er en god følelse å se at man kan gjøre andre glade. Én gang jeg var på vei til jobb ble jeg stoppet av en irakisk familie som strevde med å finne veien til den irakske ambassade. Jeg hadde dårlig tid, og tenkte først at jeg ikke hadde mulighet til å hjelpe dem. Så tenkte jeg at det bare ville ta meg noen minutter å finne ut hvor den lå, og guide dem dit. Jeg ba dem følge etter meg med bilen. Noen få tastetrykk på telefonen, og jeg hadde adressen. De ble kjempe glade for hjelpen, og det ble jeg også. Vi burde gjøre mye mer slikt. Alle føler seg mye mer vel om de er litt mer snille mot hverandre, sier han uten at det på noen måte høres ut som en naiv klisjé. Mannen virker dønn ekte, og varmen han utstråler kan konkurrere med den intense sommersolen.

- Er dine tyrkiske verdier så annerledes enn de norske?

- Det er veldig mye godt ved Norge og nordmenn. Jeg føler meg hundre prosent som nordmann, men jeg kan likevel ta med meg det beste ved mitt hjemlands verdier. I Norge er det for eksempel vanskelig å drømme, å være litt annerledes og å gjøre ting på en annen måte en de fleste velger å gjøre. Folk er redde for å feile og for ikke å bli likt. Jeg har en indre trygghet som gjør at jeg ikke er opptatt av hva andre synes om meg. Jeg vet at noen kan oppfatte meg som arrogant, men det er helt feil. Hvis man er litt frempå, og ikke lykkes å nå målet, er det spesielt morsomt for andre å påpeke det. Det har jeg fått oppleve en del ganger. Men noe av det jeg har fått med meg fra tyrkisk kultur er å legge vekt på at livet handler om å glede seg over andres suksess. Og kan jeg hjelpe andre til suksess, blir jeg ekstra glad selv. Så enkelt er det egentlig. Og dette er verdier jeg håper jeg klarer å overføre til mine barn, sier Nadir Nalbant.

Det er ingen grunn til å tvile på at Nalbant har gledet og hjulpet mange. Men om det finnes noen som ikke ser på ham utelukkende som en velgjører, må det være monopolgiganten Telenor.

Nadir Nalbant
Født: I Tyrkia 15. november 1966, men kom til Norge som åtteåring.
Stilling: Administrerende direktør i Sense Communications
Bor: På Ullern i Oslo
Sivilstand: Gift med Linda. Har en datter, Nora, på to år.
Kjører: BMW X5
Ligningsinntekt 2001: 1.337.600
Ligningsformue 2001: 32.274.000
Utdanning: Treårig ingeniørhøyskole fra Ålesund
Karriere: Begynte som avisselger og flaskepanter i Molde. I tenårene skaffet han seg ekstra penger ved å kjøpe billige TV-apparater og selge dem dyrt til trengende. I studietiden jobbet han som dørvakt og teknisk konsulent for Hjelpemiddelsentralen. Det brakte ham til Oslo hvor han fikk jobb som daglig leder i Audiotronics. Der var han et års tid. Så bar det over til Ascom hvor han ble salgsingeniør i avdelingen for radiokommunikasjonutstyr. Siden har han gjort hva han har kunnet for å ta knekken på monopolgigantene innen telekombransjen. Han var med å starte NetCom, Sense og Hello.
For øvrig: Nalbant mener mobiltelefoni er som smør og brød. Samme hvor mye tilbyderne forsøker å gjøre seg lekre gjennom «kuule» ungdomskonsepter og fiffige pristilbud er produktet i bunn og grunn det samme. Uansett er tilgjengelighet og lave priser det viktigste.