Portrettet: En lealaus, urban budeie
Anni Onsager sitter og nipper til en «kaffelatte» eller «kafé olé» eller hva nå det heter alt dette nye man kan få kjøpt på alle kaffebarene som sprer seg som vørsløse kaniner rundt om i siviliserte strøk. Og disse kaffebarene besøker hun både titt og ofte når anledningene byr seg. Hun er nemlig ganske urban av seg. Men samtidig har hun også i ganske stor grad en budeie i seg - en slags interessekonflikt, så å si. Det beste for henne hadde vært å bo på en bondegård med gangavstand til byen. Og da er jo kongsgården midt i blinken. Men nå er det kanskje slik at eierinteressene bak kongsgården ikke føler noe umiddelbart behov for å overdra virksomheten til Shell-dama.
Tilgi meg bruken av denne klisjeen, men den er tilnærmet uunngåelig. Anni Onsager er uomtvistelig en dame med stor D, og hun er sterkt knyttet til Shell i kraft av sin stilling som direktør for alle Shells bensinstasjoner i Norge. For øvrig har hun svært lite til felles med den teite, langhårede blondinen som for noen år siden til stadighet mente at «ekstraservice, det er Shell, det». Ennskjønt, Onsager kunne faktisk med rette bruke det samme uttrykket når det gjelder den nye typen bensin de har begynt å selge. Hun blåser litt ned i «kaffochinoen» (eller noe sånt) og lar øynene gli bort mot mitt burgunderrøde tohjulsvidunder:
- Du som kjører motorsykkel, har du prøvd den nye V-Power-bensinen fra Shell?
- Den nye hva?
- V-Power. Den gjør at «æksen» blir mye kraftigere, sier hun og gjør en illustrerende bevegelse med hånden - som om hun skulle billedliggjøre et fly som tar av. - Akselerasjonen blir forbedret med opptil 10 prosent. Den renser ventilene, og gjør at motoren virker mye bedre.
- Flott, men nå synes jeg «udyret» mitt «ækser» godt nok som den gjør, jeg. Men takk som byr.
- Jo da, men du burde jo prøve, frister hun videre og tenner seg en røyk med min Esso-lighter!!!! Hun har oppdaget den, men jeg reagerer litt for sent til å skjule «sviket». Onsager er egentlig ikke så opptatt av bil, men kjører likevel rundt i en sølvglinsende Mercedes Cabriolet.
- Den er virkelig morsom å kjøre. Når jeg suser nedover mot hytta i Langesund, og spiller heftig musikk, ja da er livet flott.
- Men særlig praktisk er den kanskje ikke?
- Nei, men trenger jeg en større bil ved en anledning, er det ikke vanskelig å bytte bort til noe mer anvendelig, forklarer hun.
Det er ikke fordi Onsager er en ekte Bærum-jente hun kjører Mercedes. Hun er en svært så nøktern dame som ikke er opptatt av å være fin på det eller å vise seg frem. Da hun var 19 var det en kamerat som hadde sportsbil som hun fikk prøve. En dag vil jeg ha en sånn, tenkte hun. Nå, etter 20 år med stasjonsvogn, henting og bringing av sønn og kamerater, var tiden moden.
Onsagers oppvekst var ikke alltid like enkel. Moren var kronisk psykisk syk. Mange har spurt henne om det ikke det har vært både tungt og vanskelig, og om hennes mors sykdom har hatt mye å si for hennes egen utvikling. Men det synes hun på ingen måte.
- Jeg er ikke noe offer. Jeg tenker ikke slik. Sånn var det bare, og det måtte jeg bare forholde meg til. Jeg hører mange snakke om at de er så bitre på sine foreldre og den oppveksten de fikk. Men en slik tankegang har lite for seg. Foreldre gjør så godt de kan. Iallfall de aller, aller fleste. Jeg kan ikke tenke meg at det finnes noen foreldre som ikke gjør så godt de kan, sier hun.
Selv ble hun mor ganske ung. Men det har hun ikke lyst til å snakke så mye om. Og hun ser heller ingen grunn til å klage over en tøff alenemortilværelse ved siden av både jobb og studier. Det er ikke Onsagers stil å syte.
- Jeg var ung, ja, og helt planlagt var det jo ikke. Selv om det selvfølgelig var slitsomt til tider, har det å bli mor så tidlig først og fremst gitt meg utrolig mange gode erfaringer. På en måte har jeg en følelse av å fått både i pose og sekk. Nå er sønnen min en flott fyr på 22 år. Jeg tror nok han synes at jeg er ok også i og med at han ikke har flyttet hjemmefra ennå. Men det er ikke så lett å sees så mye lenger så vi forsøker å avtale «middagsdater». Noe vi også hadde da han var i den verste tenåringstiden. Det var «tirsdags-date» da vi satt og så på Chicago Hope og Friends, spiste sjokoladepudding og snakket om livet. Det anbefales.. det var og er veldig fint, forteller hun.
KUNSTNER ELLER GÅRDBRUKER
Som ung ville Onsager bli kunstner. Hun var er flink med hendene og liker å lage ting. Men faren hennes mente at kunsten ikke var noe å satse på.
- Han sa jeg ikke var tilstrekkelig begavet til å kunne leve av det. Kanskje hadde han rett, men jeg er fremdeles glad i å gjøre ting med hendene, og er fremdeles på leting etter «mitt kunstneriske jeg». I fjor formet jeg hoder i leire, og nå leter jeg etter noen som kan lære meg å smi smykker i sølv. Det er viktig for meg å bruke hendene. Det er nærmest et eksistensielt behov. Jeg har sydd min egen bunad også. Og laget masse i leire. Men jeg kaster nesten alt jeg lager - men ikke bunaden. Det er prosessen med å forme som er morsomt. Ikke det ferdige resultatet, forteller Onsager.
Faktisk vurderte hun å begynne på skredderlinjen på videregående. Men det ble ikke noe skredderlinje på unge Onsager. Hun fikk lyst på å bli gartner eller agronom i stedet, og begynte å jobbe som budeie. Som 17-åring dro hun til Stryn for å være avløser på gård, som det heter. Det var så godt som å være budeie, mente hennes bærumske omgivelser.
- Det var litt av et sjokk - iallfall totalt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Da jeg gikk av bussen litt utenfor Stryn, stod det en eldre mann som så ut som han ikke hadde dusjet på noen uker - det hadde han sikker ikke heller - og ventet på meg med en sånn fransk bil med paraplygir.
- Renault 4, tenker jeg.
- Sikkert. Det luktet iallfall fjøs i hele bilen, og han hadde bare én tann oppe og én tann nede. Han viste meg etter hvert fjøset der kuene sto til knes i møkk, og møkkakjelleren var full. Da var det bare å begynne å spa. Jeg bodde på «lemmen», det vil si på loftet. Det var ikke noe dusj, og doen var på låven. Ganske tøft for en bærumsjente til å begynne med. Da de ville jeg skulle lage blodklubb - sånn på gamlemåten, vurderte jeg om jeg skulle slutte. En annen utfordring var at konen hans var syk og sengeliggende. Mye av jobben min gikk derfor ut på å stelle henne også. Det ble ganske spesielt. En gang sa hun til meg. «Jeg liker vinteren best, for da er det ikke noe løv på trærne slik at jeg kan se veien» Da har du ikke store krav til forlystelser og stimulanser i livet. Men de var hyggelig mennesker begge to, og jeg ble etter hvert glad i dem. Når alt kommer til alt hadde jeg det veldig fint det året.
Hele sitt voksne liv har Onsager hatt en drøm i seg om å drive gård selv. Hun har lyst på å kjøpe en gård sammen med en vennegjeng. De har sett på flere prosjekter, men uten resultat. Foreløpig. De ønsker å finne et sted hvor de kan bygge opp et alternativt bofellesskap. Eller kanskje et skikkelig hippie-reir?
- Nei, nei. Langt i fra, forsikrer Onsager. - Grunntanken er å bygge opp et sted der jobb og privatliv er mer i ett kunne - at vi kan bo og jobbe på samme sted. Det er ikke bonde jeg vil bli. Det er snakk om å drive økologisk gårdsbruk kombinert med leder- og kulturutvikling basert på økologi som metafor.
- Og det betyr..?
- For å kunne dyrke økologisk må du tilføre naturlig næring, drive variert, sørge for god balanse mellom næringstoffene, tilpasse plantene til jordsmonnet og utnytte ressursene optimalt. De samme ordene kan du også bruke for gode bedriftskulturer og også mer generelt på livet.
- Ja vel?? Og så?? Høres litt hippie-aktig ut, spør du meg.
- Altså, det handler om metaforer. På gården vil jeg at alt skal drives etter sunne økologiske prinsipper. Så vil jeg at de samme sunne prinsippene skal overføres til ledertrening og menneskeutvikling. Det betyr at du skal lete etter det gode og positive i folk, og gjøre dem bevisst på at det er ressurser de kan bruke om igjen slik at de ikke driver rovdrift på seg selv. Vi må alle ha en balanse i oss om vi skal fungere på topp. Det er klare sammenhenger mellom prinsippene i økologisk jordbruk og det å leve fullverdig som menneske...
LEKEN LEDER
...Men det er forresten noe annet også, sier hun og nærmest avbryter seg selv.
- Jeg lærte noe spennende på et seminar jeg deltok på i Slovenia. Det het «Art and Business». Jeg kom tilfeldig over arrangementet, og meldte meg på helt spontant. Det var noe pirrende over det. Kunst og lederskap - det henger sammen, synes jeg. Uhyre interessant. I tre dager holdt vi på med å eksperimentere med å ta elementer fra kunsten og overføre til business. Spennende. Blant annet var det en øvelse de kalte «Getting Stone in the Morning.» Ikke noe dop tull, men en «lek» med å lage rytme med stener. Det var fantastisk morsomt. Vi satt i en ring og hadde stener i hendene. Så skulle vi klakke disse sammen etter spesielle rytmer og systemer. Det var enkelt til å begynne med, men ble vanskeligere og vanskeligere. Til slutt endte det i det fullkomne kaos, sier Onsager og ler hjertelig. Og det gjør hun ofte. Ler, altså. Med hele seg. Hun oser av glede og entusiasme. Ikke på en påtatt og overflatisk måte. Hun er ekte. Hel. En nær venn av henne beskriver henne slik: «Noe av det mest fremtredende med Anni er hennes varme. Hun er genuint interessert i og engasjert i menneskene hun omgir seg med». Og så er hun leken. Hun liker å leke både på jobb og privat.
Hennes lekenhet har kommet klart til syne i Shell. Til å begynne med skremte hun vannet av sine medarbeidere. Hun fablet om å fastsette bensinpriser ved hjelp av pilkasting. Til de ansattes store forskrekkelse rev hun ned veggene og lagde «öppna landskap». Hun ansatte en miljøgartner som baker boller og sørger for at medarbeiderne har det bra. Og så begynte hun å legge inn humor i alle møter. Møter som varer lenger enn en time, bør inneholde en overraskelse, mener hun. Noe annerledes. Som for eksempel den gangen hun lot alle møtedeltakerne få puste inn heliumgass og synge en sang med Donald-stemme. Hun prøver å putte så mye moro som mulig inn i arbeidshverdagen. På samlinger har hun benyttet seg av komikere til å få frem budskapet sitt. Hun har danset Shell-balletten i strømpebukser. Og hun har deltatt i Shells tre-dager lange reality-show «Bossene på dass». En intern versjon av Big Brother.
- Det er viktig at det skjer noe på jobb som du husker når du går hjem, forklarer hun.
- Dagene er altfor like som det er. Verden er forferdelig seriøs. Altfor mange mennesker er opptatt av regler. Og makt. Jeg synes vi bør bruke den lille tiden vi har her på jorden til å ha det bra. Vi har for eksempel et par medarbeidere hos oss som har en vidunderlig, smittende latter. Disse oppfordrer jeg til å le høyt minst tre ganger om dagen. Slikt har en fantastisk effekt på de andre. Min oppgave som leder er å inspirere, og inspirasjon handler ikke om tall, statistikker og feite rapporter. Ledelse dreier seg veldig mye om mellommenneskelige relasjoner. Fungerer det, så fungerer det meste. Jeg elsker å oppleve ting og skape ting sammen med andre. På den måten har jeg lyst til å bidra til å bringe verden fremover, sier hun.
BUDSJETTER ER NOE TULL
For et par år siden sluttet Onsager i Peppes, der hun hadde arbeidet i åtte år i selskapets ledelse. Hun var, som hun antyder selv, kommet i 40-årskrisen, og hadde behov for å bytte beite. Onsager var med på å etablere selskapet Positiv Ledelse og lederutviklingsprogrammet «Mot til å lede» i samarbeid med organisasjonen MOT med Atle Vårvik og Johan Olav Koss. Programmet går ut på å trene ledere i positiv kommunikasjon. Onsagers uortodokse lederfilosofi fikk nytt spillerom.
- Det er viktig å bygge en plattform av anerkjennelse. Da tåler folk kritikk, motgang og stress bedre, og du kan få noen vanvittig sterke prosesser. Føler du at du ikke blir anerkjent, går du rett i forsvar og gjør ikke ditt beste om du får kritikk. Jeg har tro på positivitet og på å bygge nærhet. Dersom du har bygget en plattform av annerkjennelse vil du lytte når du får kritikk. Såkalt konstruktiv kritikk..som jo aldri er positiv, blir ofte sårende fordi du ikke får kredit for det som er bra. Vi har så lett for å henge oss opp i det som er dårlig i stedet for det som er bra. Egentlig er det ganske merkelig: Om du spør hva folk hva de ønsker seg mer av i livet, vil de aller fleste svare «mer positive tilbakemeldinger og ros». Jeg vil bygge opp istedenfor å rive ned. I nedskjæringstider har ledere en tendens til å kutte i sosiale tiltak. Men det er de sosiale småtingene som gjør at vi alle tåler hverdagen bedre. Man bør heller sette i gang flere tiltak i vanskelige tider. Jeg er nok en litt lealaus person, og er ikke så flink med regler og slikt. Jeg tror ikke på å lage regler og «kjøreplaner» for å folk til å jobbe på lag. Lederskap dreier seg om å få folk til å forstå meningsinnholdet og verdiinnholdet i det man driver med. Så vil de nærmest automatisk være med på veien, forteller Onsager.
Og hennes lederprinsipper ser ut til å virke. Resultatet har gått opp 30 prosent siste året, og markedsandeler, kundetilfredshets- og medarbeidertilfredshetsmålingene peker oppover. En av hennes mange ideer og drømmer er å bygge opp og drive en bedrift på en helt annen måte enn det som er vanlig i dag.
- Budsjetter er noe tull, egentlig. Det ligger utrolig mye «waste of time» i langvarig budsjettarbeid. Selvfølgelig ser også jeg at det må være en viss planlegging i økonomien, men det er meningsløst å sitte å bruke tid på å planlegge bruken og innkjøp av kulepenner og binderser nesten to år frem i tid. Man må tenke mer helhetlig. Når budsjettene blir for detaljerte, begynner folk å verne om sitt eget.
- Kan du ikke bare sette i gang med din økologiske hippie-tilværelse, da?
- Jo, svarer hun og ser tenksomt ut i luften. - Kanskje jeg ikke vil det nok? Kanskje ikke tiden er moden ennå? Det er jo så mye annet morsomt å holde på med også.
- Du oppfordrer jo andre til å ta tak i drømmene sine? For eksempel da du etablerte «Peppes drømmestipend»?
- Ja, det var morsomt. Folk tør ikke ta drømmene sine på alvor. Det er synd. Drømmestipendet gikk ut på at medarbeiderne kunne søke om å få hjelp til å oppnå noe de hadde drømt om lenge. Én ville gjerne gå til nordpolen, og en annen ville bli popstjerne i USA. Det var ikke slik at vi bare ga penger, og så var det gjort. Det må koste noe rent personlig for å oppleve gleden med å nå målet. Kommer ting for lett, mister vi gleden av å jobbe mot målet. Det eneste vi i Peppes gjorde, var å ordne og fikse litt, og bruke våre kontakter og nettverk. Så måtte kandidatene stå på selv. Den ene av disse to fikk seg faktisk en platekontrakt i New York. Om han blir stjerne, gjenstår å se. Det er opp til ham selv. Den andre kom seg til Nordpolen med en Peppes pizza i sleden. Selvfølgelig.
- Er det slik at alle må ha spesielle drømmer og behov for å kunne være lykkelig?
- Nei, nei! Selvfølgelig det helt OK å ikke ville noe spektakulært i livet. Mange mennesker er tilfredse med et nøkternt, stillegående liv. Man er ikke nødvendigvis kjedelig fordi man ikke har spesielle drømmer. Men dersom man i årevis går rundt og sier «bare barna blir store, eller når jeg er ferdig med ditt og datt, SÅ skal jeg...». Det er bare tull. Gjør det du har lyst til å gjøre med en gang. Iallfall må du begynne å jobbe med saken, formaner Onsager.
Selv ble hun for noen år siden med på sin daværende ektemanns drøm om å seile til Karibien. Hun tok seg et halvt års permisjon fra økonomisjefstillingen i Tusenfryd, og seilte fra Kanariøyene til de vestindiske øyer sammen med mannen, sønnen på 10 og noen gode venner.
- Slikt kan mange flere enn jeg gjøre. Enhver arbeidsgiver burde stille seg positiv til at medarbeidere har behov for avbrekk for å gjøre noe helt annet en periode. Det er sunt for alle parter. Ja kanskje rett og slett nødvendig for å fungere godt.
- Var det ikke lekent nok på Tusenfryd?
- Ingen arbeidsplasser er mer lekne enn du gjør dem til. Åse Kleveland er for øvrig en av de lederne og menneskene jeg har lært mest av. Hun er helt fantastisk. Hun har alle de egenskapene en leder bør ha: Etikk, standard og kvalitet. Kvalitet kom alltid først.
- Har du hoppet i strikk?
- Nei. Jeg er en pyse når det er snakk om slikt. Jeg har enkelte sperrer jeg ikke har noe behov for å utfordre. Men i vinter prøvde meg på snowboard. Har vondt i rumpa - eller ryggen, heter det vel - ennå.
- Men du klarte å bryte sperren på det å spise lutefisk?
- Ja, faktisk. En gang ble jeg invitert til restaurant Gamle Raadhus hvor det ble servert lutefisk. Da oppdaget jeg at det slett ikke trenger å se ut som den gule, dissende massen som min far pleide å legge i seg. Det var veldig godt, og konsistensen var helt fenomenal. Men blåskjell «tåler» jeg ikke selv om jeg aldri har smakt det, innrømmer Onsager.
- Apropos utålelige skjell; Shell fikk seg en på trynet midt på 1990-tallet i forbindelse med blant annet Brent Spar-saken. Hvordan er en slik sak forenlig med den idealistiske og økologiske Onsager?
- Det er overhode ikke noe problem. Jeg er ganske idealistisk, og ville ikke gått inn i en lederstilling i hvilken som helst bedrift. Derfor måtte jeg sjekke ut Shell før jeg tok jobben. Så jeg tok noen telefoner til mennesker som jobber med internasjonale miljøspørsmål. Og de sa: Shell er «good guys». Det er en bedrift med gode verdier. To gode eksempler på at Shell virkelig ser sitt ansvar i forhold til mennesker og miljø, er at Nelson Mandela takket Shell for at de ble i Sør-Afrika og for den innsatsen de har gjort for landet. Det andre er at Bellonas Frederic Hauge for en tid siden uttalte at «Shell har bestemt seg for å gå fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen». Jo da, jeg er veldig stolt av å være i Shell med tanke på alle de prosjektene som går på å bedre folks liv og hverdag rundt i verden, sier hun.
HESTEN GIKK AMOK
Noe av det viktigste i Onsagers liv er å gjøre ting sammen med andre. Spesielt liker hun å stelle i stand festlige lag. Ofte blir det svært vellykket og gemyttlig. Men det går ikke alltid helt som planlagt. Som for eksempel den gangen hun skulle lage en gøy-på-landet-fest. Skjønt, gemyttlig ble det nok, men alt gikk ikke helt etter planen. Det var 46 mennesker til bords, og hun hadde bestilt kokk som skulle komme ridende inn på arenaen - eller rettere sagt i hagen. Men hesten gikk fullstendig berserk, og kokken måtte bare dra igjen.
- Kanskje var det det cubanske fløyteorkesteret som skremte den. Ikke vet jeg. Kokken forsvant iallfall, og vi måtte finne en nødløsning. En av gjestene var god til å lage mat, så han satte i gang å kokkelere. Gøy hadde vi det iallfall. En annen gang arrangerte jeg og to venninner hippie-party. Vi hadde scene med storskjerm som viste kontinuerlig filmer fra Woodstock og Hair. Fakler hadde vi også. Men katastrofen oppsto da vi skulle slukke dem. Vi hadde vært forutseende nok til å ha bøtter med vann oppe på scenen, men hadde undervurdert hvor mye som skulle til for å slukke disse ildpinnene. Dermed begynte det å brenne. Moro det også. Det gikk jo bra til slutt, flirer Onsager.
Ja vel, så det bor kanskje en skjult hippie i henne likevel?
Anni Onsager
Født: 20. mai 1960
Stilling: Direktør for bilistmarkedet i Norske Shell
Bor: Drammensveien i Oslo
Sivilstand: Enslig. Har en sønn på 22 som bor hjemme.
Kjører: Sølvfarget Mercedes cabriolet.
Ligningsinntekt 2001: 691.900
Ligningsormue 2001: 4 187 000
Utdanning: Ved siden av jobben utdannet hun seg på kveldstid som diplomøkonom fra Handelshøyskolen BI. I tillegg har hun gjennomført ledelseskurs ved Insead (AMP).
Karrière: Hun startet som regnskapsmedarbeider i Elektrisk Bureau, og ble etter hvert økonomisjef for en av divisjonene. Hun var assisterende direktør i Norgesparken Tusenfryd, før hun i 1992 ble økonomidirektør og etter hvert kjededirektør for Peppes Pizza. Etter åtte år med pizza ble hun en av gründerne av Positiv Ledelse as, og var med å utvikle programmet «Mot til å lede». For to år siden kom til Norske Shell. I tillegg til å være direktør på heltid, sitter hun i flere internstyrer i Shell, som Trumf og Scala card, nestleder i styret i Norsk Tipping og styremedlem i Expert.
For øvrig: Anni Onsager har også vært med på å utvikle et konsept for bedriftshelsetjeneste. Ideen er ennå ikke satt ut i livet, men i korte trekk går det ut på å definere pasientens helsemessige alder. En helt ny måte å tenke forebyggende helse på, med vekt på både kropp og sjel.
For to år siden solgte hun huset sitt på Nordstrand. Hun arrangerte garasjesalg og solgte praktisk talt alt innbo også. Og nå leier det hun trenger hos Thorn.
Hun mener kjønnsfordeling i styrer burde være lovbestemt.