Portrettet: En humørfylt slåsskjempe

Petter A. Stordalen sitter konsentrert og taster på laptopen. Jeg sitter tålmodig og venter til han har gjort seg ferdig. Etter et par minutter ser han på meg med sine brune, energiske øyne, klar til dyst.

- Jeg vet du kommer fra Økonomisk Rapport, men jeg har ikke helt fått med meg hva slags intervju det dreier seg om, sier han.

- Det dreier seg om et portrett, forklarer jeg, og forsøker å ikke virke overrasket eller avsløre en anelse forundring.

- Å ja. Men det er fint. Kom igjen. Da setter vi i gang.

Den spinkle fyren er knapt synlig bak det store skinnbelagte skrivebordet, men hans nærmest elektriske aura fyller hele rommet. Jeg har bare fått en drøy time til rådighet, og går rett på sak.

- Hva tror du om utfallet av kampen i oktober?

Han nøler og stotrer litt når han svarer: - Jo, du vet... fordelen min... jeg stiller jo på hjemmebane... Man må jo være godt forberedt...

Han fortseter å snakke usammenhengende. Jeg forstår simpelt hen ikke et kvidder av hva han forsøker å forklare meg. En ualminnelig uheldig start på et intervju. Jeg avbryter ham:

- Er du sikker på at vi tenker på den samme kampen?

- Er det ikke generalforsamlingen i Choice du sikter til?

- Nei.

- Det var bra. Den er nemlig ikke i oktober. Jeg ble plutselig litt usikker. Her kommer det en kar fra Økonomisk Rapport som er så på jordet at jeg må guide ham til de enkleste fakta. Ganske pinlig, egentlig. Hvilken kamp er det da snakk om?

- Er det ikke slik at du må ut på brytematta og slåss mot din 19 år gamle nevø?

Stordalen hiver seg bakover i stolen og utbryter et høylydt latterbrøl som det nesten er naturstridig at kan produseres i en så liten kropp.

- Hvordan vet du det????

Ny latterkule. Han slår hendene i armlenet og ser seg måpende rundt i rommet.

- Det er jo ikke offisielt ennå!! Hvordan vet du det? gjentar han.

- Spiller det noen rolle? Hvem vinner?

- Jeg tror jeg vinner, men hadde kampen gått for et år siden, hadde jeg vært mer sikker på seier, sier han uten å gjøre det minste forsøk på å skjule sin overraskelse.

La meg for ordens skyld forklare litt nærmere hva dette går ut på. For noen år siden ga Petter A. Stordalen sin nevø, som er aktiv bryter og en av landets beste i sin aldersgruppe, en utfordring det svinger av. «Hvis du klarer å legge meg i bakken før du er tjue, skal du få hundre tusen kroner». Stordalen elsker å sloss med utvalgte representanter i sin familie. Spesielt med broren, Kjetil. Men nå har han altså utfordret sin 21 år yngre søstersønn. Stordalen er sterk. Ingen tvil om det. Kjetil beskriver ham som en kortvokst mann som rett og slett bare har tørt skinn tredd nedover et lass med muskler. Men den unge nevøen er ikke tapt bak en vogn heller. Han har trent intenst den siste tiden med den ikke ubeskjedne summen som sterk motivasjonsfaktor. Stordalen har slått den unge håpefulle i de mildt sagt uformelle kampene som har vært utkjempet hittil. Men det begynner å utjevne seg. Nevøen har den fordelen at han har god teknikk, ungt pågangsmot og dårlig økonomi. Onkelen vil i denne kampen miste den eneste store fordelen han har hatt til nå: Dirty tricks. Han er i følge broren en råtass som særpreges av å bryte alle tenkelige regler for kampetikk. Denne aktuelle kampen skal ledes av en internasjonal dommer som ikke vil tillate annet enn at brytesportens edle regelverk skal følges til punkt og prikke. Det kan bli onkel Petters bane.

- I fjor holdt jeg på å gå på et nederlag mot ham, forteller Stordalen.

- Men du reddet deg med ufine metoder?

- Noe ureglementert var det nok. Så langt har jeg operert som både motpart og dommer i kampene, og det er klart at jeg til tider kan ha vært en anelse partisk, flirer han. Men jeg skal ta ham. Det det gjelder, er å få ham «ned i benk» så fort som mulig. Da er han solgt, sier han med sprutende selvsikkerhet.

PORSELEN I KNAS

Stordalen er sprek som en unghingst til tross for at han nylig rundet 40. Sterk. Smidig. Spretten. Han trener ofte og mye. Hver morgen står han opp før alle andre og løper. Eller tar seg en kajaktur om han er på hytta i Lillesand. Han blir i godt humør av å trene, påstår han. Vel, han om det...

Han vokste opp i en kjærlig, omsorgsfull, men også krevende og temmelig eiendommelig familie. Det er der hans bortimot overjordiske entusiasme og energi stammer fra. Faren var svært energisk selv. I tillegg til å være en betydelig størrelse i Porsgrunns handelsstand, var han blant annet bryter og norgesmester i hundekjøring. Han ville, i følge interne kilder i familien, frydet seg storligen over det forestående, familiære muskelmøtet. Slåssing var nemlig en vesentlig og høyt verdsatt aktivitet i Stordalen-familien.

- Jeg slåss uavlatelig med broder´n. Hver gang vi ses, ryker vi i tottene på hverandre. På ett nivå dreier det seg om kjærlig, broderlig knuffing, men det er blodig alvor også. Ingen av oss vil gi seg før én ligger i bakken.

- Eller oppå et ferdigdekket julemiddagsbord som bugnet av porselen, krystall og gastronomiske gleder?

- Ja, det hendte også en gang.

Stordalen hyler av latter.

- Ikke alle hjem er laget for å slenge en 100 kilo tung mann, altså min bror, over sofaen og opp på et findekket julebord. Men i vår familie hendte det nok at det gikk med noen blomstervaser, porselen og litt krystall i blant. En gang jeg var 17-18 år knuste jeg en stor, kostbar porselenslampe. Foreldrene mine var borte den kvelden, og vi hadde en vill slåsskamp som endte opp på mors og fars soverom. Jeg innså raskt at jeg ville komme til å få et forklaringsproblem. «Hva hadde dere på soverommet å gjøre?» Istedenfor å tilstå mine synder, limte jeg vasen sammen så godt jeg kunne med tape og Karlsons lim. Så passet jeg på å begynne å slåss med far så fort jeg fikk anledning slik at jeg kunne knuse lampa på nytt. Da var han jo med på det selv. Fighten fikk sin tiltenkte, virkningsfulle avslutning, og saken var dermed ute av verden, flirer Stordalen tilfreds. Han har en åpenbar, barnlig og spontan glede i seg. Ler som en ishockeysupporter. Rått og uhemmet. Det er ikke mye tilgjort ved denne mannen.

LÆRT MYE AV FAR

Stordalen har lært mye av sin far. Senior hadde blant annet for vane å si; «stå opp tidligere, legg deg senere, og gjør ting bedre og raskere enn andre. Da går det bra». Det er et råd sønnen har fulgt nærmest til punkt og prikke. Alle ungene i familien måtte jobbe fra de var ganske små. De ble plassert i ulike butikker så det ikke skulle bli krangling. De jobbet i alle ferier og på lørdager. Ikke så mye at det ble en pest og en plage, men nok til at de lærte at penger ikke kommer uten innsats. Med jevne mellomrom arrangerte faren generalforsamling, og alle «aksjonærer» fikk holde og kjenne på sine respektive «aksjeutbytter» en kort stund. Så samlet den ansvarlige fader inn pengene og satte dem i banken. Der i gården skulle det ikke sløses, nei.

- Jeg fikk tidlig oppleve gleden av å lykkes og å mestre. Far lærte meg å bli glad i å jobbe og å bli en ansvarlig guttunge.

- Særlig ansvarlig var det vel ikke å grisekjøre rundt i Porsgrunnselva i en tyvlånt, uregistrert speedbåt som 14-åring?

- Nei, det er vel riktig. Og jeg har nok gjort andre ting også som ikke nødvendigvis kan klassifisert som ansvarlige handlinger.

- Som hva da?

- Jeg lånte for eksempel Golfen til mor en gang. Det gikk ikke helt bra. Det var glatt, og jeg drev med noen dristige ryggeoppvisninger på en parkeringsplass. Hensikten var å rygge i stor fart, sette på håndbrekket og parkere perfekt på angitt punkt, forteller Stordalen.

Men utfallet ble et ganske annet enn planlagt. Bilen fikk overrotasjon og «parkerte» klokkerent med akterenden inne i et hus, så å si. Det ble bare små ytre skader på bilen, men da den skulle selges, fikk moren greie på at den var trykket sammen flere centimeter. «Hva i all verden kan det komme av?» undret moren. «Nei hva i all verden kan det komme av?» repliserte den unge poden uskyldsrent.

Selv om ungene i familien Stordalen ble tildelt mye ansvar og arbeid, var det mye tid til lek og moro. Sport og idrett ble det tid til også, men Stordalen ble aldri noen stor fotballspiller.

- Målet for unge fotballspillere i Porsgrunn er selvsagt å få spille på A-laget til Pors eller Urædd. Men da jeg endte som reserve på Sundjordets andrelag, forsto jeg at det ikke lå noen framtid for meg innen fotballen, forteller han.

BLIR GIRA AV GODE RESULTATER

Noen år senere ble den unge mannen nok en gang utfordret av sin far.»Du kan ikke klare å gjennomføre en thriathlon-konkurranse. Du kan jo ikke sykle», sa han. Dermed oppsto et uimotståelig behov for å motbevise denne uhyrlige påstanden. Stordalen begynte å trene sykkel, noe som resulterte i en sjuende plass i norgesmesterskapet. Slett ikke verst.

- Hvor mye av din effektivitet og entusiasme har du fra din far?

- En god del. Men jeg har også lært meg at om du driver med noe du liker sammen med noen du liker, så blir du energisk, sier han og blir med ett seriøs i ansiktet. Han griper en bunke med papirer og dunker dem i bordet.

- Det er dette vi driver med. Resultater. Jeg blir gira av å se gode resultater. Jeg får energi av å se at det jeg jobber med gir resultater. Jeg mener ikke at det å være glad i å jobbe er noe som kommer automatisk. Det må læres. Og akkurat det er noe jeg har lært av min far. Mye av det han lærte meg prøver jeg å overføre til folk jeg omgir meg med og som arbeider i Choice. Jeg liker å jobbe sammen med folk som er bedre enn meg - folk som sier enten ja eller nei og som engasjerer seg i det de gjør. «Kanskje» er et begrep for folk uten substans. Det holder ikke for meg. Jeg liker ikke likegyldighet, jeg krever av mine medarbeidere at de er til stede og tar stilling. Aktiv deltakelse ved å ta beslutninger og å bry seg, er egenskaper jeg verdsetter veldig høyt, sier Stordalen som nå er kommet opp på et om mulig enda høyere energinivå hva taletempo og entusiasme angår. Men han har enda mer å gå på:

- Når det er sagt, er det også veldig viktig for meg at folk trives og har det bra. Det de fleste vil oppdage er at om hotellarbeiderne har det bra på jobben, så har gjestene det bra også. Kvaliteten på våre hoteller er bra, men det er ikke mengden av marmor og luksus som gjør det. Det er atmosfære og følelsen av å oppleve noe personlig. Det er det som vil prege fremtidens hoteller, tror jeg. For eksempel har et hotell i Umeå i Sverige kalt Comfort Hotel Uman. Det er et godt eksempel på at ikke overdreven luksus er det folk først og fremst vil ha. Hotellet er i en gammel bygning, og har verken bar, stor, fin restaurant eller andre vanlige hotellfasiliteter. Her er det bare én fast aftensbuffet. Det er ikke noe prangende ved dette hotellet. Til tross for det, er nettopp dette hotellet kåret til det mest populære av våre hoteller i Sverige. Jeg tror ikke på store fantasihoteller. Jeg tror på Åsa og Cathrine. Det er de som er hotellene. Det er de som skaper den atmosfæren som gjør at folk trives. Ikke marmor og messing...

Stordalen avbryter plutselig seg selv etter å ha hostet og harket litt:

- Vet du hva som er verst med å være forkjøla? spør han.

Jeg har ikke peiling på hva slags svar han forventer, men etter å ha kikket ut på en grå og trist Oslo-himmel gjennom panoramavinduene, forsøker jeg meg på noe som høres fornuftig og intelligent ut.

- Å trene når det er fuktig og rått vær?

Stordalen ser bedrøvet på meg, rister oppgitt på hodet og nærmest stønner av forferdelse. «Denna fyren ha’kke snøring» står det tydelig å lese i hans kroppsspråk. Det er bare å redde seg i land så fort som mulig og styre unna problemstillingen.

- Hvor mange hoteller har du nå?

- 138 pluss to prosjekter. Det tilsvarer 16 840 rom pluss 943 som er under oppføring. Vi er inne i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Vi satser ikke på flere land foreløpig, sier han på én sammenhengende utpust. Vi er på sporet igjen.

- Du har sagt at rikfolk burde gi mer, og at en av grunnene til Choice-suksessen blant annet er innsatsen til den enkelte medarbeider - på alle trinn i organisasjonen. Hva med å heve lønnen til stuepiker og andre lavtlønte betraktelig?

- Jeg er klar over at hotellbransjen har en god del lavlønte. Jeg unner alle lavlønte å tjene mer. Men det er nå en gang slik at det er veldig dyrt med arbeidskraft i Norge. I fjor omsatte Choice for ca. tre milliarder kroner. Lønn utgjorde ca. én milliard. Marginene er små. Om jeg ville aldri så mye, ville det være bedriftsøkonomisk umulig å øke lønnskostnadene utover vanlige rammer. Men da vil jeg også komme tilbake til det vi snakket om, nemlig trivsel. Lønn er bare ett element i det å trives og å ha det godt. Lønn i seg selv er ikke en motivasjonsfaktor. Som gutt lærte jeg å ha det moro på jobben selv om vi ikke tjente mye. Derfor er det viktig for meg å skape et miljø og tilrettelegge forholdene slik at det skal være moro og føles godt å gå på jobb i Choice.

RACKET I BAKEN

Det er ikke lett å bringe Stordalen til taushet. Hans iver og entusiasme resulterer i en påtakelig ordflom. Men én gang ble han effektivt stoppet. Mannen bak den prestasjonen var tysklæreren på ungdomsskolen, herr Winje. For å få litt arbeidsro i timen, gikk han en gang bort til unge Stordalen og la en femmer på pulten: «Ta denne, du, og gå ut og kjøp deg en pose boller». Stordalen fulgte oppfordringen.

- Det er ikke noen hemmelighet at jeg ikke var noe skolelys. Jeg syntes rett og slett at skolen til tider var litt kjedelig. Tysken var en tragedie, og ikke er jeg særlig sterk i engelsk heller.

- Vet du forskjellen på en rocket og en racket nå?

- Å ja, så du har hørt den historien? Jo det var ganske morsomt. Jeg var i New York og satt i forhandlinger med noen investorer. Der sitter de store gutta i styrerommet med pin-stripe dresser og var riktig formelle. Under samtalen hadde jeg behov for å bruke uttrykket «rakett i baken». Planen var å si «rocket in the ass», men i stedet for «rocket» sa jeg «racket». Å få tennisracketer i rumpa er ikke det man bør vektlegge når millioner står på spill. En av mine kollegaer forklarte kjapt at jeg nok ikke mente «racket», men «rocket». Lederen for Pin-stripe-laget bemerket da tørt: «I think a racket will do». Heldigvis fikk ikke dette noen konsekvenser for forhandlingene. Kort tid etter gikk de inn med investeringer i Steen & Strøm.

Selv om Stordalen er både spontan og leken, er han også svært systematisk. Hotellresultatene kommer hver fredag. Alt på papir. Han liker å lese tall og rapporter på papir. Å være udigitalisert er et image han har, og som han er lite lysten på å endre. Det ryktes at han også får meldinger om aksjeutvikling over mobiltelefon, men det vil han ikke snakke om. Vi får bare slå oss til ro med at det er papir som gjelder.

- Flere i Choice sier alt ville vært mye enklere om jeg brukte mobiltelefon og PC mer enn jeg gjør. Men jeg er ikke enig. Jeg har min bunke med tall, den blå boka og den lille almanakken. Det er hele kontoret mitt. Her har jeg alt jeg trenger, sier han og illustrerer hvor lett det er å ta det hele med seg under armen og gå.

VI HAR MER TID ENN VI TROR

Stordalen har vært gift med sin Ingrid i 13 år. De har tre barn sammen, og det er ikke tvil om hvem som i størst grad tar seg av barna der i familien. Uten antydning til skjemsel eller frykt for reaksjoner fra kvinnehold hevder han at det beste han har gjort for sine barn er å velge deres mor. Det får nå så være, men jeg lurer på om han krever det samme av sine barn som hans far krevde av ham.

- Nei. Det kan ikke sammenliknes. Min oppgave som far er å sørge for at barna blir bra mennesker og har det godt. Det spiller over hodet ingen rolle om de blir rørleggere, kunstnere eller forretningsfolk. Jeg vil at de skal ha det bra, og da er det fint å lære at voksne også kan leke. Jeg synes unger skal lære seg å gjøre litt ugagn, som for eksempel å gå på epleslang og teipe ringeklokker og løpe sin vei.

- Synger du for dem på sengekanten?

- Det er vel å overdrive. Det er nok for mye action i meg til å kunne gjøre det.

- Dessuten kan du jo ikke synge.

- Det er riktig. Veldig riktig. Nei, jeg er best til å rulle rundt på gulvet og leke og slåss...

Telefonen ringer.

- Kollapser det nå?

- ...

- Skal vi selge?

- ...

- Skal vi putte inn en million til?

- ...

- Ok. Da er vi enige.

Han legger på, og fortsetter å snakke uanfektet.

- Jo altså, jeg er ikke den som sitter og hjelper dem med leksene heller. Jeg har ikke tilstrekkelig tålmodighet til sånt. Ingrid er mye flinkere til det. Jeg er god til å leke, og da gjør jeg det. Det blir fort nok alvor i livet. Da min eldste datter var ti, tok jeg henne med til Nairobi hvor vi blant annet besøke en liten, fattig landsby. Det var så fantastisk å se hvor forskjellig vi opplever og vektlegger ting. Det hun syntes var sterkest å oppleve var at jentene der også spilte fotball. Det var full kontakt fra første stund. Hun lot seg over hodet ikke affiserte av fattigdommen. Jeg, derimot, bekymret meg blant annet over hvordan de spinkle husene klarer å holde vannet ute under regntiden og over hvordan logistikken fungerer i et slikt utarmet samfunn.

I et intervju sa du en gang at livet handler om de små øyeblikkene. Om de øyeblikkene da du får kontakt med deg sjøl og naturen, om den gode følelsen du kjenner når snøen knitrer under beina dine, og ikke minst om dyp mellommenneskelig kontakt. Når har du tid til dyp mellommenneskelig kontakt?

Stordalen avspenner noen av musklene og synker litt sammen i stolen, kikker bort på det gedigne maleriet på veggen og trekker pusten.

- Vi har alle mye mer tid til rådighet enn vi tror. Jeg er effektiv, ja, men jeg kan også slappe av. Jeg tar meg tid til det. På hytta kan jeg sitte og gjøre ingen ting.

- Unntatt når bror´din kommer på besøk. Da må dere slåss.

- Selvfølgelig. Det hører med, sier han og nikker.

Kanskje det også er en form for dyp mellommenneskelig kontakt? Tenker jeg i mitt stille sinn.

Det er ikke bare forretningstalent og arbeidslyst Stordalen har fått med seg fra sin familie. Til tider hersket det henimot sydlandske tilstander hva emosjoner angår. Faren kunne synge ut om hvor vakker og vidunderlig han syntes sin kone var. Andre ganger gikk det like klart fram at han syntes hun var en forbasket kjerring. Hverdagen var preget av latter og snørr og tårer, alt etter som.

- Jo da, jeg er både blaut og følsom. Det er bare fint. En gang satt jeg på et fly og så på filmen «Broene i Madison County». Da det gikk opp for meg at Clint Eastwood (alias ett eller annet) var forelsket i Meryl Streep (ditto), grein jeg så det spruta, forteller han og illuderer snørrtørking med skjorteermet.

- Når du er så følsom, blir du såret når noen mistror dine motiver?

- Jeg lar meg ikke såre, svarer han kontant og nesten forretningsmessig. - Jeg synes bare det er dumt når noen prøver å tolke andres motiver til noe negativt. Jeg synes for eksempel de politiske debattene på TV er helt håpløse. Det eneste det går ut på er å angripe hverandre og vri det motstanderne sier til det ugjenkjennelige. Jeg får ikke noe ut av det.

- Dine motiver for å bestige noen rør i Sellafield ble vel også mistolket?

- Jeg bryr meg altså ikke om hva folk tror var mine hensikter for den aksjonen. Jeg hadde mine grunner, og det er nok for meg. Har ikke behov for å rettferdiggjøre meg eller stå til rette for noen og forklare meg. Jeg var i Burma en gang for å se på noen AIDS-prosjekter de har der. Der så jeg blant annet ei ung jente i et buddhistkloster som ikke hadde behov for annet enn nærhet og oppmuntring. Hun brydde seg ikke om mine motiver, men var glad for at noen forsøkte å gjøre noe positivt for henne. Det samme kan du si om Frelsesarmeen. De takker for gavene de får uten å spørre giverne om hvorfor de gir. Pengene kommer godt med uansett.

Tiden er ute. Han må gå. På veien ut kiler jeg inn et siste spørsmål.

- Så du tror altså at du slår en topp motivert 19 år gammel smidig bryter?

- For å være helt ærlig, jeg bryr meg ikke særlig om hvorvidt jeg vinner eller taper. Hvis jeg klarer å legge nevøen min i bakken, blir jeg glad. Men om han legger meg i bakken først, blir jeg enda gladere. Men tro ikke at jeg kommer til å gi ham hundre tusen kroner uten kamp!!

Jeg tror ham så gjerne.

Fakta om Petter A. Stordalen

Født: 29. november 1962 i Porsgrunn.

Stilling: Direktør i Choice Hotels.

Bor: På Bygdøy i Oslo, men tilbringer også mye tid på familiens hytte i Lillesand.

Sivilstand: Gift med Ingrid, tre barn.

Kjører: Sort Audi og Sort Ferrari

Ligningsinntekt 2001: 25.854.500

Ligningsformue 2001: 309.913.000

Utdanning: Ett år på Norsk Kjøpmannsinstitutt, ett år på Norges Varehøyskole og ett år på Norges Markedsføringshøyskole.
Karriere: 24 år gammel ble han i 1987 sjef for det nye kjøpesenteret City Syd i Trondheim. Da Steen & Strøm gikk konkurs i 1992, flyttet han sørover og gjorde seg selv og aksjonærer søkkrike ved kjøp og salg av kjøpesentre. Han ble presset ut av Steen & Strøm av storaksjonær Stein Erik Hagen sommeren 1996 og begynte med hoteller i Choice-kjeden.