Portrettet: Dressmann junior

Petter Varner, søkkrik arving og styreformann i Varner-imperiet, sitter i glassburet i sitt rødrutete imperium på Billingstad og mimrer:

- Jeg husker for mange år siden, da min far og jeg satt ved et eller annet kjøkkenbord. Han så lenge på meg og sa: Det er ganske utrolig, men jeg vet ingen som har funnet en riktigere plass i livet enn deg, Petter.

Det er helt riktig, altzzzå. Fatter’n hadde rett. Det er helt fantastisk. For jeg kan drive med akkurat det jeg vil og kan og elsker å drive med, hele tiden. Jeg har funnet min rolle.

Han ser ut som synergien av en kjekk, amerikansk senatorspire fusjonert med en heilnorsk vekkelsespredikant à lá Ingebrigt Steen Jensen. Gir blanke i om klisjeen om å finne seg sjæl lyder noe bombastisk. Veiver nonchalant en midnight-blue, pin-striped Dressmann-jakkearm over stolryggen, gumler masseproduserte berlinerkranser og fortsetter selvangivelsen:

- Og så har jeg vel vært litt flink til å skjønne at jeg kan ikke alt. Jeg er brukbar til å drive butikk, til å ekspandere og utvikle den - og til å utvikle og tenke mennesker i butikken. Og så har jeg en brukbar teft for klær og moter og den biten der. Og så har jeg skjønt at jeg er en temmelig uryddig person, lite flink til utvikling av it og data - helt håpløs på det der - derfor må jeg ha folk som holder papirene på plass i denne store bedriften. For jeg må ha skikkelig orden og system rundt meg, og det må jeg ha folk til å gjøre for meg.

Og så må jeg ha folk som gir meg rapporter - ikke lange rapporter, men korte, konsise rapporter som gjør at jeg er trygg på at alle deler av butikken blir passet på. Slik at jeg holde på med det jeg kan aller best - nemlig å utvikle.

Sier han. Angivelig på ære og samvittighet. Og smetter inn en fotnote:

- I Dressmann, for eksempel, har vi noe som heter festkomité. Den består av fire mennesker. Det er meg, som er daglig leder, det er viseadministrerende, økonomisjef og markedssjef - fire vidt forskjellige mennesker som tilfører hverandre mye. Vi er festkomiteen. Det æ’kke noe som heter ledergruppe hos oss. I en bedrift som jobber med mennesker heter det festkomité. Og det er noe helt annet ...

Han får stjerner i øynene, stryker fingrene gjennom luggen og langer ut i det vide og brede om den «fantazztizke» kulturen i Dressmann. Og for så vidt - i hele Varner-gruppen, Norges største tekstilkonsern med 5000 ansatte. Som i disse dager håver inn milliarder på julehandelen. Ikke bare i åtte forskjellige kjeder fordelt på 403 butikker her i landet. Men også fra over 250 forretninger i Sverige, Island, Latvia, Polen, Finland og Tyskland. Fem milliarder totalt, regner han med at de ender med i år. Altså nok et rekordår. The Varner Brothers er i rute. Skjøtter arven upåklagelig. Hittil. Uten å fly i tottene på hverandre. Hittil.

De tre brødrene Varner, Petter, Marius og Joakim, har delt arven likt mellom seg med en milliardformue på hver. Men istedenfor å bli rentenister og drive dank, driver Petter Dressmann, Stein Marius Cubus, og Joakim driver restaurant. Ellers er de styreformenn og styremedlemmer på kryss og tvers i alle Varner-gruppens selskaper, 38 i alt ifølge multisjekken på eldstemann.

Og Frank Varners førstefødte blir like euforisk som faren når han snakker butikk. Forholdet til faren var nært og sterkt. Selv er han flasket opp med klær for folk flest, er nøyaktig like gammel som farens første Dressmann, den som kom til verden på Grünerløkka. Butikken altså.

- Selv husker jeg ikke så mye av den der by-greia. Vi bodde i en leilighet i Jacob Aallsgate på Frogner de tre første årene. Så flyttet vi ut hit til Billingstad. Da var mutter’n og fatter’n unge, ikke mer enn 24 - 25 år. De bygde seg hus her ute. Vi vokste opp her. Alle foreldrene var like unge, og alle barna var like små. En veldig fin oppvekst.

Han jobbet i butikk, gikk ungdomsskole og videregående, var slottsvakt for kongen i H. M. Garden, dro så til USA.

- Til Chicago. Fordi denne bedriften fikk en avtale med et amerikansk selskap som drev både butikker og fabrikker i USA. Jeg fikk en trainee-stilling i dette systemet. Det var ganske lærerikt.

Et fantastisk opphold. Siden ble man vel litt amerikafrelst. På en måte i hvert fall. Selv om det også er mye galt i USA. Fikk iallfall masse gode venner...

- Hva lærte du?

- På det tidspunktet mest om å sette ting i system. The hard way. Det var første gang jeg så dette med bonus på arbeid, vinnere og ikke vinnere i praksis. Folk flytter fort på seg der borte, det har ingen respekt for... folk får sparken veldig fort. Men det finnes ingen jantelov.

Det amerikanske systemet fikk jeg inn tett og raskt. Mange av input-ene fikk jeg the hard way, at skal man gjøre det bra så må man være tøff. Jeg fikk en viss læring på det. Men - som 20-åring blir man jo også imponert. Lønn for riktig arbeid, hele konkurransebiten, alt det der var jo positivt. Men menneskesynet, den amerikanske måten å tenke mennesker i systemet på, det er jeg ikke sikker på om jeg liker. Er nok ikke det nei, sier han dvelende, og stryker ettertenksomt fingrene gjennom håret igjen.

Så er han tilbake på «tenk positivt»-hakket og skrur volumet opp:

- Men jeg lærte likevel mye, og på det tidspunktet var det masse å lære, ikke sant?

- Arbeidstid og tempo var vel litt annerledes.

- Jøss ja. Ingen respekt for fritid der.

- Fagforeninger?

- De opplevde iallfall ikke jeg no særlig av - the unions.

- Her hjemme da, mange fagorganiserte?

- Ikke i særlig grad. Fagforeningene er mye sterkere i Sverige. Jeg sier ikke for sterk, men sterk. Svært mange av våre ansatte i Sverige er fagorganiserte, og det går veldig bra. Strøkent altså. Skal vi få til noe sammen, så er det viktig at vi samhandler og er venner. Det har fungert veldig godt for oss.

Brått er han langt over svenskegrensen:

- Det er fem år siden vi startet, nå har vi 150 butikker i Sverige. Det er noe av det morsomste jeg har vært med på i hele mitt liv. Skal nok være med på morsommere ting, men det å starte en butikk i 1997 og ha 150 i dag, det har vært en morsom opplevelse.

For det å ta over en bedrift, med ansatte og fagorganiserte som i utgangspunktet strittet imot og var lei seg da vi overtok, for så å oppleve draiven i de samme menneskene som også jobber der i dag, det er...

På fem år er vi blitt markedsleder i Sverige. Vi har en milliard i omsetning der, vi nå. Spennende. Fordi det toucher alle områder, fra det å bygge opp en bedrift fra skrætsj til å få mennesker til å leve, ha det godt og se at de trives med det de gjør.

- Hvordan gjør du det?

- Tror på folk. Gir dem ansvar. Tror at alle er bra i utgangspunktet, gir dem coaching, sier at de må tore å gjøre feil, prøve seg frem, og at de må jobbe hardt.

- Hvordan setter du coaching i system? Personlig kan du jo ikke nå alle.

- Jeg har bygd opp et nettverk av mennesker rundt meg. Her er det ikke bare jeg, men vi. Ordet jeg er ikke-eksisterende hos oss. Det er vi, vi, vi. Jeg har tro på mennesker rundt meg... rundt oss. Jo flere jo bedre. Skal man vokse så må man det.

- Hvordan velger du folk?

- Vi har en ujålete kultur. Vi velger folk som oss, som er glade og fornøyde med seg selv. Folk som vil. Vi er ikke opptatt av formell bakgrunn. Vi er opptatt av personlighet. Av ståpåvilje. Flere av våre toppfolk i dag hadde ingen erfaring innenfor det vi driver med. Men på grunn av personligheten deres har de vært villige til å stå på, driver bra og holder på. Det går nesten bare på innstilling.

- En ung, dynamisk organisasjon.

- Ja, vi er blitt det. Jeg er ikke opptatt av alder, egentlig. Men jeg er opptatt av personlighet. Men klart - ikke alle stillinger som kan fylles bare med en god personlighet. En som skal føre regnskap må kunne føre regnskap. Men de som driver da, de som er framme, de er utadvendte, åpne, glade mennesker som vil noe og ikke ser på klokka.

- Dere er med andre ord bare interessert i kloninger?

- Absolutt ikke. Det er jo helt avgjørende at det også er mangfold.

- Ikke bare folk som slikker deg opp etter ryggen?

- Det blir det jo aldri noe greie på, vil aldri bli det heller. Noe av det mest spennende er jo... hvis du hadde vært på julebordet vårt fredag, så ville du ha møtt en som heter Petter. Han sitter litt borti her med hatt på hodet, har alltid røkelse på rommet sitt, og jobber helst om natta.

Du ville også truffet en litt mer formell kontormann som sitter her oppe, som alltid går hjem klokka fire. Den ene jobber med reklamefilm, den andre med regnskap, og begge blir like verdsatt for det de driver med.

Det er jo hele clouet med en bedrift som vår, at det er rom for mangfold. Og jeg har like stor respekt for han som fører regnskap og går hjem fire, som han som jobber på natten, bare drikker cola og omtrent aldri er på jobb om da’n. Altså - det betyr jo ingenting når og hvordan de gjør det, bare de gjør jobben.

Vi har jo også flere kjeder her. Fra Dressmann og Vivekes til Carling-kjeden, som har en underdog, hardcore rock ‘n’ roll kultur. De kaller seg rockstars... unge gutter og jenter med en kultur som kanskje virker skremmende på voksne, men likevel har samme profesjonelle holdning til det å drive butikk.

Man må liksom ....nå ja, alle sier jo at de tror på mennesker, det står i alle bøkene. Men altså, vi ikke bare tror på det, vi vet det. Vi har 700 butikksjefer i dette konsernet nå. Og vi ikke bare tror, vi vet - og vi ser - at en god butikksjef som skaper atmosfære rundt seg, en som delegerer, setter krav, gir ansvar, er til stede i butikken og sørger for at kundene får en god opplevelse, gjør det mye bedre. Sånn er det bare.

Han gumler en kake til. Flytter på armer og bein. Smugtitter på klokka. Begynner å bli rastløs. Det må skje noe rundt Petter Varner. Fart. Bevegelse.

En ting er at han drar 300 butikksjefer med seg på tur til New York, København, Egypt, Latvia, Reykjavik, og at de neste år skal til Miami. (- Man må være litt large innimellom. Mesterreiser kaller vi oss. For vi er jo mestere.)

Men plutselig kan han også stikke av en dagstur til London eller Køben, bare for å sette seg ned på en fortausrestaurant og glo på folk. Svinger gjerne innom et par eksklusive motebutikker i samme slengen, bare for å få med seg de siste trendene.

På en familietur sammen med noen vennepar til Liseberg for et par år siden, falt han helt i staver. Dumpet ned på en benk og ga seg til å studere folk. Unge og gamle, store og små. Nistirret på hvilke klær de hadde på seg, noterte seg farger, fasonger og detaljer. Noen måneder etter er light-utgaver av modeller fra dyre motehus og detaljer fra besøkende på Liseberg å finne igjen i kolleksjonen til Dressmann, Cubus, Vivekes, Bik Bok, Carlings og hva de nå heter alle sammen. Petter Varner tenker jobb 24 timer i døgnet.

- Han er den råeste bedriftsleder jeg noen gang har møtt. Han har utrolig teft og kontroll, får de ansatte med seg på lag, og har en fingerspitzgefühl for klær og design helt ned til minste detalj, sier en som kjenner ham godt.

Men det hender at han bommer. For mange år siden, da han fortsatt bare var innkjøpssjef, kjøpte han inn tusenvis av tresko som ikke en kjeft ønsket å kjøpe. Trolig endte de på Fretex eller som opptenningsved for nødstilte. Og for to år siden, da renessansen for hippie-mote og pasteller grep om seg i resten av Europa, kjøpte han inn 50.000 rosa skjorter som han siden har slitt med å få solgt.

Og vel har familien Varner alltid hatt et godt samhold og arbeidsfellesskap. Men gründer Frank, som i alle år tviholdt på lavpriskonseptet, skal ikke alltid ha vært enig i sønnens avgjørelser da han endelig slapp til som administrerende i Dressmann i 1991. Særlig da avkommet viste vel mye teft for litt dyrere design og mer moderne, kontinentale modeller.

- Men hva gjorde du i Hongkong?

- Fra USA dro jeg rett til Hongkong. Og det var ganske stor kontrast. Fra den store amerikanske byen, hvor jeg hadde masse venner, spiste hamburgere og ble tjukk, til Hongkong hvor jeg skulle begynne med produksjon i bakgatene.

Det var i 1982. Da var jeg 20, nå er jeg 40, og det var fint altså. Men så dro jeg tilbake til Norge. For da tenkte jeg at det var greit å få med seg litt formelle kunnskaper. Begynte på Norges Markedshøyskole, før fusjonen med BI.

Det var en litt sånn kul image på den skolen da. Kriteriene for å komme inn var ikke bare karakterer fra high shool..., nei gymnas heter det jo. Det var en litt spesiell engelskmann - David Brooks, som ville ha tak i ungdom med personlighet, det var hans tanker, husker jeg.

Resultatet var i hvert fall at jeg gikk der i fire år. Jeg fikk forståelse nok for regnskap, tror jeg. Men min bror Marius er mer økonom enn meg. Jeg hater jo alt sånt. Statistikk. Kvantitativ metode het boka, husker jeg, bare abstrakte greier. Men jeg kom meg da igjennom. Noe gjorde jeg faktisk veldig bra også. Det var nok litt overraskende for mange. For familien iallfall.

Som guttunge, på gymnaset, var jeg ikke klar for å gå på skole. Det ble ikke mange femmere og seksere der. Men på markedshøyskolen, da konsentrerte jeg meg. Brukte mye tid, mer tid enn mange andre. Da var jeg flink altzzå. Var fornøyd med meg selv. Og det ga meg ballast.

Han vrir på seg, gumler i seg nok en julekake.

- Men Hongkong? Var det spennende?

- Kjempespennende.

- Var samarbeidet med kineserne i gang før du kom?

- Det stemmer. Det var etablert et forhold tidligere av min far. Og på disse 20 årene har jeg vært med på å utvikle det videre. Produksjonsmetoder, klær, innkjøp, design og utforming.

Jeg kan ikke så mye om teknikk, vet ikke hva en pc inneholder hvis du spør meg om bits and bytes. Men hvis du spør meg om hva slags konstruksjon den jakken din har, så kan jeg svare. Jeg kan si noe om hvordan den er sydd, hva den koster, og hva slags måte den er satt sammen på. For det jobber jeg med hver dag.

- Og det lærte du i Hongkong?

- Blant annet. Når du er 20 er du veldig klar for å lære, ikke sant? Jeg hadde en liten, grei leilighet. Reiste mye i Det fjerne østen, besøkte mange fabrikker. Men den gangen var Hongkong også et sted som produserte mye klær. Det er nesten borte nå. Jeg reiste mye rundt til fabrikkene i Hongkong by, men også til Korea, Taiwan, Kina, Vietnam, Bangladesh og Thailand.

- Hva lærte du om kulturen.

- Mest om flittighet og nøyaktighet, og forståelse for hele leddet av produksjonskjeden. Nå er det 50 mennesker på kontoret i Hongkong. De følger opp produksjonen vår fra a til å. Design og alt det utviklingsmessige skjer her hjemme, 70 mennesker jobber med det hos oss. Modellene sendes videre med farger, priser, design, forskjellig kvalitetsnivå osv. Og så reiser vi ned og forhandler. Men det typiske ved den asiatiske kulturen, iallfall for vår del da, er at de er ikke særlig kreative. I forhold til europeere blir de på en måte en slags computere. Veldig flinke business-menn, flinke til å tjene penger, og de vet hvordan de kan forhandle. Etter at de har fått input, gjør de jobben.

Vi eier ingen fabrikker. Tusenvis av mennesker produserer våre klær. Hongkong-kontoret vårt følger opp.

- Hvor mange produksjonsansatte sysselsetter dere?

- Titusenvis. Vi produserer varer for tre milliarder i året. I Østen, Italia, Spania, Portugal, Ungarn, Baltikum, Tyrkia....

- Ved å ha kontor i Hong Kong kan dere vel også snike unna regler om miljøspørsmål, barnearbeid osv..?

- Nei. Det er utrolig viktig at en tekstilbedrift av vår størrelse har et ansvar. Rent formelt har vi ikke ansvar for om barn jobber i Bangladesh. Men vi produserer der. Og vi har klare instrukser for de viktigste tingene, bl.a. menneskerettigheter. Underskrevet av alle våre leverandører.

Nå er jo dette fjerne østen, og der er det barnearbeid. Jeg har sett det selv. Og jeg har min personlige oppfattelse om det. Men instruksene er helt klare.

- Betyr det at du ikke er enig i forbudet mot barnearbeid?

- Det er iallfall litt for mange mennesker som uttaler seg uten å forstå. For man må reise til Bangladesh for å se hva som foregår, se hva alternativene er. Men det er en helt annen diskusjon. Vi har et ansvar. Og vi har jobbet med UNICEF og andre organisasjoner og laget kontrakter angående menneskerettighetene.

Når det gjelder miljø - så er vi vel ikke akkurat noen miljøbedrift, men vi har klare regler for dette med plast og nikkel og allergier osv, for å sikre oss og kundene.

- Hvor mange land eksporterer dere til?

- Tror det er syv, jeg. Vi er omtrent like store ute som hjemme. Det har vært ganske morsomt å starte prosessen fra 72 butikker her hjemme til å bli - hva skal vi si da - et skandinavisk og internasjonalt konsern. Ekspansjon og utvikling er jo drivkraften i dette.

- Er det et resultat av at dere brødre har overtatt?

- Njaaa...både og.

- Jeg har hørt historien om da din far åpnet den første bedriften i Latvia og kuppet statsminister Gro Harlem Brundtland til åpningen.

- Det stemmer. Hun var på statsbesøk. Jeg husker det godt selv, jeg. Det var ikke mer enn tre år etter at Latvia var frigjort fra Sovjet. Og det var de jo preget av. Vi dro i gang Dressmann-butikken sammen med en latvier som kom her, husker jeg, med lang hestehale og lilla dress. Han fascinerte fatter’n. Og vi dro over for å åpne vår butikk. Hadde pressekonferanse, lagde et lite show, jeg tror det må ha vært 50 journalister til stede. For dette var en stor begivenhet i Latvia. Vi var største investor utenfra osv, og dette her syns fatter’n var spennende. Så vi åpnet butikken, etterpå begynte han å kjøpe hotell og kjøpesenter midt i byen. Nå har vi trappet ned. Vi har fortsatt deleierskap med Hakon-gruppen og Linstow Eiendom, men vi vil rendyrke butikkdriften vår. Vi ønsker ikke lenger å drive med hoteller og eiendom der borte.

- Så eiendomsbiten i Varner-gruppen er eiendommer fra Øglænd i Sandnes og samarbeidet med Linstow i Riga?

- Det stemmer. Vi har også en aksjeportefølje i Steen & Strøm, i Gresvig, pluss noen andre poster. Heller ikke noe core business akkurat. For vi - og da mener jeg min bror og jeg - tror på dette å drive med klær og la det være med det.

- Har du en sånn generalmajor-dress som Odd Reitan har?

- Nei, men jeg har smoking. Den blir brukt hver nyttårsaften, og den må renses hver gang. Og så var jeg Elvis på julebordet i fjor. I full mundur, med briller og greier. Men kostymet er levert tilbake.

- Lions? Frimurerlosjen?

- Nei.

- Golf?

- Når skal man gjøre det?

- Ingen gutteklubb?

- Vi er en kompisgjeng fra videregående som treffes innimellom. Drar på tur og tar en pils innimellom. ØSA, heter den. Øl og Spaserstokkenes forbund. Og jeg har vært med på å dra i gang en far-og-barn-tur tre - fire ganger i året. Det blir ganske mange av oss. Vi gutta er mellom 40 og 45 år og har til sammen 20 - 25 barn. Vi drar på skauen, til fjells, på båttur... det er gøy.

Men det æ’kke no fine greier her i gården altså. Jeg trives sammen med kona, ungene og familien min. Hadde vel sikkert også trives med folk i næringslivet, men jeg har ikke mange av dem som venner. Jeg har mine egne venner som jeg trives og slapper av sammen med. De er sånn som jeg selv, enkle og greie folk.

- Broren din leser Dante, hva gjør du?

- Da må jeg vel være litt ærlig, må jeg ikke? Jeg er ganske opptatt av båter og gamle biler.

- Samler du?

- Jeg har en gammal bil. AC Cobra!!! Skriv det, så kommer leserne dine til å ringe meg. Det er bilen! Det har vært en guttedrøm. Den er laget i 1962, av Carol Shelby - the one and only. Han sa - nå skal jeg lage den beste sportsbilen. Og det gjorde han.

Nå er det jo så pop med Formel 1. Den gangen var det Le Mans. Å vinne Le Mans var som å vinne Formel 1. Da var det Ferrari, Lambourgini og Jaguar som styrte. Stor sett var det Ferrari som vant på hele 50-tallet. Så lager’n den bilen, og så vinner’n fem år på rad.

Siden ble den bilen en kultgreie. Jeg kjøpte den for to år siden. I USA. Da var den ikke rare greiene, men jeg måtte betale 700.000...

Petter Varner glemmer klokke og kaker. Stråler som et juletre og kaster seg ut i en malende beskrivelse av klenodiet. Som ifølge kameraten går som ei kule, men bråker som et bombefly fra siste verdenskrig.

Det eneste Petter Varner har greie på når det gjelder bil, er å kjøre. Han kan riktignok fylle bensin, men er håpløs på teknikk. Selv det å skifte dekk er bortimot uoverkommelig. For noen år siden ble han bøtelagt for å kjøre med piggdekk - i august. Kona er vaktmesteren i familien. Og da den før nevnte guttegjengen skulle på telttur med ungene på en øy i Oslofjorden, stilte Petter Varner med ferdig oppslått telt i båten. Svigerfaren hadde hjulpet ham på forhånd. Diverse historier om båtturer med tauverk og resten av fortøyningen på slep, verserer også.

Han innrømmer det.

- Å drive butikk, utvikle mennesker og ekspandere, der er jeg god. Veldig trygg på det jeg driver med. Men å blande meg bort i ting som ikke har med klær, tekstiler, handel og mennesker og utvikling innenfor retail, der har jeg ingenting å stille opp. Jeg kan ikke noe annet, jeg, sier Petter Varner.