Portrettet: Bestselger

Det er intet ved Tom Kristensens fremtreden som tyder på at dette er en businessmann som hyrer leiemordere for å likvidere udresserte finansvalper. Som forbryter henlegger Kristensen sine morderiske aktiviteter til en kjeller på Oslos vestkant, fortrinnsvis til tidspunkter når folk flest sover.

På høylys dag sitter han i kontorlandskap i klarerte omgivelser i Oslo sentrum.
I Høyres-hus. I et bygg som gjerne er litt dis med leietakerne, ville det definitivt virke impertinent med blod og kruttrøyk i arbeidstiden. Nystrøken blå skjorte, mørke benklær og nypussede sko kombinert med et solid håndtrykk, er mer comme il faut i verdikonservative miljøer. Den mørke flekken på møtebordet er nok bare inntørket kaffe. Men man vet aldri i disse finansmiljøene. Det foregår mer enn folk flest klarer å forestille seg bak de glitrende fasadene av platinakort, lekre restauranter, smekre kvinner, spreke biler og vakre klær.

Skal man nå frem til champagnekjølerne på Bagatelle før første infarkt, nytter det ikke bare med et varmt hjerte, et godt hode eller flittige hender. Finansmiljøet er ingen 4H-klubb. Uten baller, fortrinnsvis av stål, er dørene til det søte liv like lukket som et bankhvelv. Å besitte de riktige organer er likevel viktig. For du må ha både hode, hjerte og baller for å få til en kule. Hvilken attributt som er viktigst, kan diskuteres, mener Kristensen.

Når man skriver bøker før morgengry den ene dagen og loser arabiske prinser til pengekilder i finansørkenen den neste dagen, gjelder det uansett å kunne holde flere baller i luften samtidig.

Etter fire års skriving, forløste Kristensen finansthrilleren En kule. Boken topper bestselgerlisten til Aschehoug-forlag med 15.000 solgte eksemplarer hittil. At så mange er interessert i finansakrobatikk på feil side av loven, kom som en overraskelse, ikke minst for forfatteren. Men for en forfatter som har forhandlet med Røkke i Seattle, solgt hotellsafer i Florida og vært ung og ambisiøs under jappetiden, mangler det ikke stoff til å fylle 400 sider. Ikke dermed sagt at boken er based on a true story.

For ikke finansielt kyndige lesere, så er en kule i finansmiljøet ikke et dødbringende prosjektil, men en forretning som innbringer et to- eller tresifret millionbeløp. At mange er villige til å spe på med prosjektiler for en slik kule, er et faktum. Forfatteren vet det av egen erfaring.

Skal du lykkes må du ha baller nok til å bryte lover og regler, eller til og med gå over lik hvis det som kreves.

«Uten baller er du ingenting. Du må være så kåt og innstilt på det du vil ha at ingenting kan stoppe deg. Du bare må ha det, uansett hva det koster! Uten ståpikk og store baller er du bare en faens liten frøken!» Slik lyder rådet i En kule til finansjyplinger som vil inn i det gode selskap.

Å vandre omkring med en kontinuerlig finansiell ereksjon, røyner selvsagt på både fysisk og psykisk. Prisen Kristensen måtte betale, var et stort kulturelt hull i tilværelsen, som ikke kunne fylles verken med penger eller baller.

Tom Kristensen var en av disse pliktoppfyllende skolelysene som regner ut nåverdien av derivatet til bruttonasjonalproduktet før frokost.

- Jeg ble nok slukt av businesslivet med hud og hår, ja. Etter Handelshøyskolen hoppet jeg rett i grådressen, pakket ned den kulturelle siden ved meg selv, og så var det full rulle med kontantstrømmer, ledelse og to hundre reisedager i året. Jeg vil likevel påstå at jeg tok meg tid til familien. I motsetning til landbruksministeren tror jeg aldri jeg har vært borte fra familien i mer enn fem uker. Bank i bordet. Akkurat det er jeg glad for nå. Det beste med business er at man vanligvis slipper folk med doble agendaer. Folk som sier en ting og mener eller gjør noe helt annet, er noe av det verste jeg vet. I forretninger er det alltid viktigere å oppnå en vinn vinn situasjon som alle parter er tjent med.

I business er det likevel noe som heter vinn eller forsvinn.

Etter tyve år i den kapitalistiske tredemøllen, kom krisen. Terapien ble å tette det kulturelle hullet ved å skrive den første finansthrilleren fra miljøet på Aker Brygge. Kristensen satset svært disiplinert på skrivekuren. Hver morgen klokken fem ruslet han ned i kjellerstuen hjemme på Bestum, startet pc-en og hakket løs til halv syv. Etter endt økt som forfatter, fortsatte han som direktør i Export Finance Services. Kanskje et kaldblodig mord klokken seks, og så møter om eksportfinansiering resten av dagen.

Kollegene fikk ikke vite om skrivingen før boken var på plass i bokhandlernes hyller. Men det begynte egentlig med en bryllupsfest.

- Forfatterkarrieren begynte med at jeg fikk positiv tilbakemelding på noen bryllupstaler. Å fortsette skrivingen var ren viljestyrke. Etter to år og femhundre sider innså jeg likevel at første forsøket på å bli forfatter var totalt mislykket. Jeg var veldig fascinert av den amerikanske forfatteren Tom Wolfe, men innså etter hvert at den eneste som kan skrive som Wolfe er Wolfe himself. Derfor slettet jeg hele greia og begynte på nytt. Jeg leste også flere amerikanske bøker av typen «how to become a successfull writer in ten days».

- Det hjalp. Jeg lærte skriveteknikker, hvordan et plott konstrueres, og ikke minst hvilken sjanger jeg skulle satse på.

Etter ytterligere to år i kjellerstuen, tok Kristensen sjansen på å sende En kule til Aschehougs forlag. Noen måneder senere var historien om den nyansatte 28-åringen, Mads Hammer, i det fiktive selskapet Finanspartner antatt.

- Det var utrolig rart å se boken i butikken og seg selv omtalt i pressen, men det endrer ikke meg som person. Hadde jeg visst at bare 20 – 30 av tusen manus ender opp som bok, hadde jeg kanskje gitt opp underveis.

Boken følger den nyansatte finansvalpen Mads Hammers første og siste jobb i Finanspartner. Naive Mads får ansvaret for børslansering av et entreprenørselskap i Tønsberg. Selskapet har funnet opp et nytt og revolusjonerende byggemateriale, og rykter om en storkontrakt i Kina svirrer. For å bevise at han har baller nok, må Mads jobbe døgnet rundt, noe som setter forholdet til kona Line på en hard prøve. Etter hvert oppdager han at ikke alt er som det skal være. Finanspartner er i gang med norgeshistoriens største aksjesvindel. Oppskriften er en klassiker: lansering av et nytt produkt med stratosfæriske fortjenestemuligheter. Inn med bjellesauer og kjendisinvestorer for skape blest i mediene og piske aksjekursen til himmels før børsnotering. I god tid før noen finner ut at det er tynn luft i stratosfæren, er kjendisinvestorene ute med milliongevinster. Kort sagt en tradisjonell pump and dump operasjon som skal innbringe Finanspartner 100 millioner kroner i profitt. Mot en slik gevinst er livet til Mads og en plagsom journalist knapt verdt en kule.

- Er det vanlig med slike opplegg i Norge?

- Hvor vanlig det er med rene pump and dump opplegg, vet jeg ikke. Men bruk av bjellesauer for å kjøre en aksje opp eller ned på Oslo Børs, er jo noe som skjer hele tiden.

- Opticom?

- Vel, det er vel ikke akkurat et selskap med en lett forståelig teknologi. Spesielt rause med informasjon til markedet er de heller ikke, men om Opticom har vært gjennom en pump and dump operasjon vet jeg ikke.

Etter tyve år i pengenes verden, vet Kristensen at utsiktene til en fet saldo på en konto i Sveits lett kan lede svake sjeler på ville veier.

- Er finansfolk griskere og mer umoralske en folk flest?

- Grådigheten er sikker ganske likt fordelt, uansett hva man driver med. Det skal ikke så mange kronene til før folk er villige til å gjøre ting de ellers aldri ville drømme om. Mange som har vært gjennom arveoppgjør, kan nok skrive under på det. Anledning skaper tyv. Og det er vel knapt noen yrkesgrupper som i løpet av en vanlig arbeidsdag har flere fristelser og anledninger enn diverse finansfolk. Det er lett å bli revet med, og så begynner man å krysse grenser. Derfor bør de fleste avgjørelser etterprøves.

At det skjer mye som ikke tåler dagens lys selv i det lille norske finansmiljøet, er hevet over enhver tvil, mener forfatteren. Hos Finanspartner skys i hvert fall ingen midler for å gjøre en kule. Mord, overvåking, trusler, utpressing, svik og manipulering av investorer og presse er en del av jobben.

- Virkeligheten overgår fantasien, sier Eva Joly. Tror du norske finansfolk er villig til å gå over lik for å gjøre en kule?

- Jeg har truffet Eva Joly flere ganger i forbindelse med boklanseringer. Og jeg tror dessverre hun har rett i det hun sier. Om folk likvideres i Norge, vet jeg ikke, men vi hører jo om folk som forsvinner. Og når enkelte til og med er naive nok til å bite på tilbud fra mafiaen i Nigeria, er det kanskje ikke så rart. At det uansett er en beintøff og kynisk verden bak speilglassfasadene i finanspalassene, der virkeligheten konkurrerer med den mest hårreisende thriller, er ikke forfatteren i tvil om.

- Like etter at boken kom ut, ringte det en ung mann og sa «hei, jeg er Mads». Han kjente seg igjen i boken. Jeg også fått mye hjelp og tilbakemeldinger fra personer i miljøet i forbindelse med researchen, og en del næringslivsfolk mener å kjenne seg igjen. At det er slike tilstander i norsk finans, gjør meg trist.

Det er altså slett ikke utenkelig at en del av personene i En kule nå er i gang med en ny børskule. Selv driver Kristensen research til neste bok. Handlingen er foreløpig top secret, men forfatteren tar sjansen på å røpe at det handler om hvitvasking av penger i kunsthandlermiljøet. Nok et miljø med fine vaner og gode drikkevarer, noe som sikkert passer bra. For forfatteren er blant venner kjent som en hurra-gutt, som gjerne tar en kule av den sorten som verken inneholder bly eller aksjer.

- He, he, det stemmer nok at jeg mer enn gjerne tok en festkule til jeg var sånn 30 pluss, men nå prioriterer jeg familien.

Selv om forfatteren på det sterkeste benekter at boken har likhetstrekk med eget liv, så røper CV-en at forfatteren har øst av egne erfaringer under skrivingen.

Det var imidlertid lite som tydet på at den gitarspillende pasifisten fra stille og rolige Tjøme i Vestfold skulle rote seg bort i leiemordere og finansakrobatikk. Etter Kongsberg Ingeniørhøyskole fortsatte Kristensen på Norges Handelshøyskole i Bergen. Han skilte seg likevel litt ut blant nasjonens mest striglede studenter.

- På handelshøyskolen var det 80 prosent høyre-folk, 15 prosent Frp’ere og fem prosent som gikk under kategorien andre. Du kan jo gjette hvor jeg havnet.

Det ble altså en del party før Kristensen ad omveier havnet i Høyres-hus med papirer på at han var en kapabel økonom. Som pasifist ble verneplikten avtjent ved Agder Distriktshøyskole i Kristiansand.

Blikket viker litt når han tenker tilbake.
I yngre dager var han også i stand til å traktere gitaren på en slik måte at han kanskje kunne ha gjort det til en levevei.

- Tja, jeg kunne kanskje satset på musikken. Men selv om jeg ikke fikk noen føringer på hva jeg skulle bli hjemme, tror jeg nok omgivelsene syntes økonomi var et gjevere valg. Og som nybakt økonom ved inngangen til de glade åttiårene, kan det tenkes at de hadde rett. De første årene av tiåret tilbrakte den nybakte økonomen på grasrota. Som statsansatt ved Statens Teknologiske Institutt i Kristiansand, gjaldt det å hjelpe småbedriftsledere med helt elementære ting som debet og kredit. Hadde det ikke vært for kjærligheten, ville han kanskje vandret omkring som næringslivsemissær blant småbedriftseiere i Vennesla og dalstrøka innafor den dag i dag. I Oslo fikk han jobb som økonomikonsulent i mastodonten Hydro. Frisleppet av kreditter og påfølgende jappetid gjorde at bankene skrek etter økonomer som kunne ekspedere lån i rekordfart. Kristensen forlot dermed ærverdige Hydro til fordel for mer pulserende ABC bank midt i jappenes glansdager. Vide kreditter, ville kommanditter, glade banditter og Veuve Clicquot hørte til dagens orden.

- Det var helt ville tilstander. Å låne ut og ta markedsandeler gikk ofte på bekostning av bankhåndverket.

Kristensen trekker pusten dypt og sukker.

- Enkelte ganger var lykken langt bedre enn forstanden. Dette var under den første bølgen av norske utbyggingsprosjekter i Spania. Med frisk kapital spratt det opp feriekolonier i rasende tempo. Eierforholdene var gjerne litt uoversiktlige. En gang ble det overført flere millioner til en advokat i Sveits, som skulle formidle pengene til en norsk utbygger på Solkysten, uten noen form for sikkerhet. Hadde advokaten nektet å ha mottatt pengene, kunne vi bare avskrevet det hele. Heldigvis fakset han en bekreftelse. Og ABC bank var langt fra de råeste i gamet. Jeg tror våre lån i utlandet utviklet seg bedre enn lånene i Norge.

En av bankens bedre kunder i denne perioden var eksilnordmannen Kjell Inge Røkke.

Nå blir Kristensen så engasjert at han nesten søler kaffe.

- Røkke hadde tjent gode penger på fiske, og var i ferd med å satse på landjorden. Vi reiste bort for bidra med finansiering av et kjøpesenter, en såkalt shopping mall i Seattle. Vi reiste rundt med Røkke i flere dager og så på ulike alternativer. Å låne ut penger er en ganske personlig ting. Regnestykkene er en ting, personen en annen. I de fleste tilfeller er det personligheten som avgjør om et lån innvilges.

- Så Røkke har baller?

- Røkke har guts. Han legger hodet på blokka og satser alt hver eneste gang. Røkke virker kanskje litt mutt og småsur når du ser ham på fjernsyn. Men business kan han, og som selger er han helt suveren. Jeg tror aldri jeg har møtt en dyktigere selger. Jeg tror faktisk han kan selge hva som helst til hvem som helst. Røkke har et talent som får finansfolk til å spise av hånden hans. I tillegg gjorde han opp for seg. Akkurat det var det jo mange som droppet da jappetiden endte en fuktig oktoberdag i 1987.

- Jeg husker godt krakket i 87. Det var helt jævlig. Svetten silte. I løpet av noen timer var bonuser, frynsegoder og kanskje jobben borte.

Åttiårenes økonomiske overmot endte ikke like godt for alle.

ABC bank klarte seg uten statlig hjelp, og ble i 1990 slått sammen med fem andre banker under navnet Sparebanken NOR. Oppryddingsjobbene sto plutselig i kø. Å forhandle med kreditorer om tilbakebetaling, ble en ny vekstnæring om enn mindre komfortabel enn de gamle utlånsjobbene. Kristensen endte i Florida som ryddesjef i Elsafe International. Et sted med sol og mye godt stoff til fremtidig bokskriving. I Florida opplevde Kristensen at små mennesker er lite verdt hvis de kommer i veien for store penger.

- I 1988 ble jeg sendt til Orlando i Florida som finansdirektør for trønderbedriften Elsafe International. Salg og utleie av hotellsafer var blitt et tapssluk for selskapet. De hadde hauger av kontorer spredt over hele USA. Hovedkontoret lå faktisk på det dyreste stedet i hele USA, Irvine utenfor Los Angeles. Elsafe hadde rett og slett mistet kontroll over inntekter og kostnader, og skifteretten var ikke langt unna. Å legge ned populære arbeidsplasser er ingen lett oppgave. Mange av filialene i USA levde i tillegg fett på en stadig strøm av penger fra norske investorer. Når du kutter strømmen av easy money, blir du raskt upopulær. Bak USA-satsingen sto 25 norske investorer, deriblant 10-12 kommandittselskaper som investerte for å spare skatt. Under opprydningen kom vi i kontakt med miljøer som ikke ville nølt med å hyre inn en leiemorder hvis situasjonen var blitt tilstrekkelig tilspisset. I Florida var munnhellet «one pay check from being homeless» en realitet. Personalet i Elsafe var ansatt på såkalte «at will» betingelser. Det vil si at «my will». Alt som skulle til for å si opp folk, var at sjefen mislikte trynet ditt. Et kom deg ut! var nok. Fjorten dagers lønn er det du har krav på. For folk på en McDonalds lønn på 12 – 15.000 dollar årlig, er veien til et liv på gata kort. En ubetalt husleie og det er ut. I begynnelsen lurte jeg på hvorfor ingen gikk hjem om kvelden, helt til det viste seg at ingen gikk før sjefen var vel av gårde. Slike arbeidsbetingelser produserer ja-folk som brenner inne med gode forslag av frykt for å motsi sjefene. Noe av det verste med å sparke folk under omorganiseringen var at de mistet sykeforsikringen. Jeg tenkte mye på akkurat det fordi kona gikk gravid med tvillinger like før vi skulle flytte tilbake til Norge. Forsikringene var ofte like mye verdt som halve lønna.

Sett fra utsiden oppdaget kostnadskutteren at ikke alt er like dyrt og vanskelig i Norge.

- Vi vurderte å flytte produksjonen av safene ut. Både USA og Thailand ble vurdert, men uansett hvem vi kontaktet så var det ingen som kunne konkurrere med fabrikken i den lille bygda Leksvik i Nord-Trøndelag.

Etter å ha satt noen sjeler på gaten i USA, befant Kristensen seg selv kun noen lønninger fra gaten i Oslo. Å gå fra stilling som finansdirektør under Floridas sol til arbeidsledig konsulent i Norge under nedturen på begynnelsen av nittitallet var ingen lystig affære.

- Jeg kom hjem i 1993. Det jeg husker best er hvor depressivt alt var. Jeg må innrømme at jeg fikk litt panikk. Ingen jobb og nybakt far til tvillinger. Den eneste som så muligheter var Røkke. Han kom hjem omtrent samtidig, med stinn pengesekk, klar for å kjøpe seg opp men prisene var på bunn og pessimismen på topp. Heldigvis hadde jeg spart litt selv også, ikke nok til å gjøre gode kjøp, men nok til at vi klarte oss i begynnelsen.

Det endte nemlig med at Kristensen måtte trekke gatelangs.

- Jeg fikk jobb i konsulentselskapet Semco, uten fastlønn, men med frie tøyler. Jeg definerte jobben som salg og rådgivning innen internasjonal finansiering. Dermed var det bare å dra fra bedrift til bedrift og banke på døren og høre om sjefen er inne. Cold calls kaller amerikanerne det. I ni av ti tilfeller får man nei. Du skal ha baller for å takle et utall NEI i løpet av en dag. Men egentlig gikk det ganske bra, og i løpet av ett år var jeg partner i selskapet.

Litt nød kan i det hele tatt være et gode enten man skal selge eller skrive bøker.

- Men absolutt suksess krever ståpikk?

- Det kreves sosiale antenner og evne til å omgås andre i tillegg. Men alt i alt sitter det nok altfor mange mennesker i norsk næringsliv med litt for tykke navlestrenger. De velfødde femti åringene i solide selskaper, som aldri har måttet ta cold calls, er typiske eksempler. Den dagen noen kutter navlestrengen, faller de dypt. Det finnes i det hele tatt ganske mange ledere som ville ha godt av å ta noen cold calls.

Etter hvert som kundene åpnet dørene og tidene bedret seg, oppdaget Kristensen at det var et udekket behov innen eksportfinansiering.

- Bak enhver butikk ligger det en drøm. Da jeg så at det var et udekket behov for det jeg drev med, så jeg muligheten til å starte for meg selv i 1996. Export Finance Services er en veiviser i jungelen av internasjonal finansiering av ulike prosjekter.

I øyeblikket jobber selskapet med å skaffe penger til et nytt kloakkanlegg i Saudi-Arabia.

- Er ikke det litt spesielt å skulle skaffe penger i et land som flyter over av olje og dollar?

- Jo det er veldig rart. Ikke minst er det rart å se hvor mange mennesker som lever under ekstrem fattigdom. Rikdommene og makten kontrolleres av mellom 3 – 5000 medlemmer av kongefamilien, som har en finger med i det meste som skjer i næringslivet. Selve prosjektet er gigantisk. Det handler om en utbygging av et helt nytt kloakknett i millionbyen Jiddah til 70 milliarder kroner over 30 år. Prosjektet ledes av prins Majeed. Norske NorConsult står for prosjekteringen.

- Hvordan er det å jobbe der nede?

- Det er totalt annerledes enn det vi er vant med. Ikke bare er kvinnene helt fraværende. Det finnes ikke engang toaletter for kvinner på kontorene. I tillegg fattes beslutninger på en annen måte. Det er gjerne slik at noen har snakket sammen underveis.

- Høres jo ut som saudierne er med i Arbeiderpartiet. Er det ikke vanskelig for en pasifist å ta prinsen i hånden og signere kontrakter, når du vet at den samme hånden kanskje skriver under en dødsdom neste dag?

- Nei. Jeg er ikke like pasifistisk nå. Uansett har jeg god samvittighet fordi det handler om å unngå en miljøkatastrofe. I dag blir kloakken fra byens 2,6 millioner innbyggere dumpet i fjellene ovenfor byen, noe som gjør at det pipler opp helsefarlig kloakkvann fra bakken inne i byen. Å bidra til å løse dette problemet har jeg ingen problemer med.

Å gjøre forretninger i en fremmed kultur er likevel noe helt annet enn å bo der.

- Jeg ser på jobben i Saudi-Arabia som en slags studiereise. Livsstilen er helt ulik vår. Straffene for eksempel. Før innreise må man skrive under på at man godtar dødsstraff for narkotika. Og under fastemåneden, ramadan, risikerer man straff for å drikke vann før solen har gått ned. I lunsjen låser vi oss inne. Kvinner ser man knapt i det offentlige rom i det hele tatt, forteller Kristensen.

- Ikke så veldig mange kvinner i finansmiljøene her hjemme heller. Hvorfor tror du kvinnene holder seg unna?

- Kanskje de rett og slett interesserer seg for forskjellige ting. Jeg ser det på tvillingene mine, selv om de vokser opp i samme miljø, er de totalt forskjellige. Men hvis kvinner vil, kan de drive det langt innen business. De har list og bedre sosiale antenner.

I boken er det kona som ordner opp og redder livet til mannen, samtidig som hun får fylt opp bankkontoen. Så kvinner er kanskje smartere enn de fleste av finansgutta, selv om de ikke har baller.

- Apropos det med baller, hvordan føles det å endre status fra ukjent businessmann til fetert forfatter med tilhørende dypdykk i Bokbadet?

- Ha, ha. Jeg er fremdeles den samme personen. Men det er klart at det er gøy å ha fått til ei bok og føle at man lykkes. Selv om det koster å få til ting.

- Det blir jo litt cash flow også. Med royalties på 20 prosent, tjener du minst 800.000 kroner. Hva betyr pengene for deg?

- At jeg kan ta fri fra direktørjobben to dager i uken, for å skrive på oppfølgeren. I første omgang blir det en påskekrim i Økonomisk Rapport.