Portrettet - Bankvesenets kundebedårer
Øyvind Thomassen er banksjefen som får kjærlighetserklæringer og fanbrev fra sine kunder.
«Jeg bare elsker dere..!» og - «Jeg visste at dere ville ta rotta på de andre bankene...», står det i mailene som tikker inn på dataskjermen hans.
Thomassens oppfordring til utroskap har ført til en jevn stim av villige norske kunder som er lut lei av sine gamle forbindelser. For SkandiaBanken gjør det gratis.
Ved utgangen av februar hadde 86 500 norske kunder bestemt seg for å gi blanke i sine årelange bankforbindelser og innledet nytt forhold til selvbetjenings- og internettbanken SkandiaBanken. All time high kom for et par uker siden, da meldte 1389 kunder seg frivillig på et og samme døgn. For gebyrfrie tjenester og høy rente på lønnskontoen frister selv den mest monogame norske bankkunde til partnerbytte. Særlig i en tid da søkkrike storbanker forlanger betaling for at nettkundene skal tilfredsstille seg selv.
- Utroskap er sunt. Utroskap lønner seg, sier SkandiaBankens daglige leder struttende av velvære. Og legger til at SkandiaBanken, i forhold til bankkundene, står for omtrent det samme som Rema i sin tid gjorde i varehandelen: enkle, billige og lett tilgjengelige tjenester.
- SkandiaBanken behandler alle kunder likt. Vi har ingen klasseforskjeller, og vårt varetilbud er ferdig prutet, sier banksjefen.
Budskapet virker. Siden starten for vel halvannet år siden har nettbankens kundetilstrømning overgått Thomassens mest optimistiske forventninger.
- Vi har nok truffet noe, sier han fornøyd.
- Bank og finans oppfattes jo ikke akkurat som spesielt sexy. Tradisjonelt forbindes bank med nødvendig onde, noe formelt og kjedelig, mye mørk dress og slips, litt gutteklubb, og få kvinnelige ledere. Vi har faktisk flere kvinnelige ledere enn mannlige. Det vi tilføyer en sånn verden er noe litt friskere. I Sverige har de et fint ord på det der: «uppstikkare». Vi er uppstikkare. En uppstikkar er en utfordrer. Vi tør utfordre i en bransje hvor holdningen er at «sånn har det alltid vært og det kan vi ikke gjøre noe med».
Det er det ene. Det andre er at vi nok har rykket opp en del grunnvoller når det gjelder dette med enkle tjenester, enkle produkter, enkle priser, enkle måter å gjøre det på og tilgjengelighet.
Øyvind Thomassen lirer av seg bankens budskap fort og høyt og engasjert. Den økonomiske frelse fremføres lett og ledig. Med hovedpunkter og underpunkter, som om han refererer usynlige plastfoiler sukret med honning. Fyren er så verbal at han når som helst kan stille opp i munnduell mot brødrene Steinfeldt.
Vanlig skepsis om at banken i lengden nok ikke kan overleve uten gebyrer, avviser han suverent. Svenskene har vist at det går an. Og han er da ikke redd for konkurranse. Tvert imot.
Aller helst ville Øyvind Thomassen ha plassert Norges hotteste bank i et fraflyttet gammelt fiskebruk eller i en nedlagt hangar på Flesland. Der ville han plassert en malerkost i neven på hver av de 75 ansatte og selv gått i spissen med kost og spann for å pusse opp til luftige lokaler på enkleste, billigste og kuleste måte. For imagens skyld. Foreløpig holder han og banken til i så nøkterne og anonyme kontorlokaler at den ellers så patriotiske Bergensavisen inntil nylig ikke hadde registrert at nettbanken holdt til i Bergen.
- Da Bergensavisen skrev om at alle bankene i Hordaland hadde gjort det så dårlig under Bank-NM, ringte jeg opp og sa at det der var dårlig gjort. SkandiaBanken ble da tross alt best i to av klassene, forteller Thomassen. Hvorpå Bergensavisen beklaget sterkt og noen dager senere presenterte SkandiaBanken og «Landets hotteste banksjef»i full utbrett.
Banken holder til i Fyllingsdalen, et steinkast fra sitt opphav Vesta. Hvordan SkandiaBanken kom til Norge og hvorfor hovedkontoret ligger i Bergen forklarer Thomassen slik:
- Jeg kom fra Vesta som var en del av Skandia. Vi ble kjøpt opp i 1989-1990. Skandia har i dag to satsingsområder: det ene å forvalte penger - som de er ganske store på, det andre er langsiktig sparing - som de er veldig store på. Skandia passerte nettopp 1000 milliarder svenske kroner i forvaltning, de har nå større salg i USA enn i Europa. Det sier litt om at dette er et ganske globalt selskap...
Og mens Øyvind Thomassen doserer videre om Skandia-konsernets fortreffeligheter i 25 land, er kortversjonen av norgeshistorien følgende:
Etter å ha eid Vesta i 10 år ønsket Skandia, på bakgrunn av sine nydefinerte satsingsområder kapitalforvaltning og sparing, å skille ut skadeforsikring. Sammen med Storebrand ble If etablert. Tanken var at også Vesta skulle bli en del av If. Men mye motstand førte til skrinlegging av prosjektet, og det hele endte med at Vesta ble solgt til Uni Danmark. I denne prosessen ble utlånsvirksomheten, som Øyvind Thomassen var leder for, kjøpt opp av Skandias datter SkandiaBanken. I tillegg ble Skandia Fondsforvaltning og en del av fondsforvaltermiljøet i Vesta igjen som Skandias virksomheter i Norge.
SkandiaBanken ble etablert som direktebank/telefonbank i Sverige i 1994, og hadde de første årene mer enn nok med veksten på det svenske markedet. De siste tre årene har SkandiaBanken blitt kåret til Årets Bank i Sverige. Og høsten 1998 startet Thomassen & co. for alvor diskusjonen med SkandiaBanken om tiden ikke nå var moden til å ta skrittet over Kjølen. Ikke minst på bakgrunn av Skandias visjon om å bli ledende nettbasert markedsplass for finansielle tjenester i Norden. Fordi Skandia allerede hadde en «banknær»virksomhet i Norge var det naturlig å starte her. Og fordi Vesta og Thomassen alt hadde sitt hovedkontor i Bergen, var det naturlig å etablere banken i Bergen.
- Og 1. mai 1999 ble jeg formelt ansatt som daglig leder i SkandiaBanken.dot.no, sier Øyvind Thomassen.
Opprinnelig er han Oslogutt, 38 år, eldst av tre søsken, bodde på Nordstrand og spilte fotball på Bækkelaget. Det gjør man visstnok ikke ustraffet på Nordstrand, alt på dette stadiet skal konkurranseinstinktet hans ha vist overutviklede tendenser.
Mindre traumatisk ble det ikke til da han bestemte seg for å bli blåruss. Han søkte seg inn på Oslo Handelsgymnas, men kom ikke inn fordi det var så mange søkere det året.
- Derfor ble det opprettet en tilsvarende linje på Nordstrand Gymnas. Jeg tilhørte det ene kullet som ble blåruss. Eller det vil si - vi torde jo aldri bli blåruss da, for hele resten av skolen var jo rødruss. Så vi ble altså bare rødruss.
Blårusskomplekset må ha murret kraftig. For så hekta på oppreisning og videreforedling var han at han bestemte seg for å flytte til Bergen for å gå på Handelshøyskolen.
Som sagt så gjort. Med 100.000 kroner i oppsparte midler etter å ha trasket rundt med Aftenposten i flere år, slo han seg ned blant bergenserne. Og ble der.
Han fant seg fort til rette. Bråfort. Skaffet seg kamerater og ble etter hvert trukket mot en medstudine fra Østlandet. Og mens han ennå var student ble hans nye verden skapt litt kjappere enn beregnet. I løpet av fire års studier ble han ikke bare siviløkonom, men også husbond og pappa mens han altså fortsatt bodde på dobbelthybel med tilgang felleskjøkken på Hatleberg Studenthjem.
Om den tiden sier han lakonisk:
- Jeg pleier å si det slik: Vi har nå vært gift i fjorten og et halvt år og kjent hverandre omtrent i tretten og et halvt.
Min kone begynte på Handelshøyskolen to år etter meg. De første årene hadde vi for så vidt klare tanker om å dra tilbake til Østlandet. Men de bleknet etter hvert. Vi var veldig tidlig ute med å få barn. På Hatleberg var det åpenbart ikke mange som hadde hatt barn før oss, da vi spurte studieveilederen om muligheter for barnehageplass, himlet han bare med øynene. Vår eldste sønn er vokst opp på en dublett på Hatleberg med lekegrinda plassert i felleskjøkkenet. Han er blitt en sosial kar, oppvokst som han er med relativt mange reservemammaer og reservepappaer, flirer banksjefen som ærlig innrømmer at det også er en milepæl for far at sønnen nå skal konfirmeres.
- Etter eksamen måtte jeg ut i førstegangstjeneste og havnet i Sjøforsvaret. Og etter en passe festlig rekruttskole på Madla, med pendling til og fra syke barn hele tiden, havnet jeg på intendantkontoret til ubåtskvadronen ved Haakonsvern. Det var en flott tid. Med kontortid fra åtte til tre, noen få vakter og mer i utbetalt lønn enn jeg hadde i min første jobb i Vesta. Der stiftet jeg også mitt første bekjentskap med en PC, og den smarteste tingen jeg gjorde var å ta et kontorkurs og lære meg touchmetoden.
Så begynte jeg i Vesta. Da ble vi fort etablert med familie og hus i Bergen. Og vi brukte bevisst tid på å etablere infrastruktur med mange gode venner rundt oss. Det ble vår familie i Bergen.
De første årene i Vesta drev han med Cash Management. Derfra avanserte han til finans- og regnskapssjef i Vesta Liv, kredittdirektør i Vesta Forsikring og videre til direktør med ansvar for utvikling og etablering av en distribusjonskanal for nye spareprodukter før Skandia ble hans nye liv.
Dagens store norske spareprodukt er bolig, mener Thomassen bestemt.
- Klart at fondshandel er et viktig område. Det er et av SkandiaBankens store satsingsområder. Men det fremste spareproduktet her i landet er jo verken bankinnskudd eller fond, det er folks bolig. Vi har alltid hatt stor eiertrang i Norge. De aller fleste av oss eier vår egen bolig. Der putter vi nesten alle sparepengene våre, vi betaler ned lånene våre - nesten så fort vi bare kan, og til syvende og sist sitter vi der med gjeldfri bolig og alle sparepengene i huset.
Men det er jo ikke sikkert at det mønsteret fortsetter. Jeg tror iallfall ikke at jeg ønsker å putte alle sparepengene mine inn i boligen. Hvorfor skal boligen min være gjeldfri når jeg går i graven?
Jeg kan heller tenke meg å ha lån på boligen, gjerne avdragsfritt, sånn at jeg kan bruke overskuddslikviditeten min og heller plassere sparepengene mine på en annen måte.
Dagens yngre og halvgamle har dessuten helt andre forventninger til sin alderdom enn hva min foreldregenerasjon og - ikke minst - hva mine besteforeldre hadde. For de skal jo ut og hoppe i fallskjerm når de blir gamle, og gjøre all verdens rart som de i dag ikke har tid til fordi de jobber mye og lever et altfor stressende liv. Men de tror ikke på at det offentlige skal gi dem penger til å realisere disse drømmene. Og da må de ta ansvar for sparingen for å skaffe seg den fremtiden selv.
Jeg tror på et kraftig voksende sparemarked. I tillegg kommer vanvittig store verdier som skal skifte fra dagens besteforeldre- og foreldregenerasjon til - kall det gjerne min generasjon. Litt flåsete pleier jeg å si at vi står foran norgeshistoriens største arveoppgjør.
Dagens 50-, 60-, 70-åringer sitter på store verdier nettopp gjennom husene sine. Kanskje har de også en hytte som har vanvittig høy verdi, fordi det er ekstremt mye større etterspørsel enn tilbud på fritidseiendommer i dag. Alle disse verdiene skal overføres eller selges. Og da får man frigjort kontanter som også skal investeres på en eller annen fornuftig måte.
Det er ganske store verdier det dreier seg om her, så mye at mange ikke engang er villige til å snakke om det. Men det er en realitet. Og i den utviklingen der ønsker vi at SkandiaBanken skal være posisjonert til å bli markedsplassen hvor kundene kan få dekket sine behov både for rådgivning og sparing.
Hallelujah! Thomassen er varm i skjorta nå, messer frem sitt evangelium og vil overhodet ikke høre på nasjonalistiske kommentarer om at svenskene «hans»kanskje stikker av med hele det store norske arveoppgjøret.
For selv om SkandiaBanken Norge formelt er filial av banken i Sverige, så er den i praksis en heilnorsk bank, underlagt norske regler og norsk Kredittilsyn.
Han er like heftig begeistret for sine svenske kolleger som han er for kunder og bergensere. Eventuelle Telia/Telenorske kulturkollisjoner i forhold til den prosessen han har vært igjennom, vil han ikke høre snakk om.
- Hele bankkonseptet vårt var vel fundert i Sverige. Der har Skandiabanken stor suksess. Min erfaring er at svensker er ekstremt ryddige og forretningsorientert, fokusert på det de driver med og ikke opptatt av så mange andre ting.
- Hva mener du med det?
- Det jeg opplever i SkandiaBanken er en ekstrem fokus på kundene, på hva man skal levere i markedet og på å innfri forventningene man skaper.
Min erfaring er også at det er like stor forskjell på svensker som på nordmenn. Bare det gamle Skandia og den nye SkandiaBanken er jo to forskjellige verdener. Gamle Skandia var litt formell og byråkratisk, som de gamle norske forsikringsselskapene med ærverdige gamle direktører hengende på veggene. SkandiaBanken er en helt annen verden, definitivt ikke opptatt av store kontorer og høye stolrygger, men veldig fokusert på det de faktisk driver med, og veldig klare tanker om veien til målet. Og med en utrolig evne til å omsette plast til resultater.
- Plast?
- Overhead-plast. Flotte plansjer og foiler, som ikke har noen som helst verdi hvis du ikke kan gjennomføre det som står på plansjene. SkandiaBankens evne til å gjennomføre og til å levere når de sier de skal levere, den imponerer meg.
Øyvind Thomassen har øyensynlig like få problemer med integreringen med sitt svenske opphav, som han har hatt med akklimatiseringen i Bergen. At konsernsjefen i Skandia i fjor opparbeidet seg en bonus på mellom 50 og 100 millioner kroner tar han med knusende ro. Ifølge ligningen hadde han en skattbar inntekt på 530 000 kroner i 1999, men det var før alle kundene konverterte til SkandiaBanken i stimevis.
- Jo da, jeg har resultatavhengig lønn, men da snakker vi selvsagt om en helt annen størrelsesorden enn hva toppsjefen i Skandia har. I den sammenhengen der har jeg ingen problemer med å si at summen virker noe voldsom og opplagt kan gi feil signaleffekter. Samtidig er det viktig å huske at Skandia er et globalt selskap. Og hva Skandia ser som nødvendig avlønning ligger langt utenfor min interesse og mitt ansvar.
Lønn som sådan er på en måte min greie i forhold til min arbeidsgiver. Jeg har en OK lønn i forhold til det ansvaret jeg har og den jobben jeg gjør. Og går det bra så får selvsagt også jeg igjen for det. Prinsipielt er jeg opptatt av at god innsats og resultater skal flyte tilbake til dem som er med på å skape dem. Det vi jobber med hos oss, er å fremforhandle avtaler om resultatavhengig lønn både for ledere og ansatte. Og alle medarbeidere i Skandia har et opsjonsprogram.
Enkelte påstår at Øyvind Thomassen blir fornærmet hvis han blir titulert som administrerende direktør. Ifølge venner og forbindelser er han uformell, ekstremt sosial, minst like ambisiøs, og - ifølge en nabo på Eidsvågneset - «det mest energiske og overlykkelige mennesket jeg kjenner.»
«Øyvind vil aldri stivne i banksjefrollen», sier en annen. Underbygger med at huset hans er et stort gammelt oppussingsprosjekt hvor banksjefen selv maler og tapetserer. Og at bilen hans, en tre og et halvt år gammel VW Caravelle, visstnok skal være praktisk som barnefamilie-bil, men ingenting å pynte seg med. Jungeltelegrafen forteller videre om en trebarnsfar (med kone som fortsatt jobber i Vesta) som hver ettermiddag forlater jobben ved firetiden, henter attpåklatten på tre i barnehagen, kjører hjem og lager middag til familien. Og etterpå - hvis han har tid - tar minstemann i barnevogna med på tur, med obligatoriske kaffistopp hos gode venner i nabolaget.
Han har aldri angret på at han slo seg ned i Bergen.
- Ambisjoner om å bli erkebergenser?
- Aldri! Det er heller ikke mulig!!! Vi var litt frustrert her en periode. Min eldste sønn fikk en litt broket start på sitt muntlige språk med to foreldre som var østlendinger og en dagmamma fra Nord-Norge. Så det ble veldig kvasi. Men etter hvert er han selvfølgelig blitt kav bergenser, alle barna er det. Og en lørdag formiddag - det var vel før minstemann var født tenker jeg - ruslet vi en tur. Da kom en erkebergensk gammel frue bort til oss og sa:
- Nei guuud, kor fæstlig dere, barnene snakker jo kav bærgensk og begge foreldrene er østlendinger. Det er jo heeelt fantassstisk!! Guuud kor koselig dokker!
Øyvind Thomassen plagierer gamlefruen på så eminent bergensk at han kan gli rett inn i buekorpset.
- Bergensere er et herlig folkeslag, spør du meg. Veldig flotte mennesker! Men det er nok ikke helt uten grunn at jeg snakker så fort og så mye....
- Og bergenssangen..?
- Ja, jeg synger bergenssangen også. Med hånden på hjertet, selvsagt, føler virkelig stolthet for den. Det blir jeg da også respektert for. Og jeg kan faktisk teksten bedre enn noen av dem som kommer herfra også. Det handler nok om å leve seg inn i noe. For hvis du først står der og synger bergenssangen, da står du jo ikke der og lunker. Det er jo mye kjekkere virkelig å være med...
- Patriotiske bergensere som jobbet hardt for å beholde et finansmiljø i Bergen, jubler vel nå når SkandiaBanken gjør det så bra?
- I den grad bergenserne er bevisst på at vi faktisk er en bergensbasert bedrift. Mange er jo ikke engang klar over at vi ligger i Bergen. Det skyldes vel kanskje at vi har hatt så stor mediedekning, at vi er på Internett og er landsdekkende.
- Og været i Bergen, hva sier du om det?
- Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
- Jøss du er jo skikkelig indoktrinert du...
Han avbryter suverent -
- Akkurat det er interessant, det har jeg diskutert en del. Været. For når du bor i Bergen så venner du deg til en tankegang. Hvis du åpner døren og ser ut, og ser at det er strålende vær, da setter du ekstremt pris på det. Du hiver på deg klærne og er ute og koser deg hele dagen.
I Oslo er det motsatt: uff, i dag regner det. Altså får du større fokus på den negative biten. I Bergen er det generelt mer fokus på det positive, og det er jo så mye sunnere...
For det det handler om er jo å tore å ta'n helt ut..., sier kundebedåreren og drar hjem til kone og unger.
«Jeg bare elsker dere..!» og - «Jeg visste at dere ville ta rotta på de andre bankene...», står det i mailene som tikker inn på dataskjermen hans.
Thomassens oppfordring til utroskap har ført til en jevn stim av villige norske kunder som er lut lei av sine gamle forbindelser. For SkandiaBanken gjør det gratis.
Ved utgangen av februar hadde 86 500 norske kunder bestemt seg for å gi blanke i sine årelange bankforbindelser og innledet nytt forhold til selvbetjenings- og internettbanken SkandiaBanken. All time high kom for et par uker siden, da meldte 1389 kunder seg frivillig på et og samme døgn. For gebyrfrie tjenester og høy rente på lønnskontoen frister selv den mest monogame norske bankkunde til partnerbytte. Særlig i en tid da søkkrike storbanker forlanger betaling for at nettkundene skal tilfredsstille seg selv.
Saken fortsetter under annonsen
- Utroskap er sunt. Utroskap lønner seg, sier SkandiaBankens daglige leder struttende av velvære. Og legger til at SkandiaBanken, i forhold til bankkundene, står for omtrent det samme som Rema i sin tid gjorde i varehandelen: enkle, billige og lett tilgjengelige tjenester.
- SkandiaBanken behandler alle kunder likt. Vi har ingen klasseforskjeller, og vårt varetilbud er ferdig prutet, sier banksjefen.
Budskapet virker. Siden starten for vel halvannet år siden har nettbankens kundetilstrømning overgått Thomassens mest optimistiske forventninger.
Saken fortsetter under annonsen
- Bank og finans oppfattes jo ikke akkurat som spesielt sexy. Tradisjonelt forbindes bank med nødvendig onde, noe formelt og kjedelig, mye mørk dress og slips, litt gutteklubb, og få kvinnelige ledere. Vi har faktisk flere kvinnelige ledere enn mannlige. Det vi tilføyer en sånn verden er noe litt friskere. I Sverige har de et fint ord på det der: «uppstikkare». Vi er uppstikkare. En uppstikkar er en utfordrer. Vi tør utfordre i en bransje hvor holdningen er at «sånn har det alltid vært og det kan vi ikke gjøre noe med».
Det er det ene. Det andre er at vi nok har rykket opp en del grunnvoller når det gjelder dette med enkle tjenester, enkle produkter, enkle priser, enkle måter å gjøre det på og tilgjengelighet.
Øyvind Thomassen lirer av seg bankens budskap fort og høyt og engasjert. Den økonomiske frelse fremføres lett og ledig. Med hovedpunkter og underpunkter, som om han refererer usynlige plastfoiler sukret med honning. Fyren er så verbal at han når som helst kan stille opp i munnduell mot brødrene Steinfeldt.
Saken fortsetter under annonsen
Vanlig skepsis om at banken i lengden nok ikke kan overleve uten gebyrer, avviser han suverent. Svenskene har vist at det går an. Og han er da ikke redd for konkurranse. Tvert imot.
Aller helst ville Øyvind Thomassen ha plassert Norges hotteste bank i et fraflyttet gammelt fiskebruk eller i en nedlagt hangar på Flesland. Der ville han plassert en malerkost i neven på hver av de 75 ansatte og selv gått i spissen med kost og spann for å pusse opp til luftige lokaler på enkleste, billigste og kuleste måte. For imagens skyld. Foreløpig holder han og banken til i så nøkterne og anonyme kontorlokaler at den ellers så patriotiske Bergensavisen inntil nylig ikke hadde registrert at nettbanken holdt til i Bergen.
- Da Bergensavisen skrev om at alle bankene i Hordaland hadde gjort det så dårlig under Bank-NM, ringte jeg opp og sa at det der var dårlig gjort. SkandiaBanken ble da tross alt best i to av klassene, forteller Thomassen. Hvorpå Bergensavisen beklaget sterkt og noen dager senere presenterte SkandiaBanken og «Landets hotteste banksjef»i full utbrett.
Saken fortsetter under annonsen
- Jeg kom fra Vesta som var en del av Skandia. Vi ble kjøpt opp i 1989-1990. Skandia har i dag to satsingsområder: det ene å forvalte penger - som de er ganske store på, det andre er langsiktig sparing - som de er veldig store på. Skandia passerte nettopp 1000 milliarder svenske kroner i forvaltning, de har nå større salg i USA enn i Europa. Det sier litt om at dette er et ganske globalt selskap...
Og mens Øyvind Thomassen doserer videre om Skandia-konsernets fortreffeligheter i 25 land, er kortversjonen av norgeshistorien følgende:
Etter å ha eid Vesta i 10 år ønsket Skandia, på bakgrunn av sine nydefinerte satsingsområder kapitalforvaltning og sparing, å skille ut skadeforsikring. Sammen med Storebrand ble If etablert. Tanken var at også Vesta skulle bli en del av If. Men mye motstand førte til skrinlegging av prosjektet, og det hele endte med at Vesta ble solgt til Uni Danmark. I denne prosessen ble utlånsvirksomheten, som Øyvind Thomassen var leder for, kjøpt opp av Skandias datter SkandiaBanken. I tillegg ble Skandia Fondsforvaltning og en del av fondsforvaltermiljøet i Vesta igjen som Skandias virksomheter i Norge.
Saken fortsetter under annonsen
SkandiaBanken ble etablert som direktebank/telefonbank i Sverige i 1994, og hadde de første årene mer enn nok med veksten på det svenske markedet. De siste tre årene har SkandiaBanken blitt kåret til Årets Bank i Sverige. Og høsten 1998 startet Thomassen & co. for alvor diskusjonen med SkandiaBanken om tiden ikke nå var moden til å ta skrittet over Kjølen. Ikke minst på bakgrunn av Skandias visjon om å bli ledende nettbasert markedsplass for finansielle tjenester i Norden. Fordi Skandia allerede hadde en «banknær»virksomhet i Norge var det naturlig å starte her. Og fordi Vesta og Thomassen alt hadde sitt hovedkontor i Bergen, var det naturlig å etablere banken i Bergen.
- Og 1. mai 1999 ble jeg formelt ansatt som daglig leder i SkandiaBanken.dot.no, sier Øyvind Thomassen.
Opprinnelig er han Oslogutt, 38 år, eldst av tre søsken, bodde på Nordstrand og spilte fotball på Bækkelaget. Det gjør man visstnok ikke ustraffet på Nordstrand, alt på dette stadiet skal konkurranseinstinktet hans ha vist overutviklede tendenser.
Mindre traumatisk ble det ikke til da han bestemte seg for å bli blåruss. Han søkte seg inn på Oslo Handelsgymnas, men kom ikke inn fordi det var så mange søkere det året.
- Derfor ble det opprettet en tilsvarende linje på Nordstrand Gymnas. Jeg tilhørte det ene kullet som ble blåruss. Eller det vil si - vi torde jo aldri bli blåruss da, for hele resten av skolen var jo rødruss. Så vi ble altså bare rødruss.
Blårusskomplekset må ha murret kraftig. For så hekta på oppreisning og videreforedling var han at han bestemte seg for å flytte til Bergen for å gå på Handelshøyskolen.
Som sagt så gjort. Med 100.000 kroner i oppsparte midler etter å ha trasket rundt med Aftenposten i flere år, slo han seg ned blant bergenserne. Og ble der.
Han fant seg fort til rette. Bråfort. Skaffet seg kamerater og ble etter hvert trukket mot en medstudine fra Østlandet. Og mens han ennå var student ble hans nye verden skapt litt kjappere enn beregnet. I løpet av fire års studier ble han ikke bare siviløkonom, men også husbond og pappa mens han altså fortsatt bodde på dobbelthybel med tilgang felleskjøkken på Hatleberg Studenthjem.
Om den tiden sier han lakonisk:
- Jeg pleier å si det slik: Vi har nå vært gift i fjorten og et halvt år og kjent hverandre omtrent i tretten og et halvt.
Min kone begynte på Handelshøyskolen to år etter meg. De første årene hadde vi for så vidt klare tanker om å dra tilbake til Østlandet. Men de bleknet etter hvert. Vi var veldig tidlig ute med å få barn. På Hatleberg var det åpenbart ikke mange som hadde hatt barn før oss, da vi spurte studieveilederen om muligheter for barnehageplass, himlet han bare med øynene. Vår eldste sønn er vokst opp på en dublett på Hatleberg med lekegrinda plassert i felleskjøkkenet. Han er blitt en sosial kar, oppvokst som han er med relativt mange reservemammaer og reservepappaer, flirer banksjefen som ærlig innrømmer at det også er en milepæl for far at sønnen nå skal konfirmeres.
- Etter eksamen måtte jeg ut i førstegangstjeneste og havnet i Sjøforsvaret. Og etter en passe festlig rekruttskole på Madla, med pendling til og fra syke barn hele tiden, havnet jeg på intendantkontoret til ubåtskvadronen ved Haakonsvern. Det var en flott tid. Med kontortid fra åtte til tre, noen få vakter og mer i utbetalt lønn enn jeg hadde i min første jobb i Vesta. Der stiftet jeg også mitt første bekjentskap med en PC, og den smarteste tingen jeg gjorde var å ta et kontorkurs og lære meg touchmetoden.
Så begynte jeg i Vesta. Da ble vi fort etablert med familie og hus i Bergen. Og vi brukte bevisst tid på å etablere infrastruktur med mange gode venner rundt oss. Det ble vår familie i Bergen.
De første årene i Vesta drev han med Cash Management. Derfra avanserte han til finans- og regnskapssjef i Vesta Liv, kredittdirektør i Vesta Forsikring og videre til direktør med ansvar for utvikling og etablering av en distribusjonskanal for nye spareprodukter før Skandia ble hans nye liv.
Dagens store norske spareprodukt er bolig, mener Thomassen bestemt.
- Klart at fondshandel er et viktig område. Det er et av SkandiaBankens store satsingsområder. Men det fremste spareproduktet her i landet er jo verken bankinnskudd eller fond, det er folks bolig. Vi har alltid hatt stor eiertrang i Norge. De aller fleste av oss eier vår egen bolig. Der putter vi nesten alle sparepengene våre, vi betaler ned lånene våre - nesten så fort vi bare kan, og til syvende og sist sitter vi der med gjeldfri bolig og alle sparepengene i huset.
Men det er jo ikke sikkert at det mønsteret fortsetter. Jeg tror iallfall ikke at jeg ønsker å putte alle sparepengene mine inn i boligen. Hvorfor skal boligen min være gjeldfri når jeg går i graven?
Jeg kan heller tenke meg å ha lån på boligen, gjerne avdragsfritt, sånn at jeg kan bruke overskuddslikviditeten min og heller plassere sparepengene mine på en annen måte.
Dagens yngre og halvgamle har dessuten helt andre forventninger til sin alderdom enn hva min foreldregenerasjon og - ikke minst - hva mine besteforeldre hadde. For de skal jo ut og hoppe i fallskjerm når de blir gamle, og gjøre all verdens rart som de i dag ikke har tid til fordi de jobber mye og lever et altfor stressende liv. Men de tror ikke på at det offentlige skal gi dem penger til å realisere disse drømmene. Og da må de ta ansvar for sparingen for å skaffe seg den fremtiden selv.
Jeg tror på et kraftig voksende sparemarked. I tillegg kommer vanvittig store verdier som skal skifte fra dagens besteforeldre- og foreldregenerasjon til - kall det gjerne min generasjon. Litt flåsete pleier jeg å si at vi står foran norgeshistoriens største arveoppgjør.
Dagens 50-, 60-, 70-åringer sitter på store verdier nettopp gjennom husene sine. Kanskje har de også en hytte som har vanvittig høy verdi, fordi det er ekstremt mye større etterspørsel enn tilbud på fritidseiendommer i dag. Alle disse verdiene skal overføres eller selges. Og da får man frigjort kontanter som også skal investeres på en eller annen fornuftig måte.
Det er ganske store verdier det dreier seg om her, så mye at mange ikke engang er villige til å snakke om det. Men det er en realitet. Og i den utviklingen der ønsker vi at SkandiaBanken skal være posisjonert til å bli markedsplassen hvor kundene kan få dekket sine behov både for rådgivning og sparing.
Hallelujah! Thomassen er varm i skjorta nå, messer frem sitt evangelium og vil overhodet ikke høre på nasjonalistiske kommentarer om at svenskene «hans»kanskje stikker av med hele det store norske arveoppgjøret.
For selv om SkandiaBanken Norge formelt er filial av banken i Sverige, så er den i praksis en heilnorsk bank, underlagt norske regler og norsk Kredittilsyn.
Han er like heftig begeistret for sine svenske kolleger som han er for kunder og bergensere. Eventuelle Telia/Telenorske kulturkollisjoner i forhold til den prosessen han har vært igjennom, vil han ikke høre snakk om.
- Hele bankkonseptet vårt var vel fundert i Sverige. Der har Skandiabanken stor suksess. Min erfaring er at svensker er ekstremt ryddige og forretningsorientert, fokusert på det de driver med og ikke opptatt av så mange andre ting.
- Hva mener du med det?
- Det jeg opplever i SkandiaBanken er en ekstrem fokus på kundene, på hva man skal levere i markedet og på å innfri forventningene man skaper.
Min erfaring er også at det er like stor forskjell på svensker som på nordmenn. Bare det gamle Skandia og den nye SkandiaBanken er jo to forskjellige verdener. Gamle Skandia var litt formell og byråkratisk, som de gamle norske forsikringsselskapene med ærverdige gamle direktører hengende på veggene. SkandiaBanken er en helt annen verden, definitivt ikke opptatt av store kontorer og høye stolrygger, men veldig fokusert på det de faktisk driver med, og veldig klare tanker om veien til målet. Og med en utrolig evne til å omsette plast til resultater.
- Plast?
- Overhead-plast. Flotte plansjer og foiler, som ikke har noen som helst verdi hvis du ikke kan gjennomføre det som står på plansjene. SkandiaBankens evne til å gjennomføre og til å levere når de sier de skal levere, den imponerer meg.
Øyvind Thomassen har øyensynlig like få problemer med integreringen med sitt svenske opphav, som han har hatt med akklimatiseringen i Bergen. At konsernsjefen i Skandia i fjor opparbeidet seg en bonus på mellom 50 og 100 millioner kroner tar han med knusende ro. Ifølge ligningen hadde han en skattbar inntekt på 530 000 kroner i 1999, men det var før alle kundene konverterte til SkandiaBanken i stimevis.
- Jo da, jeg har resultatavhengig lønn, men da snakker vi selvsagt om en helt annen størrelsesorden enn hva toppsjefen i Skandia har. I den sammenhengen der har jeg ingen problemer med å si at summen virker noe voldsom og opplagt kan gi feil signaleffekter. Samtidig er det viktig å huske at Skandia er et globalt selskap. Og hva Skandia ser som nødvendig avlønning ligger langt utenfor min interesse og mitt ansvar.
Lønn som sådan er på en måte min greie i forhold til min arbeidsgiver. Jeg har en OK lønn i forhold til det ansvaret jeg har og den jobben jeg gjør. Og går det bra så får selvsagt også jeg igjen for det. Prinsipielt er jeg opptatt av at god innsats og resultater skal flyte tilbake til dem som er med på å skape dem. Det vi jobber med hos oss, er å fremforhandle avtaler om resultatavhengig lønn både for ledere og ansatte. Og alle medarbeidere i Skandia har et opsjonsprogram.
Enkelte påstår at Øyvind Thomassen blir fornærmet hvis han blir titulert som administrerende direktør. Ifølge venner og forbindelser er han uformell, ekstremt sosial, minst like ambisiøs, og - ifølge en nabo på Eidsvågneset - «det mest energiske og overlykkelige mennesket jeg kjenner.»
«Øyvind vil aldri stivne i banksjefrollen», sier en annen. Underbygger med at huset hans er et stort gammelt oppussingsprosjekt hvor banksjefen selv maler og tapetserer. Og at bilen hans, en tre og et halvt år gammel VW Caravelle, visstnok skal være praktisk som barnefamilie-bil, men ingenting å pynte seg med. Jungeltelegrafen forteller videre om en trebarnsfar (med kone som fortsatt jobber i Vesta) som hver ettermiddag forlater jobben ved firetiden, henter attpåklatten på tre i barnehagen, kjører hjem og lager middag til familien. Og etterpå - hvis han har tid - tar minstemann i barnevogna med på tur, med obligatoriske kaffistopp hos gode venner i nabolaget.
Han har aldri angret på at han slo seg ned i Bergen.
- Ambisjoner om å bli erkebergenser?
- Aldri! Det er heller ikke mulig!!! Vi var litt frustrert her en periode. Min eldste sønn fikk en litt broket start på sitt muntlige språk med to foreldre som var østlendinger og en dagmamma fra Nord-Norge. Så det ble veldig kvasi. Men etter hvert er han selvfølgelig blitt kav bergenser, alle barna er det. Og en lørdag formiddag - det var vel før minstemann var født tenker jeg - ruslet vi en tur. Da kom en erkebergensk gammel frue bort til oss og sa:
- Nei guuud, kor fæstlig dere, barnene snakker jo kav bærgensk og begge foreldrene er østlendinger. Det er jo heeelt fantassstisk!! Guuud kor koselig dokker!
Øyvind Thomassen plagierer gamlefruen på så eminent bergensk at han kan gli rett inn i buekorpset.
- Bergensere er et herlig folkeslag, spør du meg. Veldig flotte mennesker! Men det er nok ikke helt uten grunn at jeg snakker så fort og så mye....
- Og bergenssangen..?
- Ja, jeg synger bergenssangen også. Med hånden på hjertet, selvsagt, føler virkelig stolthet for den. Det blir jeg da også respektert for. Og jeg kan faktisk teksten bedre enn noen av dem som kommer herfra også. Det handler nok om å leve seg inn i noe. For hvis du først står der og synger bergenssangen, da står du jo ikke der og lunker. Det er jo mye kjekkere virkelig å være med...
- Patriotiske bergensere som jobbet hardt for å beholde et finansmiljø i Bergen, jubler vel nå når SkandiaBanken gjør det så bra?
- I den grad bergenserne er bevisst på at vi faktisk er en bergensbasert bedrift. Mange er jo ikke engang klar over at vi ligger i Bergen. Det skyldes vel kanskje at vi har hatt så stor mediedekning, at vi er på Internett og er landsdekkende.
- Og været i Bergen, hva sier du om det?
- Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
- Jøss du er jo skikkelig indoktrinert du...
Han avbryter suverent -
- Akkurat det er interessant, det har jeg diskutert en del. Været. For når du bor i Bergen så venner du deg til en tankegang. Hvis du åpner døren og ser ut, og ser at det er strålende vær, da setter du ekstremt pris på det. Du hiver på deg klærne og er ute og koser deg hele dagen.
I Oslo er det motsatt: uff, i dag regner det. Altså får du større fokus på den negative biten. I Bergen er det generelt mer fokus på det positive, og det er jo så mye sunnere...
For det det handler om er jo å tore å ta'n helt ut..., sier kundebedåreren og drar hjem til kone og unger.
