Portrettet: Analytisk og løsmunnet

Herr President, kan vi være dus?

NHO-president Jens Ulltveit-Moe kikker først litt usikkert ut av de store kontorvinduene som vender ut mot Oslofjorden, men så ser han på meg med et lurt drag over ansiktet. Han svarer overdrevent høytidelig mens han børster et imaginært støvfnugg bort fra bukselåret:

- Det ville kanskje være litt vel intimt, synes De ikke?

Selvfølgelig er man dus med Ulltveit-Moe. Alle er det. Men jeg spør likevel for å få ham til å fortelle om den gangen han var i Russland sammen med statsminister Bondevik for å møte president Putin. Da Putin presenterte seg som «Putin, president», repliserte Ulltveit-Moe kjekt; «vet du, jeg er president jeg også?» Senere, da de skulle henge fra seg frakkene, hjalp Ulltveit-Moe sin presidentkollega av med ytterplagget med følgende kommentar: «Vi presidenter må jo hjelpe hverandre.»

Om man av dette kan slutte at Ulltveit-Moe er en selvhøytidelig person? Nei, så langt der ifra. Snarere tvert i mot. Dette er nettopp et strålende eksempel på i hvor liten grad denne mannen tar seg selv høytidelig, og samtidig et ditto eksempel på hans humor og sprelskhet. Han forteller historien med en smittende entusiasme og et skøyeraktig glimt i øyet mens han gjør gjentatte forsøk på å fjerne «støvgrannet» fra buksebenet sitt. Han bare er sånn. Faktisk kan han være så «løsmunnet» at informasjonsavdelingen i NHO i begynnelsen av hans presidenttid til tider var en smule engstelig for hva som kunne komme til å ramle ut av munnen hans i offentlige sammenhenger. Men det har gått bra. Stort sett. Men det var kanskje litt sterkt sagt å si at Dagbladet tok livet av Tore Tønne?

- Selvfølgelig var det tøft. Og alle vet jo at det ikke er sant sånn bokstavelig talt. Men indirekte gjorde de det. Og det står jeg for.

- Men du var ikke sikrere enn at du ringte din venn Kjeld Rimberg (Tidligere NSB-direktør) for å fortelle hva du hadde sagt, og for å få en kommentar på det.

- Gjorde jeg det?

- Det gjorde du. Rimberg fortalte meg det selv: Etter at du hadde fått en telefon fra Dagens Næringsliv med spørsmål om du hadde en kommentar til Tønnes selvmord, ringte du Rimberg og fortalte litt bestyrtet at du hadde svart at Dagbladet tok livet av Tore. Men etter litt frem og tilbake hadde du sagt; «Nei, jeg tror jeg lar det stå».

- Ja vel. Jeg husker det ikke sånn i detalj, men det er sikkert riktig når Kjeld har sagt det. Jeg var opprørt og forbanna. Og trist. Jeg synes nå i ettertid at jeg på mange måter har fått rettferdiggjort mitt utsagn gjennom den rapporten som ble lagt frem i mai. Ikke at komiteen rettferdiggjorde min uttalelse, men jeg synes den konklusjonen den kom frem til var så tindrende klar: Dagbladet gikk langt over streken, og mistet kontrollen over dekningen av den såkalte Tønne-saken.

- Er du også av den oppfatning at pressen generelt er på villspor og ikke til å stole på?

- Nei, det er jeg ikke. De fleste journalister jeg kjenner til er troverdige og pålitelige. Det er deres oppgave å gå kritisk til verks. Slik må vi ha det i et demokrati. Men da må vi også kunne si skikkelig i fra når noe går virkelig galt. Slik som i Dagbladets tilfelle. Dagbladet har mistet mye av sin troverdighet etter dette. Og det er synd. Avisen har en så stolt historie som en intellektuell kulturavis med grundige, kloke og kritiske kommentarer. Det vil ta tid for dem å bygge opp troverdigheten igjen - hvis de i det hele tatt klarer det, sier Ulltveit-Moe som har en påtakelig tendens til å snøvle litt når han blir riktig ivrig. Ordene kommer liksom ikke ut like artikulert som de var tenkt. Og så lener han seg svakt forover - som om han vil forsikre seg om at ordene - både de artikulerte og de noe mer utydelige - rekker helt frem til mottakeren. Så, når han har avlevert budskapet sitt, lener han seg bakover i stolen igjen. Rett så ofte kommer også smilet hans til syne. Et ganske eiendommelig, men likefullt sjarmerende smil. Munnen blir nesten trekantet, som en omvendt pyramide, og øynene blir som to tynne streker bak de tynne, noe overdimensjonerte brillene. Én ting er helt sikkert. Jens Ulltveit-Moe klarer med sitt blotte nærvær å skape en trivelig og behagelig atmosfære rundt seg. Det er enkelt å føle seg vel i hans nærvær. Og det rimer godt overens med det jeg har fått høre fra flere av hans venner: «Jens liker å trekke det positive ut av mennesker».

TIDLIG POLITISK INTERESSERT

Ulltveit-Moe vokste opp på det lille, nærmest bortgjemte, men desto mer sjarmerende stedet Hyggen på drammensfjordsiden av Hurumlandet. Hvordan hans lidenskapelige interesse for båt har oppstått, vet han ikke sikkert. Den har alltid vært der. Noe av forklaringen kan kanskje ligge i at det ikke var så mye å ta seg til annet enn å kikke på båtene som gikk ut og inn fra Drammen. I tillegg til sin båtinteresse, kom også en annen vesentlig side av ham til syne ganske tidlig; organisasjonstalentet. Han og noen kamerater stiftet Gutteklubben Djerv.

- Det var ingen organiserte ungdomsaktiviteter i Hyggen, så jeg og noen kamerater fant ut at vi ville gjøre noe med det. Dermed startet vi en klubb som organiserte ulike sportsarrangementer. Hopp, langrenn og andre ting som det var interesse for. Vi lagde skikkelige konkurranser med premier og det hele. Alt finansierte vi med basarer med fruktkurv. Men det varte ikke så lenge, og da vi valgte å legge ned virksomheten, delte vi det som var igjen i kassa.

- Likt?

- Ja, likt, selvfølgelig.

Ulltveit-Moe var tidlig politisk interessert. Helt siden 50-tallet har han vært EU-tilhenger. Han regnet med at Norge nærmest automatisk ville seile inn i EU da Danmark (eller var det England?) søkte medlemskap. Slik gikk det jo ikke, har vi jo erfart. Hans interesse for internasjonale spørsmål var tilnærmet påtrengende.

- Da du gikk på gymnaset i Drammen, holdt du et foredrag for klassen om et noe så hverdagslig og likefrem tema som GATT. Hvordan i himmelens navn kunne en kvisebefengt jypling komme på å sette seg inn i et slikt tema?

- Har jeg holdt foredrag om GATT?

- Ja, og det gjorde tydeligvis et uslettelig inntrykk på noen av dine skolekamerater.

- Det kan jeg ikke huske, men det er sikkert sant. Jeg var veldig opptatt av det som foregikk ute i verden. En gang var jeg på haike-tur til Frankrike med noen kamerater. Vi levde på loff og sardiner, og var ikke så opptatt av å strene rundt for å se Eiffel-tårnet og andre typiske turistmål. Det som gjorde størst inntrykk på meg var krigskirkegården i Flandern. Den representerte en nær og reell historie for meg. En kilde til ettertanke. Den bestyrket også min oppfatning om at EU er den viktigste garanti for at noe slik som andre verdenskrig ikke skal skje igjen, sier han, og nå er ansiktet hans lagt i strenge folder.

Hans første bil var en BMW Isetta - ett av bilhistoriens mest forunderlige kjøretøyer. Det er den med døren foran, du vet. Den brukte han flittig for å komme seg frem og tilbake da han hadde «perm» i det militæret. Tidlig var han veldig bevisst når det gjelder form og design. Når andre kjøpte seg DBS-sykler, kjøpte Ulltveit-Moe Diamant. Den var litt lekrere, syntes han.

- Jeg har alltid syntes det har vært tilfredsstillende å ha noe som er fint, forklarer han.

Men venner forteller at han egentlig ikke har noen prangende smak. Alminneligheten i ham er påtakelig, blir det sagt. Ikke får han toppkarakter hva hans forhold til kunst angår heller. En av hans nære venner er kunstkritiker. Han vil ikke overdrive Ulltveit-Moes kunstkunnskaper. «Han liker det skjønne. I motsetning til i business hvor han ofte handler motstrøms handler han medstrøms i kunst. Likevel har han klart å gjøre noen gode kjøp», hevder han.

IKKE NOE ORDENSMENNESKE

Det er en kjent sak i de engere kretser at Jens Ulltveit-Moe ikke er noe utpreget ordensmenneske.

- Bak meg bør det være et petimeter som kan holde styr på detaljene. Men hvis jeg selv var et petimeter, ville det ikke gått bra. Da ville jeg ikke få gjort stort. Det har forresten forbauset meg mange ganger hvor vanskelig det egentlig er å delegere. Man må virkelig tenke gjennom det på forhånd. Men når man først har delegert ansvar, må man akseptere at ansvarsinnehaverne gjør ting på en annen måte, eller kanskje til og med dårligere enn du selv ville ha gjort. Saken er da at du må kunne se gevinsten i det du fikk gjort i løpet av den tiden du sparte.

- Det var vel nettopp kontrollen over detaljene som sviktet da du ble siktet for skattesvik?

- Ja, det er riktig. Et godt eksempel, faktisk. Jeg får til stadighet bunker av papirer inn på kontoret som jeg må signere, og så hendte det altså at det var feil i noen av disse papirene. Jeg kan ikke klare å ha full oversikt over alle detaljer i alle papirer hele tiden. Det er jo derfor man må delegere ansvar. Likevel må jeg selvfølgelig ta fullt ansvar når noe svikter. Jeg legger ikke skylden på andre. Men utfallet av rettssaken viste jo klart og tydelig at ingen i Umoe gjorde noe forsøk på bevisst skatteunndragelse. Likevel var det veldig vondt å bli hengt ut som skattesviker, sier Ulltveit-Moe.

- Hva med pressen i dette tilfelle?

- Vel, den formodede skyld ble rettet mot meg hele tiden. Det var det tungt å leve med. Men generelt gikk det fint i mitt tilfelle. Det kommer kanskje av at jeg var åpen overfor pressen hele tiden og tok ut all informasjon fra dag én. Og så var jeg tilgjengelig. Alle spørsmål ble besvart etter beste evne fra første stund. Dermed fikk ikke pressen noen grunn til å spekulere i at jeg forsøkte å skjule noe. Det viser, slik jeg ser det, at om man behandler pressen fair, blir man som regel fair behandlet tilbake. Om jeg vil respekteres, må jeg også respektere pressens oppgave - selv om jeg synes det som skrives er ubehagelig.

- Ubehagelig var det vel her for en tid siden da du gjennom en førsteside i VG ble gjort oppmerksom på at du er kommet i en livskrise etter at ditt mangeårige ekteskap gikk i oppløsning?

- Ja det var ubehagelig. Men det var også et utslag av at jeg i en gitt sammenheng var litt løsmunnet, så jeg får bare leve med det. Dette har jeg imidlertid ikke særlig lyst til at du skriver noe om, sier han, men fortsetter å fortelle litt om bakgrunnen for oppslaget. Likevel, uten å si det direkte, tar han det for gitt at jeg ikke videreformidler det. Og da blir det slik. Man skal da kunne stole på journalister. Datteren Ragnhild Kierulf Ulltveit-Moe, derimot, har han ikke noe imot at jeg skriver om.

- Hun har vært den store gaven i mitt liv, sier han og lener seg tilbake i stolen igjen. Ansiktet åpner seg. Triangelen i munnen kommer til syne og øynene plirer.

- Du var ganske gammel da hun kom til verden? Rundt 40 år?

- Ja, og jeg må bare innrømme at jeg nok ikke hadde vært i stand til å se den verdien hun representerer for meg om jeg for eksempel hadde fått ti år tidligere.

- Da bare nøyde du deg med å fryde deg over de støyende lekebilene du ga til dine søskens barn?

- Gjorde jeg det?

- I følge din søster, ja.

- Da er det nok riktig. Men uansett var jeg alt for oppslukt av å bygge opp mine forretninger i mine yngre år til å ha kunnet glede meg over egne barn.

- Og nå er du ikke så oppslukt av å bygge forretninger lenger?

- Jo, absolutt, men etter som jeg ble eldre har jeg hatt mer anledning til, eller rettere; har jeg valgt å ta meg mer tid til virkelig å prioritere min datter. Hun har vært med meg rundt i verden, og vi står hverandre virkelig nær nå. Tidligere i dag, for eksempel, ringte hun meg fra Bergen for å lufte noen tanker i forbindelse med studiene sine. Slikt setter jeg umåtelig stor pris på, forteller han. Ja så stor pris på henne setter han at han har gitt henne 20 prosent av alle aksjene i Umoe. Resten eier han selv.

VIRKELIGHETSJUSTERING

Da Ulltveit-Moe var uteksaminert fra Handelshøyskolen i Bergen i 1966, dro han til USA for å ta sin Master of International Affairs ved Columbia University i New York. Under studietiden hadde han ambisjoner om å delta i valgkampen til Robert Kennedy. Han så for seg en betydningsfull oppgave som økonomisk rådgiver, men det gikk ikke helt slik.

- Jeg måtte ganske raskt foreta en betydelig virkelighetsjustering. Min valgkampdeltakelse gikk stort sett ut på å dele ut brosjyrer. Det ble en liten nedtur, må jeg innrømme.

En av Ulltveit-Moes største læremestre var Frits van Vlissingen. I 1972, fire år etter at han hadde tatt sin Master

ble han ansatt i det nederlandske familieselskapet SHV Holding. Vlissingen drev selskapet i femte generasjon, og forvaltet en enorm familieformue.

- Jeg lærte masse av denne mannen. Han hadde alle sine protestantiske dyder intakt og betraktet samfunnet rundt seg med det skarpeste blikk. Han var ikke særlig lettlurt. Jeg var forholdsvis nyutdannet, og jobbet som analytisk konsulent. Men så fikk jeg i oppgave å drive tankflåten hans, og fikk 100 millioner dollar til å bruke i tankmarkedet. Da fikk jeg virkelig kvantifisert mine teorier.

- På den tiden var tankmarkedet ganske usikkert?

- Jo. Markedet lå langt nede, men mulighetene til å tjene penger er like bra i hoppet fra katastrofe til elendig som mellom bra og topp. Men jeg får bare vært glad for at ikke alle tenkte slik.

- Hva slags forhold har du til den synkende moralen i businessverdenen?

- Den moral/etikkdebatten vi har hatt i Norge i det siste stiller jeg meg forholdsvis avslappet til. Selvfølgelig er det ett og annet som ikke er helt som det burde her også, men vi er i det store og hele ganske forskånet for problemer i den størrelsesorden vi ser i mange andre land. Og det skal vi være både stolte av og glade for. Det som er så vidunderlig med Norge er at de aller fleste av oss kan gå gjennom livet uten nevneverdige problemer - iallfall hvis vi ser det i forhold til fryktelig mange andre land. Det gjelder både som privatpersoner og i businessammenheng. I USA er en slik debatt helt tvingende nødvendig. Der er det utrolig mye snusk. Da synes jeg det blir litt paranoid når vi så på et firkantet vis trer den amerikanske forretningsetikkdebatten ned over norske forhold. Jeg bodde i utlandet i 15 år, og kunne se på Norge som de enorme mulighetenes land. Mye kan bli bedre, men det dreier seg mest om detaljer. Stort sett finnes det fantastiske muligheter til å drive gode virksomheter. Her blir man ikke lurt, sier Ulltveit-Moe.

DÅRLIG KJØP

Jens Ulltveit-Moe er den første reinspikka kapitalist som har sittet som president i NHO. Rederen og bedriftseieren har bygget seg systematisk opp siden han kjøpte sin første båt allerede som ganske ung. En A-jolle. Han kjøpte den av en kamerat for 500 kroner. Det dårligste kjøpet han noen gang har gjort, hevder han når han måler prisen opp mot kvalitet og funksjonalitet. Men siden har det gått en anelse bedre.

Man skulle tro at det er ønsket om å tjene penger, store penger, som har drevet Ulltveit-Moe fremover. Men både han selv og de som kjenner ham godt hevder det ikke er slik.

- En god venn av deg beskriver deg på følgende måte: Du har en utpreget evne til å se sammenhengen mellom politikk og økonomi. At du er en forretningsmann med en akademisk tilnærming til forretninger. At du ser på pengene du tjener som en slags premie etter å ha forstått og vunnet spillet. At du tenker mer som en forsker enn en businessmann. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen?

- Ja, absolutt. Det er selve spillet som er fascinerende og spennende. Ikke det å tjene penger i seg selv.

- Men det er vel kjekt å ha noen skarve milliarder å rutte med når det lir mot helg?

- Jo da, det er helt i orden, men drivkraften min ligger i det å vurdere forretningsmuligheter opp mot det som skjer i samfunnet - å teste min egen dømmekraft, så å si. Se om jeg får rett. Jeg ser på underliggende økonomiske strømninger og analyserer meg frem til hva som kan komme til å skje. Umoe Catering er et godt eksempel. Da lønnsveksten var i ferd med å løpe løpsk for noen år siden, tenkte jeg at folk måtte jo bruke alle pengene de begynte å få mellom hendene. Og hva bruker folk gjerne penger på? Jo, mat, og det å kose seg. Så dukket muligheten til å kjøpe Peppes Pizza opp. Da slo jeg til. Siden har selskapet vokst til i alt 150 kafeer rundt om i landet, forteller han.

Ulltveit-Moe er en tenker. En strategisk og analytisk tenker.

Han handler på sin sosialøkonomiske innsikt. Han følger nøye med i de økonomiske oversiktene som kommer fra Statistisk sentralbyrå, og leser, nær sagt selvfølgelig, bunker med nasjonale og internasjonale finansaviser pluss det han kommer over av relevante bakgrunnsartikler.

- Jeg kobler egentlig aldri av. Og det ser jeg på som en stor livskvalitet. Jeg er veldig glad i å gå turer, gjerne på ski i fjellet. I Påsken i år, for eksempel, gikk jeg over 20 mil på ski. Men jeg klarer å kombinere det å oppleve natur med det å tenke gjennom viktige saker. Tankene mine må modnes. Når jeg går turer reprosesserer jeg tankene mine. På den måten kommer jeg frem til veloverveide beslutninger. Strategiske beslutninger er ikke noe jeg kommer fram til sånn uten videre. Jeg må først gjennom en analytisk prosess. Dette er noe av det morsomste jeg gjør: Å observere samfunnet rundt meg, se på politiske og økonomiske trender og bevegelser for så å trekke konklusjoner om hvilke veier jeg vil gå. Jeg kaller det anvendt sosialøkonomi og samfunnsvitenskap.

- Men du går ofte tur sammen med andre. Er du totalt asosial? Det kan ikke være lett å føre en samtale med en som går og grubler hele tiden?

- Men det fungerer ikke slik. Jeg kan engasjere meg i de jeg er sammen med og likevel gjøre tankearbeid. Jeg bryr meg om de menneskene jeg omgir meg med. Og jeg elsker den krevende, opplyste samtale. Det er det mest interessante og morsomme jeg kan tenke meg i samvær med andre mennesker.

- Hva liker du mest å snakke om?

- Det er nær sagt ingen begrensninger på det. Alle mennesker har noe interessant i seg. Det gjelder bare å utfordre dem litt for å få det ut av dem. De fleste mennesker er for innadvendte. Men på en annen side; nå kan man i mye større grad enn tidligere snakke om og vise både styrke og svakheter som menneske. Det er det blitt mye større aksept for også i næringslivet. Jeg synes den givende samtalen er den hvor man kan dvele ved både livets solsider og skyggesider. Det er hva vi gjør i krisetider som bestemmer hvem du er og hva du blir. Suksess er på mange måter uinteressant å snakke om.

- Men du vil ikke snakke om ditt samlivsbrudd.

- Ikke med hele Norge, nei. Jeg kan snakke med deg om det, men det betyr ikke at jeg ønsker samtalen kringkastet til alle og enhver.

VINGÅRD I PROVENCE

Nei vel. Da får vi snakke om noe annet. Vingården i Provence i Frankrike, for eksempel. Den er han stolt av. Og glad i. Og den snakker han gjerne om. For noen år siden kjøpte han et lite gods på 40 mål fra 1765 som nå er gjenoppbygd.

- Jeg har alltid likt Frankrike. Landet representerer kvintessensen av europeisk kultur i ordets videste forstand. Mat, kunst, vin, språk, historie. De har alt. Dessuten har jeg seilt mye langs franskekysten. Det falt meg ganske naturlig å prøve å finne et sted der jeg kunne reise til og virkelig slappe av.

- Så når du er ferdig med shipping, slår du deg opp som vinbonde?

- Nei, slik blir det nok ikke. Jeg får alt for liten tid til å være der nede, men et par uker i året gjør godt. Da koser jeg meg blant annet med å sykle rundt i området, besøke små lokale Kafeer og restauranter og late som om jeg er en del av lokalbefolkningen.

- Det går kanskje bra helt til du åpner munnen?

Det trekantede smilet kommer til syne igjen. Det er svar godt nok for meg.

Selve vindyrkingen overlater han til naboen. Han har vært med å plukke noen druer, men han er ikke en gang beskjemmet over ikke å ha stått barfotet og tråkket vindruer. Resultatet av naboens arbeid er slett ikke verst. Ulltveit-Moes vin heter La Beyer, og har faktisk stått på Vinmonopolets bestillingsliste.

Under hele samtalen har jeg blitt litt forstyrret av synet av en gjenstand som står på et stativ borte ved panoramavinduet som altså vender ut mot Oslofjorden. En kikkert. Jeg tror jeg vet svaret på spørsmålet, men kan likevel ikke dy meg.

- Du får ha meg unnskyldt om spørsmålet blir for privat, men hvorfor står det en kikkert på stativ ved vinduet der borte?

- Å den, ja. Nei, jeg kikker på båtene.

- Bare på båtene...?

- Ja. Det hender det går noen av mine egne forbi her, og da er det jo morsomt å kikke litt på dem. Men så går det selvfølgelig også en del fine, smekre og blankpussede seilbåter forbi her, flirer han og legger høyre fot oppå venstre kne. Da kommer en sko til syne som ikke er like blankpusset som de angivelige seilbåtene. - Og de er jo virkelig fine å se på, legger han til.

Vi kan vel ikke annet enn å tro ham på det, kan vi vel?

Fakta om Jens Ulltveit-Moe

Født: Drammen 16. juli, 1942.

Stilling: Administrerende direktør i Umoe

Sivilstand: Nylig skilt. Har en datter på 20, Ragnhild Kierulf Ulltveit-Moe.

Ligningsinntekt 2001: 88.665.200

Ligningsformue 2001: 925.934.000

Utdanning: Siviløkonom fra NHH i Bergen i 1966. Deretter tok han Master of International Affairs ved Columbia University i New York City. Han var ferdig 1968.

Karriere: Rett etter USA-studiene ble han prosjektleder i KcKinsey & Co. Først i New York så i London. I 1972 ble han adm. dir. for tankskipsdivisjonen i nederlandske SHV Corporation. Der var han til 1980. Så bar det hjem til Norge hvor han overtok som adm. dir. I Knutsen OAS Shipping. Fire år senere etablerte han, og ble konsernsjef for Ulltveit-Moe Gruppen AS (nå Umoe AS). Ulltveit-Moe har, og har hatt en rekke betydelige styreverv. I dag er han president i NHO og styreformann i Unitor ASA og PGS ASA og Ungt Entreprenørskap. Han er styremedlem i Umoe AS, Fafo AIS (Applied International Studies) og rådsmedlem i Det Norske Veritas’ Råd. Tidligere har han vært president i Norges Rederiforbund og styremedlem i blant andre Storebrand, ABB Offshore Systems og Kongsberg Gruppen.

For øvrig: En av Ulltveit-Moes klareste egenskaper er at han besitter en naturlig, nøktern risikovilje. Han er en uvanlig blanding av risiko og kontroll. Men bare i jobbsammenheng. Privat er han forholdsvis nøktern. Han har ingen prangende smak

Fine mennesker er ofte slitsomme. Spesielt de som ikke har gjort noe for å bli rike, mener han. Det kunne ikke falle ham inn å plassere penger på hest eller å spille lotto.

Ved Kongen utenfor Bygdøy ligger hans 52 fots havseiler fortøyd. Når han ikke er ute og seiler med den, da. Det hevdes at han alltid har kontroll ombord. Selv i dårlig vær. For tre år siden ble nummer tre i europamesterskapet i seiling. Han var navigatør.