På lunsj: Trives best i mørket
Nå er de velskodde føttene under bordet. Foran Lian står en salat med tunfisk. Før hun tar første bit, løfter hun forsiktig på de grønne bladene på jakt etter en reke. Forrige gang hun var her brukte Hansken reker i sausen, med katastrofale følger. Lian er allergisk. Og hun er ikke åpen for å spille hovedrollen i et dokudrama, selv om hun etterlyser kvinner over 45 år i norsk film. Både foran og bak kamera.
- Se på Liv Ullmann, Vibeke Løkkeberg og Anja Breien. De får ikke lage film i Norge til tross for at de er internasjonalt anerkjent, sier hun og kommer med en mulig forklaring:
- Møtet mellom konsulent og regissør blir lett personlig. Når en begavet filmskaper som Liv Ullmann ikke føler seg velkommen i Norge, kan det være at konsulenten gjerne vil oppdage talenter, og hun føler at hun må bevise at hun kan lage film - hver gang.
BUDDY-KULTUR
Lian lukker munnen og tygger tenksomt på en halvstekt tunfisk, engstelig for at ordene kommer feil ut.
- Jeg skapte storm da jeg for et par år siden sa at for mange filmer handlet om gutter som ikke tør flytte hjemmefra; etter mitt syn bør vi bestrebe et bredt repertoar så lenge filmene finansieres av det offentlige. Jeg mente det, men syntes det var leit at uttalelsen ble knyttet opp mot Buddy, som er en god film.
- Det hender også at ordet buddy brukes til å beskrive hvordan mange penger fordeles på relativt få prosjekter; noen påstår at menneskene som forvalter den offentlige filmpotten gir den til sine venner og bekjente.
- Norge er et lite land, og bransjefolk har en tendens til å møtes på de samme vannhullene, sier Lian, og fortsetter med tanke på den grove underrepresentasjonen av damer i norsk filmproduksjon - til tross for at like mange kvinner som menn tar filmutdanning:
- Ingen bryr seg om tette bånd mellom menn. Da er forholdet greit og ukomplisert. Men, hvis det handler om en mann med makt og en ung kvinnelig regissør, blir alle mer skeptiske; da er det lett å tro at hun bekrefter myten om å ligge seg til fordeler. Og eldre kvinner går nok oftere tidligere hjem, i motsetning til sine jevnaldrende menn.
Men Lian tviler på at hvem man drikker med er avgjørende. Kvinner bør simpelthen bli flinkere til å markere seg selv og pushe sine produkter.
- Kvinner må lære seg de fem hersketeknikkene; da forstår man lettere hva som skjer når man overses eller ignoreres.
MEDVIND
Til tross for heftige diskusjoner om hvem som (ikke) får produksjonsstøtte; norsk film seiler i medvind. Av 18 filmer som fikk støtte av Filmfondet i 2005, har tre spillefilmer og en kortfilm kommet med i den prestisjetunge Cannes-festivalen.
- Det er både julaften og 17. mai på en gang, smiler Lian, og skyller ned salaten med sprudlende vann; festfaktoren er lav for Lians vedkommende, også i Cannes.
- Jeg må holde meg til alkoholfritt for å klare alle mottakelsene. Dessuten prøver jeg å få med meg en del av filmene som vises. Det er tross alt det festivalen handler om. De røde løperne styrer jeg unna. Det tar altfor lang tid, bedyrer Lian og forteller om en stadig økende interesse for norsk film.
- Tidligere var norsk film ansett som lite attraktiv for kinopublikummet, og det beste komplimentet en regissør kunne få var «den var god til å være norsk». Nå ser vi at folk vil se norsk film, og at regissørene leverer.
Når Lian skal beskrive særpreg ved vår nasjonale filmkunst sier hun:
- Norsk film er stort sett karakterbasert. Den går inn i enkeltskjebner. Et ferskt eksempel er Den brysomme mannen av Jens Lien; en film om outsiderens manglende evne og vilje til å tilpasse seg den «perfekte verden». Den er typisk norsk og svært særegen. Og her er det ingen motsetning; jeg tror at de særeste filmene kan bli allmenngyldige.
SÆRPREG
Et annet trekk ved norsk film synes nå å være at regissører ikke får lage mange filmer. En produktiv regissør kan ende opp med å lage seks til åtte filmer i løpet av hele sin karriere. Debutanter og annen gangs regissører ser ut til å dominere.
- I gamle dager var det ikke uvanlig at en regissør laget opptil 20 filmer. At produktiviteten har gått så kraftig ned, er for dårlig. Det tar tid for en regissør å utvikle sin signatur.
Selv har Lian gjennom nesten 30 år satt sitt preg på den norske filmbransjen. Hun startet som lærer, men gikk tidlig over til Statens Filmsentral. Drevet av sin kjærlighet til filmen har hun vært både programsjef for filmfestivalen i Haugesund og barnefilmkonsulent. Før hun ble direktør for Norsk Filminstitutt, og en viktig stemme i filmdebatten. På spørsmål om hun søker makt, svarer Lian med et smil:
- Du kan ikke være sjef og ikke like makt.
Deretter haster hun ut i mørket.
Lians dom:
Brasserie Hansken
Tunfisken er delikat, mør og lekkert dandert på salaten. Den har perfekt konsistens i overgangen mellom fast og rå, men det kunne vært flere biter. Lakse-carpaccioen med rogn er en opplevelse for ganen, men man må fylle godt på med brød for å bli mett. Miljøet er preget av alvorlige samtaler over viktige forretninger; ingen bryr seg om nabobordet. Og betjeningen er profesjonell til fingerspissene, men ikke særlig hjertelig.
Terningkast: 5
- Se på Liv Ullmann, Vibeke Løkkeberg og Anja Breien. De får ikke lage film i Norge til tross for at de er internasjonalt anerkjent, sier hun og kommer med en mulig forklaring:
- Møtet mellom konsulent og regissør blir lett personlig. Når en begavet filmskaper som Liv Ullmann ikke føler seg velkommen i Norge, kan det være at konsulenten gjerne vil oppdage talenter, og hun føler at hun må bevise at hun kan lage film - hver gang.
Saken fortsetter under annonsen
BUDDY-KULTUR
Lian lukker munnen og tygger tenksomt på en halvstekt tunfisk, engstelig for at ordene kommer feil ut.
Saken fortsetter under annonsen
- Jeg skapte storm da jeg for et par år siden sa at for mange filmer handlet om gutter som ikke tør flytte hjemmefra; etter mitt syn bør vi bestrebe et bredt repertoar så lenge filmene finansieres av det offentlige. Jeg mente det, men syntes det var leit at uttalelsen ble knyttet opp mot Buddy, som er en god film.
- Det hender også at ordet buddy brukes til å beskrive hvordan mange penger fordeles på relativt få prosjekter; noen påstår at menneskene som forvalter den offentlige filmpotten gir den til sine venner og bekjente.
Saken fortsetter under annonsen
- Ingen bryr seg om tette bånd mellom menn. Da er forholdet greit og ukomplisert. Men, hvis det handler om en mann med makt og en ung kvinnelig regissør, blir alle mer skeptiske; da er det lett å tro at hun bekrefter myten om å ligge seg til fordeler. Og eldre kvinner går nok oftere tidligere hjem, i motsetning til sine jevnaldrende menn.
Men Lian tviler på at hvem man drikker med er avgjørende. Kvinner bør simpelthen bli flinkere til å markere seg selv og pushe sine produkter.
Saken fortsetter under annonsen
- Kvinner må lære seg de fem hersketeknikkene; da forstår man lettere hva som skjer når man overses eller ignoreres.
MEDVIND
Saken fortsetter under annonsen
Til tross for heftige diskusjoner om hvem som (ikke) får produksjonsstøtte; norsk film seiler i medvind. Av 18 filmer som fikk støtte av Filmfondet i 2005, har tre spillefilmer og en kortfilm kommet med i den prestisjetunge Cannes-festivalen.
- Det er både julaften og 17. mai på en gang, smiler Lian, og skyller ned salaten med sprudlende vann; festfaktoren er lav for Lians vedkommende, også i Cannes.
- Jeg må holde meg til alkoholfritt for å klare alle mottakelsene. Dessuten prøver jeg å få med meg en del av filmene som vises. Det er tross alt det festivalen handler om. De røde løperne styrer jeg unna. Det tar altfor lang tid, bedyrer Lian og forteller om en stadig økende interesse for norsk film.
- Tidligere var norsk film ansett som lite attraktiv for kinopublikummet, og det beste komplimentet en regissør kunne få var «den var god til å være norsk». Nå ser vi at folk vil se norsk film, og at regissørene leverer.
Når Lian skal beskrive særpreg ved vår nasjonale filmkunst sier hun:
- Norsk film er stort sett karakterbasert. Den går inn i enkeltskjebner. Et ferskt eksempel er Den brysomme mannen av Jens Lien; en film om outsiderens manglende evne og vilje til å tilpasse seg den «perfekte verden». Den er typisk norsk og svært særegen. Og her er det ingen motsetning; jeg tror at de særeste filmene kan bli allmenngyldige.
SÆRPREG
Et annet trekk ved norsk film synes nå å være at regissører ikke får lage mange filmer. En produktiv regissør kan ende opp med å lage seks til åtte filmer i løpet av hele sin karriere. Debutanter og annen gangs regissører ser ut til å dominere.
- I gamle dager var det ikke uvanlig at en regissør laget opptil 20 filmer. At produktiviteten har gått så kraftig ned, er for dårlig. Det tar tid for en regissør å utvikle sin signatur.
Selv har Lian gjennom nesten 30 år satt sitt preg på den norske filmbransjen. Hun startet som lærer, men gikk tidlig over til Statens Filmsentral. Drevet av sin kjærlighet til filmen har hun vært både programsjef for filmfestivalen i Haugesund og barnefilmkonsulent. Før hun ble direktør for Norsk Filminstitutt, og en viktig stemme i filmdebatten. På spørsmål om hun søker makt, svarer Lian med et smil:
- Du kan ikke være sjef og ikke like makt.
Deretter haster hun ut i mørket.
Lians dom:
Brasserie Hansken
Tunfisken er delikat, mør og lekkert dandert på salaten. Den har perfekt konsistens i overgangen mellom fast og rå, men det kunne vært flere biter. Lakse-carpaccioen med rogn er en opplevelse for ganen, men man må fylle godt på med brød for å bli mett. Miljøet er preget av alvorlige samtaler over viktige forretninger; ingen bryr seg om nabobordet. Og betjeningen er profesjonell til fingerspissene, men ikke særlig hjertelig.
Terningkast: 5
