På lunsj: Politikk og bøker

Publisert: 24. oktober 2006 kl 22.44
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.07
For å få øyekontakt med Finn Bergesen jr., må jeg tilte hodet bakover til det knekker i nakken, og når han hilser med et smil, legges ansiktet i folder som tyder på et langt liv. Så hvorfor kaller han seg junior?

- Min far het Finn Bergesen, og da jeg bodde hjemme var det greit at han ikke åpnet mine brev. Siden har junior blitt hengende ved meg, forklarer han, og strener bort til et bord i kroken i Palmehagen. På veien hilser Bergesen på minst to andre gjester, og han setter seg slik at han får god utsikt over lokalet. Men akkurat nå vil han ikke forstyrres.

- Det mest slitsomme med jobben er at jeg er en offentlig person, og at folk vil diskutere med meg. Det er ikke alltid at jeg vil diskutere med dem, sier han.
Saken fortsetter under annonsen


Politikerforakt

Selvfølgelig må vi snakke om den sittende regjering - som har skuffet Bergesen dypt med sitt utskjelte sykelønnsstunt.
Saken fortsetter under annonsen

- Utspillet var et klart løftebrudd. Vi har et uttrykk som heter «politikerforakt», og det blir skapt når politikerne ikke klarer å stå ved sin egen politikk, erklærer Bergesen.

Nå skal riktignok regjeringen revurdere forslaget sitt, noe Gerd-Liv Valla får æren for, siden hun har - som de mer grovkornede kaller det - balletak på Jens, men Bergesen synes ikke noe om det tette båndet mellom AP og LO.

Saken fortsetter under annonsen
- En minister skal ha lojalitet kun ett sted, og det er til sine velgere, sier han, og fortsetter retorisk:

- Valla er ikke på valg til Stortinget og kan ikke kastes; er det riktig at en organisasjon skal ha så mye makt i et demokrati?

Hans egen makt ved en eventuell Høyre-regjering går vi ikke inn på, selv om NHO er partiets ideologiske forbundsfelle. Bergesen sier heller:
Saken fortsetter under annonsen


- Politikerne skuffer oss uansett hvilken farge de har.

- Men finansminister Kristin Halvorsen har ikke skuffet så mye som fryktet.
Saken fortsetter under annonsen

- Det er rart med det. Det skjer noe med folk idet de går gjennom steindøra i Finansdepartementet; de blir ganske like alle sammen. Skulle nesten tro at Kristin Halvorsen var to ulike personer, en før og en etter valget.

Litt Peer

Vi går bort til den selvbetjente smørbrøddisken og henter hver vår skive med kreps og majones. Bergesen snakker uanstrengt mens han hiver innpå; vanligvis lunsjer han i kantinen til en av NHOs medlemsbedrifter. Samtalen glir over på ånd, nærmere bestemt Ibsen.

- Jeg har en dyp fascinasjon for Ibsens karakterer, og trekker ofte paralleller til mennesker jeg treffer. Ofte tenker jeg for meg selv: Han der er litt Peer. Han der er litt Brand.

Bergesen tilstår at han har noe til felles med «Lykke-Peer», som alltid velger minste motstands vei; de er begge glade i eventyr. Men Brands karaktertrekk finner Bergesen heller hos andre enn seg selv.

- Det finnes mange «Brander» der ute; mennesker som opptrer som Gud og regner med å få frelse. De er ofte karismatiske og kan komme langt, men det går galt til slutt. I en bedrift vil Brand kjøre selskapet konkurs, med mindre han får sparken først.

Bergesen mener at hans egen lederstil går ut på å skape et godt miljø. (Det er viktig å finne et påskudd til å le.) Dessuten vil han gi sine undersåtter frihet under ansvar, noe han lærte av sin egen sjef i ungdommens dager.

- Jeg skulle til Brussel og forhandle på Norges vegne med det som tidligere het EF. Sjefen min kalte meg inn på teppet og sa: Finn, jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men gjør ditt beste. For når du kommer tilbake skal jeg forsvare det.

Frykter inkompetanse

Bergesens mener at det står bra til med norsk næringsliv, men at fremtiden truer med inkompetent arbeidskraft, for ungdommen lærer stadig mindre på skolen. Bergesen illustrerer:

- På to like prøver, som ble gitt i henholdsvis 1984 og i 2003, falt snittet på riktige svar fra 80 prosent til 45 prosent. Det blir trasig når prosenten blir null, sier han og slår fast:

- Vi er ikke dummere enn i andre land; at de unge blir dårligere på skolen, har noe med opplegget å gjøre. Vi må stille krav!

Bergesen ville også strammet opp journalistene, som han mener er mer opptatt av hvordan man skal bruke enn å skape penger, dessuten er det irriterende at de er så personfokusert. Bergesen bruker pensjonssaken som eksempel:

- Noen journalister var mest opptatt av min pensjon, som om det er relevant.

Tja. Hvis alle fikk det som Bergesen, ville det neppe blitt høylytt klagesang. Han får 1,2 millioner i året, fra fylte 62. I tillegg kan han håve inn på andre ting. Som å skrive bøker.

- Jeg kunne tenke meg å skrive når jeg går av, betror Bergesen oss.

Men det blir neppe skjønnlitterære romaner.

- Jeg har lest så mye fantastisk litteratur at jeg tror jeg ville blitt skuffet over hva jeg selv ville fått til, sier han og avslutter:

- Men det er mye godt stoff fra virkeligheten. Jeg må bare holde det for meg selv til jeg går av som NHO-sjef.


Bibliotekbaren

Hotel Bristol - Kristian IVs gate 7, 0164 Oslo

Bibliotekbaren er selve nerven på Hotel Bristol, med yrende liv allerede fra morgenen av. Siden 1920 skal politikere, forfattere, musikere og skuespillere ha hentet inspirasjon herfra - til tonene av levende pianomusikk. Smørbrødene er store og mektige, men ikke særlig spennende. Hit kommer man først og fremst for å se og bli sett.

2 smørbrød m/krepsehale
2 mineralvann 1 te 1 kaffe
Totalt: Kr 358,-

Bergesens terningkast: 4