Lykkelig som stor
- Her sjø!
Vi glir nedover Klostergata i Trondheim med Trond Lykke i hans BMW 330 XI. På høyre side dukker opp det opp et toetasjers, brunt hus fra mellomkrigsårene. Nummer 49.
- Barndomshjemmet, sier Lykke og er langt inne i etternavnet sitt.
- Jeg var innom her for tre år siden da huset var til salgs igjen. Ei dame fra meglerkontoret viste meg rundt. Vet du hva hun sa?
- Nei.
- Det sies at Trond Lykke er født i dette huset.
Disse trønderne. Helt siden Bør Børsons dager har de hatt denne voldsomme dragningen mot kramboder og handelsliv. Trond Lykke var sjanseløs ved fødselen. Han er femte generasjon kjøpmann, etter at Iver Knudsen Lykke i 1847 etablerte sitt engrosfirma i Trondheim, med særlig vekt på slipesteiner som handelsvare. I slektas portefølje medfølger også en ækt statsminister. Høyre-mannen Ivar Lykke var ikke bare en lokal handelsmann i første del av forrige århundre, men også hele landets butikksjef fra 5. mars 1926 til 28. januar 1928.
Trond Lykke har sitt å leve opp til. Selv nøler han ikke med å innrømme at han har gått over lik for å komme dit han er i dag. Han mener det bokstavelig.
Vi er fortsatt ved barndomshjemmet:
- For mange hundre år siden var det en kirkegård her hvor huset står i dag. Bare du skulle plante et tre her, dukket det skjeletter og bein opp av jorda. Og der, sier Lykke og peker mot enden av hagen.
- Der stod huska som vi lekte med. Og rett under der sies det at Harald Hardråde var begravd.
Som hos de fleste lavpriskjeder her i landet, ser også Bunnpris-butikkene ut som et forsøksfelt for landminer. Men ingen kan ta fra Lykke og hans stab at det er ganske bra, ja, butikk.
- Den gang jeg tok over, som administrerende direktør i 1978, omsatte vi for 145 millioner i 2006-kroner. Akkurat nå har vi 3,35 milliarder på årsbasis, men vi øker med over 20 prosent, så det går jo veldig fort opp til fire milliarder her nå.
I den norske dagligvarebransjen med en totalomsetning på rundt 100 milliarder er ikke Bunnpris av de største fiskene, med sine 149 butikker spredt rundt om i landet. Men likevel har de vært attraktive for de enda større opp gjennom årene. En av de første interessentene var Stein Erik Hagen.
- Han inviterte meg ut på Annen Etage i Oslo i 1985 og spanderte stort med god mat og fine viner. Han er en kjempehyggelig kar, alltid vært gode venner med ham. Han tilbød meg 70-80 millioner for de 30 butikkene våre den gangen. Det var en kjempesum. På det tidspunktet hadde vi allerede begynt å tjene 7-8 millioner i året, så egentlig var det ikke noen god pris. Og jeg så for meg en utvikling allerede den gangen, at vi skulle vokse oss adskillig større. Etter at vi kom opp i 70 butikker kom også sønnen min med i bedriften. Da tenkte jeg at her må vi bare hive på køl, og dermed startet vi 25 butikker i Oslo.
- Reitan har også gitt meg både skriftlige og muntlige tilbud opp gjennom årene. Her har jeg et brev … sier Lykke og finner fram i skuffen.
- ... hvor han tilbyr oss å gå inn i Rema. Dette var i 1994. Men grunnen til at vi ikke har noen tanke om å selge, er jo rett og slett at bedriften går forrykende godt. Vi ser jo at det går rett til himmels. Vi tjener langt over100 millioner i året før skatt nå. Og hva skal vi da bruke de pengene til når vi vet at vi tjener mye bedre på å la dem stå i bedriften?
Det var Ivar Lykke jr. som først fikk merke sønnens forretningstalent. Sneipen forhandlet seg fram til avtale om ti øre per kvarter han jobbet i butikken. Fire kvarter var en cola. Senere havnet Trond Lykke på økonomisk gymnas i Trondheim der han var aktiv i F.F.F.F. - Foreningen til fremme av folkets fysiske forfall. Et underbruk av Trondheim Øl- og sabelklubb.
- For å bli medlem måtte du klare å drikke en halvliter på under ti sekunder. Så ble han som eide klubben ferdig med skolen, og jeg kjøpte den av ham for hundre kroner. Med på kjøpet fulgte sytti medlemskort. Jeg så masse penger i dette. Hver gang jeg var ordentlig blakk, innkalte jeg til nytt møte i Samfundet. Jeg hadde for øvrig selv klubbrekorden i lang tid, en halvliter på 4,6 sekunder, sier Lykke stolt.
- Hva var det du fikk til som forfedrene dine ikke klarte?
- Du vet, det var jo helt andre tider den gangen. Før filialloven falt bort i 1953 var det for eksempel ikke lov til å ha mer enn ett utsalg i hver by. Men farfar for eksempel, statsministeren, drev glimrende butikk på 20-tallet. Forretningen gikk med et overskudd på 300.000 kroner om året. Det var mye penger den gang.
- Da jeg kom inn la vi ned engrosforretningen med en gang, og satset utelukkende på dagligvarebutikken. Jeg kunne jo alle triksene etter å ha jobbet i butikk i mange år. Jeg drev min egen butikk i åtte år før jeg ble administrerende direktør. Det første jeg måtte ta tak i var at det var så mye stjeling. Det tok meg to år å overbevise faren min om at vi måtte begynne med bedriftssikring og skikkelig kontroll. Det var ikke bare kunder som tok for seg. En drøss med ansatte måtte slutte fordi de ble tatt i underslag i våre 15 butikker. 16 ansatte forsvant på kort tid. Og over natta økte bunnlinja plutselig med to prosent. Så jeg kom til, om ikke dekket bord, så var det ikke annet enn litt rydding som skulle til. Så noen gründer er jeg ikke. Mer en arving med ståpåvilje og arbeidslyst. En ydmyk arving.
- Er det odelsprinsippet som gjelder i Lykke-gården?
- Nei. Jeg har to eldre brødre. En er arkitekt i Oslo og den andre er kirurg på Eidsvoll. Han kirurgen er en flink forretningsmann. Men arkitekten e itj så forretningsmessig, nei. Mer kunstnertypen, hainn. Men det går bedre nå forresten, for nå har han så godt aksjeutbytte herfra. Så vidt jeg vet gjør han det bra i aksjer og investeringer, så det er kanskje ikke så verst med forretningssansen lell.
Lykke-gården midt i Trondheim er av Adresseavisas lesere hjertelig kåret til byens styggeste bygning. Det vites ikke om colonialmajor Odd Reitan ønsket denne fjernet i sin byplan som han lanserte i fjor. Lykke insisterer på at forholdet mellom ham og The Reitans er utmerket. Men pirker vi bare litt borti overflaten, kommer det ut:
- Vi har ikke noe dårlig forhold til Reitan-familien. Men også de må lære seg å holde seg innenfor rammevilkårene. Når de skal ha søndagsbutikker, må de huske, de også, hvor store disse skal være. Det finnes jo lover for dette. En butikk kan gå opp til 100 kvadratmeter og en bensinstasjon kan være 150. Men her kommer de med sitt nye konsept, Easy 24 på 250 kvadratmeter og 7-Eleven-kiosker på gode 200 m2. Der må de skjerpe seg og holde seg til rammevilkårene.
- Og du lover på tro og ære at dine søndagsbutikker er på under 100?
- Det kan jo være ivrige butikksjefer som har flyttet litt. Men ikke så mye. Enkelte steder kan det jo hende at butikken virker litt større, men de er nøye oppmålt og har foreskrevet målebrev fra offentlig godkjent takstmann. Men der er det mange av kundene som går inn på lageret og henter seg hele øl- og bruskasser og lager teller ikke som en del av butikkflaten. Det gjør heller ikke utearealer og arealer til post i butikk, tipping, dvd og video.
Lykke taler med en viss autoritet på feltet. Hvis Sylvia Brustad er Brustad-buas mor, er kjøpmann Lykke faren. For sistnevntes del var den søndagsåpne butikken et resultat av årevis kamp mot myndighetene, flere rettssaker inkludert.
Men la oss ikke skli ut. Lykke var på ingen måte ferdig med Reitan.
- Hovedpoenget med Odd Reitan er jo at han har flyttet hovedkontoret fra Trondheim til Oslo. Vi har tross alt vårt hovedsete her med 30 medarbeidere. Hadde vi vært på Reitans nivå, snakker vi om 250 arbeidsplasser. Og tar du med Narvesen og alle virksomhetene hans, kunne han hatt flere hundre arbeidsplasser i Trondheim. De synes kanskje at det ikke er bra nok å bo i Trondheim. At det ikke er bra nok å være her.
- Hvorfor skulle ikke det være bra?
- Nei, æ skjønne det ikke, sier Lykke. Bortimot fornærmet. Men han har mer i magasinet.
- For det andre så har han mange 7-Eleven og Narvesen-butikker i Trondheim, som selger utrolig mye hurtigmat. Hver eneste lørdag og søndag morgen er hele byen full av 7-Eleven- og Narvesen-emballasje. Hvis han er så opptatt av at Trondheim skal bli en pen by, må han bli flinkere til å rydde opp etter seg. Det ser så grisat ut. Det fører med et ansvar å ha disse butikkene.
- Så Reitan …, begynner vi.
- … mangler to ting for å være patriot: et hovedkontor i Trondheim, og en evne til å rydde opp etter seg.
- Ser du på ham som en ekte trondhjemmer fortsatt?
- Ne-hei. Ikke når han ikke har hovedadministrasjonen sin her. Slettes ikke. Trønder er han jo. Men han har ikke Trondheim i sitt hjerte. Nei. Det har'n itj nei, sier Lykke og hiver innpå en ny Nicorette. Han tygger nikotintyggis på fjortende året nå. Pakningsvedlegget anbefaler ett.
Dette kan være en hevn fra fortiden. Fra sin pure gymnasungdom.
- Jeg var flink til å smugle sigaretter. For å finansiere fritiden. Vi kjøpte 10-15 kartonger av båtene på kaia. Kjøpte for to kroner og solgte for 3,50, mens de kostet fem kroner i butikken. Vi holdt vel på et års tid. Sigarettsmugling ga bare mindre bøter den gangen. Da vi så at det skulle bli fengselsstraff for det, slutta vi med en gang.
- Ville du blitt dansk konsul om det diplomatiske korps visste dette?
- Ja, ja. Dette var bare guttestreker i 17- årsalderen. En av kompisene som i dag er professor på universitetet, fikk en bot på et par hundre kroner. Det var ikke større enn det.
- Hvilken glede har du av konsulvesenet?
- Det hyggelige er at det er så utrolig mange hyggelige dansker og at du også får en medalje etter 8-10 år. Og at du da får besøke dronningen i København. Pluss at du blir invitert til Danmark hvert femte-sjette år på konsulkonferanse og videreutdanning. Man treffer mange hyggelige kolleger fra hele verden og det meste er betalt.
- Ville jobben vært like interessant om du ikke het konsul, men for eksempel sakfører?
- Ja. Det er massevis av interessante arbeidsoppgaver. Jeg har stor glede av dem. Det er å bistå danske interesser på så mange vis. Utstedelse av nødpass, bistand ved eksamener, sertifisering av danske båter som skal overdras her. Dessuten en masse forespørsler fra folk som skal flytte til eller fra Danmark, for ikke å snakke om alle studentene som kommer innom og spør om studiemuligheter, og hjelp til dansker på alle mulige måter. Vi er jo det offisielle Danmark for over 2000 personer i distriktet. Mye relatert til universitetet og sykehuset. Det er minst en full arbeidsdag for meg og en kontordame i uka.
- Men hun blir kanskje ikke konsul?
- Det kan hun bli. Hun vil i så fall bli visekonsul, og det ville jo være en flott og fortjent påskjønnelse.
Men det er nok likevel mest fart i dagligvarebransjen. De siste årene har kampen om markedsandelene spisset seg betydelig til. Bunnpris var på sin side involvert i betydelig drama da Møre-markedet skulle fordeles mellom ICA på den ene siden og Berg-Jacobsen og Bunnpris på den andre. Sistnevnte trakk det lengste strået.
Nå er et annet drama under oppseiling i bransjen. 83 frittstående ICA-franchisetakere har gått til sak mot ICA fordi de mener at ICA har tilegnet seg bonuser, rabatter og gode innkjøpsvilkår fra sine leverandører, penger som skulle ha tilfalt kjøpmennene og til syvende sist kundene.
Saken har ingenting med Bunnpris å gjøre, men Trond Lykke klarer ikke å legge skjul på at han har svært lite til overs for ICA Norge-sjefen Erland Björn.
- Han er det mest brudne kar vi har i bransjen. Han tør jo ikke å vise fram kortene sine. Han vil ikke la kjøpmenn komme til med revisorer, der han eventuelt kan dokumentere at han ikke har holdt penger tilbake. Når de så har en avtale på at de skal beholde alle rabatter og bonuser ubeskåret, må de også ha en kontrollmulighet overfor ICA. Jeg kan jo ikke si at det er slik og slik, at de har holdt tilbake rabatter og bonuser. Men Rimi-kjøpmennene sier de tror at det er holdt tilbake penger. Og jeg tror de har rett. Kanskje så mye som to milliarder. Kanskje er det mer.
- Hvordan kan du vite det?
- Du kan jo ta alle hans butikkers (Björns, red.anm.) omsetning i Norge og deres bruttofortjeneste, sammenholdt med sammenlignbare forretninger når de går over i vårt system. Da får de jo adskillig mer penger igjen. Jeg tror hvis kjøpmennene kommer til disse sentrale papirene, så vil de klare å bevise sin sak. Og da vil det bli en erstatningssak av en annen verden. Da får selskapet ta ansvaret og si at «ja, da har dere ikke fått pengene og da er vi faktisk skyldig dere to milliarder». Det er ganske tøft å si det. Det utgjør flere års driftsmargin hos ICA, det.
I Norgesgruppen har vi samme avtale, og da vi ville sjekke betingelsene stilte de med fullstendig åpne dører. Slik skal det være, og tilliten mellom oss kjøpmenn og Norgesgruppen er god. Det hersker den beste åpenhet.
- På generelt basis: Hva er hovedutfordringen for norsk dagligvarebransje framover?
- Det som kan bli veldig dyrt etter hvert, er at kjedekontorene står i fare for å overetablere i Norge. Det er mange store butikker i dag som nesten ikke har omsetning, og egentlig ikke har livets rett. Jeg etterlyser mer aktsomhet ved etablering. Mange steder er ikke store nok til å ha alle de fem store kjedene, om jeg nå skal være så ubeskjeden å ta med oss som den femte. Man glemmer at det er Norge det er snakk om. Når det allerede er to butikker på et lite sted med et par tusen mennesker, og det kommer en tredje inn - ja, da bites det om krybben.
- Hvorfor sliter et konsept som Lidl i Norge?
- De kom til et Norge som bød på adskillig sterkere konkurranse enn de hadde ventet. Dessuten har de underkjent at norske forbrukere er veldig bevisste, og at de ikke liker ukjente varer. De forventer kvalitet. Ungan vil ikke ha brus til 4,90.
I hvert fall ikke etter at de er blitt fem år, da skal det være «the real thing», som min sønn den gang sa. Vi er flasket opp på gode merkevarer fra vi begynner med morsmelka.
Lykke er kjent for å ta med seg maten som vurderes for Bunnpris-kundene hjem. Det smattes og smakes der hjemme på Byåsen. Han sies å være en meget habil hobbykokk og er storforbruker av byens bedre restauranter.
- Når man går inn i en Bunnpris-butikk er det vanskelig å se for seg at mannen bak er en gourmet?
- Du har tydeligvis ikke vært i alle Bunnpris-butikker. Jeg skal vise deg den på Tyholt etterpå. Vi har fire av den typen i kjeden. Bunnpris & Gourmet. Og videre nedover har vi ulike typer butikker, sier han når jeg klager min nød over min nærbutikk i Presidentgata på Torshov i Oslo.
- Det er det vi kaller for en servicebutikk. Men det er fullverdige butikker, i alle fall et sted hvor du finner det aller mest nødvendige for hverdagen.
Pliktene kaller. Det er ikke Bunnpris-sjefen, men Lykke som trondheimslederen av gourmetklubbkjeden Chaîne des Rôtisseurs som er innkalt til offisielt oppdrag under Trondheim storhusholdningsmesse. Vi setter oss i bilen og styrer mot den tidligere Nidarøhallen, nå Trondheim Spektrum.
Lykke skal dele ut premie til to av byens beste unge kokker, som får delta under Norgescupen for kokk- og servitørlærlinger i Stavanger i mars. Vi går omkring på messeområdet, der Lykke straks blir omringet av ivrige grossister med smaksprøver. Tre representanter for en større leverandør flokker seg rundt kjøpmannen, serverer spare-ribs med smått skjelvende hender til den potensielle storkunden Lykke. De sparer seg ingenting når de graver i kjøledisken etter ytterligere varer som Lykke kan ta med seg hjem. Det glitrer i alles øyne. Akkurat for øyeblikket har begge parter glemt det faktum at Trond Lykke i ligningen for 2005 sto oppført med en formue på 106,9 millioner kroner og en inntekt på 46,2 millioner. Han går videre tungt lastet med gratis mat. Trond Lykke vet hvordan en skal tjene inn en krone her og en krone der.
- Jeg sløser ikke, nei. Og ser jeg en femtiøring på bakken, bøyer jeg meg ned for å ta den opp.
Fakta Trond Lykke
• Administrerende direktør for I. K. Lykke siden 1978
• Mottok Dagligvareprisen i 1999
• Dansk konsul i Trondheim siden 1996, og er Ridder av Dannebrog
• Tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull i 2005
• Det er i dag 149 Bunnpris-butikker i Norge
Vi glir nedover Klostergata i Trondheim med Trond Lykke i hans BMW 330 XI. På høyre side dukker opp det opp et toetasjers, brunt hus fra mellomkrigsårene. Nummer 49.
- Barndomshjemmet, sier Lykke og er langt inne i etternavnet sitt.
Saken fortsetter under annonsen
- Jeg var innom her for tre år siden da huset var til salgs igjen. Ei dame fra meglerkontoret viste meg rundt. Vet du hva hun sa?
- Nei.
Saken fortsetter under annonsen
- Det sies at Trond Lykke er født i dette huset.
Disse trønderne. Helt siden Bør Børsons dager har de hatt denne voldsomme dragningen mot kramboder og handelsliv. Trond Lykke var sjanseløs ved fødselen. Han er femte generasjon kjøpmann, etter at Iver Knudsen Lykke i 1847 etablerte sitt engrosfirma i Trondheim, med særlig vekt på slipesteiner som handelsvare. I slektas portefølje medfølger også en ækt statsminister. Høyre-mannen Ivar Lykke var ikke bare en lokal handelsmann i første del av forrige århundre, men også hele landets butikksjef fra 5. mars 1926 til 28. januar 1928.
Saken fortsetter under annonsen
Vi er fortsatt ved barndomshjemmet:
- For mange hundre år siden var det en kirkegård her hvor huset står i dag. Bare du skulle plante et tre her, dukket det skjeletter og bein opp av jorda. Og der, sier Lykke og peker mot enden av hagen.
Saken fortsetter under annonsen
- Der stod huska som vi lekte med. Og rett under der sies det at Harald Hardråde var begravd.
Som hos de fleste lavpriskjeder her i landet, ser også Bunnpris-butikkene ut som et forsøksfelt for landminer. Men ingen kan ta fra Lykke og hans stab at det er ganske bra, ja, butikk.
Saken fortsetter under annonsen
I den norske dagligvarebransjen med en totalomsetning på rundt 100 milliarder er ikke Bunnpris av de største fiskene, med sine 149 butikker spredt rundt om i landet. Men likevel har de vært attraktive for de enda større opp gjennom årene. En av de første interessentene var Stein Erik Hagen.
- Han inviterte meg ut på Annen Etage i Oslo i 1985 og spanderte stort med god mat og fine viner. Han er en kjempehyggelig kar, alltid vært gode venner med ham. Han tilbød meg 70-80 millioner for de 30 butikkene våre den gangen. Det var en kjempesum. På det tidspunktet hadde vi allerede begynt å tjene 7-8 millioner i året, så egentlig var det ikke noen god pris. Og jeg så for meg en utvikling allerede den gangen, at vi skulle vokse oss adskillig større. Etter at vi kom opp i 70 butikker kom også sønnen min med i bedriften. Da tenkte jeg at her må vi bare hive på køl, og dermed startet vi 25 butikker i Oslo.
- Reitan har også gitt meg både skriftlige og muntlige tilbud opp gjennom årene. Her har jeg et brev … sier Lykke og finner fram i skuffen.
- ... hvor han tilbyr oss å gå inn i Rema. Dette var i 1994. Men grunnen til at vi ikke har noen tanke om å selge, er jo rett og slett at bedriften går forrykende godt. Vi ser jo at det går rett til himmels. Vi tjener langt over100 millioner i året før skatt nå. Og hva skal vi da bruke de pengene til når vi vet at vi tjener mye bedre på å la dem stå i bedriften?
Det var Ivar Lykke jr. som først fikk merke sønnens forretningstalent. Sneipen forhandlet seg fram til avtale om ti øre per kvarter han jobbet i butikken. Fire kvarter var en cola. Senere havnet Trond Lykke på økonomisk gymnas i Trondheim der han var aktiv i F.F.F.F. - Foreningen til fremme av folkets fysiske forfall. Et underbruk av Trondheim Øl- og sabelklubb.
- For å bli medlem måtte du klare å drikke en halvliter på under ti sekunder. Så ble han som eide klubben ferdig med skolen, og jeg kjøpte den av ham for hundre kroner. Med på kjøpet fulgte sytti medlemskort. Jeg så masse penger i dette. Hver gang jeg var ordentlig blakk, innkalte jeg til nytt møte i Samfundet. Jeg hadde for øvrig selv klubbrekorden i lang tid, en halvliter på 4,6 sekunder, sier Lykke stolt.
- Hva var det du fikk til som forfedrene dine ikke klarte?
- Du vet, det var jo helt andre tider den gangen. Før filialloven falt bort i 1953 var det for eksempel ikke lov til å ha mer enn ett utsalg i hver by. Men farfar for eksempel, statsministeren, drev glimrende butikk på 20-tallet. Forretningen gikk med et overskudd på 300.000 kroner om året. Det var mye penger den gang.
- Da jeg kom inn la vi ned engrosforretningen med en gang, og satset utelukkende på dagligvarebutikken. Jeg kunne jo alle triksene etter å ha jobbet i butikk i mange år. Jeg drev min egen butikk i åtte år før jeg ble administrerende direktør. Det første jeg måtte ta tak i var at det var så mye stjeling. Det tok meg to år å overbevise faren min om at vi måtte begynne med bedriftssikring og skikkelig kontroll. Det var ikke bare kunder som tok for seg. En drøss med ansatte måtte slutte fordi de ble tatt i underslag i våre 15 butikker. 16 ansatte forsvant på kort tid. Og over natta økte bunnlinja plutselig med to prosent. Så jeg kom til, om ikke dekket bord, så var det ikke annet enn litt rydding som skulle til. Så noen gründer er jeg ikke. Mer en arving med ståpåvilje og arbeidslyst. En ydmyk arving.
- Er det odelsprinsippet som gjelder i Lykke-gården?
- Nei. Jeg har to eldre brødre. En er arkitekt i Oslo og den andre er kirurg på Eidsvoll. Han kirurgen er en flink forretningsmann. Men arkitekten e itj så forretningsmessig, nei. Mer kunstnertypen, hainn. Men det går bedre nå forresten, for nå har han så godt aksjeutbytte herfra. Så vidt jeg vet gjør han det bra i aksjer og investeringer, så det er kanskje ikke så verst med forretningssansen lell.
Lykke-gården midt i Trondheim er av Adresseavisas lesere hjertelig kåret til byens styggeste bygning. Det vites ikke om colonialmajor Odd Reitan ønsket denne fjernet i sin byplan som han lanserte i fjor. Lykke insisterer på at forholdet mellom ham og The Reitans er utmerket. Men pirker vi bare litt borti overflaten, kommer det ut:
- Vi har ikke noe dårlig forhold til Reitan-familien. Men også de må lære seg å holde seg innenfor rammevilkårene. Når de skal ha søndagsbutikker, må de huske, de også, hvor store disse skal være. Det finnes jo lover for dette. En butikk kan gå opp til 100 kvadratmeter og en bensinstasjon kan være 150. Men her kommer de med sitt nye konsept, Easy 24 på 250 kvadratmeter og 7-Eleven-kiosker på gode 200 m2. Der må de skjerpe seg og holde seg til rammevilkårene.
- Og du lover på tro og ære at dine søndagsbutikker er på under 100?
- Det kan jo være ivrige butikksjefer som har flyttet litt. Men ikke så mye. Enkelte steder kan det jo hende at butikken virker litt større, men de er nøye oppmålt og har foreskrevet målebrev fra offentlig godkjent takstmann. Men der er det mange av kundene som går inn på lageret og henter seg hele øl- og bruskasser og lager teller ikke som en del av butikkflaten. Det gjør heller ikke utearealer og arealer til post i butikk, tipping, dvd og video.
Lykke taler med en viss autoritet på feltet. Hvis Sylvia Brustad er Brustad-buas mor, er kjøpmann Lykke faren. For sistnevntes del var den søndagsåpne butikken et resultat av årevis kamp mot myndighetene, flere rettssaker inkludert.
Men la oss ikke skli ut. Lykke var på ingen måte ferdig med Reitan.
- Hovedpoenget med Odd Reitan er jo at han har flyttet hovedkontoret fra Trondheim til Oslo. Vi har tross alt vårt hovedsete her med 30 medarbeidere. Hadde vi vært på Reitans nivå, snakker vi om 250 arbeidsplasser. Og tar du med Narvesen og alle virksomhetene hans, kunne han hatt flere hundre arbeidsplasser i Trondheim. De synes kanskje at det ikke er bra nok å bo i Trondheim. At det ikke er bra nok å være her.
- Hvorfor skulle ikke det være bra?
- Nei, æ skjønne det ikke, sier Lykke. Bortimot fornærmet. Men han har mer i magasinet.
- For det andre så har han mange 7-Eleven og Narvesen-butikker i Trondheim, som selger utrolig mye hurtigmat. Hver eneste lørdag og søndag morgen er hele byen full av 7-Eleven- og Narvesen-emballasje. Hvis han er så opptatt av at Trondheim skal bli en pen by, må han bli flinkere til å rydde opp etter seg. Det ser så grisat ut. Det fører med et ansvar å ha disse butikkene.
- Så Reitan …, begynner vi.
- … mangler to ting for å være patriot: et hovedkontor i Trondheim, og en evne til å rydde opp etter seg.
- Ser du på ham som en ekte trondhjemmer fortsatt?
- Ne-hei. Ikke når han ikke har hovedadministrasjonen sin her. Slettes ikke. Trønder er han jo. Men han har ikke Trondheim i sitt hjerte. Nei. Det har'n itj nei, sier Lykke og hiver innpå en ny Nicorette. Han tygger nikotintyggis på fjortende året nå. Pakningsvedlegget anbefaler ett.
Dette kan være en hevn fra fortiden. Fra sin pure gymnasungdom.
- Jeg var flink til å smugle sigaretter. For å finansiere fritiden. Vi kjøpte 10-15 kartonger av båtene på kaia. Kjøpte for to kroner og solgte for 3,50, mens de kostet fem kroner i butikken. Vi holdt vel på et års tid. Sigarettsmugling ga bare mindre bøter den gangen. Da vi så at det skulle bli fengselsstraff for det, slutta vi med en gang.
- Ville du blitt dansk konsul om det diplomatiske korps visste dette?
- Ja, ja. Dette var bare guttestreker i 17- årsalderen. En av kompisene som i dag er professor på universitetet, fikk en bot på et par hundre kroner. Det var ikke større enn det.
- Hvilken glede har du av konsulvesenet?
- Det hyggelige er at det er så utrolig mange hyggelige dansker og at du også får en medalje etter 8-10 år. Og at du da får besøke dronningen i København. Pluss at du blir invitert til Danmark hvert femte-sjette år på konsulkonferanse og videreutdanning. Man treffer mange hyggelige kolleger fra hele verden og det meste er betalt.
- Ville jobben vært like interessant om du ikke het konsul, men for eksempel sakfører?
- Ja. Det er massevis av interessante arbeidsoppgaver. Jeg har stor glede av dem. Det er å bistå danske interesser på så mange vis. Utstedelse av nødpass, bistand ved eksamener, sertifisering av danske båter som skal overdras her. Dessuten en masse forespørsler fra folk som skal flytte til eller fra Danmark, for ikke å snakke om alle studentene som kommer innom og spør om studiemuligheter, og hjelp til dansker på alle mulige måter. Vi er jo det offisielle Danmark for over 2000 personer i distriktet. Mye relatert til universitetet og sykehuset. Det er minst en full arbeidsdag for meg og en kontordame i uka.
- Men hun blir kanskje ikke konsul?
- Det kan hun bli. Hun vil i så fall bli visekonsul, og det ville jo være en flott og fortjent påskjønnelse.
Men det er nok likevel mest fart i dagligvarebransjen. De siste årene har kampen om markedsandelene spisset seg betydelig til. Bunnpris var på sin side involvert i betydelig drama da Møre-markedet skulle fordeles mellom ICA på den ene siden og Berg-Jacobsen og Bunnpris på den andre. Sistnevnte trakk det lengste strået.
Nå er et annet drama under oppseiling i bransjen. 83 frittstående ICA-franchisetakere har gått til sak mot ICA fordi de mener at ICA har tilegnet seg bonuser, rabatter og gode innkjøpsvilkår fra sine leverandører, penger som skulle ha tilfalt kjøpmennene og til syvende sist kundene.
Saken har ingenting med Bunnpris å gjøre, men Trond Lykke klarer ikke å legge skjul på at han har svært lite til overs for ICA Norge-sjefen Erland Björn.
- Han er det mest brudne kar vi har i bransjen. Han tør jo ikke å vise fram kortene sine. Han vil ikke la kjøpmenn komme til med revisorer, der han eventuelt kan dokumentere at han ikke har holdt penger tilbake. Når de så har en avtale på at de skal beholde alle rabatter og bonuser ubeskåret, må de også ha en kontrollmulighet overfor ICA. Jeg kan jo ikke si at det er slik og slik, at de har holdt tilbake rabatter og bonuser. Men Rimi-kjøpmennene sier de tror at det er holdt tilbake penger. Og jeg tror de har rett. Kanskje så mye som to milliarder. Kanskje er det mer.
- Hvordan kan du vite det?
- Du kan jo ta alle hans butikkers (Björns, red.anm.) omsetning i Norge og deres bruttofortjeneste, sammenholdt med sammenlignbare forretninger når de går over i vårt system. Da får de jo adskillig mer penger igjen. Jeg tror hvis kjøpmennene kommer til disse sentrale papirene, så vil de klare å bevise sin sak. Og da vil det bli en erstatningssak av en annen verden. Da får selskapet ta ansvaret og si at «ja, da har dere ikke fått pengene og da er vi faktisk skyldig dere to milliarder». Det er ganske tøft å si det. Det utgjør flere års driftsmargin hos ICA, det.
I Norgesgruppen har vi samme avtale, og da vi ville sjekke betingelsene stilte de med fullstendig åpne dører. Slik skal det være, og tilliten mellom oss kjøpmenn og Norgesgruppen er god. Det hersker den beste åpenhet.
- På generelt basis: Hva er hovedutfordringen for norsk dagligvarebransje framover?
- Det som kan bli veldig dyrt etter hvert, er at kjedekontorene står i fare for å overetablere i Norge. Det er mange store butikker i dag som nesten ikke har omsetning, og egentlig ikke har livets rett. Jeg etterlyser mer aktsomhet ved etablering. Mange steder er ikke store nok til å ha alle de fem store kjedene, om jeg nå skal være så ubeskjeden å ta med oss som den femte. Man glemmer at det er Norge det er snakk om. Når det allerede er to butikker på et lite sted med et par tusen mennesker, og det kommer en tredje inn - ja, da bites det om krybben.
- Hvorfor sliter et konsept som Lidl i Norge?
- De kom til et Norge som bød på adskillig sterkere konkurranse enn de hadde ventet. Dessuten har de underkjent at norske forbrukere er veldig bevisste, og at de ikke liker ukjente varer. De forventer kvalitet. Ungan vil ikke ha brus til 4,90.
I hvert fall ikke etter at de er blitt fem år, da skal det være «the real thing», som min sønn den gang sa. Vi er flasket opp på gode merkevarer fra vi begynner med morsmelka.
Lykke er kjent for å ta med seg maten som vurderes for Bunnpris-kundene hjem. Det smattes og smakes der hjemme på Byåsen. Han sies å være en meget habil hobbykokk og er storforbruker av byens bedre restauranter.
- Når man går inn i en Bunnpris-butikk er det vanskelig å se for seg at mannen bak er en gourmet?
- Du har tydeligvis ikke vært i alle Bunnpris-butikker. Jeg skal vise deg den på Tyholt etterpå. Vi har fire av den typen i kjeden. Bunnpris & Gourmet. Og videre nedover har vi ulike typer butikker, sier han når jeg klager min nød over min nærbutikk i Presidentgata på Torshov i Oslo.
- Det er det vi kaller for en servicebutikk. Men det er fullverdige butikker, i alle fall et sted hvor du finner det aller mest nødvendige for hverdagen.
Pliktene kaller. Det er ikke Bunnpris-sjefen, men Lykke som trondheimslederen av gourmetklubbkjeden Chaîne des Rôtisseurs som er innkalt til offisielt oppdrag under Trondheim storhusholdningsmesse. Vi setter oss i bilen og styrer mot den tidligere Nidarøhallen, nå Trondheim Spektrum.
Lykke skal dele ut premie til to av byens beste unge kokker, som får delta under Norgescupen for kokk- og servitørlærlinger i Stavanger i mars. Vi går omkring på messeområdet, der Lykke straks blir omringet av ivrige grossister med smaksprøver. Tre representanter for en større leverandør flokker seg rundt kjøpmannen, serverer spare-ribs med smått skjelvende hender til den potensielle storkunden Lykke. De sparer seg ingenting når de graver i kjøledisken etter ytterligere varer som Lykke kan ta med seg hjem. Det glitrer i alles øyne. Akkurat for øyeblikket har begge parter glemt det faktum at Trond Lykke i ligningen for 2005 sto oppført med en formue på 106,9 millioner kroner og en inntekt på 46,2 millioner. Han går videre tungt lastet med gratis mat. Trond Lykke vet hvordan en skal tjene inn en krone her og en krone der.
- Jeg sløser ikke, nei. Og ser jeg en femtiøring på bakken, bøyer jeg meg ned for å ta den opp.
Fakta Trond Lykke
• Administrerende direktør for I. K. Lykke siden 1978
• Mottok Dagligvareprisen i 1999
• Dansk konsul i Trondheim siden 1996, og er Ridder av Dannebrog
• Tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull i 2005
• Det er i dag 149 Bunnpris-butikker i Norge
