Jobbjakten: En utfordring for innvandrere

Gülay Kutal fra Tyrkia har likevel klart det. For 19 år siden kom hun 21 år gammel til Norge med en fersk IT-grad i kofferten fra Universitetet i Istanbul. I dag er hun gründer, medeier og prosjektleder i konsulentselskapet Egroup Eon.

Etter litt klabb og babb med innvandringsmyndighetene gikk de første årene bra. De tilbrakte hun på Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo. Hun endte opp som cand.scient med karakteren 2,1 - langt over gjennomsnittet.

Derfra skulle det bære rett ut i arbeidslivet, trodde Kutal. Så lett var det ikke. Begynnelsen av 1990-tallet var vanskelig for nyutdannende IT-spesialister. Men for informatikkfolket fra Universitetet i Oslo gikk det stort sett greit. Etter et par måneder var hele 91-kullet ute i jobb, bortsett fra én person: Gülay Kutal som allerede snakket rimelig godt norsk.

- Det var et sjokk. Jeg tror jeg la inn minst 80 søknader. Mange fikk jeg ikke svar på. Jeg ble kalt inn på to intervjuer - uten å få jobben, sier hun på et nå flytende norsk.

REDDE

Hennes erfaring er representativ for hvordan mange innvandrere fra den tredje verden med høy kompetanse møter norsk arbeidsliv. Det forteller forsker Jon Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

- Norske arbeidsgivere er veldig redde for å ta sjanser på ukjent kompetanse eller på folk med en annen kulturell og språklig bakgrunn, sier han.

Typisk er det at søkere ikke kommer frem gjennom søknaden. De blir forkastet før de får anledning til å presentere seg personlig.

- Det hjelper ikke å være kvalifisert når man ikke bli vurdert, sier Rogstad.

Det er imidlertid lite kvantitativ forskning på dette området - så vi vet lite om den faktiske situasjonen, sier han. Resultatet blir at innvandrere med høy kompetanse går inn i jobber der personlig vurdering ikke er relevant - også kalt lavstatusyrker, opplyser han.

Rogstad er en av landets få spesialister på området. Han har skrevet boken Sist blant likemenn, og mener det i siste instans dreier seg om diskriminering og fremmedfrykt. Det er flere kjente eksempler på at utenlandskfødte sivilingeniører fra NTNU i Trondheim ikke får jobb etter studiene.

- Norsk arbeidsliv og samfunn har ikke råd til ikke å nyttiggjøre seg tilgjengelig kompetanse, sier Rogstad som karakteriserer dette som et alvorlig problem.

Men innvandrere selv har noe skyld for at de ikke når veldig langt opp karrierestigen, mener Rogstad. De kompenserer sin usikkerhet og frykt for ikke å nå frem ved å yte 150 prosent.

- De får vist hva de duger til, men gjør seg upopulære blant kolleger ved å sprenge «akkorden», sier han.

De har valget mellom å være sosialt akseptable ved å bli ved sin lest, eller bli utstøtt ved å jobbe mer enn av alle andre, stige i gradene, men bli sosialt utstøtt, i følge Rogstad.

INNVANDRERE ER SÅ MANGT

Ian Jenkins (27) fra Florida i USA skiller seg fra denne noe stereotype oppfatningen. Hans historie er ganske annerledes enn historien til Gülay Kutal fra Tyrkia.

Jenkins har norsk mor, snakket litt haltende norsk og kom til Norge i i 1999 for å ta en mastergrad ved BI. De fikk han i 2001.

Han hadde erfaring fra IT-bransjen i USA, og ville tilbake - nå i Norge. Men teknoboblen hadde sprukket og terskelen inn til arbeidslivet ble høy, veldig høy.

Han klarte det likevel. Jenkins søkte ikke på en eneste jobb, men oppsøkte selv bedrifter som var interessante. I bagasjen hadde han med seg anbefalinger fra tre norske venner, som kjente ledere i de bedriftene han oppsøkte.

- Nordmenn var ikke helt bekvemme med denne form for henvendelse. Men når jeg refererte til en felles bekjent, åpnet døren seg med en gang, sier han.

På 35te forsøk traff han spikeren på hodet og ble ansatt i programvareselskap SAS Institute, hvor han nå er produktsjef.

- Følte du noen for handikap i forhold til at du var utlending?

- Språklig ja. Jeg var ikke god nok. Kulturelt og sosialt nei. Det har overhode ikke vært i min disfavør at jeg kom fra USA, sier han.

Like bra gikk det imidlertid ikke med studiekameratene fra BI. De var en uensartet flokk fra 13 land. Alle utenfor den «vestlige kulturkrets» hadde problemer med å få jobb. Enten fikk de ikke arbeidstillatelse , eller så støtte de på andre «vegger», forteller Jenkins.

Spesielt vanskelig var det med en studiekamerat fra Kina. Hun sendte 300 søknader. Fikk et svar, men det ble også et treff.

FRA KINA MED
«FORTUNE COOKIES»

Lin Su (32) er fra Kina og Shanghai med en helt annen historie enn den ukjente kineseren fra BI. Hun kom til Norge i 1991, og begynte etter språkkurs på daværende NTH. I 1997 gikk hun ut som sivilingeniør i programmering og systemering.

Veien ut i arbeidslivet gikk uten arbeidssøknad og med hurtigtogfart.

- Jeg fikk tilbud om jobb i ABB Olje og Gass allerede under studietiden, sier Sun.

Hun har egentlig aldri møtt noen barrierer på arbeidsmarkedet som følge av sin bakgrunn - før nå. Tvert i mot har hun følt seg som en velkommen ressurs.

Sun steg raskt i gradene til prosjektleder. Bortsett fra en tid i Telenor, har hun arbeidet i internasjonale bedrifter som Ericsson og PriceWaterhouseCoopers (PWC).

- De oppfattet det alle som en fordel at jeg kom fra et fremmed land. Jeg kunne tilføre forståelse for andre kulturer, sier hun.

Hun er godt norsk gift, har norske barn og liker seg godt i Norge. Kun et forhold har hun opplevd som vanskelig.

- I Kina har jeg et stort personlig nettverk. Venner på jobb er venner privat. I Norge er dette ikke vanlig, og nettverkene er langt mindre, sier hun.

LYKKEN HAR REIST

Men de to siste månedene har det ikke vært like enkelt. Hun måtte gå fra PWC med sluttpakke som følge av nedbemanning og problemer i konsulentbransjen.

I dag driver hun eget konsulentfirma, China Mentor, som kvalitetsikrer IT-leveranser fra Kina. Hun trives med hjemmetilværelsen, men ønsker samtidig en fast jobb.

Vi ringer henne en varm junidag. Litt overraskende er hun ikke ute og triller vogn, men sitter i hagen med jobbannonsene foran seg. Der har hun «sittet» i to måneder.

- Det har blitt mye vanskeligere. Sist jeg søkte jobb tok det fjorten dager, gangen før én måned, sier hun.

Nå har hun ikke fått en positiv tilbakemelding, heller ikke gjennom personlige nettverk. Virkeligheten hun tidligere bare har hørt fra andre innvandrere har innhentet henne.

- Arbeidsmarkedet er vanskeligere. I denne situasjonen tror jeg ikke det taler til min fordel at jeg er kineser, sier hun.

FORSTÅR BEDRIFTSLEDERNE

Jan Kåre Bergli jobber som rådgiver i NHO med innvandrerspørsmål. Ut fra et bedriftsøkonomisk perspektiv er rekruttering av en høyt utdannet førstegangsinnvandrer alltid risikofylt.

Viser det seg at de bommer kan de ut fra arbeidsmiljølov og oppsigelsesvern fort bli sittende med en kostnads- i steden for en inntekstskilde.

- Mange vil nøle med ansettelsen selv om det er samfunnsøkonomien er lønnsomt. Når alle gjør det, får innvandrere et problem, sier han.

NHO mener at myndighetene kan bøte på dette med støtte til utvidede hospitantordninger og lengre prøvetid, slik at bedriftene får bedre tid til å evaluere kandidaten.

Det blir et spørsmål om hvem som skal ta risikoen: Samfunnet eller bedriften. Det er gledelig at andre generasjons innvandrere ikke skiller seg ut i forhold til arbeidslivet, mener Bergli i NHO, som oppfordrer bedriftene til å rekruttere innvandrere med høy kompetanse.

TYRKISK OPPTUR

Gülay Kutals vei inn i arbeidslivet var vanskelig. Opplevelsen var nedslående og frustrerende. Hun visste at hun var blant de beste i sitt kull. Hun visste at hun var den best kvalifiserte søkeren til flere jobber. Hun behersket norsk. Men det hjalp ikke. Hun begynte å tvile på seg, sine evner og muligheter i arbeidslivet i Norge.

Redningen, hvis det er riktig å benytte en slik karakteristikk, kom i form av en tilfeldighet. Hun var på intervju til en stilling i Cinet og ga som hun sier selv et godt inntrykk, men håpet var på nullpunktet.

I det hun skulle til å gå spurte intervjueren om hun hadde noen bok på nattbordet. Det hadde hun - og ikke hvilken som helst: Herbjørg Wassmos Dinas bok fra 1989.

- Jeg er sikker på at det gjorde utslaget. Gjennom intervjuet hadde jeg vist at jeg behersket faget og den jobben de skulle ha gjort. Med boken viste jeg at jeg hadde forståelse og innsikt i norsk kultur og samfunn, sier hun.

Cinet opprettet en utviklerstilling for henne. Hun ble satt til å utvikle bedriftens kunde- og logistikksystem (CRM) fra bunnen av. Fortsettelsen ble desto lettere. Nå gikk det bare en vei: Oppover.

Systemet hun var satt til å utvikle i vokste. En stilling ble til den liten avdeling hun var sjef for. Derfra gikk det videre til stillingen som selskapets it-sjef.

ÆRE OG BERØMMELSE

I 1999 gikk hun sammen med noen kolleger ut og dannet Egroup, der hun ble utviklingssjef. Konsulentselskapet står bak e-businessløsningen Eway, som er kjøpt av NetCom, Schibsted, NRK og flere høyskoler.

Kutal mener at utviklingen har gått i favør av høyt utdannende innvandrerkvinner, men ikke helt til topps. Det plager den ambisiøse kvinnen.

- Når menn kommer høyere opp i bedriftslivet vil de ikke dele sine privilegier med kvinner, og enda mindre med innvandrerkvinner. Etter hvert som du stiger i hierarkiet blir det tøffere og tøffere å være kvinne, sier hun.

Hun mener at topposisjoner er uoppnåelige for henne. På lavere nivåer er hun ett hundre prosent trygg på å få jobb på bakgrunn av utdanning, erfaring og oppnådde mål.

Hun mener hun som innvandrer og kvinne er en ressurs som kan tilføre næringslivet noe nytt og positivt.

- Vi kan ha andre koder og forestillinger, og kan dermed bli et nyttig korrektiv i en ellers homogen hverdag, sier hun.