Jakten på kreativiteten

Tradisjonelt sett har næringslivets folk vært skeptisk til det meste som foregår i de norske teaterkulissene. Teater har vært sett på som dyrt og på ingen måte veldrevet. Derfor er det ganske dristig å foreslå at teatret har noe som helst å lære bort.

Svaret på det første spørsmålet, om en leder som ikke er sta og full av synlig vinnervilje, virkelig kan være god og inspirerende, er ja. Et ubetinget ja, i hvert fall ifølge tre av teaterbransjens for tiden mest vellykkede menn. Ikke nok med det:. Per-Olav Sørensen, Arne Berggren og Toni Totino, mener bestemt at en kikk bak kulissene på teateret ville gitt mang en næringslivsleder aha-lignende opplevelser.

GI OPP

Blant annet ville de oppdaget at man av og til rett og slett bør gi opp, si stopp, og innrømmet at dette får vi ikke til, for så å begynne forfra igjen. Og ikke med det samme, men med noe nytt. For i arbeidet med å forløse kreativitet, nytter det ikke å trykke på. Kreativiteten lar seg aldri tvinge frem.

Kort fortalt er dette det viktigste de tre har på hjertet når de skal overbevise næringslivsledere om at selv de skrå bredder har noe å tilføre det resultatorienterte næringslivet.

De tre er opptatt av at så vel næringslivet som det offentlige har mye å lære av å bli kjent med hvordan teatret håndterer nytenkning, prosjektstyring og konflikter, og hva som kan gjøres for å hindre utbrenthet. Alt sammen kjente temaer for enhver organisasjon og enhver leder.

KREATIVT PÅ REFSNES

De siste årene har Sørensen, Berggren og Totino brukt stadig mer av sin tid på å dele sine egne erfaringer med andre. Og stadig flere synes å være interessert å høre hvordan teatret organiserer sitt kreative kaos, med premieren som det målbare resultatet. Nylig etablerte de tre et samarbeid med Refsnes Gods i Moss. Målet er at det anerike hotellet skal bli en arena for kreative ledelsesseminarer, der deltakerne får anledning til å arbeide helt konkret med metoder som fremmer kreativiteten. Metoder som teatermiljøene bruker mer eller mindre bevisst, og som godt kan anvendes på andre områder. Like godt i Rygge kommune, som på Refsnes Gods.

- Mange lederseminarer er ikke bare alvorlige. De er gravalvorlige. Dette har vært en interessant øvelse, ikke minst de lekne innslagene som har hatt til hensikt å frigjøre kreativitet i praksis, sier Rolf Skodjereite, direktør på Refsnes Gods, og seminardeltaker. Referansen går spesielt til Toni Totinos sekvens der to personer skal oppføre seg som en, tenke som en og snakke som en. Det ene ordet tar det andre, bokstavelig talt, og nye tanker renner ut, helt ukontrollerte, morsomme, og opplagt egnet som illustrasjon på hvordan kreativitet står i motsetning til det planlagte.

TEKNIKKER

Dersom du har et ønske om å dyrke frem det kreative i dine medarbeidere, nytter det som sagt ikke å presse på, men snarere jobbe frem en atmosfære for spontanitet og lek. Men på veien finnes det teknikker. Og det er disse næringslivet nå begynner å interessere seg for. Og med dokumentert suksess, ser de tre ut til å kunne selge seg selv og også få konsernsjefene med på leken.

Per-Olav Sørensen er en av landets mest brukte regissører, med Nationaltheatret, Oslo Nye Teater, Den Norske Opera, TV 2 og ulike privatteatre som arbeidsgivere. Han er frilanser, og blant annet kjent for Oslo Nyes kontroversielle forestilling «Tater», der norske myndigheters politikk overfor denne minoritetsgruppen ble satt under debatt i en utradisjonell forestilling med et vell av suggererende virkemidler.

Arne Berggren har en fortid i reklamebransjen med sans for tegn i tiden. Han solgte sitt reklamebyrå den 9. september i fjor, uten at det var annet enn en tilfeldighet. Lenge før det var han mannen bak pop-bandet Dronning Mauds Land, men han er likevel mest kjent som forfatter av bøkene om Aldo Monrad, og for sitt teatersamarbeid med Sørensen. Noe som har blant annet har ført til suksessforestillingene «Sexy» og «40», begge på Oslo Nye Teater.

Tony Totino er kanadieren som brakte teater-sport til Norge. Mange kjenner dette som ren TV-undeholdning, men Totino anvender de samme metodene i arbeidet for å bedre kommunikasjonen på arbeidsplassene, og for å bedre kunde-kommunikasjonen.

SPONTANITET

Den som da måtte tro at disse tre herrene kommer som muntre gjøglere, og bidrar med underholdende teatersekvenser, tar nok feil. Riktignok viser Totino i praksis hvordan hans spontanitesøvelser faktisk er kreativitetsfremmende. Men i hovedsak har Sørensen og Berggren gått inn på hvordan man kan lede kreative prosesser, og med hvilke tanker man kan møte fremtiden.

Og fremtiden er slik Arne Berggren ser det et uoversiktlig landskap. Akkurat som teatret var det da han nærmest ved en tilfeldighet havnet i rollen som dramatiker, og måtte forholde seg til, et for han overveldende kaos. Til å begynne med virket det helt ufattelig for han at denne blandingen av rare og egosentriske mennesker skulle kunne prestere noe sammen, og til og med levere en vare, forestillingen, fiks ferdig og til riktig tid - på den fastsatte premieredatoen. Og midt opp i dette tilsynelatende uoversiktlige kaoset har Per-Olav Sørensen ledet det ene laget etter det andre bestående av utallige yrkesgrupper, representert med like mange fagforeninger, og fått til både en fellesskapsfølelse og et kommersielt salgbart produkt. Gang på gang. Hvordan? Se det er disse seminarenes hovedtema.

LYTT

- Jeg leder et lag som jeg ofte har plukket selv, og har fra 3 til 12 uker på å produsere. Og jeg må ha resultater. Gode kritikker og folk i salen. På de lagene jeg leder er det alltid folk som er sterkt uenige, sier Sørensen. Han definerer seg selv som lagets leder, men ikke den som skal finne løsningene på de mange problemene som fellesskapet vil møte underveis.

- Og siden det alltid vil dukke opp en mengde problemer, velger jeg alltid samarbeidspartnere som er bedre enn meg selv. Han mener det er opplagt at han må ha de beste på laget, noe som også fører til at han lærer noe selv.

- Det er helt sentralt at egoet ikke står i veien for de løsningene vi leter etter. Og i teatret vet vi aldri hvordan sluttresultatet blir. Jeg som regissør kan ha klare bilder av for eksempel starten, en scene her og der, men det meste er uvisst, sier han. Derfor blir forestillingen helt bokstavelig til etter prøve- og feile-prinsippet.

- Jeg har kanskje et forslag, som vi benytter som et startpunkt, men jeg har tretten andre forslag også. Og det å skifte plan, starte på en ny plattform, er noe vi gjør hele tiden. Men det er ikke bare mine forslag som prøves ut, sier Sørensen. Skuespillerne er de som skal prestere, og det vi går for må være forenlig med deres forutsetninger. Scenene må fungere for skuespillerne, ellers fungerer den ikke for noen. Og det å skrive om roller, er heller ikke noe uvanlig. Det fører til at hver medarbeider må coaches individuelt.

Per-Olav Sørensen tegner gjerne seg selv som en leder med liten munn og digre ører. Han snakker gjerne om ydmykhet, og understreker at han er veldig opptatt av å vite når han under prosessen er deltaker i gruppa, og sjefen for gruppa. Slik han beskriver sine roller, er det opplagt at en regissør må være en sjef med velutbygde antenner. Og ha et betydelig mindre ego enn vi er vant med å forestille oss at regissører skal ha.

FLYT

Arne Berggren er opptatt av at det slett ikke alltid er så lurt å sluke de norske dydene helt rått: Man skal tro på seg selv, heter det hos oss, ikke kompromisse, men være tydelig, aldri gi opp og for all del gå mot strømmen. Berggrens utgangspunkt er at dersom man slipper opp, viser sårbarhet, tør å henge seg på andres ideer, lar være å være skråsikker, og faktisk tør flyte med strømmen, i hvert fall av og til, så kan det godt hende du blir ført til nytt og uoppdaget landskap. Og er det ikke det som er noe av målet? Kreativitet er et stort og vanskelig emne, også i seminarsammenheng. Og Berggren har et poeng når han påpeker at Doktor Stockmann, hovedpersonen i Ibsens «En folkefiende», ikke nødvendigvis er det riktige forbildet i enhver sammenheng.