Inn fra bakrommet
Jeg kan ikke fatte hva vi skulle hatt annet enn fotball, sier Sondre Kåfjord oppglødd.
.
Jordkloden er cirka 4,5 milliarder år gammel, og vi mennesker har bodd her i rundt regnet 200.000 år. I løpet av denne tida har vi utviklet de mest avanserte sivilisasjoner, utført de mest sinnrike ingeniørkunstner og tenkt de edleste tanker innenfor forskning, kunst og kultur. Likevel - det hele koker ned til 22 mann, to mål, én ball, 90 minutter.
Fotballen er over oss. Igjen. You can run, but you can not hide. Fotballen henter deg inn hvor enn du prøver å gjemme deg. Selv for oss som er fan av fotball kan buffetbordet nå bli vel overdådig, med daglige kamper og en analyse- og strategivilje som er generaler verdig. Sondre Kåfjord er selvfølgelig såre fornøyd med tingenes tilstand. Det ser bare ikke slik ut. Men selv om fotballpresidenten har et utseende som begravelsesagenter ville dø for, bærer Kåfjord med seg både en indre og ytre jubel. Lenger er det ikke siden i fjor høst, da norsk fotball dro i land en smellfeit rettighetskontrakt, så omfattende at den ikke engang kunne uttenkes på forhånd. Én milliard kroner for medierettighetene til norsk toppfotball i tre år overgikk de flestes fantasier, og har for evig tid satt ny standard for blandingen av business og pleasure i Norge.
Selv har Kåfjord lenge stått i Giv Akt. Fotballklubben han ble medlem i under oppveksten i Kåfjord i Lindesnes kommune, og hvor han ble kretsmester i smågutteklassen i 1962.
Siden skulle hans fotballvandring bli lang og kronglete. Og underveis kom han til å utfordre en av de mest gylne, uskrevne reglene innenfor fotballfansfaglig terminologi: du skifter bare ikke favorittlag.
Her er ikke Sondre Kåfjord bare ute på tynn is. Isen har smeltet, Kåfjord. Hvis det er slik som de sier, at du skal være villig til å blø for laget ditt for å vise at du er en ekte supporter, ville Sondre Kåfjord for lengst ha vært årelatt ut av denne tilværelsen. Han har hoppet fra Start, til Brann, til Molde.
- Altså, sier Kåfjord og kremter.
- Jeg dro inn til Kristiansand med pappa og så på Start-kamper da jeg vokste opp. Men så flyttet jeg til Bergen som 19-åring for å studere på Handelshøyskolen. Og da jeg kom til Bergen ble jeg fullstendig Brann-patriot. På seks år mistet jeg ikke én kamp på Store Stå. Jeg sto med gutta og skreik på dommeren og skjelte ut spillere. Det var ganske ekstremt.
- Men så, i mai 1974, spilte Molde mot Brann. I Bergen. Og spilte vertene fullstendig ut. 0-4 ble resultatet. Da flyttet jeg til Molde.
- På grunn av denne fotballkampen?!
- Njei, ikke helt. Men nesten. Det jeg visste på det tidspunktet, var at jeg skulle begynne å jobbe på en distriktshøyskole. På den tida var det et veldig skrik etter økonomer. Og jeg vil nødig høres arrogant ut, men jeg hadde i alle fall jobbtilbud fra Bodø, Molde og et par andre steder. Og Molde var egentlig det mørke fastland for meg den gang. Men jeg husker jeg tenkte at det kan ikke være en så håpløs by når de har et sånt fotballag. Dermed ble det Molde. Men det var litt av en kamp, altså. Det var den eneste gangen på mine seks år på stadion at Brann-publikummet sto og klappet for en motstander.
- Du ble rett og slett frelst?
- Vel, det er sterkt ord, da.
- Og belastet på Sørlandet?
- He-he. Ja, det er det også. Jeg holder meg på den andre sida.
- Men kan vi stole på en fotballpresident som har skiftet favorittlag tre ganger?
- Dette har med flytting å gjøre. Du kan skifte lag når du er 19 år. Og du kan gjøre det når du er 26 og har hatt et midlertidig opphold et eller annet sted. Men jeg er enig i at du gjør ikke det når du er slik det er med meg nå, at jeg har bodd over 30 år på et sted. Jeg kan flytte til Kina i morgen, men vil aldri få noen andre enn Molde som lag nå.
Molde skulle vise seg å bli et lykketreff for Kåfjord. Naturligvis. Fra denne maktpølen av en småby kommer som kjent statsministre, industriledere og landslagstrenere. Kåfjord begynte sin fotballfaglige vandring som varamann til styret i Molde Fotballklubb etter ti år som supporter.
- Klubben framsto som et litt lukka miljø den gangen. Av ni stykker rundt styrebordet, var åtte barnefødt i Molde. Og seks av dem hadde spilt på A-laget. De passet veldig på for inntrengere og tok godt vare på hverandre. Det forandret seg heldigvis etter hvert, og klubben åpnet litt etter litt for nye impulser og nye kulturer.
Det var av sine egne man fikk det først. To herrer ved navn Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten troppet opp i klubbens lokaler og erklærte at de ikke var fornøyd med det de så. Molde måtte få stil og sus. Molde måtte bli et profesjonelt, ambisiøst selskap og ikke minst, få et egnet stadion. Men sterke krefter holdt tilbake. Kåfjord, som i 1992 var blitt formann i klubben, måtte sette hardt mot hardt.
- Da vi var ferdige med å framforhandle et utkast til en avtale med Røkke og Gjelsten, holdt vi ekstraordinært årsmøte med prøveavstemning over forslaget. 30-40 stykker var til stede på møtet. Men syv stykker stemte imot dette forslaget. Og det var ikke tilfeldig. De syv var stort sett tidligere formenn. Da måtte jeg for første gang i mitt liv stille et skikkelig kabinettspørsmål. Jeg sa: «Dette vil jeg ha enstemmig - eller så får dere finne en ny formann i klubben.» Og da ble det enstemmig. Jeg mener dette var svært viktig. Her lå det svære milliontilførsler og ventet og da måtte vi være samstemte om dette. Samtlige av de som sa nei i prøveavstemningen den gangen har sagt til meg i årene etterpå at det var bra at det ble som det ble. Men det var frykten for Røkke som satt godt i veggene den gangen. Kanskje ikke han som person, men den kapitalen som han representerte.
- Hvordan var det å samarbeide med Røkke?
- Røkke var en direkte, kjapp og dynamisk kar. Det var nok litt friksjon mellom den foreningskulturen som var i Molde, og Røkkes språk. Og der ble jeg sittende som en slags translatør, en oversetter. Begge veier. Det var den viktigste rollen jeg hadde. Jeg måtte fortelle Røkke det de andre sa, med litt andre ord. For ellers ville det ha blitt: «Skal det være så sidræva, får det heller være.» Men det gikk den andre veien også. Her hadde jeg veldig stor nytte av Gjelsten. Han kunne kulturen på den andre sida, og var mye mer diplomatisk av legning enn Røkke. Jeg husker godt en opplevelse …, sier Kåfjord og ler.
- Jeg møtte Røkke og Gjelsten helt på slutten av avtaleforhandlingene. Vi hadde noen detaljer igjen på agendaen, og vi skulle møtes i Oslo. For at det skulle passe inn i avtaleboka deres skjedde det klokka halv seks om morgenen på Continental. På slutten av dette møtet oppsto en liten kontrovers mellom meg og Kjell Inge. Det dreide seg om et punkt som jeg ville at klubben skulle ta hånd om selv. Da husker jeg siste ord fra ham var: «Sannsynligheten for at vi får til en avtale nå, Sondre, er next to nothing». Det glemmer jeg aldri. Så gikk han. Da kom Bjørn Rune bort til meg og sa lavt: «Du, jeg skal snakke med ham på vei ut til flyplassen.» Og vi ble da også vel forlikte i saken. Men der har du rollene deres. Likevel, gjennom hele denne fasen fikk jeg en enorm respekt for Røkke. Han er en mann som alltid står ved det han sier.
- Det er de som mener at du er for usynlig, for utydelig, markerer deg for lite, er uten karisma og mangler dynamikk og kompetanse?
- Det var ikke småtteri som kom der, sier Kåfjord. Ordene foran er hentet fra et brev styret i organisasjonen Norsk Toppfotball (NTF) sendte til valgkomiteen i Norges Fotballforbund foran fjorårets årsmøte. De mente NFF snarest burde finne seg en ny fotballpresident.
- Jeg reagerer ikke på andres karakteristikker av meg selv som person. Jeg må overbevise folk uten å fortelle hvordan jeg er. Men det var én ting som irriterte meg ved denne kritikken. Og det var da noen begynte å snakke om at jeg ikke hadde toppfotballfaglig kompetanse. Det er det eneste stedet jeg vil ta igjen. For det går ikke på person, men hva man kan. Jeg har vært medlem og leder av Molde-styret i mange år. Jeg var med på å etablere den første avtalen mellom klubb og aksjeselskap som ble etablert i Norge, med Gjelsten og Røkke. En avtale som dannet skole for hvordan det ble gjort i andre norske klubber senere. Jeg har vært leder i omtrent det som har vært av viktige komiteer innenfor toppfotball de siste ti årene. Jeg var visepresident i NFF i to år med ansvar for toppfotball, og jeg har også internasjonal erfaring og kontaktnett gjennom flerårig medlemskap i UEFA-komite. Så den går ikke, den kjøper jeg ikke, at jeg ikke har greie på toppfotball. Det eneste jeg ikke har gjort er å spille på landslaget ... Men i løpet av noen timer etter at dette ble kjent, hadde fem tippeligaledere ringt meg og beklaget at NTF hadde sendt et slikt brev.
- Men du må kanskje gi kritikerne rett i at du mangler utstråling i media. Får du god, gammeldags lampefeber?
- Jeg aner ikke. Jeg vet om en åpenbar feil jeg har, som slår ut der. Jeg blir veldig fort litt omstendelig. Jeg lurer på om det er fordi jeg i de første ti årene var i den akademiske verden. Der kommer alle forbeholdene inn, vet du. Der er det ikke noe ja eller nei. Heller ja, men … eller nei, men … Men dette prøver jeg å gjøre noe med. Jeg er blitt litt bedre, men har mye å gå på. Dette er noe jeg har fått høre hele livet, fra kjerring og unger.
Men at Sondre Kåfjord har makt, bør det ikke herske noen tvil om. Da han i fjor var på Malta i forbindelse med en privatlandskamp, kom han i samtale med landets fotballpresident Josef Mifsud, under en lunsj til ære for de besøkende nordmenn. Sondre Kåfjord bemerket at på Malta så hadde de sannelig et enda strengere røykeforbud enn i Norge. Presidenten rettet seg opp, tilkalte hovmesteren og hvisket ham et par maltesiske beskjeder. Sekunder senere kom et tallrikt servitørkorps og plasserte askebegre på bordene. Er du president, så er du president.
Utlendinger er imidlertid ikke alltid så uproblematiske. Allerede i fjor uttalte Sondre Kåfjord i mediene at antallet utlendinger i Tippeligaen var blitt «bekymringsfullt høyt». I år er alle tidligere rekorder slått, over 100 spilllere i vår toppliga har et annet pass enn det norske. Kåfjord mener det er et problem.
- Det er det fordi de stenger norske talenter ute. Det er nå engang et begrenset antall som får springe utpå der. Det fortrenger norske talenter over tid, og da vil det gå ut over landslaget. Men jeg har også sagt at det er bra at vi har en del gode utlendinger, fordi det hever nivået og norske spillere får bedre folk å spille mot. Men jeg vil ha stopp når vi begynner å trekke inn benkefyll, og til og med tribuneslitere av utlendinger.
- Men er det ikke bare bra at de norske blir utfordret?
- Som sagt, noen gode er bare bra. Men du utvikler ikke norske toppspillere uten at de får spille i den øverste ligaen. Så de må gradvis fortrenge utlendingene. Vi har en kraftig satsning nå sammen med NTF på et spillerutviklingsprosjekt. Vi skal satse på aldersbestemte landslag, og alle de 18 kretsene har nå en spillerutvikler for de yngre talentene, inntil storklubbene tar seg av dem. Det er en skikkelig stordugnad som er satt i gang i norsk fotball. Jeg håper vi har sett toppen av antall utlendinger i norsk fotball nå.
- Bør du ikke være mer opptatt av at Molde Stadion nå skifter navn til Aker Stadion?
- Jeg skjønner at det må være en payback når man spytter mye penger inn i en klubb. Du kan godt si at de kanskje skulle gjort det fra begynnelsen av, jeg er litt overrasket over det egentlig. Men for folk i Molde betyr det ingenting. De sier at vi skal på «stadion», likevel. Jeg har ikke hørt noen protestere mot Color Line Stadion, heller. Det gikk rett inn i vokabularet.
- Men ærlig talt: Adecco-ligaen? Hva er det for noe? Kan det ikke bare være 1. divisjon, da?
- Nei. 1. divisjon het det før. Nå heter det Adecco-ligaen. Du begynner å si Tippeligaen nå, gjør du ikke?
- Høyst motvillig.
- Jeg ikke redd for den utviklingen der. Den måten næringsinteresser er gått inn i fotballen på, har ikke på noen måte medført noen form for voldtekt eller skadevirkninger. Klubbene får lov å bestemme over det sportslige over hele fjøla.
Vi skal naturligvis fram til penger. Det skal vi alltid i dette bladet. Og i tilfellet Kåfjord og NFF er det en del å ta av. Som tidligere nevnt, rundt én milliard ble resultatet da besitterne av norsk fotball hadde ferdigforhandlet TV-rettighetene i fjor høst. NRK og TV3s tilbud på 700 millioner kroner ble overgått av TV 2 og Telenor med 300 millioner i løpet av noen dramatiske kveldstimer i oktober.
- Hva tenkte du da du så lottotallene prikke inn?
- To ting: Det ene var dette er utrolig bra for norsk fotball. Jeg var så glad på vegne av hele norsk fotball som det var mulig å bli. Det andre jeg tenkte var at nå blir det et helsikes leven med Rune Hauges provisjon, sier Kåfjord.
Og jo da, det ble det. Rune Hauge fikk med seg 100 millioner i forhandlingshonorar, takket være en spesialdesignet avtale som sikret ham en sterkt stigende bonus om avtalen skulle bli på 500 millioner kroner eller mer. Ble det under denne summen, skulle hans bonus være null. Forrige gang rettighetene til norsk toppfotball ble solgt, var prislappen 300 millioner kroner.
- Ingen, verken Hauge eller vi, hadde forestilt seg hvor dette havnet. Det vet jeg. Men det er lett å angre på deler av avtalen i dag. Det burde for eksempel vært andre prosentsatser for Hauge. Hadde vi bare ant hvordan det ble. Men det kunne vi jo ikke. Selv om Hauge hadde fått til en fordobling av den gamle avtalen, ville han ha fått et honorar det ikke ville ha vært noen diskusjon om.
- Men nå er ikke vanvittige summer noen nyhet i denne bransjen. Hva synes du for eksempel om at en fotballspiller skal koste en halv milliard kroner?
- For meg er det meningsløst. Men så lenge det er markedet som bestemmer her, så kan en mene det så mye en vil. Men det viser seg jo at når de kjøper spillere i det sjiktet, så tjener klubbene det inn igjen. Blant annet ved å selge skjorter og effekter. Så lenge markedet fungerer, så er det greit. Men som et isolert faktum, at en spiller skal ha en slik verdi, framstår det for meg som meningsløst.
- Et annet spørsmål er jo selvfølgelig om vi trenger all denne fotballen?
- Ja, det gjør vi. Du verden så fattig det ville vært uten. Hvis du ser på TV-tallene, er det ikke noen indikasjon på at det er noen metning ennå. Jeg finnes ikke redd for overmetning.
- Er fotball fornuftig?
- Nei og ja. Der har du akademikeren igjen. Men jeg kan ikke forestille meg hva annet vi skulle hatt som har gitt det norske folk så mange gode opplevelser, så mye spenning og så mye diskusjoner, forventninger og gleder. I fotball har vi hele spekteret av følelser. Det må da være bra å ha et sted hvor du kan hente ut det? Fornuftsdelen er representert ved at mer enn 300.000 unger har fotballen som en oppdragende og utviklende fritidsaktivitet.
- Kjenner du noen fotballhatere?
- Jeg kjenner folk som liker fotball utrolig dårlig. Men da snakker vi heller om noe annet.
Det burde kanskje være Sondre Kåfjords oppgave å vende det døve øret til. Det faller ham ganske naturlig. Helt siden fødselen har han hatt 25 prosent nedsatt hørsel på begge ører. Men Kåfjord klarte seg godt helt til 1982, da han plutselig klarte seg mye bedre.
- Da traff jeg audiografen Eva Andersen i en bar på Alexandra i Molde. Hun nærmest kommanderte meg til å komme å ta en avstøpning for høreapparat dagen etter. Etter mange utsettelser møtte jeg opp. Og etterpå ville jeg nesten forgylle dama! Jeg husker at jeg satte inn høreapparatet, gikk ut på verandaen og hørte fuglesang som jeg aldri hadde hørt før. Jeg hørte klokka på veggen inne si tikk-takk. Det hadde jeg aldri gjort. Det var en helt utrolig opplevelse. I ren takknemlighet stilte jeg opp i reklamekampanjer for å få unge med dårlig hørsel til å bruke høreapparat. Det var nemlig forbundet med skam på den tida.
Men Kåfjord ender nok i fortapelsen likevel. Han er sørlending og ikke døpt. Mora var pinsevenn og trodde på voksendåp. Så langt kom ikke sønnen Sondre.
På hans 40 års-lag skulle imidlertid spøkefulle, gode venner gjøre det godt igjen. I et heller fuktig lag ble han båret til dåpskaret og lagt ned. Men de glemte de to høreapparatene. I det hodet forsvant under støtet det kraftig til ørene. Kåfjord fikk seg to fine, små karameller. Siden har parolen i vennekretsen vært: «Døp aldri et barn med høreapparat.»
Kåfjord vurderer ikke voksendåp på ordentlig.
- Det var et veldig sterkt religiøst miljø der nede hvor jeg vokste opp. En sterk polarisering. Du var enten eller, og jeg havnet på eller-sida. Men nå har jeg aldri vært noen fanatiker i min kritikk mot kristendommen. Det er bare det at jeg ikke tror på den.
- Og slik gikk det til at du ble troløs i fotballen også?
- Ja, det var nok det.
Fakta om Sondre Kåfjord
Født: 7. juni 1948
Stilling: President i Norges Fotballforbund
Tidligere: En rekke verv i NFF, blant annet delegasjonsleder under EURO 2000, Rektor ved Høgskolen i Molde, Banksjef i Sparebanken Møre Utdannelse: Siviløkonom fra NHH
.
Jordkloden er cirka 4,5 milliarder år gammel, og vi mennesker har bodd her i rundt regnet 200.000 år. I løpet av denne tida har vi utviklet de mest avanserte sivilisasjoner, utført de mest sinnrike ingeniørkunstner og tenkt de edleste tanker innenfor forskning, kunst og kultur. Likevel - det hele koker ned til 22 mann, to mål, én ball, 90 minutter.
Saken fortsetter under annonsen
Selv har Kåfjord lenge stått i Giv Akt. Fotballklubben han ble medlem i under oppveksten i Kåfjord i Lindesnes kommune, og hvor han ble kretsmester i smågutteklassen i 1962.
Siden skulle hans fotballvandring bli lang og kronglete. Og underveis kom han til å utfordre en av de mest gylne, uskrevne reglene innenfor fotballfansfaglig terminologi: du skifter bare ikke favorittlag.
Saken fortsetter under annonsen
Her er ikke Sondre Kåfjord bare ute på tynn is. Isen har smeltet, Kåfjord. Hvis det er slik som de sier, at du skal være villig til å blø for laget ditt for å vise at du er en ekte supporter, ville Sondre Kåfjord for lengst ha vært årelatt ut av denne tilværelsen. Han har hoppet fra Start, til Brann, til Molde.
- Altså, sier Kåfjord og kremter.
Saken fortsetter under annonsen
- Jeg dro inn til Kristiansand med pappa og så på Start-kamper da jeg vokste opp. Men så flyttet jeg til Bergen som 19-åring for å studere på Handelshøyskolen. Og da jeg kom til Bergen ble jeg fullstendig Brann-patriot. På seks år mistet jeg ikke én kamp på Store Stå. Jeg sto med gutta og skreik på dommeren og skjelte ut spillere. Det var ganske ekstremt.
- Men så, i mai 1974, spilte Molde mot Brann. I Bergen. Og spilte vertene fullstendig ut. 0-4 ble resultatet. Da flyttet jeg til Molde.
Saken fortsetter under annonsen
- Njei, ikke helt. Men nesten. Det jeg visste på det tidspunktet, var at jeg skulle begynne å jobbe på en distriktshøyskole. På den tida var det et veldig skrik etter økonomer. Og jeg vil nødig høres arrogant ut, men jeg hadde i alle fall jobbtilbud fra Bodø, Molde og et par andre steder. Og Molde var egentlig det mørke fastland for meg den gang. Men jeg husker jeg tenkte at det kan ikke være en så håpløs by når de har et sånt fotballag. Dermed ble det Molde. Men det var litt av en kamp, altså. Det var den eneste gangen på mine seks år på stadion at Brann-publikummet sto og klappet for en motstander.
- Du ble rett og slett frelst?
Saken fortsetter under annonsen
- Vel, det er sterkt ord, da.
- Og belastet på Sørlandet?
- He-he. Ja, det er det også. Jeg holder meg på den andre sida.
- Men kan vi stole på en fotballpresident som har skiftet favorittlag tre ganger?
- Dette har med flytting å gjøre. Du kan skifte lag når du er 19 år. Og du kan gjøre det når du er 26 og har hatt et midlertidig opphold et eller annet sted. Men jeg er enig i at du gjør ikke det når du er slik det er med meg nå, at jeg har bodd over 30 år på et sted. Jeg kan flytte til Kina i morgen, men vil aldri få noen andre enn Molde som lag nå.
Molde skulle vise seg å bli et lykketreff for Kåfjord. Naturligvis. Fra denne maktpølen av en småby kommer som kjent statsministre, industriledere og landslagstrenere. Kåfjord begynte sin fotballfaglige vandring som varamann til styret i Molde Fotballklubb etter ti år som supporter.
- Klubben framsto som et litt lukka miljø den gangen. Av ni stykker rundt styrebordet, var åtte barnefødt i Molde. Og seks av dem hadde spilt på A-laget. De passet veldig på for inntrengere og tok godt vare på hverandre. Det forandret seg heldigvis etter hvert, og klubben åpnet litt etter litt for nye impulser og nye kulturer.
Det var av sine egne man fikk det først. To herrer ved navn Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten troppet opp i klubbens lokaler og erklærte at de ikke var fornøyd med det de så. Molde måtte få stil og sus. Molde måtte bli et profesjonelt, ambisiøst selskap og ikke minst, få et egnet stadion. Men sterke krefter holdt tilbake. Kåfjord, som i 1992 var blitt formann i klubben, måtte sette hardt mot hardt.
- Da vi var ferdige med å framforhandle et utkast til en avtale med Røkke og Gjelsten, holdt vi ekstraordinært årsmøte med prøveavstemning over forslaget. 30-40 stykker var til stede på møtet. Men syv stykker stemte imot dette forslaget. Og det var ikke tilfeldig. De syv var stort sett tidligere formenn. Da måtte jeg for første gang i mitt liv stille et skikkelig kabinettspørsmål. Jeg sa: «Dette vil jeg ha enstemmig - eller så får dere finne en ny formann i klubben.» Og da ble det enstemmig. Jeg mener dette var svært viktig. Her lå det svære milliontilførsler og ventet og da måtte vi være samstemte om dette. Samtlige av de som sa nei i prøveavstemningen den gangen har sagt til meg i årene etterpå at det var bra at det ble som det ble. Men det var frykten for Røkke som satt godt i veggene den gangen. Kanskje ikke han som person, men den kapitalen som han representerte.
- Hvordan var det å samarbeide med Røkke?
- Røkke var en direkte, kjapp og dynamisk kar. Det var nok litt friksjon mellom den foreningskulturen som var i Molde, og Røkkes språk. Og der ble jeg sittende som en slags translatør, en oversetter. Begge veier. Det var den viktigste rollen jeg hadde. Jeg måtte fortelle Røkke det de andre sa, med litt andre ord. For ellers ville det ha blitt: «Skal det være så sidræva, får det heller være.» Men det gikk den andre veien også. Her hadde jeg veldig stor nytte av Gjelsten. Han kunne kulturen på den andre sida, og var mye mer diplomatisk av legning enn Røkke. Jeg husker godt en opplevelse …, sier Kåfjord og ler.
- Jeg møtte Røkke og Gjelsten helt på slutten av avtaleforhandlingene. Vi hadde noen detaljer igjen på agendaen, og vi skulle møtes i Oslo. For at det skulle passe inn i avtaleboka deres skjedde det klokka halv seks om morgenen på Continental. På slutten av dette møtet oppsto en liten kontrovers mellom meg og Kjell Inge. Det dreide seg om et punkt som jeg ville at klubben skulle ta hånd om selv. Da husker jeg siste ord fra ham var: «Sannsynligheten for at vi får til en avtale nå, Sondre, er next to nothing». Det glemmer jeg aldri. Så gikk han. Da kom Bjørn Rune bort til meg og sa lavt: «Du, jeg skal snakke med ham på vei ut til flyplassen.» Og vi ble da også vel forlikte i saken. Men der har du rollene deres. Likevel, gjennom hele denne fasen fikk jeg en enorm respekt for Røkke. Han er en mann som alltid står ved det han sier.
- Det er de som mener at du er for usynlig, for utydelig, markerer deg for lite, er uten karisma og mangler dynamikk og kompetanse?
- Det var ikke småtteri som kom der, sier Kåfjord. Ordene foran er hentet fra et brev styret i organisasjonen Norsk Toppfotball (NTF) sendte til valgkomiteen i Norges Fotballforbund foran fjorårets årsmøte. De mente NFF snarest burde finne seg en ny fotballpresident.
- Jeg reagerer ikke på andres karakteristikker av meg selv som person. Jeg må overbevise folk uten å fortelle hvordan jeg er. Men det var én ting som irriterte meg ved denne kritikken. Og det var da noen begynte å snakke om at jeg ikke hadde toppfotballfaglig kompetanse. Det er det eneste stedet jeg vil ta igjen. For det går ikke på person, men hva man kan. Jeg har vært medlem og leder av Molde-styret i mange år. Jeg var med på å etablere den første avtalen mellom klubb og aksjeselskap som ble etablert i Norge, med Gjelsten og Røkke. En avtale som dannet skole for hvordan det ble gjort i andre norske klubber senere. Jeg har vært leder i omtrent det som har vært av viktige komiteer innenfor toppfotball de siste ti årene. Jeg var visepresident i NFF i to år med ansvar for toppfotball, og jeg har også internasjonal erfaring og kontaktnett gjennom flerårig medlemskap i UEFA-komite. Så den går ikke, den kjøper jeg ikke, at jeg ikke har greie på toppfotball. Det eneste jeg ikke har gjort er å spille på landslaget ... Men i løpet av noen timer etter at dette ble kjent, hadde fem tippeligaledere ringt meg og beklaget at NTF hadde sendt et slikt brev.
- Men du må kanskje gi kritikerne rett i at du mangler utstråling i media. Får du god, gammeldags lampefeber?
- Jeg aner ikke. Jeg vet om en åpenbar feil jeg har, som slår ut der. Jeg blir veldig fort litt omstendelig. Jeg lurer på om det er fordi jeg i de første ti årene var i den akademiske verden. Der kommer alle forbeholdene inn, vet du. Der er det ikke noe ja eller nei. Heller ja, men … eller nei, men … Men dette prøver jeg å gjøre noe med. Jeg er blitt litt bedre, men har mye å gå på. Dette er noe jeg har fått høre hele livet, fra kjerring og unger.
Men at Sondre Kåfjord har makt, bør det ikke herske noen tvil om. Da han i fjor var på Malta i forbindelse med en privatlandskamp, kom han i samtale med landets fotballpresident Josef Mifsud, under en lunsj til ære for de besøkende nordmenn. Sondre Kåfjord bemerket at på Malta så hadde de sannelig et enda strengere røykeforbud enn i Norge. Presidenten rettet seg opp, tilkalte hovmesteren og hvisket ham et par maltesiske beskjeder. Sekunder senere kom et tallrikt servitørkorps og plasserte askebegre på bordene. Er du president, så er du president.
Utlendinger er imidlertid ikke alltid så uproblematiske. Allerede i fjor uttalte Sondre Kåfjord i mediene at antallet utlendinger i Tippeligaen var blitt «bekymringsfullt høyt». I år er alle tidligere rekorder slått, over 100 spilllere i vår toppliga har et annet pass enn det norske. Kåfjord mener det er et problem.
- Det er det fordi de stenger norske talenter ute. Det er nå engang et begrenset antall som får springe utpå der. Det fortrenger norske talenter over tid, og da vil det gå ut over landslaget. Men jeg har også sagt at det er bra at vi har en del gode utlendinger, fordi det hever nivået og norske spillere får bedre folk å spille mot. Men jeg vil ha stopp når vi begynner å trekke inn benkefyll, og til og med tribuneslitere av utlendinger.
- Men er det ikke bare bra at de norske blir utfordret?
- Som sagt, noen gode er bare bra. Men du utvikler ikke norske toppspillere uten at de får spille i den øverste ligaen. Så de må gradvis fortrenge utlendingene. Vi har en kraftig satsning nå sammen med NTF på et spillerutviklingsprosjekt. Vi skal satse på aldersbestemte landslag, og alle de 18 kretsene har nå en spillerutvikler for de yngre talentene, inntil storklubbene tar seg av dem. Det er en skikkelig stordugnad som er satt i gang i norsk fotball. Jeg håper vi har sett toppen av antall utlendinger i norsk fotball nå.
- Bør du ikke være mer opptatt av at Molde Stadion nå skifter navn til Aker Stadion?
- Jeg skjønner at det må være en payback når man spytter mye penger inn i en klubb. Du kan godt si at de kanskje skulle gjort det fra begynnelsen av, jeg er litt overrasket over det egentlig. Men for folk i Molde betyr det ingenting. De sier at vi skal på «stadion», likevel. Jeg har ikke hørt noen protestere mot Color Line Stadion, heller. Det gikk rett inn i vokabularet.
- Men ærlig talt: Adecco-ligaen? Hva er det for noe? Kan det ikke bare være 1. divisjon, da?
- Nei. 1. divisjon het det før. Nå heter det Adecco-ligaen. Du begynner å si Tippeligaen nå, gjør du ikke?
- Høyst motvillig.
- Jeg ikke redd for den utviklingen der. Den måten næringsinteresser er gått inn i fotballen på, har ikke på noen måte medført noen form for voldtekt eller skadevirkninger. Klubbene får lov å bestemme over det sportslige over hele fjøla.
Vi skal naturligvis fram til penger. Det skal vi alltid i dette bladet. Og i tilfellet Kåfjord og NFF er det en del å ta av. Som tidligere nevnt, rundt én milliard ble resultatet da besitterne av norsk fotball hadde ferdigforhandlet TV-rettighetene i fjor høst. NRK og TV3s tilbud på 700 millioner kroner ble overgått av TV 2 og Telenor med 300 millioner i løpet av noen dramatiske kveldstimer i oktober.
- Hva tenkte du da du så lottotallene prikke inn?
- To ting: Det ene var dette er utrolig bra for norsk fotball. Jeg var så glad på vegne av hele norsk fotball som det var mulig å bli. Det andre jeg tenkte var at nå blir det et helsikes leven med Rune Hauges provisjon, sier Kåfjord.
Og jo da, det ble det. Rune Hauge fikk med seg 100 millioner i forhandlingshonorar, takket være en spesialdesignet avtale som sikret ham en sterkt stigende bonus om avtalen skulle bli på 500 millioner kroner eller mer. Ble det under denne summen, skulle hans bonus være null. Forrige gang rettighetene til norsk toppfotball ble solgt, var prislappen 300 millioner kroner.
- Ingen, verken Hauge eller vi, hadde forestilt seg hvor dette havnet. Det vet jeg. Men det er lett å angre på deler av avtalen i dag. Det burde for eksempel vært andre prosentsatser for Hauge. Hadde vi bare ant hvordan det ble. Men det kunne vi jo ikke. Selv om Hauge hadde fått til en fordobling av den gamle avtalen, ville han ha fått et honorar det ikke ville ha vært noen diskusjon om.
- Men nå er ikke vanvittige summer noen nyhet i denne bransjen. Hva synes du for eksempel om at en fotballspiller skal koste en halv milliard kroner?
- For meg er det meningsløst. Men så lenge det er markedet som bestemmer her, så kan en mene det så mye en vil. Men det viser seg jo at når de kjøper spillere i det sjiktet, så tjener klubbene det inn igjen. Blant annet ved å selge skjorter og effekter. Så lenge markedet fungerer, så er det greit. Men som et isolert faktum, at en spiller skal ha en slik verdi, framstår det for meg som meningsløst.
- Et annet spørsmål er jo selvfølgelig om vi trenger all denne fotballen?
- Ja, det gjør vi. Du verden så fattig det ville vært uten. Hvis du ser på TV-tallene, er det ikke noen indikasjon på at det er noen metning ennå. Jeg finnes ikke redd for overmetning.
- Er fotball fornuftig?
- Nei og ja. Der har du akademikeren igjen. Men jeg kan ikke forestille meg hva annet vi skulle hatt som har gitt det norske folk så mange gode opplevelser, så mye spenning og så mye diskusjoner, forventninger og gleder. I fotball har vi hele spekteret av følelser. Det må da være bra å ha et sted hvor du kan hente ut det? Fornuftsdelen er representert ved at mer enn 300.000 unger har fotballen som en oppdragende og utviklende fritidsaktivitet.
- Kjenner du noen fotballhatere?
- Jeg kjenner folk som liker fotball utrolig dårlig. Men da snakker vi heller om noe annet.
Det burde kanskje være Sondre Kåfjords oppgave å vende det døve øret til. Det faller ham ganske naturlig. Helt siden fødselen har han hatt 25 prosent nedsatt hørsel på begge ører. Men Kåfjord klarte seg godt helt til 1982, da han plutselig klarte seg mye bedre.
- Da traff jeg audiografen Eva Andersen i en bar på Alexandra i Molde. Hun nærmest kommanderte meg til å komme å ta en avstøpning for høreapparat dagen etter. Etter mange utsettelser møtte jeg opp. Og etterpå ville jeg nesten forgylle dama! Jeg husker at jeg satte inn høreapparatet, gikk ut på verandaen og hørte fuglesang som jeg aldri hadde hørt før. Jeg hørte klokka på veggen inne si tikk-takk. Det hadde jeg aldri gjort. Det var en helt utrolig opplevelse. I ren takknemlighet stilte jeg opp i reklamekampanjer for å få unge med dårlig hørsel til å bruke høreapparat. Det var nemlig forbundet med skam på den tida.
Men Kåfjord ender nok i fortapelsen likevel. Han er sørlending og ikke døpt. Mora var pinsevenn og trodde på voksendåp. Så langt kom ikke sønnen Sondre.
På hans 40 års-lag skulle imidlertid spøkefulle, gode venner gjøre det godt igjen. I et heller fuktig lag ble han båret til dåpskaret og lagt ned. Men de glemte de to høreapparatene. I det hodet forsvant under støtet det kraftig til ørene. Kåfjord fikk seg to fine, små karameller. Siden har parolen i vennekretsen vært: «Døp aldri et barn med høreapparat.»
Kåfjord vurderer ikke voksendåp på ordentlig.
- Det var et veldig sterkt religiøst miljø der nede hvor jeg vokste opp. En sterk polarisering. Du var enten eller, og jeg havnet på eller-sida. Men nå har jeg aldri vært noen fanatiker i min kritikk mot kristendommen. Det er bare det at jeg ikke tror på den.
- Og slik gikk det til at du ble troløs i fotballen også?
- Ja, det var nok det.
Fakta om Sondre Kåfjord
Født: 7. juni 1948
Stilling: President i Norges Fotballforbund
Tidligere: En rekke verv i NFF, blant annet delegasjonsleder under EURO 2000, Rektor ved Høgskolen i Molde, Banksjef i Sparebanken Møre Utdannelse: Siviløkonom fra NHH
