Høyt at flyve...
Jeg har jo tenkt på at jeg kanskje må i fengsel. Men i så fall må jeg bare forholde meg til det også. Det er jo et ord som sier: Intet menneskelig er meg fremmed. Trygve Tamburstuen smiler. Men han ser ikke så glad ut.
Her vi sitter over lunsjbordet i den lyse og luftige funkisperlen Ekebergrestauranten, i åssiden over Oslo, virker tanken på en trang fengselscelle uendelig fjern. Panoramautsikten over hovedstaden, Oslofjorden og Marka gjør det vanskelig å forestille seg en tilværelse innesperret bak høye murer.
Men for Trygve Tamburstuen kan dette bli en realitet: 25. august ble den tidligere så høyprofilerte Ap-politikeren, idrettslederen, NetCom-, Sense-gründeren og BaneTele-sjefen dømt til fengsel i to år og inndragelse av 3,7 millioner kroner. Han ble dømt for økonomisk utroskap, skattesvik og brudd på regnskapsloven. Dommen var knusende. Tamburstuen og hans vitner ble ikke trodd på ett ord. Byretten gikk til og med lenger enn aktors påstand og skjerpet straffen.
- Jeg er glad for at det finnes ankemuligheter her i landet. Vi mener hele saken bygger på en misforståelse. Og verre enn dommen i tingretten kan det uansett ikke bli, sier Tamburstuen lakonisk. Han anket på stedet da dommen ble ham forkynt. Og han kommer til å fortsette å anke, helt til Høyesterett, om det skulle bli nødvendig.
- Du tapte søksmålet mot styret i BaneTele i januar, PFU-saken mot Dagens Næringsliv et par år tidligere og ble knust i retten i august. Er du en knekket mann?
- Nei. Jeg tror rettferdigheten vil skje fyllest. Jeg vet at jeg ikke har gjort noe straffbart, og har mine ankerfester i livet. Denne siste saken er bare én av mange saker i et langt og rikt liv, svarer Tamburstuen.
Fra magre kår: Så la oss spole tilbake, i et liv som har vært mer innholdsrikt enn de fleste av oss vil oppleve, for å se hvordan det gikk til at en mann kunne komme så høyt og falle så dypt.
Trygve Tamburstuen kom til verden i enkle kår i Otta i Gudbrandsdalen for vel 60 år siden. Han ble født inn i en av disse norske bygdene der noen få storbønder eide mye og flertallet av småbønder eide lite, et av disse stedene med store klasseskiller og ditto radikalt engasjement da arbeiderne og husmennene omsider kastet sine lenker.
Tamburstuen-navnet stammer fra tamburmajoren som en gang på 1700-tallet ryddet seg en plett og slo seg ned på småbruket nord for Otta. Trygve Tamburstuens egen bestefar skulle forbli husmann helt til 1924. Faren var jord- og steinarbeider. I tillegg til småbrukene som overtok for husmannsplassene hadde Otta også en del industri, særlig knyttet til skifer.
- Jeg ble født inn i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet har alltid vært det selvfølgelige valget for meg, og slik vil det alltid være. Det er ikke basert på rasjonelle faktorer. Det er noe medfødt, sier Tamburstuen, den dag i dag medlem i Ap.
Ordføreren i hjemkommunen Sel var en karismatiker fra rørsla ved navn Ola Dahl. Unge Tamburstuen var en mann med høyt energinivå. Han ble formann i Otta AUF allerede som 16-åring. I den unge, energiske mannen så ordføreren et talent han ville gjøre bruk av. Slik havnet Tamburstuen i Dahls tjeneste i kampen for å få ordføreren på stortingslista til Oppland Ap i 1965. Men siden norsk politikk handler minst like mye om distriktsfordeling, kjønn og alder som politisk dyktighet, var det unge Tamburstuen som havnet på lista, og ikke Dahl, som i stedet ble fylkesordfører med tid og stunder.
- Det var nok framfor alt alderen som var min force på den tida, sier Tamburstuen 41 år seinere.
Departementets mann: Men det ble ikke noen stortingskarriere på den unge politikeren. I stedet havnet han i 1971 i Bjartmar Gjerdes Kirke- og undervisningsdepartement, som informasjonsmedarbeider. Han skulle følge Gjerde gjennom tre departementer i åtte år og bli statssekretær både i Olje- og energidepartementet og Industridepartementet før han forlot politikken.
- Det var en veldig fin periode der jeg lærte fryktelig mye. Men det var en hard skole. Bjartmar var en veldig krevende sjef. Og etter ham, jobbet jeg for industriministrene Lars Skytøen og Finn Kristensen, to fenomenale folk.
- Man skal vel lete lenge etter en bedre skolering i makt enn Ap på 70-tallet?
- Det tror jeg nok er riktig.
Tamburstuen ble statssekretær som 31-åring. Han er glad for at han kom inn i politikken såpass tidlig, slik at han i tillegg til den bratte læringskurven fikk tid til å komme seg ut mens han fremdeles var ganske ung.
- Før valget i 1981 gjorde jeg et bevisst valg om at jeg ikke ville bli yrkespolitiker.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg så en del av de negative sidene ved politikken. Den var altoppslukende og umulig å kombinere med et normalt liv. Og så var det mange tøffe metoder. Du måtte være villig til å bruke spisse albuer for å lykkes. Det hadde jeg ikke lyst til å basere meg på.
Over til olje: Dermed hoppet Tamburstuen av det som kunne blitt en lysende politisk karriere, parallelt med at Ap tapte valget, Kåre Willoch overtok makten, og høyrebølgen slo inn over landet.
Tamburstuen hadde utdannet seg til bedriftsøkonom ved BI og vært trainee i Tandberg Radio før han begynte i Kirkedepartementet. Mannen fra Otta hadde alltid hatt lyst til å jobbe med næringsliv. Og etter ti år i politikken hadde han både en bakgrunn, en kompetanse og kontakter i departementer og det politiske Norge som gjorde det lett å få seg jobb i næringslivet.
- Jeg fikk mange jobbtilbud da jeg hoppet av politikken. Det ble Arco, både fordi jeg allerede hadde jobbet mye med olje og fordi det virket spennende å være med på å bygge opp noe fra grunnen av, sier Tamburstuen.
Dermed ble han sentral i det amerikanske oljeselskapet Arcos bestrebelser for å skaffe seg borelisenser på den norske kontinentalsokkelen.
- Da kom det vel godt med å ha gode kontakter i Oljedepartementet?
- Utdelingen av lisenser er selvfølgelig en myndighetsstyrt prosess. Men jeg opplevde at Oljedepartementet var ekstra forsiktige overfor folk som hadde jobbet der før. Det var veldig klare sperremekanismer og veldig høy integritet over det arbeidet departementet gjorde der.
Likevel: Arco fikk lisenser på interessante norske oljefelt som Brage og Heidrun. Og hadde det ikke vært for at Gro Harlem Brundtland i sin andre regjering i 1986 valgte seg Arne Øien til oljeminister, hadde kanskje Tamburstuen blitt værende i oljebransjen.
- Men så kom altså Øien inn med sin ulykksalige utbyggingskø for Nordsjøen. Arco kom til at Brage og Heidrun var plassert så langt bak i køen at de ikke fant det regningssvarende å fortsette driften i Norge, sier Tamburstuen. Så i 1989 var det slutt.
Over til sporten: I det offentlige Norge var likevel ikke den tidligere Ap-statssekretæren nødvendigvis mest kjent som oljemann gjennom 80-tallet. Helt fra han drev med sprint og lengdehopp i ungdommen og fram til et sterkt engasjement i Røa idrettslag, har han vært opptatt av idrett.
I tre og et halvt år på 80-tallet fungerte Tamburstuen som formann i Norges Friidrettsforbund - i tillegg til å sitte i styret for Lillehammer-OL. Og om han var vant med tøffe tak og røffe metoder i politikken, skulle han bli fratatt enda flere illusjoner som tillitsvalgt innenfor idretten. I 1987 skrev den avgående friidrettsformannen et leserinnlegg i Aftenposten der han fortalte om manglende lagånd, manglende tro, sviktende gjennomføringsevne - og tilsvarende mye sløsing av krefter på intriger og krangel. Friidrettsformannen hadde villet mye, blant annet å slå svenskene. Men svenskene var fortsatt best og Tamburstuen kontroversiell i forbundet.
Her er det kanskje på sin plass å avsløre den ene tingen i livet som Tamburstuen virkelig angrer dypt og inderlig på. Det handler nemlig ikke om senere disposisjoner i verken olje, media eller telekom, men er hentet fra idrettens verden. Og da snakker vi ikke om maktkamp og organisatoriske tumulter, men om lengde.
- Jeg angrer på at jeg ikke satset mer på lengdehopp, sier den lange mannen på 1,89. Han holder seg godt. Han sitter lang og slank i den svarte dressen, bærer sine 60 år og tapte slag godt.
- Jeg skulle ønske jeg hadde fortsatt for å se hvor langt jeg kunne nådd. Det er den eneste tingen i livet jeg virkelig angrer på.
- Hva kjennetegner en god lengdehopper?
- Det handler om evnen til å overføre energi fra farten i tilløpet til selve hoppet.
- Den evnen hadde du?
- Ja. Jeg var rask, og hadde bra koordinering.
Tamburstuen har på sitt spenstigste svevd 6,60 meter gjennom lufta, for egen maskin.
En viktig telefon: En dag i 1989 fikk Trygve Tamburstuen en telefon. I den andre enden av telefonlinja var Jan Stenbeck, svensk finansmann, mediemogul og styreleder for investeringsselskapet Kinnevik. Stenbeck spurte Tamburstuen om han ville være med å lage et gsm-selskap i Norge.
- Jeg visste ikke hva gsm var. Men det hørtes spennende ut, sier Tamburstuen.
NetCom ble dannet samme år, med Tamburstuen som prosjektleder. Ingen hadde tidligere meldt seg for å konkurrere med telegiganten Telenor, og selv om Samferdselsdepartementet var lite lystne på konkurranse, ville komiteen på Stortinget det annerledes. Dermed ble mobillisensen lyst ut i 1990. Tamburstuen lovet 1000 nye arbeidsplasser og distriktsprofil - løfter som sikret støtte både fra LO og regjeringen, men som han to år seinere fikk kritikk for ikke å ha oppfylt. NetCom fikk tilslaget i 1991, i konkurranse med tre andre selskaper som så muligheter i det norske gsm-markedet, og mot samferdselsminister Kjell Opseths vilje.
- Norge var egentlig tidlig ute med en operatør nummer to på mobilnettet. NetCom ble et eventyr. Det var sannsynligvis den mest vellykkede etableringen av et selskap i Norge på hele 90-tallet. Løftene om arbeidsplasser og distriktsprofil er i sannhet blitt oppfylt, sier Tamburstuen. Selv ble han viden kjent som mannen som brøt mobilmonopolet i Norge.
- Var det stas å være så høyt oppe?
- Jeg lærte veldig tidlig at statusen du får i kraft av hvilken stilling du har, er noe veldig flyktig. Bjartmar minnet meg alltid på at jeg var interessant i kraft av at jeg var statssekretær, ikke i kraft av meg selv. Jeg har alltid passet på å ha mange ankerfester i livet. Slik står du bedre rustet om ett av dem skulle ryke.
- Hva er dine ankerfester?
- Familie, venner og idretten. Jeg har kone som hele tiden har støttet meg, barn jeg har et godt forhold til. Og så lærte jeg veldig tidlig hvem jeg kunne stole på og ikke.
Tamburstuen mener altså at han aldri tok av, selv om NetCom gjorde det.
- Jeg visste så altfor godt at livet består av oppturer og nedturer; at ingen seier er endelig - og at intet nederlag er uopprettelig.
Skeis med Sense: Om NetCom ble vellykket, sluttet ikke Tamburstuen å være kontroversiell. Mobilselskapets første sjef, Bernt Christiansen, fikk sparken etter store samarbeidsproblemer med styrelederen.
Fra den bratte oppturen med NetCom, skulle det gå skikkelig skeis med Tamburstuens neste telebaby. Med etableringen av Sense Communications i 1996 ønsket han å tilby mobile tjenester uten å bygge ut et eget gsm-nett. Sense ville i stedet bruke NetCom og Telenors infrastruktur. To ganger fikk selskapet medhold fra Post- og teletilsynet i at det burde få tilgang på telenettet. Men Samferdselsdepartementet sa nei.
- Dette skjedde midt i forhandlingene mellom Telenor og Telia, og jeg er helt overbevist om at departementet tok utenforliggende hensyn. De ville bevare verdien av Telenor med tanke på fusjonen.
Da Tamburstuen ba om innsyn i papirene, ble han nektet - i en egen kongelig resolusjon fra Samferdselsdepartementet.
- Et klarere bevis på at departementet hadde noe å skjule, er det knapt mulig å få, sier han.
Dermed glapp også den internasjonale investoren Sense forhandlet med for å få skutt inn mer penger. Og med 180 millioner forbrukte kroner og 42 millioner kroner i gjeld, var det i mars 1999 ingen annen utvei enn å gå den tunge veien til skifteretten og slå Sense konkurs.
- Sense ble ikke mitt eventyr. Men det ble et eventyr for dem som kjøpte det, blant andre Idar Vollvik, sier Tamburstuen.
- Dette var første gang det virkelig skar seg for deg med et selskap?
- Ja. Men boberetningen var ren.
Gull i sikte: Hadde dette vært en bok og ikke bare et portrett, burde vi selvfølgelig skrevet mer om Trygve Tamburstuens engasjement i Norway Gold Exploration, som boret etter gull i Biedjovaggi Finnmark midt på 90-tallet. Eller om mellomspillet som sjef i TVNorge mellom toppstillingene i NetCom og Sense. Eller om hans begynnende mobileventyr i Ghana. Det siste skal vi komme tilbake til.
Men først må vi haste videre til neste høyprofil-jobb, som administrerende direktør i BaneTele fra 1999, først innleid, deretter fast ansatt. BaneTele var Jernbaneverk-enheten som i 2001 ble AS. Og som samme år sikret seg Enitels attraktive fibernett for en pris som ble beskrevet som ran på åpen gate.
- Vi var forberedt da Enitels konkurs kom, og hadde det beste alternativet. Vi var myggen som slukte elefanten. Det var ikke like populært overalt.
- Hvem kunne styre sin begeistring?
- Telenor mislikte sterkt at vi plutselig satt med et fibernett som var mer moderne enn det de hadde selv. Departementet likte heller ikke at Steinar Killi i Jernbaneverket tok AS-statusen på alvor og la inn bud uten å konferere med dem først.
Høsten 2002 ble konsesjonen på å bygge ut mobilnettet GSM-R langs jernbanestrekkene trukket tilbake. Nå skulle den lyses ut på anbud i stedet.
Men i tillegg til ekstern motstand mener Tamburstuen at det var ansatte i BaneTele som hadde problemer med det som skjedde.
- Jeg måtte slite med to vidt ulike kulturer internt i bedriften og i ledergruppen. I ettertid ser jeg at jeg burde vært mye mer brutal og kuttet vekk folk mye tidligere.
- Hva er det ved deg som gjør at du stadig har endt opp med å bli så kontroversiell og omgitt av så mye bråk?
- Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så kontroversiell. Trolig skyldes det at jeg alltid har stått for noe og ikke bare apt etter andre. Men høsten 2002 opplevde jeg noe nytt. Tidligere hadde det stått strid om saker, nå opplevde jeg å bli angrepet på min integritet. De som angrep, visste hvor de skulle slå.
- Hvem angrep?
- Jeg skal ikke spekulere på det offentlig. Men jeg vet hvem de var og hvem deres medløpere var, med Dagens Næringsliv i fremste rekke.
Senhøsten 2002 trykket Dagens Næringsliv en rekke kritiske artikler rundt Tamburstuen. «OL-fest til 500.000 kr» var tittelen på saken om turen til vinter-OL i Salt Lake City med BaneTele-kunder, medarbeidere - og to familiemedlemmer. «Låneversjon nummer fire fra Tamburstuen» handlet om et omstridt lån den administrerende direktøren hadde gitt sin svogers selskap. Saken fikk til slutt informasjonssjef Birgitte Frisch til å si opp på dagen, «for å ivareta sin integritet og troverdighet», som hun sa til DN og VG.
- Du er kjent for å ha et noe uryddig forhold til rolleblanding og bilag?
- Dette er en ondsinnet påstand, satt ut av en anonym kilde for bevisst å skade meg. Jeg mener jeg alltid har vært ryddig med tanke på rollene mine og at jeg alltid har holdt orden på bilagene mine. Økokrim har hatt anledning til å gå gjennom min og mine selskapers økonomi helt tilbake til 1992. Alt de har endt opp med, er denne siste saken, som ikke har noe med BaneTele eller andre norske selskaper å gjøre, svarer Tamburstuen.
Selv sendte han leserinnlegg til DN, blant annet under tittelen «Svertekampanje». Men da han klaget avisen inn for Pressens faglige utvalg for den massive dekningen, faktafeil og det han oppfattet som ren personforfølgelse, fikk han i april 2003 ikke medhold. PFU mente Tamburstuen burde forstått at hans «omtrentlige informasjon i lånesaken» ville gi ny omtale. Samt at Dagens Næringslivs dekning hadde avslørt en feilfakturering på 80 000 kroner i forbindelse med turen til Salt Lake City.
Av skinnene: Orden eller ei; nærmere jul 2002 måtte Tamburstuen gå fra BaneTele - uten at bråket på noen måte tok slutt av den grunn. Mens Tamburstuen tok kontakt både med Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og Riksrevisjonen for å få ettergått departementets behandling av BaneTele, anmeldte det nye styret i selskapet Tamburstuen til Økokrim.
Slik hadde deg seg at Økokrim grytidlig en junimorgen i 2003 ringte på døra hjemme hos Tamburstuen på Røa i Oslo. Med seg hadde etterforskerne en siktelse for økonomisk utroskap. Selv opplevde Tamburstuen det hele som en Kafka-prosess.
Fem måneder senere hadde Økokrim henlagt saken på grunnlag av bevisets stilling, mens både Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité endte opp med å kritisere både Samferdselsdepartementet, den tidligere administrasjonen og det tidligere styret i Bane Tele.
Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen skrev blant annet: «Sentrale aktører i henholdsvis BaneTeles styre og administrasjon hadde bred politisk og administrativ erfaring. Flertallet finner grunn til å sette spørsmålstegn ved disses manglende økonomiske og politiske realitetssans i denne fasen.
Dette flertallet viser i denne sammenheng som en illustrasjon til den interne granskingsrapporten om visse disposisjoner foretatt av tidligere administrerende direktør Tamburstuen.»
- Men verken Riksrevisjonen, internrevisjon, PriceWaterhouseCoopers eller Økokrim har påvist regelbrudd eller straffbare forhold, protesterer Tamburstuen.
- På dette tidspunktet blåser det ganske kraftig fra alle kanter?
- Vi kunne blitt det tredje mobilnettet i Norge. Mange likte ikke det. Sterke interesser ble utfordret av en mygg.
- Burde ikke nettopp du, med din lange erfaring og innsikt fra politikk og næringsliv, nettopp ha vært langt mer nøyaktig i dine disposisjoner i en slik situasjon?
- Jo, jeg burde vært forsiktigere. Men jeg vil gjerne si at jeg lot sønnen min bo på rom med meg i Salt Lake City uten at det ble belastet BaneTele. Og at lånet til Media Network var del i en avtale som har vært et godt prosjekt for BaneTele. Prosjektet løper den dag i dag.
- Men du har ikke vært særlig taktisk smart?
- Nei. Jeg har aldri vært noen stor taktiker. Jeg er en god strateg, men ikke særlig taktisk. Hadde jeg vært det, ser jeg at jeg burde gjort en del ting annerledes.
- Som for eksempel?
- Jeg burde bygget allianser internt i BaneTele. Vi gjorde en god jobb for bedriften, men la ryggen åpen for dem som ville angripe bakfra.
Kast anker: Nå skulle Tamburstuen få god bruk for alle sine ankerfester. Etter avgangen i BaneTele tok han seg et halvt års sabbat, tilbrakte mye tid sammen med sitt første barnebarn, gikk mye på ski, gjorde ting han ikke hadde hatt tid til på lenge.
- Jeg fant ut at jeg hadde jobbet i 37 år, stort sett i to skift. Jeg hadde forsaket mye, både hjemme og av egne interesser.
Da Økokrim henla BaneTele-saken, svarte Tamburstuen med å gå til sak mot styret som hadde anmeldt ham. Han krevde sin gamle arbeidsgiver for 5 millioner kroner i tapte inntekter som en følge av anmeldelsen.
- Jeg har aldri vært opptatt av sosiale fasader og hadde de samme vennene som før. Men når du er revet ned på den måten jeg ble, merker du det på jobbforespørslene.
I januar tapte Tamburstuen saken på alle punkter i Oslo tingrett. I stedet for å få erstatning, måtte han betale 205 000 kroner i saksomkostninger.
Selv om han fra sommeren 2005 ble kinesiske Huawais mann i Norge, var ikke problemene over. I desember samme år tok Økokrim ut tiltale mot ham for økonomisk utroskap, skattesvik og brudd på regnskapsloven. Økokrim mente Tamburstuen i 2001 urettmessig hadde utbetalt fem millioner kroner til seg selv etter salg av aksjer som tilhørte selskapet Worldcom, der han var styreformann. Etterforskerne mente videre at han hadde unnlatt å føre gevinsten fra aksjesalget i Worldcoms selvangivelse samme år, og at han hadde unnlatt å bokføre salget og oppgjøret for aksjene i Worldcoms regnskaper på riktig tidspunkt.
Selv hevdet Tamburstuen at pengene han mottok ikke var betaling for aksjene men godtgjørelse fra hovedaksjonæren i det ghanesiske mobilselskapet for arbeidet han hadde gjort. Han hevdet videre at aksjene ikke ble solgt før i 2003, og at det var han selv og forretningspartner Børge Granli som eide aksjene, ikke Worldcom.
Men i retten vitnet Granli - som også har gått til sak mot Tamburstuen - mot sin tidligere partner, mens Tamburstuens egne vitner eller dokumentbeviser ikke ble trodd.
- Dommen var sjokkerende ensidig. Advokaten min, Bjørn Stordrange, sa at han ikke kunne skjønne at vi hadde vært i samme rettssal som dommerne. Retten har bare hørt på Økokrims vitner, sier Tamburstuen, som er spesielt kritisk til at hans libanesiske hovedvitne ble utstyrt med en tolk som fungerte så dårlig at selv dommeren ba ham gå over til (dårlig) engelsk. Tamburstuen mener dette førte til åpenbare misforståelser, gjengitt som en del av premissgrunnlaget for dommen.
- Når du opplever dette, må du tenke over din egen holdning til rettssikkerheten i Norge. Jeg har opplevd en del som gjør at jeg leser saker om justismord på en annen måte enn før.
- Hvordan takler man det du har vært gjennom de siste årene?
- Jeg er fra naturens side utstyrt med en robust helse og et robust sinn. Du kan tenke rimelig drastiske tanker i den situasjonen jeg er havnet i, kanskje særlig i møte med media. Men jeg har inntrykk av at folk forholder seg til at man ikke er endelig dømt før det foreligger en endelig og rettskraftig dom. De som kjenner meg, vet at jeg ikke har lurt noen.
- I innlegget du skrev i Aftenposten i 1987 skrev du: «Det er viktigere å gjøre de rette tingene, enn å gjøre tingene rett.» Er det dekkende for hvordan du selv har levd?
- Jeg har nok levd etter den læren, ja.
Trygve Tamburstuen (60)
Karriere: Han har vært statssekretær for Ap, NetCom- og Sense-gründer, styreleder i Friidrettsforbundet og Arbeidstilsynet, adm. dir. i TVNorge og BaneTele. Nå er han Vice President for forretningsutvikling i Huawai Technologies, et av verdens største leverandørselskaper av telekom- og datakomutstyr.
Aktuell: Dømt til to års fengsel for underslag.
Her vi sitter over lunsjbordet i den lyse og luftige funkisperlen Ekebergrestauranten, i åssiden over Oslo, virker tanken på en trang fengselscelle uendelig fjern. Panoramautsikten over hovedstaden, Oslofjorden og Marka gjør det vanskelig å forestille seg en tilværelse innesperret bak høye murer.
Men for Trygve Tamburstuen kan dette bli en realitet: 25. august ble den tidligere så høyprofilerte Ap-politikeren, idrettslederen, NetCom-, Sense-gründeren og BaneTele-sjefen dømt til fengsel i to år og inndragelse av 3,7 millioner kroner. Han ble dømt for økonomisk utroskap, skattesvik og brudd på regnskapsloven. Dommen var knusende. Tamburstuen og hans vitner ble ikke trodd på ett ord. Byretten gikk til og med lenger enn aktors påstand og skjerpet straffen.
Saken fortsetter under annonsen
- Jeg er glad for at det finnes ankemuligheter her i landet. Vi mener hele saken bygger på en misforståelse. Og verre enn dommen i tingretten kan det uansett ikke bli, sier Tamburstuen lakonisk. Han anket på stedet da dommen ble ham forkynt. Og han kommer til å fortsette å anke, helt til Høyesterett, om det skulle bli nødvendig.
- Du tapte søksmålet mot styret i BaneTele i januar, PFU-saken mot Dagens Næringsliv et par år tidligere og ble knust i retten i august. Er du en knekket mann?
Saken fortsetter under annonsen
- Nei. Jeg tror rettferdigheten vil skje fyllest. Jeg vet at jeg ikke har gjort noe straffbart, og har mine ankerfester i livet. Denne siste saken er bare én av mange saker i et langt og rikt liv, svarer Tamburstuen.
Fra magre kår: Så la oss spole tilbake, i et liv som har vært mer innholdsrikt enn de fleste av oss vil oppleve, for å se hvordan det gikk til at en mann kunne komme så høyt og falle så dypt.
Saken fortsetter under annonsen
Tamburstuen-navnet stammer fra tamburmajoren som en gang på 1700-tallet ryddet seg en plett og slo seg ned på småbruket nord for Otta. Trygve Tamburstuens egen bestefar skulle forbli husmann helt til 1924. Faren var jord- og steinarbeider. I tillegg til småbrukene som overtok for husmannsplassene hadde Otta også en del industri, særlig knyttet til skifer.
- Jeg ble født inn i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet har alltid vært det selvfølgelige valget for meg, og slik vil det alltid være. Det er ikke basert på rasjonelle faktorer. Det er noe medfødt, sier Tamburstuen, den dag i dag medlem i Ap.
Saken fortsetter under annonsen
Ordføreren i hjemkommunen Sel var en karismatiker fra rørsla ved navn Ola Dahl. Unge Tamburstuen var en mann med høyt energinivå. Han ble formann i Otta AUF allerede som 16-åring. I den unge, energiske mannen så ordføreren et talent han ville gjøre bruk av. Slik havnet Tamburstuen i Dahls tjeneste i kampen for å få ordføreren på stortingslista til Oppland Ap i 1965. Men siden norsk politikk handler minst like mye om distriktsfordeling, kjønn og alder som politisk dyktighet, var det unge Tamburstuen som havnet på lista, og ikke Dahl, som i stedet ble fylkesordfører med tid og stunder.
- Det var nok framfor alt alderen som var min force på den tida, sier Tamburstuen 41 år seinere.
Saken fortsetter under annonsen
Departementets mann: Men det ble ikke noen stortingskarriere på den unge politikeren. I stedet havnet han i 1971 i Bjartmar Gjerdes Kirke- og undervisningsdepartement, som informasjonsmedarbeider. Han skulle følge Gjerde gjennom tre departementer i åtte år og bli statssekretær både i Olje- og energidepartementet og Industridepartementet før han forlot politikken.
- Det var en veldig fin periode der jeg lærte fryktelig mye. Men det var en hard skole. Bjartmar var en veldig krevende sjef. Og etter ham, jobbet jeg for industriministrene Lars Skytøen og Finn Kristensen, to fenomenale folk.
- Man skal vel lete lenge etter en bedre skolering i makt enn Ap på 70-tallet?
- Det tror jeg nok er riktig.
Tamburstuen ble statssekretær som 31-åring. Han er glad for at han kom inn i politikken såpass tidlig, slik at han i tillegg til den bratte læringskurven fikk tid til å komme seg ut mens han fremdeles var ganske ung.
- Før valget i 1981 gjorde jeg et bevisst valg om at jeg ikke ville bli yrkespolitiker.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg så en del av de negative sidene ved politikken. Den var altoppslukende og umulig å kombinere med et normalt liv. Og så var det mange tøffe metoder. Du måtte være villig til å bruke spisse albuer for å lykkes. Det hadde jeg ikke lyst til å basere meg på.
Over til olje: Dermed hoppet Tamburstuen av det som kunne blitt en lysende politisk karriere, parallelt med at Ap tapte valget, Kåre Willoch overtok makten, og høyrebølgen slo inn over landet.
Tamburstuen hadde utdannet seg til bedriftsøkonom ved BI og vært trainee i Tandberg Radio før han begynte i Kirkedepartementet. Mannen fra Otta hadde alltid hatt lyst til å jobbe med næringsliv. Og etter ti år i politikken hadde han både en bakgrunn, en kompetanse og kontakter i departementer og det politiske Norge som gjorde det lett å få seg jobb i næringslivet.
- Jeg fikk mange jobbtilbud da jeg hoppet av politikken. Det ble Arco, både fordi jeg allerede hadde jobbet mye med olje og fordi det virket spennende å være med på å bygge opp noe fra grunnen av, sier Tamburstuen.
Dermed ble han sentral i det amerikanske oljeselskapet Arcos bestrebelser for å skaffe seg borelisenser på den norske kontinentalsokkelen.
- Da kom det vel godt med å ha gode kontakter i Oljedepartementet?
- Utdelingen av lisenser er selvfølgelig en myndighetsstyrt prosess. Men jeg opplevde at Oljedepartementet var ekstra forsiktige overfor folk som hadde jobbet der før. Det var veldig klare sperremekanismer og veldig høy integritet over det arbeidet departementet gjorde der.
Likevel: Arco fikk lisenser på interessante norske oljefelt som Brage og Heidrun. Og hadde det ikke vært for at Gro Harlem Brundtland i sin andre regjering i 1986 valgte seg Arne Øien til oljeminister, hadde kanskje Tamburstuen blitt værende i oljebransjen.
- Men så kom altså Øien inn med sin ulykksalige utbyggingskø for Nordsjøen. Arco kom til at Brage og Heidrun var plassert så langt bak i køen at de ikke fant det regningssvarende å fortsette driften i Norge, sier Tamburstuen. Så i 1989 var det slutt.
Over til sporten: I det offentlige Norge var likevel ikke den tidligere Ap-statssekretæren nødvendigvis mest kjent som oljemann gjennom 80-tallet. Helt fra han drev med sprint og lengdehopp i ungdommen og fram til et sterkt engasjement i Røa idrettslag, har han vært opptatt av idrett.
I tre og et halvt år på 80-tallet fungerte Tamburstuen som formann i Norges Friidrettsforbund - i tillegg til å sitte i styret for Lillehammer-OL. Og om han var vant med tøffe tak og røffe metoder i politikken, skulle han bli fratatt enda flere illusjoner som tillitsvalgt innenfor idretten. I 1987 skrev den avgående friidrettsformannen et leserinnlegg i Aftenposten der han fortalte om manglende lagånd, manglende tro, sviktende gjennomføringsevne - og tilsvarende mye sløsing av krefter på intriger og krangel. Friidrettsformannen hadde villet mye, blant annet å slå svenskene. Men svenskene var fortsatt best og Tamburstuen kontroversiell i forbundet.
Her er det kanskje på sin plass å avsløre den ene tingen i livet som Tamburstuen virkelig angrer dypt og inderlig på. Det handler nemlig ikke om senere disposisjoner i verken olje, media eller telekom, men er hentet fra idrettens verden. Og da snakker vi ikke om maktkamp og organisatoriske tumulter, men om lengde.
- Jeg angrer på at jeg ikke satset mer på lengdehopp, sier den lange mannen på 1,89. Han holder seg godt. Han sitter lang og slank i den svarte dressen, bærer sine 60 år og tapte slag godt.
- Jeg skulle ønske jeg hadde fortsatt for å se hvor langt jeg kunne nådd. Det er den eneste tingen i livet jeg virkelig angrer på.
- Hva kjennetegner en god lengdehopper?
- Det handler om evnen til å overføre energi fra farten i tilløpet til selve hoppet.
- Den evnen hadde du?
- Ja. Jeg var rask, og hadde bra koordinering.
Tamburstuen har på sitt spenstigste svevd 6,60 meter gjennom lufta, for egen maskin.
En viktig telefon: En dag i 1989 fikk Trygve Tamburstuen en telefon. I den andre enden av telefonlinja var Jan Stenbeck, svensk finansmann, mediemogul og styreleder for investeringsselskapet Kinnevik. Stenbeck spurte Tamburstuen om han ville være med å lage et gsm-selskap i Norge.
- Jeg visste ikke hva gsm var. Men det hørtes spennende ut, sier Tamburstuen.
NetCom ble dannet samme år, med Tamburstuen som prosjektleder. Ingen hadde tidligere meldt seg for å konkurrere med telegiganten Telenor, og selv om Samferdselsdepartementet var lite lystne på konkurranse, ville komiteen på Stortinget det annerledes. Dermed ble mobillisensen lyst ut i 1990. Tamburstuen lovet 1000 nye arbeidsplasser og distriktsprofil - løfter som sikret støtte både fra LO og regjeringen, men som han to år seinere fikk kritikk for ikke å ha oppfylt. NetCom fikk tilslaget i 1991, i konkurranse med tre andre selskaper som så muligheter i det norske gsm-markedet, og mot samferdselsminister Kjell Opseths vilje.
- Norge var egentlig tidlig ute med en operatør nummer to på mobilnettet. NetCom ble et eventyr. Det var sannsynligvis den mest vellykkede etableringen av et selskap i Norge på hele 90-tallet. Løftene om arbeidsplasser og distriktsprofil er i sannhet blitt oppfylt, sier Tamburstuen. Selv ble han viden kjent som mannen som brøt mobilmonopolet i Norge.
- Var det stas å være så høyt oppe?
- Jeg lærte veldig tidlig at statusen du får i kraft av hvilken stilling du har, er noe veldig flyktig. Bjartmar minnet meg alltid på at jeg var interessant i kraft av at jeg var statssekretær, ikke i kraft av meg selv. Jeg har alltid passet på å ha mange ankerfester i livet. Slik står du bedre rustet om ett av dem skulle ryke.
- Hva er dine ankerfester?
- Familie, venner og idretten. Jeg har kone som hele tiden har støttet meg, barn jeg har et godt forhold til. Og så lærte jeg veldig tidlig hvem jeg kunne stole på og ikke.
Tamburstuen mener altså at han aldri tok av, selv om NetCom gjorde det.
- Jeg visste så altfor godt at livet består av oppturer og nedturer; at ingen seier er endelig - og at intet nederlag er uopprettelig.
Skeis med Sense: Om NetCom ble vellykket, sluttet ikke Tamburstuen å være kontroversiell. Mobilselskapets første sjef, Bernt Christiansen, fikk sparken etter store samarbeidsproblemer med styrelederen.
Fra den bratte oppturen med NetCom, skulle det gå skikkelig skeis med Tamburstuens neste telebaby. Med etableringen av Sense Communications i 1996 ønsket han å tilby mobile tjenester uten å bygge ut et eget gsm-nett. Sense ville i stedet bruke NetCom og Telenors infrastruktur. To ganger fikk selskapet medhold fra Post- og teletilsynet i at det burde få tilgang på telenettet. Men Samferdselsdepartementet sa nei.
- Dette skjedde midt i forhandlingene mellom Telenor og Telia, og jeg er helt overbevist om at departementet tok utenforliggende hensyn. De ville bevare verdien av Telenor med tanke på fusjonen.
Da Tamburstuen ba om innsyn i papirene, ble han nektet - i en egen kongelig resolusjon fra Samferdselsdepartementet.
- Et klarere bevis på at departementet hadde noe å skjule, er det knapt mulig å få, sier han.
Dermed glapp også den internasjonale investoren Sense forhandlet med for å få skutt inn mer penger. Og med 180 millioner forbrukte kroner og 42 millioner kroner i gjeld, var det i mars 1999 ingen annen utvei enn å gå den tunge veien til skifteretten og slå Sense konkurs.
- Sense ble ikke mitt eventyr. Men det ble et eventyr for dem som kjøpte det, blant andre Idar Vollvik, sier Tamburstuen.
- Dette var første gang det virkelig skar seg for deg med et selskap?
- Ja. Men boberetningen var ren.
Gull i sikte: Hadde dette vært en bok og ikke bare et portrett, burde vi selvfølgelig skrevet mer om Trygve Tamburstuens engasjement i Norway Gold Exploration, som boret etter gull i Biedjovaggi Finnmark midt på 90-tallet. Eller om mellomspillet som sjef i TVNorge mellom toppstillingene i NetCom og Sense. Eller om hans begynnende mobileventyr i Ghana. Det siste skal vi komme tilbake til.
Men først må vi haste videre til neste høyprofil-jobb, som administrerende direktør i BaneTele fra 1999, først innleid, deretter fast ansatt. BaneTele var Jernbaneverk-enheten som i 2001 ble AS. Og som samme år sikret seg Enitels attraktive fibernett for en pris som ble beskrevet som ran på åpen gate.
- Vi var forberedt da Enitels konkurs kom, og hadde det beste alternativet. Vi var myggen som slukte elefanten. Det var ikke like populært overalt.
- Hvem kunne styre sin begeistring?
- Telenor mislikte sterkt at vi plutselig satt med et fibernett som var mer moderne enn det de hadde selv. Departementet likte heller ikke at Steinar Killi i Jernbaneverket tok AS-statusen på alvor og la inn bud uten å konferere med dem først.
Høsten 2002 ble konsesjonen på å bygge ut mobilnettet GSM-R langs jernbanestrekkene trukket tilbake. Nå skulle den lyses ut på anbud i stedet.
Men i tillegg til ekstern motstand mener Tamburstuen at det var ansatte i BaneTele som hadde problemer med det som skjedde.
- Jeg måtte slite med to vidt ulike kulturer internt i bedriften og i ledergruppen. I ettertid ser jeg at jeg burde vært mye mer brutal og kuttet vekk folk mye tidligere.
- Hva er det ved deg som gjør at du stadig har endt opp med å bli så kontroversiell og omgitt av så mye bråk?
- Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så kontroversiell. Trolig skyldes det at jeg alltid har stått for noe og ikke bare apt etter andre. Men høsten 2002 opplevde jeg noe nytt. Tidligere hadde det stått strid om saker, nå opplevde jeg å bli angrepet på min integritet. De som angrep, visste hvor de skulle slå.
- Hvem angrep?
- Jeg skal ikke spekulere på det offentlig. Men jeg vet hvem de var og hvem deres medløpere var, med Dagens Næringsliv i fremste rekke.
Senhøsten 2002 trykket Dagens Næringsliv en rekke kritiske artikler rundt Tamburstuen. «OL-fest til 500.000 kr» var tittelen på saken om turen til vinter-OL i Salt Lake City med BaneTele-kunder, medarbeidere - og to familiemedlemmer. «Låneversjon nummer fire fra Tamburstuen» handlet om et omstridt lån den administrerende direktøren hadde gitt sin svogers selskap. Saken fikk til slutt informasjonssjef Birgitte Frisch til å si opp på dagen, «for å ivareta sin integritet og troverdighet», som hun sa til DN og VG.
- Du er kjent for å ha et noe uryddig forhold til rolleblanding og bilag?
- Dette er en ondsinnet påstand, satt ut av en anonym kilde for bevisst å skade meg. Jeg mener jeg alltid har vært ryddig med tanke på rollene mine og at jeg alltid har holdt orden på bilagene mine. Økokrim har hatt anledning til å gå gjennom min og mine selskapers økonomi helt tilbake til 1992. Alt de har endt opp med, er denne siste saken, som ikke har noe med BaneTele eller andre norske selskaper å gjøre, svarer Tamburstuen.
Selv sendte han leserinnlegg til DN, blant annet under tittelen «Svertekampanje». Men da han klaget avisen inn for Pressens faglige utvalg for den massive dekningen, faktafeil og det han oppfattet som ren personforfølgelse, fikk han i april 2003 ikke medhold. PFU mente Tamburstuen burde forstått at hans «omtrentlige informasjon i lånesaken» ville gi ny omtale. Samt at Dagens Næringslivs dekning hadde avslørt en feilfakturering på 80 000 kroner i forbindelse med turen til Salt Lake City.
Av skinnene: Orden eller ei; nærmere jul 2002 måtte Tamburstuen gå fra BaneTele - uten at bråket på noen måte tok slutt av den grunn. Mens Tamburstuen tok kontakt både med Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og Riksrevisjonen for å få ettergått departementets behandling av BaneTele, anmeldte det nye styret i selskapet Tamburstuen til Økokrim.
Slik hadde deg seg at Økokrim grytidlig en junimorgen i 2003 ringte på døra hjemme hos Tamburstuen på Røa i Oslo. Med seg hadde etterforskerne en siktelse for økonomisk utroskap. Selv opplevde Tamburstuen det hele som en Kafka-prosess.
Fem måneder senere hadde Økokrim henlagt saken på grunnlag av bevisets stilling, mens både Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité endte opp med å kritisere både Samferdselsdepartementet, den tidligere administrasjonen og det tidligere styret i Bane Tele.
Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen skrev blant annet: «Sentrale aktører i henholdsvis BaneTeles styre og administrasjon hadde bred politisk og administrativ erfaring. Flertallet finner grunn til å sette spørsmålstegn ved disses manglende økonomiske og politiske realitetssans i denne fasen.
Dette flertallet viser i denne sammenheng som en illustrasjon til den interne granskingsrapporten om visse disposisjoner foretatt av tidligere administrerende direktør Tamburstuen.»
- Men verken Riksrevisjonen, internrevisjon, PriceWaterhouseCoopers eller Økokrim har påvist regelbrudd eller straffbare forhold, protesterer Tamburstuen.
- På dette tidspunktet blåser det ganske kraftig fra alle kanter?
- Vi kunne blitt det tredje mobilnettet i Norge. Mange likte ikke det. Sterke interesser ble utfordret av en mygg.
- Burde ikke nettopp du, med din lange erfaring og innsikt fra politikk og næringsliv, nettopp ha vært langt mer nøyaktig i dine disposisjoner i en slik situasjon?
- Jo, jeg burde vært forsiktigere. Men jeg vil gjerne si at jeg lot sønnen min bo på rom med meg i Salt Lake City uten at det ble belastet BaneTele. Og at lånet til Media Network var del i en avtale som har vært et godt prosjekt for BaneTele. Prosjektet løper den dag i dag.
- Men du har ikke vært særlig taktisk smart?
- Nei. Jeg har aldri vært noen stor taktiker. Jeg er en god strateg, men ikke særlig taktisk. Hadde jeg vært det, ser jeg at jeg burde gjort en del ting annerledes.
- Som for eksempel?
- Jeg burde bygget allianser internt i BaneTele. Vi gjorde en god jobb for bedriften, men la ryggen åpen for dem som ville angripe bakfra.
Kast anker: Nå skulle Tamburstuen få god bruk for alle sine ankerfester. Etter avgangen i BaneTele tok han seg et halvt års sabbat, tilbrakte mye tid sammen med sitt første barnebarn, gikk mye på ski, gjorde ting han ikke hadde hatt tid til på lenge.
- Jeg fant ut at jeg hadde jobbet i 37 år, stort sett i to skift. Jeg hadde forsaket mye, både hjemme og av egne interesser.
Da Økokrim henla BaneTele-saken, svarte Tamburstuen med å gå til sak mot styret som hadde anmeldt ham. Han krevde sin gamle arbeidsgiver for 5 millioner kroner i tapte inntekter som en følge av anmeldelsen.
- Jeg har aldri vært opptatt av sosiale fasader og hadde de samme vennene som før. Men når du er revet ned på den måten jeg ble, merker du det på jobbforespørslene.
I januar tapte Tamburstuen saken på alle punkter i Oslo tingrett. I stedet for å få erstatning, måtte han betale 205 000 kroner i saksomkostninger.
Selv om han fra sommeren 2005 ble kinesiske Huawais mann i Norge, var ikke problemene over. I desember samme år tok Økokrim ut tiltale mot ham for økonomisk utroskap, skattesvik og brudd på regnskapsloven. Økokrim mente Tamburstuen i 2001 urettmessig hadde utbetalt fem millioner kroner til seg selv etter salg av aksjer som tilhørte selskapet Worldcom, der han var styreformann. Etterforskerne mente videre at han hadde unnlatt å føre gevinsten fra aksjesalget i Worldcoms selvangivelse samme år, og at han hadde unnlatt å bokføre salget og oppgjøret for aksjene i Worldcoms regnskaper på riktig tidspunkt.
Selv hevdet Tamburstuen at pengene han mottok ikke var betaling for aksjene men godtgjørelse fra hovedaksjonæren i det ghanesiske mobilselskapet for arbeidet han hadde gjort. Han hevdet videre at aksjene ikke ble solgt før i 2003, og at det var han selv og forretningspartner Børge Granli som eide aksjene, ikke Worldcom.
Men i retten vitnet Granli - som også har gått til sak mot Tamburstuen - mot sin tidligere partner, mens Tamburstuens egne vitner eller dokumentbeviser ikke ble trodd.
- Dommen var sjokkerende ensidig. Advokaten min, Bjørn Stordrange, sa at han ikke kunne skjønne at vi hadde vært i samme rettssal som dommerne. Retten har bare hørt på Økokrims vitner, sier Tamburstuen, som er spesielt kritisk til at hans libanesiske hovedvitne ble utstyrt med en tolk som fungerte så dårlig at selv dommeren ba ham gå over til (dårlig) engelsk. Tamburstuen mener dette førte til åpenbare misforståelser, gjengitt som en del av premissgrunnlaget for dommen.
- Når du opplever dette, må du tenke over din egen holdning til rettssikkerheten i Norge. Jeg har opplevd en del som gjør at jeg leser saker om justismord på en annen måte enn før.
- Hvordan takler man det du har vært gjennom de siste årene?
- Jeg er fra naturens side utstyrt med en robust helse og et robust sinn. Du kan tenke rimelig drastiske tanker i den situasjonen jeg er havnet i, kanskje særlig i møte med media. Men jeg har inntrykk av at folk forholder seg til at man ikke er endelig dømt før det foreligger en endelig og rettskraftig dom. De som kjenner meg, vet at jeg ikke har lurt noen.
- I innlegget du skrev i Aftenposten i 1987 skrev du: «Det er viktigere å gjøre de rette tingene, enn å gjøre tingene rett.» Er det dekkende for hvordan du selv har levd?
- Jeg har nok levd etter den læren, ja.
Trygve Tamburstuen (60)
Karriere: Han har vært statssekretær for Ap, NetCom- og Sense-gründer, styreleder i Friidrettsforbundet og Arbeidstilsynet, adm. dir. i TVNorge og BaneTele. Nå er han Vice President for forretningsutvikling i Huawai Technologies, et av verdens største leverandørselskaper av telekom- og datakomutstyr.
Aktuell: Dømt til to års fengsel for underslag.
