Hernes perspektiv: Verden er ikke så snill

Noen ganger er det naturen selv som er vrang, som hvis du forviller deg mellom en grizzlybjørn og ungen hennes. Eller: Om du tror sydenturen skal by på belevne landsmenn eller lettlivede innfødte, kan du i stedet få et alt annet enn sødmefylt møte med salmonella. Verden er ikke så snill.

Men verden er verre enn det, fordi det er så mye av den som ikke er natur, men laget av oss selv. Og den biten menneskene selv har skapt vokser stadig, i alt fra bygninger og biler til byer og bankaksjer. De fleste ordninger har vi laget for å leve bedre og lengre, for spennende opplevelser og rike dager. Så ikke bare har vi arkitekter som tegner hoteller og ingeniører som bygger broer – vi har også forsøk på kulturelt design og sosial ingeniørkunst. Men verden er ikke snill, fordi folk utnytter de ordninger som er skapt på måter som ikke er tenkt.

Mye av samfunnsbygningen vi har laget, er basert på at folk opptrer fornuftig ut fra egen interesse – det er ingen dum eller dårlig forutsetning. Men ofte vil folk bruke sin tid og sitt talent mot kløktig uttenkte ordninger fordi det tjener dem selv – «to beat the system», som det heter.

Ta en av mine helter, Adam Smith. Han laget et storslagent opplegg for hvordan man skulle øke nasjonenes velstand ved å utnytte ressurser og talent på beste måte. Ved å organisere økonomien med fri konkurranse (men med viktige begrensninger, som hans beundrere ofte glemmer!) mellom produsenter som søkte størst mulig gevinst for egen del, ville produksjonen legges til de best egnete steder og skje ved de best utviklete metoder, som om en usynlig hånd styrte det hele. Men selv om Smith skrev læreboka, var han ikke så dum at han trodde at det hele ville gå av seg selv. Adam Smith var klar over at kapitalistene var kapitalismens verste fiender. De hyller konkurransen – men vil selv helst være uten konkurranse. Han sa det slik: «Bransjefolk møtes sjelden, selv i selskapslivet, uten at samtalen ender i en konspirasjon mot fellesskapet eller i tiltak for å heve prisene». Verden er ikke så snill.

Det samme skjer selvsagt når myndighetene skal lage fornuftige ordninger. Ta en geskjeft som finansdepartementer selv driver: å utvikle systemer for skattlegging. I Hellas ser de fleste hus uferdige ut, med stygge armeringsjern som stikker opp fra mønet. Jeg er blitt fortalt at det skyldes at man i Hellas betaler mindre boligskatt hvis et hus ikke er ferdig – og tegnet på det er nettopp armeringsjernet som stikker frem. Med andre ord: Tanken er god. Men verden er ikke så snill.

Oppgaven for sosialt design er å lage fornuftige motivasjonssystemer. Et motivasjonssystem er en ordning for å fremme definerte mål ved å få bestemte personer til å handle på bestemte måter. For eksempel har alkoholavgiften et dobbelt formål: Å skaffe staten penger, men også å få folk til å drikke mindre. Eller ta statens reiseregulativ: Hvis du overnatter privat, får du 460 kroner, som er mindre enn hotellprisen. Du betales for å spare staten penger, og kommer godt ut – selv med en flaske rødvin til verten.

Problemet med motivasjonssystemer er at verden ikke er så snill – motivasjonssystemene kan ha perverse virkninger. Ta ordningen med opsjoner. Den gir deg rett til å kjøpe en aksje i fremtiden for en avtalt pris. Stiger aksjen, casher du inn. Stiger den ikke, taper du intet. Hensikten med ordningen er å anspore ledere i en bedrift til ekstra innsats for å øke dens børsverdi. Ideelt sett får man dermed et sammenfall mellom bedriftsledelsen og aksjonærenes interesser. Og lederne anspores til å forbli i bedriften når andre ikke kan matche tilbudet. Dermed skulle man ha den beste av alle verdener.

Men verden er ikke så snill. Ikke sjelden har innehaverne av opsjonene tjent mer på dem enn på annen avlønning. For eksempel, den nå herostratisk berømte Kenneth Lay, Enron’s CEO fikk år 2000 en kompensasjon på $12 millioner, mens han fikk $123 millioner – mer enn ti ganger så mye – på sine opsjoner.

Men dermed blir motivasjonssystemet lett vridd og skrudd – lederne anspores til på alle vis å gjøre det som øker opsjonenes verdi selv om det kan bringe bedriften i faresonen, også ved handlinger som ligger i den moralske eller juridiske gråsone – Enron-skandalen er paradeeksemplet fremfor noe. Og ordningen er selvsagt ikke symmetrisk: Hvis kursen går ned, taper aksjonærene, men ikke opsjonsinnehaveren. Opsjoner viser at aksjonærer ikke har skjønt at verden ikke er så snill.

Moralen er derfor at Finansdepartementet heller ikke behøver å være så snilt. Den legendariske investor Warren E. Buffet har sagt at opsjoner bør regnes som kostnader for en bedrift, også i regnskapet. Han sier: «If options aren’t a form of compensation, what are they? If compensation isn’t an expense, what is it? And if expenses shouldn’t go into calculations of earnings, where in the world should they go?»

Hører du, Foss? Verden er ikke så snill!