Hernes perspektiv: Vei i vellinga
Like sikkert som amen i kjerka (det er en tidligere kirkeminister som uttaler seg!), er at enhver ny regjering vil reformere den offentlige sektor. Det skal hugges i lovjungelen og kuttes i offentlige kontorer. Forvaltningen skal gjøres mindre byråkratisk, vennlig og åpen, og avgjørelsene skal legges nærmere folk flest.
Det finnes svære utredninger om «Den nye staten» og om «Kommunen for deg», om sykehus som skal få slutt på køene og om læresteder som kvalitetssikrer studentene. Alt er prøvd, fra konkurranseutsetting til smilekurs men mer enn noe annet: seminarer. Paradoksalt nok har mengden seminarer om effektivisering som holder administratorer borte fra skrivebordene og leger borte fra pasientene trolig redusert effektiviteten mer enn noe annet. Typisk er det bare forvaltere (og avsatte direktører) som har tid til å møte på kurs om «Forvaltningen og bedriftene», mens bedriftslederne venter på svar på blankettene i innkurvene deres.
Det er selvsagt penger å tjene på slikt, og økonomene har vært særlig flinke til å produsere godt betalt ideologi og Powerpoint-presentasjoner. Det er etter hvert blitt flere strekpunkter enn offentlig ansatte.
Hovedideologien går under navn av «The New Public Management», som selvsagt, slik det passer seg akademisk, kalles «et nytt paradigme», men som like gjerne kunne vært kalt et nytt paradogme. Essensen er at man skal utvikle en prestasjonskultur innen en mindre monolittisk offentlig sektor. Myndighet skal desentraliseres for å gjøre forvaltningen mer fleksibel. Det skal sikre bedre «produkter» (for eksempel fødsler eller operasjoner), mer effektiv kontroll og ansvarliggjøring. Ved konkurranse og valg, kan markedsmekanismer introduseres i det offentlige. Det vil skape kunde- og klientorientering og tjenester som er bedre tilpasset folks ønsker og behov. Samtidig vil det fremme utnyttelsen av ressursene, inklusive personalressursene, også ved optimert bruk av informasjonsteknologi. Regler kommer man ikke unna, men regelkvaliteten kan bedres. Desentralisering kan gå sammen med styrking av de sentrale styringsfunksjonene. Og ikke minst kan man lære management fra den private sektor. Slagordet er «kunden i sentrum» et stykke unna Venstres gamle motto «Mennesket i sentrum» (eller var det i midten?).
Strekpunktene kan bygges ut teoretisk, for eksempel med henvisning til «prinsipal-agent»-teori, teorien om allokering av eiendomsretteretablering, om kvasimarkeder, osv. Dette kan understøttes med derivering og det som verre er.
Læren har fått betydelige gjennomslag. I Norge er søppelhenting i noen kommuner overtatt av private selskaper. I USA har Health Management Organizations (HMOs) organisert store deler av helsepleien for å få utgiftene under kontroll.
Men verden er ikke så snill. For eksempel er HMOs nå i ferd med å miste kontrollen over utgiftene, og arbeidsgivere vil helst slippe høyere premier. Derfor er det nye-nye paradigme at folk selv bør betale og dermed styre bedre enn HMOene.
- Hvorfor går det ikke slik The New Public Management sier? En grunn er denne: Folk er ikke bare kunder, men også velgere og mens kundene vil ha i pose, vil velgerne ha i sekk.
Det andre er at kateteret er et dårlig utkikkspunkt til samfunnet. For eksempel anslo Victor Norman som professor i 1991 at samfunnet kunne oppnå gevinster mellom 115 og 130 milliarder per år og frigjøre rundt 500.000 årsverk ved effektivisering av den offentlige sektor. Siden har statens budsjetter vokst drabelig og antallet ansatte i offentlig sektor har økt med 200.000. Norman hadde noen friske uttalelser da han tiltrådte som statsråd, men brålærte at hvis han ikke klatret ned fra kateteret, ville han miste taburetten. Fra å dosere, vil han nå konsultere og kurtisere alt fra Kommuneforbund til Statstjenestemannskartell, han også, på skikkelig politikervis. Han har oppdaget at folk er ikke brikker på brettet de flytter seg selv, brikkene har talens bruk og bøndene kan sette kongen i matt.
I disse Enron-tider er det heller ikke så mye å hente fra den private sektor som man trodde den offentlige oppryddingen i privat næringsliv er i full gang verden rundt. Og når det gjelder kundebehandling, griper jeg oftere til pistolen i møtet med den «service» flyselskapene gir meg gjennom forsinkete avganger, overbooking og mangelfull informasjon enn i møtet med kraftverket.
Men selve skoleeksemplet på hvorfor verden ikke blir som man tror, fikk vi 26. august. Det ga nok Norman stoff nok til flere forelesninger om The New Public Management:
Lars Roar Langslet konkurranseutsatte NRK. Siden er institusjonen blitt bedrift, med eget styre som har myndighet til å treffe avgjørelser desentralisert. NRK er ikke lenger ARK Høyremannen Jon G. Bernander er blitt kringkastingssjef. Mandag 26. august vedtok styret, etter Bernanders innstilling, å slå sammen distriktskontorene i Sogn og Fjordane og Hordaland, og Troms og Finnmark. Samme ettermiddag overprøvde kulturminister Valgerd Svarstad Haugland styret og stanset sammenslåingen. Klubblederen ved NRK i Finnmark frykter at en fusjon kan kutte nærheten til lytterne i Finnmark (nærhet var som kjent det New Public Management skulle gi). I Sogn, der NRK Førde har de høyeste lyttertall i landet, har tusenvis av skuffete brukere protestert mot sammenslåing.
Så Valgjerd lytter mer på lyttere, velgere og Ola nordmann enn på Victor Norman. Det er ikke så enkelt når han ikke engang har overbevist regjeringskollegene.
For dem som har sett på Powerpointene om New Public Management er det ikke lett å skjønne. Kan det være fordi de ikke presenteres i distriktssendingene på sognemål eller finnmarksdialekt?
