Hernes perspektiv: Utgård på dato

Det går et spøkelse gjennom Norge – AKPs spøkelse. Og av og til lurer jeg på hvordan historien om dette spøkelset ville vært skrevet om forfatteren hadde vært Karl Marx.

For Marx er en av mine helter – virkelig! Hans analyser, selv når de er feil, er uovertrufne. Hans stil kunne gitt ham Nobelprisen – ingen overgår ham i polemisk kraft og bitende ironi. Hans produksjon er enorm. Han har bidratt over hele det samfunnsvitenskapelige felt – økonomi, statsvitenskap, sosiologi, antropologi, psykologi, læringsteori. Ingen kan kalle seg samfunnsforsker som ikke har lest deler av ham fordomsfritt og grundig. Ingen kan kalle seg dannet som ikke har lest – igjen fordomsfritt og grundig – «Det kommunistiske manifest», ja, som ikke har lest det om igjen, gjerne nå.

Mot slutten av sitt liv skal Marx en gang ha sagt: «Jeg er ikke marxist». Og når man har sett dem som har trykket ham til sitt bryst og tatt ham til inntekt for all slags forkvaklete samfunnssyn, kan man skjønne at han betakket seg for sine tilbedere. En flokk av dem var de som herjet rundt i fedrelandet på 70-tallet organisert i SUF(m-l) og senere AKP og RV. Denne bevegelsen fikk større innvirkning i Norge enn tilsvarende fenomener i andre land. En forskjell er også at mens deres vulgærversjon av Marx er havnet på historiens skraphaug, er mange av m-l’erne blitt samfunnstopper. Der sitter de ganske trygt nettopp fordi ingen Karl Marx – og slett ikke de selv – vil skrive historien om dem. Til det er det for mange av dem som er skribenter og historikere.

La meg minne om tre fra flokken som på ulike vis har brutt lydmuren de siste månedene. I slutten av november leste jeg i Aftenposten: «Dersom vi ikke får ned bemanningen med 130 til 150 årsverk ved hjelp av frivillige tiltak og naturlig avgang, vil oppsigelser nødvendigvis bli et tema. Imidlertid har jeg godt håp om at disse gunstige tilbudene (som Aftenposten vil gi) vil bli benyttet av mange, sier administrerende direktør Olav Mugaas i Aftenposten.»

Jeg kjenner ikke Mugaas, ut over at han er sønn av en fagforeningskjempe – og at han i sin tid var en ivrig AKP’er. Og her er det sistnevnte som er blitt eksekutør av historiens nødvendighet og markedets logikk. Fra en ungdom på underklassens side mot «Storkapitalen», minker veksten i den kapitalen han forvalter slik at hans lønnstakere må vike og eventuelt gå ut i ledighet. Med sin sans for ironi, ville Marx kanskje sagt det slik: Mugaas gjør en så god jobb med å bli kvitt folk at han selv beholder jobben.

Andre eksempel er Drillo, som har for vane å innta de moralske høydedrag og svinge svøpen over borgerskapet. Men i november fikk også Drillo problemer fordi han var motstander av at Tyrili-stiftelsen skulle disponere to – hele 2! – leiligheter for tidligere narkomane i det besteborgerlige strøk av Oslo – Nordberg – der Drillo har slått seg ned.

Reaksjonen var representativ for det amerikanerne kaller «AWBMBY» – «Anywhere But My Backyard» – men nå er det jo ikke akkurat i USA at Drillo påstår å ha hentet sine oppfatninger av det gode samfunn. Det interessante var at elever ved den lokale videregående skole ikke næret den samme frykt som besteborger Drillo. La meg sitere det Dagbladet skrev på lederplass etter å være skjelt ut av Drillo: «Egil Olsen er en gammel radikaler som i ord har kjempet for de svake i samfunnet. Men her opptrer han som et autoritært maktmenneske som åpenbart har vansker med å endre standpunkt selv om det bærer riktig galt av sted.» Marx ville nok tatt litt sterkere i.

Sistemann ut er Kværners topptillitsmann, Rolf Utgård, som jo også er en gammel AKP-er. Det fantastiske er hva den mannen slipper unna med. For han har jo vært med på styringen av den ene skandalen etter den andre i dette gamle industriselskapet. Først ferden med Erik Tønseth som endte med et fallskjermhopp ut av misèren av internasjonale dimensjoner. Men Utgård gikk videre. Og var med på å gi etterfølgeren Kjell E. Almskog, med Aftenpostens ord, «9 millioner for å komme, 28 millioner for å være der og 45 millioner for å gå, alt etter å ha levert seg fra seg et selskap på konkursens rand.» De to konsernlederne havner vel i norsk næringslivshistories «hall of shame». Men begge har fått sine fallskjermer med Utgårds støtte og velsignelse. For å si det slik: Utgård-millionærer er ikke som andre millionærer.

Dette er bare tre fotnoter fra histories skraphaug. Marx er død og historien om SUF(m-l), AKP og RV vil neppe noen gang bli skrevet. Til det er det vel for mange ellers skrivende folk som har sine svin på skogen. Karl Marx, med sin sans for sarkasmer ville vel sagt det slik: Så mange at de ikke ser skogen for bare svin.