Hernes perspektiv: The Marlboro Man
Det er mange underlige ting som skjer i fedrelandet. Iallfall fortoner det seg slik for en som nå bor utenlands og bare er hjemme på besøk.
Den ene kvelden ser jeg på fjernsynet Bernt Stilluf Karlsen tale på Kværners generalforsamling, visstnok småaksjonærenes sak mot storkapitalen på vegne av en russisk storkapitalist. Forsto jeg ham rett, var det slik at hans mor og far (han måtte stadig se i manuskriptet for å sjekke hvem det var) hadde tapt sine sparepenger på å plassere dem i aksjer. Resten av innlegget var, så vidt jeg skjønner, rettet mot både den ene og den andre, enten det var Røkke (uten navn) eller staten («Staten er en stor, men elendig kapitalist»), SDØE, Statoil, Hydro og «Finansgutta på 25 med et perspektiv til 26 år.» Dette hadde Stilluf gransket seg frem til. Han avsluttet med ordene, om at hvis småaksjonærene fulgte hans anbefalinger ville resultatet bli det beste: «Mor skal få svar», leste Stilluf.
Innlegget var merkelig på mer enn en måte. For bare å ta det mest åpenbare. Uten å være noen erfaren spekulant, trodde jeg poenget ved aksjekjøp, store eller små, var å ta en annen risiko enn ved å sette pengene i banken. Det kan gå raskt opp og med stor gevinst. Men det kan gå like raskt ned og alt kan forlises. Tar jeg ikke mektig feil, er det nettopp dét som er aksjemarkedet. Om familien Stilluf Karlsen ikke visste det før de erfarte det, burde Bernt ha fortalt sine foreldre det. Nå gir han i stedet Kværners småaksjonærer råd om ikke å ta lærdommen av hans foreldre, som er denne: Ikke sats mer enn du har råd til å tape. Sett da heller pengene i banken.
Et annet poeng er at Stilluf Karlsen, som prominent venstremann, som i alle sammenhenger ellers proklamerer at de er for åpenhet og innsyn, gikk mot granskning av hvordan landets beste menn Erik Tønseth og Kjell Almskog og Rolf Utgård klarte å legge øde så mye så fort. Som det heter i et ikke ukjent stykke av Ibsen: «Hvor er skjeppene med mynt, ifra gamle Rasmus Gynt?» Man kan si mye om staten som forvalter, men ingen statsråder ville fått fallskjerm for slike meritter.
Men Stilluf var ikke bare i fjernsynet fredag. Han dukket opp også på lørdag, nå i et selvredigert intervju der Dagsrevyen ordnet med mikrofonstativet. Resultatet viser imidlertid at det ikke er så lett å presentere seg selv.
Først møtte vi Stilluf Karlsen på vei inn i de dype skoger. Han kjørte en svær traktor, som vel var ment å vise at her sto vi overfor et røslig mannfolk, vant til å håndtere de tyngste maskiner. Ved en bom på skogsveien stanser han doningen, kommer ut og trekker frem nøkkelen som slipper han inn i Naturen.
So far but not so good. For hva er det som kommuniseres? For det første at denne folkets sønn har nøkkel til herligheter der vanlige folk stanses av bommen. For det andre at denne norske utgave av The Marlboro Man ikke kommer til hest, men altså forurenser med atskillig diesel. Det pikante er at Stilluf representere naturvernpartiet Venstre.
Litt senere ser vi Stilluf gjøre opp ild og steke pinnebrød, hvilende på siden og med skogene syngende bakom. Det manglet bare at han gjorde opp ilden med å slå flintsteiner mot hverandre. Her blir han spurt om han kunne tenke seg å bli statsråd, og svarer ja. På spørsmål om hvorfor han ikke er blitt det, svarer han at han ikke er spurt. På spørsmål om hvilket departement han kunne passe i som statsråd, svarer han «Jeg er vel en potet» i rentekst: Jeg kan ta alle you name it. For å si det slik: Han uttalte seg relativt utvunget om sine evner.
Derimot var det et spørsmål han ikke ville svare på: Den rettssaken han har hatt gående om uten tillatelse å gjøre en fritidsbolig til helårsbolig (bak bommen?). «Det er ikke noe tema!», sa han skarpt. Da NRK-journalistens spedt prøvde spørsmålet en gang til, ble det like bryskt avvist. Igjen: Her er det ikke noe å si på de politiske ambisjoner, men innsyn for pressen skal man ha seg frabedt.
Mens jeg så på vår Marlboro Man, en ambisiøs mann som villmarkens sønn, rant det meg i hu et annet bilde: Chaplins «Småen». Det er gutten som løper foran og knuser et vindu. Litt etter kommer Chaplin bak som ambulerende glassmester og tilbyr seg å sette inn ruta.
Sammenhengen er denne: I 1996, tror jeg det var, tok Stilluf Karlsen, som den gang jobbet for Fondsfinans, kontakt med Norsk Investorforum og tilbød sin hjelp med å realisere Fornebu-visjonen for hele Fornebu-området. Han ønsket at Fondsfinans skulle overta sekretariatsfunksjonen til en resultatavhengig betaling, men det mangedoble av det Norsk Investorforum kunne drømme om. Tilbudet ble avslått.
Neste gang dukker Stilluf Karlsen opp som rådgiver for Nettverk Fornebu den konkurrenten han hadde organisert og partifelle statsråd Sponheim kjørte frem. Sponheim hadde rollen som Småen, mens Stilluf tok rollen som glassmester Chaplin.
PS: Traktoren startet ikke for hjemturen fra de dype skoger. Stilluf måtte tilkalle en jeep. På kjøretøyset skal storfolk kjennes.
