Hernes perspektiv: Stjerner - eller bare stjerneskudd

Først: La oss se litt på selve målestokken – hvem man skal kalibrere mot. Vil de 25 kunne sette sitt fingeravtrykk på Norgeshistorien, som en Sam Eyde, en Jens Chr. Hauge, en Gro Harlem Brundtland, en Henrik Ibsen eller en Edvard Munch? Og er 25 et godt nok tall – har ikke fedrelandet mer å by på?

Fra historiebøkene kjenner vi betegnelsen «gullalder». En gullalder er en periode da det samtidig kommer en hel sverm av talenter som gjensidig driver hverandre til overskridende ytelser: historien er ikke noe som skjer med dem, men noe de skaper, gjerne ved å sette en standard for all ettertid.

Kroneksemplet er «de gamle grekere». Ikke bare kopierer vi ennå deres arkitektoniske nyskapninger – vi finner tempelsøyler og spissgavler verden rundt. Vi beundrer også stadig statuene de meislet, skuespill de skrev og filosofiske avhandlinger som stadig inspirerer og nytolkes. Romerriket hadde også statsmenn, ingeniører og forfattere hvis verker stadig utfordrer oss og hvis ytelser vi på nytt og på nytt må sammenligne oss mot.

Ja, romerne hadde en egen betegnelse for slike frembrudd av kreativt talent: genius loci. Renessansens Italia er en nærliggende illustrasjon: De som tuslet rundt på Piazza del Signoria i Firenze kunne i løpet av noen dager ha støtt på Leonardo da Vinci, Raphael, Botticielli og Michelangelo – ja, kanskje Dante og Machiavelli også. Michelangelo var bare 25 år da han laget verdenshistoriens kanskje mest fantastiske skulptur – La Pieta – som nå står bak en glassvegg i Vatikanet.

Paris rundt århundreskiftet hadde ikke bare forfattere som Émile Zola og Jules Verne, men også malere som Monet og Picasso, komponister som Debussy og politikere som Jean Jaures.

Man kunne trekke frem Budapest mellom 1898 og 1908, der en lang rekke av det 20. århundres genier ble født – blant dem for eksempel matematikeren Jon von Neumann, atomfysikeren Edward Teller, kjemikeren Albert Szent-Györgi, forfatteren Arthur Koestler. Eller man kunne ta med Wien i tiåret før første verdenskrig i samme slengen – med navn som Freud, Mahler, Mach og unge Wittgenstein. I dag ville mange peke mot Silicon Valley som stedet der unge genier springer ut og setter sitt merke på historien.

Da kan vi spørre: Hva er det som skal til for at talentfulle folk virkelig skal skape så store ting at ikke bare samtiden, men også ettertiden blir en annen?

En forutsetning later til å være et miljø der flere kulturer ikke bare møtes, men krysses. Det er ikke nok å leve ved siden av hverandre – det må være nok av innpåsliten kompleksitet til å gi tanken noe å arbeide med.

En annen forutsetning er ytre press – for å lykkes, må det være både krav og forventninger, ikke bare fra familie, skole og lærere, men også fra de andre samtidige man omgås – altså noen som spenner både ambisjonene og ytelsene – kort sagt, de krav man stiller til seg selv.

En tredje faktor som spiller med er et innslag av usikkerhet – at man ikke kan ta for gitt at det man gjør vil føre frem. Pussig nok er det vanlig å si at Silicon Valley er kollektivt så vellykket fordi det er stor toleranse for individuelt å mislykkes: Det er bedre å ha satset og feilet enn aldri å ha prøvd.

Hvordan står det til i Norge langs disse aksene?

For det første er landet, all innvandring til tross, ennå ganske ensartet – endog ensrettet. Og selve verdenskulturen er også blitt mer ensartet – kulturelt er Norge blitt mer avhengig av en hovedleverandør, USA. Interessen for språk som tysk og fransk går ned. Feriestedene i utlandet lokker unge kanskje mer med sine like diskoteker enn med sine kulturelle rariteter.

For det andre er det ytre ytelsespress lite. Tvert imot: Janteloven tar sitt og rommet for avvik er ikke det største.

For det tredje er livet i landet ganske polstret. Det går bra for de fleste uten den helt store anspennelsen, oljepengene gjør at de fleste kan se pensjonstilværelsen lyst i møte uten å ha skrevet sitt navn i historiens bok.

På den bakgrunn er 25 lovende talenter kanskje ikke så dårlig. Spørsmålet er om de har nok to og tæl til et virkelig gjennombrudd. For det kan ikke bare skje ved å bli de første i et Norgesmesterskap. Verden er nå en – og den er mindre.

Der vi har lyktes best de siste tiårene er kanskje innen sport: en Grete Waitz, håndballjentene eller slalåmgutta kan kanskje stå som eksempler. De har drevet seg selv og hverandre opp ved å gå løs på hele verden. Hvor mange norske næringsdrivende, oppfinnere, politikere, forskere eller kunstnere har gjort det? Er det så mange som 25 i året? Er Norge et genius loci?