Hernes perspektiv: Skatt og valg

Det er befriende å skrive om det man ikke har greie på – selv om det åpner for spørsmålet: Er det noe du har greie på? Men skatt vet jeg at jeg vet lite om.

Det jeg vet, er omtrent dette: Det er skatt på det meste, på inntekt og formue, på hytte og hus, på vin og bil, flyturer og sydenreiser. Så er det fradrag – minstefradrag og bunnfradrag og særfradrag og rentefradrag og litt av hvert ellers.

Stort sett regner jeg med at hvis jeg fyller ut postene på skikkelig vis, vil futen regne ut resten og jeg får det som tilkommer meg.

Skatt skal så vidt jeg skjønner tjene fire formål:

1. Den skal skaffe penger til felleskassa (for eksempel ved moms)

2. Den skal motivere til innsats vi ønsker å fremme (spareordninger med skattefradrag).

3. Den skal redusere atferd vi ønsker å dempe (tobakksavgift).

4. Den skal jevne ut forskjeller i livssjanser (støtte ved sykdom, ledighet eller død).

De beste skatteordninger er de som ivaretar disse formålene og samtidig innfrir noen andre:

- at ingen klarer å vri seg unna – systemet må være det samme for alle

- at systemet gir få perverse virkninger (eiendomsskatt på hus i Hellas får man etter sigende først ved ferdigmelding. Derfor stikker det armeringsjern opp fra alle hus – da er de ikke ferdige!)

- at systemet er lett å administrere og kontrollere. Det er derfor pengespill er god beskatning: Folk har ikke noe mot at staten stikker av med halvparten. De ønsker å bli registrert for å få en premie – av kommisjonærene for Norsk Tipping som fungerer som skatteinnkrevere. Alle er happy. Å kontrollere håndverkere derimot, er verre – både oppdragsgiver og håndverker kommer bedre ut ved å jobbe svart og betale under bordet, altså å snyte staten – oss andre.

Når slike hensyn er viktige, er det fordi man ved etableringen av et skattesystem kan gjøre feil av to typer:

1. En i og for seg god ordning, kan gi så mye misbruk – og dermed skape så mye misunnelse og misstemning – at man unnlater å innføre eller avskaffer ordningen. For eksempel kan opsjoner – skattebelønninger for å ta risiko – føre til så mye snusk (som da Kværner-bossene fikk belønningene uten innsats og risiko i det tatt, noe som fremsto som en elevert form for skatteunndragelse). Feil av type 1 er altså ikke å innføre en god ordning på grunn av perversjonene og de politiske tap de medfører.

2. Feil av type 2 er å innføre ordninger som gir dårlige økonomiske virkninger fordi det er politisk lønnsomt.

Når folk flest hører om næringsdrivende som ber om skattelettelser, vekkes øyeblikkelig mistanken: De som har det best vil ikke gjøre noe for dem som har det verst. For folk har seks normer for skatt:

1. Det skal lønne seg å jobbe og ikke ligge andre til byrde

2. Alle skal ta sin del.

3. De bredeste rygger skal bære den tyngste bør.

4. De som tar risiko ved å satse, skal premieres for det.

5. Jeg er villig til å la deg tjene mer hvis det gjør at også jeg kommer bedre ut.

6. Jeg er villig til å la deg tjene mer hvis det hjelper dem som er svakest.

Oftest virker skattelettelser i motsatt retning. Vi har sett det med president Bush’ kutt i våres: det meste gikk til de rikeste. Verre er at han må bruke av overskuddet i Social Security for å dekke underskuddet på budsjettet som nå oppstår.

Jeg tror de fleste har betydelig vilje til å gi mer av sin personlige økonomi for at skoler og sykehus skal bli bedre. Gode skoler koster. Enten må det betales som bompenger ved skoleporten eller som skatt. En kinobillett mindre i året for voksne gir 200 millioner mer til skolen. Nordmenn er ikke blitt så fattige at de ikke har råd til det. Mange ville føle skam ved skattelettelse om de så det vi flere steder ennå byr barn og gamle. Brakkebyer for barn holder ikke hvis skattelettelsen skal gå til 30 tommers TV i stedet for 25.

I valg mellom partiene vil jeg altså stemme for et som beskatter meg skikkelig – og som sørget for at pengene blir brukt effektivt i tråd med prinsippene ovenfor.

Men den egentlige grunnen til at jeg vil betale skatt er en annen. Det verste jeg vet er å kjede meg. Jeg kjeder meg mindre ved å snakke med folk som har noe interessant å si. Det får de gjerne av utdanning – god utdanning. Altså er jeg villig til å betale atskillig for at andre skal bli så utdannet at de har noe spennende å fortelle meg. Det er verdt ganske mange kinobilletter. Kort sagt: jeg betaler gjerne mer skatt for å kjede meg mindre.