Hernes perspektiv: Per - du lyver!

Denne gang starter vi med en prøve i sosialøkonomi. Forskjellen fra en vanlig eksamen, er at svaret du gir, kan avgjøre om Bondevik får fortsette som statsminister frem til jul. Første spørsmål er rimelig enkelt. Det samme er svaralternativene:

1. Hvis det er nedgangstider i Norge, og man ønsker å drive motkonjunkturpolitikk, spiller det noen rolle i hvilket land man bruker norske offentlige midler – for eksempel om den norske stat bruker pengene i New Zealand eller i Norge?

a) Ja, effekten på norsk økonomi er større hvis pengene brukes i Norge.

b) Nei, det spiller ingen rolle hvor i verden pengene brukes – norske penger brukt i New Zealand vil ha samme virkning i Norge som om de ble brukt i Norge.

De som husker grunntrekkene av konjunkturlæren til vår store økonom og nobelprisvinner Ragnar Frisch vil velge a). Andre vet sikkert fra vår andre nobelprisvinner i økonomi, Trygve Haavelmo, at det i motkonjunkturpolitikken gjelder å bruke pengene slik at en del av dem blir brukt på nytt og på nytt – altså slik at effekten av den første investering ruller gjennom mange ledd (multiplikatoreffekten). Ifølge denne lære, var for eksempel investeringer i byggebransjen av en slik art: økte man den offentlig innsats i boliger, måtte bøndene hugge mer tømmer, Spigerverket måtte produsere mer spiker, Leca støpe flere blokker, Porsgrunn Porselen lage flere toaletter, kommunearbeidere måtte legge flere vannrør, elektrisitetsverkets folk strekke kabler og televerkets folk montere telefoner. Og alle måtte ha smør på brødet, arbeidsklær og verktøy. Kort sagt: en tusenlapp brukt via Husbanken ville forplante seg gjennom et helt kryssløp av ringvirkninger og få hjulene i sving.

Derfor burde du føle deg nokså trygg hvis du valgte alternativ a) ovenfor. Men likevel tar du feil! Det rette svar er b)!

Hvem er det som sier det? Det gjør hele den norske sosialøkonomiske eliten – det Terje Rød-Larsen i sin tid kalte «jerntriangelet», nemlig Sosialøkonomisk Institutt på Blindern, Finansdepartementet og Norges Bank. Alt det sosialøkonomene lærte oss i det 20. århundre er altså feil!

Selvsagt sies det ikke så direkte. Dagens sosialøkonomer sier det – slik folk skolert i matematikk ofte gjør – ved å formulere den samme tesen med motsatt fortegn. Her er den, også formulert som et spørsmål:

2. Hvis det er press i norsk økonomi, og man ikke ønsker å øke etterspørselen og prispresset i Norge, spiller det da noen rolle hvor man bruker norske offentlige midler – for eksempel i Australia eller i Norge selv?

a) Ja, pressvirkningene er større hvis pengene brukes i Norge.

b) Nei, det spiller ingen rolle hvor i verden pengene brukes – norske penger brukt i Australia vil ha samme virkning som norske penger brukt i Norge – alle norske penger lekker inn med like stor kraft!

For eksempel: Det er nå om lag 3.500 norske studenter i Australia. De betaler studiepenger til australske universiteter, dekker australske hybelverter, spiser australskprodusert fårekjøtt, drikker australsk cabernet sauvignon, går i australsk khaki og reiser rundt i landet der de p.t. bor, Australia. Men prispresset de skaper i norsk økonomi er det samme som om de studerte på Volda, kjøpte bøker trykket av Universitetsforlaget, kjørte sykkel produsert av Øglænd, spiste torskepanetter fra Lofoten, ferierte i Jotunheimen og brukte Selbu-votter og lusekofter.

Hvem er det som sier dette? Igjen – hele jerntriangelet og hele den norske politiske eliten med finansminister Per-Kristian Foss i spissen. Dette er for tiden god Blindern-latin, som også forfektes av lederskribenter i norske aviser.

Kjetteren som sier at denne lære er reinspikka tøv, er Carl I. Hagen. Han har foreslått at vi kan skjelne mellom effekten av penger brukt i Norge og i utlandet. Hele det sosialøkonomiske miljø raser. Finansministeren, som omgås sosialøkonomer 10 timer per dag, svarer slik på spørsmålet:

«Kan regjeringen akseptere et utenlandsbudsjett, slik Fr.p.-formannen Carl I. Hagen krever?

- Det blir ikke mindre penger av å dele dem rundt på to forskjellige budsjetter. Dobbelt bokholderi, er ikke dobbelt så godt som ett budsjett.» (Aftp 18.7)

Jeg er uenig med Hagen i mye, men i denne sak er vi helt på linje. For det er et problem med innlekkasje-tesen – at norske kroner har samme effekt i Norge uansett hvor i verden de brukes: Den er ikke sann. Det Per-Kristian sier er kjekt – men fortumlet dumt.

Mer enn det: Innlekkasje-tesen representerer en utrolig og utålelig arroganse ikke bare overfor alminnelig skjønn og fornuft. I den grad den formuleres av en ansvarlig minister i Stortinget, er den direkte å feilinformere vårt folkevalgte organ.

Jeg møtte den samme arroganse da jeg som helseminister foreslo å bruke norske oljepenger til å importere strålemaskiner fra USA for behandling av kreftpasienter i Norge. La gå, mente jeg, at det måtte noen norske bygningsarbeidere og elektrikere til for å installere maskinene – og kanskje noen ekstra radiografer til å betjene dem. Men reduksjonen i lidelse ville være umåtelig. Og selv om noe av investeringen i USA ville slå innover i Norge, kunne vi kompensere innslaget ved å sende noen flere studenter – for eksempel i sosialøkonomi – til Australia. Jeg tapte den kampen mot innlekkasje-tesen.

Så, Carl Ivar: Stå på! Du kan få en morsom høst om du lager en Stortingshøring med noen fremstående utenlandske økonomer for å torpedere tøvet. Trenger du forslag til navn, har jeg noen nobelprisvinnere på lager.