Hernes perspektiv: Pasientenes tur

Sykepleierne den gang, var rett og slett «søster». Kallet hadde de arvet fra Florence Nightingale. De var som hauker når det gjaldt hygiene og som myrsniper når det gjaldt pasientene. Der legene doktorerte, var det søstrene som pleiet. Rollene var klare, makten var fordelt, aspirasjonene avstemt.

I praksis jobbet leger og søstre godt sammen, i det private ble de gjerne gift. Det var på søsterhjemmet legene fant sin ektefelle, ofte etter at damene var nedlagt med medisinersprit. Kort sagt, verden var enkel.

Siden er hele solsystemet kommet ut av balanse, og mer vil følge. Her er noen av grunnene:

• Det er så mange som nå blir leger, og de som er blitt det, har tapt sin nimbus av å være et utvalgt folk. Legepersonlighetenes tid er forbi – Trond-Viggo Torgersen er verken noen Karl Evang eller noen Hans Jacob Ustvedt. Og den som har vært på både Kirkemøte og årsmøtet i Legeforeningen, vet at de som skal ta hånd om folk etter at de er døde holder et høyere nivå enn dem som skal holde folk i live.
  
• Innen helsevesenet er det ikke lenger bare leger og søstre. Det er nå et hundretall profesjoner som vokter på hverandre like mye som på pasientene.
  
• Det har skjedd et demografisk stoffskifte. Der legene før var menn og søstrene kvinner, befolkes nå begge grupper av alle kjønn. Ja, kvinnene er i flertall blant dem som nå opptas til medisinerstudiet. Og det heter selvsagt ikke lenger sykepleierske, men pleier, på samme måte som det ikke lenger finnes lærerinner, bare lærere.
  
• Sykepleierutdanningen er endret – den er blitt akademisert. «Sykepleievitenskap» er blitt et eget fag – skjønt det er vanskelig å si hvilket. Sykepleiestudiet tar hele tre år, og antallet emner er utvidet. Pussig nok avsettes mye tid til tvilsom samfunnsvitenskap og en dose vitenskapsfilosofi, mens basalkunnskaper i hygiene og pleie etter manges syn er svekket.
  
• Og legene, de gifter seg mer med hverandre – nå finner ektefeller frem til hverandre på labben og på lesesalen. Der det før var utgifte, er det blitt inngifte.
  
• 
  
• Rivningene er også forsterket ved at lønnsforskjellene mellom grupper som jobber tett og nært er blitt større.
  
• Og lærere og sykepleiere har slått seg sammen med politifolk i Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO) etter at legene forlot også Akademikernes Fellesforbund for ikke å menge seg med den akademiske lavadel.

Nå mener sykepleierne at det er deres tur – en oppfatning som styrkes av at lærerne var lønnsvinnere i fjor. Som rutinerte forhandlere vet UHO at det beste utgangspunkt for forhandlinger er en gammel urettferdighet. Og fordi lærerne fikk mer i fjor, er de andre i år blitt «hengende etter».

I 1996 fikk legene et eventyrlig godt lønnsoppgjør. Dels var det resultat av en planlagt politikk – for å sikre behandlingskapasiteten i sykehus, for å sørge for at legene jobbet mer overtid, for å motivere til større innsats.

Men det som gjorde forskjellen mellom et godt og et eventyrlig godt oppgjør, var også et resultat av feilberegning og ukunnskap. Da Legeforeningens president hørte hva legene på Rikshospitalet ville tjene etter de nye avtalene var inngått, trodde han først ikke sine egne ører. Det betydde ikke at han foreslo å redusere tilleggene.

Ukunnskapen gjaldt særlig bruken av vaktplaner. Der forhandlerne fra kommune og stat trodde de hadde inngått en avtale om timer og satser, visste legene bedre: De som kontrollerer vaktplanene bestemmer avspasering, overtid og utbetalinger.

En av hovednormene for norsk lønnspolitikk er Konserveringsprinsippet, som sier at etablerte forskjeller må bevares. Ingen må tillates å rykke forbi eller å rykke for mye fra.

Nå sammenligner sykepleierne seg ikke bare med lærere med kritt i hånden, men også med sine kolleger i hvit frakk. Og siden lønnsoppgjør er en publikumssport, håper de på den samme sympati som ble lærerne til del, eller skape den samme frykt for liv og helse som når legene går sakte. De kan vinne frem.

På et vis er det nå eller aldri. For i 1990-årene ble opptakene både til sykepleierstudiet og medisinerstudiet sterkt økt. De som kom inn på studiene, er nå på vei ut på arbeidsmarkedet, som er i ferd med å snu. Det har tatt et tiår å komme hit. Nå kan det bli pasientenes tur.