Hernes Perspektiv: Når 68-erne blir 68

Skal jeg være ærlig – det kan jo være moro å prøve – så er det nå mer enn 30 år siden jeg som student i USA demonstrerte under en plakat der det sto «Never trust anyone over 30». Ved å være ærlig nå, demonstrerer jeg at jeg den gang tok feil.

Men dermed kommer sannheten fram i all sin gru: Vi som regner oss som bona fide 68-ere vil om noen år være blitt 68. Vi som var den største, den heftigste, ja den sterkeste ungdomsgenerasjon ever, vi begynner nå å nærme oss pensjonsgrensen. Ja, selv gamle rabulister som Sissel Beneche Osvold og Andreas Hompland har sikkert også mottatt «Seniortilbud» fra banken – og står for tur til en ekstra ferieuke.

Alle ønsker å leve lenge – men den eneste kjente metode er å bli gammel. Når 68-ere hører et slikt utsagn, vil deres klingende svar sikkert være «Speak for yourself!». For erfaring, ja – men støvets år, nei! Jeg er sikker på at ingen ekte 68-ere verken har tenk å henslepe livet med å mate duene eller legge seg ned for å dø. Pensjonsalder betyr ikke stengetid!

68-erne er den første generasjon som er angrepet fra begge sider. Først fra sine foreldre over å ha prøvd ut sex, drugs and rock n’roll, godt beskyttet av pillen, fri barneoppdragelse og alminnelig velstand. Siden fra sine barn som så sine første demonstrasjonstog fra barnevognen, som har hørt om alt fra Vietnam-krig til hippies – og som må medgi at Dylan og Beatles stadig er bedre enn noe deres egen generasjon får ræppet av seg. De har begynt å klage over at de ikke får bolig, at 68-erne har tatt for mye av kaka slik at deres liv er blitt trangt og kjipt.

Jeg vil si: Ta det med ro, barn – you ain’t seen nothing yet. For vi 68-ere utnyttet ikke bare våre foreldre – vi skal nok vite å utbytte og utfordre våre barn også.

For det første skal vi legge beslag på det meste av statens inntekter. Den skal dekke vår pensjon og vår pleie når den tid kommer, vår behandling og våre legers honorarer. Vi har nemlig ordnet oss slik at dette støttes av absolutt alle politiske partier – mer og mer, faktisk, ettersom 68-erne nærmer seg 68 – fra SV til Frp. Carl I. Hagen begynner selv nå en anstendig alder – og han støtter oss, ekte 68-er som han er. Det skulle forresten bare mangle at partiene tok hensyn til oss – eldre, erfarne velgere stemmer jo mer enn ungsauene.

Oljen ble funnet mens vi 68-ere demonstrerte som mest. Oljepengene er faktisk våre – vi oppdaget dem selv, og har parkert dem i utlandet til vi har bruk for dem om noen år.

Og vi har ikke tenkt å sy puter under armene på våre barn. De får ordne opp for seg – som de første 50 år av deres liv vil si for oss!

Våre barn har trolig tenkt at det skal vanke en fet arv som de kan få i tidens fylde, etter et langt liv i vår tjeneste. Det er selvsagt feil. For der vi i vår ungdom slet i dongeri og buserull, har vi nå oppdaget borgerskapets gleder. Ikke all vin er like god. Ikke alle biler akselererer like fort. Ikke alle klær er like ledige. Dr. Holms på Geilo er mer behagelig enn ungdomsherberget. De land vi demonstrerte mot – Spania, Portugal, Syd-Afrika, Sovjet – er gode reisemål og vel en messe verd.

Følgelig kan pensjonisttilværelsen faktisk bli det høyeste platå i livet – så lenge man bare bruker opp det man har samlet opp gjennom livet – før arvinger og arveavgifter tar det.

Underholdningsverdien av å bli eldre skal bli ganske stor. 68-erne er intet om ikke taleføre. Dagens ungdom vet jo knapt hvilken hånd de skal holde pennen i – de kan klikke, men ikke kommentere – og spesielt ikke beskt. Men det kan vi!

Tenk bare på hvor moro vi skal få det når Einar Førde slipper helt seg fri og begynner å si offentlig det han har sagt om norsk politikk privat? Og vi andre inntar kaféer eller lager noe så sjeldent som møter bare for å gjøre dagens makthavere til spott og spe! Og skulle de bli leie av oss, vet vi bedre enn noen hvordan en demonstrasjon organiseres. Altså: Ingen representant, ingen bevegelse vil være trygge uten å ha oss på parti.

Der vi i bilen før kjeftet på ungene bak, skal vi nå få kjefte på dem fra den motsatte posisjon. Andre har overtatt rattet – men baksetet for kommentarer, det er vårt! Opprørslyst vil erstattes av skadefryd. Vi vil ha gleden ved å mobbe – og påberope oss eldrebeskyttelse om noen skulle svare med samme mynt.

Mer enn det: Der vi som ungdom fikk pillen til beskyttelse, har vi som eldrebølge fått en ny til vederkvegelse, spenst og trøst: Viagra! Alt lykkes for vår generasjon: Evig sommer, evig ungdom – men, må vi medgi, ikke evig din. Moro skal det bli!

Etter min oppfatning var Marie Antionette den første 68-er – hun hadde «anti» i navnet. Hun sa de mest provoserende ting og slo fast at etter henne kom syndfloden. Som henne gir nå 68-erne seg konsumet og hedonismen i vold, vil leve livet i alle farger og prøve alt minst en gang.

Vi 68-ere blir den siste generasjon. Etter oss kommer det ingen!