Hernes perspektiv: Markedsillusjoner

På Sosialøkonomisk Institutt, BI og på Handelshøyskolen i Bergen lærer man om hvordan konkurranse vil fremme lave priser og effektivitet. I næringslivet lærer man om hvordan man skal unngå det som økonomene doserer.

I praksis vinner næringslivet, mens økonomene lett tror at den verden de beskriver eksisterer. Næringsdrivende håver inn inntektene, økonomene lever – og lever godt – på illusjonene. Og de to gruppene hjelper hverandre.

For økonomene – iallfall nå for tiden – er enige med næringslivet om at staten bør blande seg minst mulig inn i økonomisk virksomhet. Dermed gir de den ideologiske overbygning for hvorfor konkurranse har dårlige vilkår på norske markeder.

Økonomene lar seg systematisk lure av sine «forutsetninger». En av dem er forutsetningen om den informerte konsument – den rasjonelle aktør som har kunnskap om alle alternativer og velger det beste for seg. Det foreligger ingen operativ og systematisk innføring og analyse av hvorfor denne forutsetningen i moderne økonomi mindre og mindre er til stede.

Når for eksempel økt konkurranse skal gjøre helsevesenet mer effektivt, stilles det i liten grad spørsmål om hvordan pasienter skal kunne informeres om hvilke leger som er dyktige eller hvilke sykehus som har overhyppighet av komplikasjoner i forbindelse med inngrep (i den grad slike komplikasjoner faktisk blir journalført!). Dermed er de strukturelle betingelser for konkurranse ikke til stede: Jeg vet ikke om hjerteinngrep på Ullevål gjennomgående gir bedre resultat enn på Rikshospitalet eller ved Regionsykehuset i Tromsø. Og skulle Tromsø ha langt mindre dødelighet, er det ikke sikkert at jeg ville ta sjansen på å reise så langt, i alle fall ikke i en akutt situasjon. Selv om vi nå får vite om køer og ventetider, der det er dårlig informasjon: kort venteliste kan jo bety at folk unngår et sykehus med dårlig renommé for en type inngrep. Og selv om jeg skulle velge Ullevål sykehus, har jeg selvsagt ingen garanti for å få den legen til å gjøre selve inngrepet som er blant de best kvalifiserte – man er prisgitt den man får.

Dette er ikke situasjonen i andre land – både i Tyskland og i USA er det organer eller organisasjoner som gjør det mulig å foreta mer informerte valg. Men jeg er nokså sikker på at dersom slike lister – over sykehuskvalitet eller legekvalitet ble offentliggjort i Norge – ville det skje etter ramaskrik og lang politisk strid.

Og dermed er vi ved sakens kjerne: Det er bare staten som kan sørge for at konkurranse blir opprettholdt – alle som driver næringsdrift, hvis de opptrer fornuftig, vil søke å unngå eller unndra seg den – noe allerede Adam Smith skarpt formulerte. Problemet er bare at staten selv i stor grad blir påvirket av dem de skal regulere, at kapasiteten for å gripe inn er liten, at hjemlene mangler og at folkene som skal gjøre jobben skifter.

Kort sagt: Det første problemet med konkurranse er at den ikke finner sted. Det andre problemet er at den ene organisasjon som kan fremme konkurransen – staten – ikke makter jobben.

En annen variant av det samme problem ser vi i dette nummeret av Økonomisk Rapport: at de som forvalter fond tar høye gebyrer for å gjøre en dårlig jobb. Da skulle man jo tro at de som kjøper tjenestene deres skifter til andre forvaltere. Men dels er det et stilltiende samarbeid mellom forvalterne – som dyktige markedsoperatører har de selvsagt konvergert mot de samme gebyrer. Man oppnår lite ved å skifte – og de fleste små investorer har ikke tid eller kunnskap til holde seg orientert. Og selvsagt koster skiftene også, både tid og penger. Man låses lett inne i et dårlig partnerskap.

Og bakom synger økonomene – om den konkurransen de priser, men som faktisk svinner.

Andre land har andre tradisjoner. Den amerikanske kongressen vedtok the Sherman Anti-Trust Act allerede i 1890 for å motvirke begrensninger på konkurranse. I 1914 ble lovgivningen ytterligere styrket av The Clayton Anti-Trust Act – den forbød samarbeid mellom selskaper for å begrense konkurranse. Den store saken mot Microsoft som nå pågår i USA, er politikkens forsvar for den konkurranse næringslivet vil unndra seg.

Når man leser om sykehus som skal «konkurrere» eller om meglere som i praksis er beskyttet av en stat som ikke gjør det den skal, retter det igjen blikket mot dem som skal skjønne seg på markedet: økonomene. Rett nok har vi lover mot utilbørlig prissamarbeid og vi har Konkurransetilsynet i Norge. Vi har til og med EØS. Men når det ikke virker, må læreboka skrives om: man kan ikke både få i marked og sekk.