Hernes perspektiv: Lille speil på veggen

Vi skal ikke mer enn 25 år tilbake før diskrimineringen av kvinner både var åpenlys og åpenhjertig. Det var da de første av dem tok seg inn i Holmenkollstafetten og ble spyttet på av mannlige tilskuere. Svette jenter var ikke noe å se på. Dette var en god stund før Grete Waitz skaffet oss de gullmedaljene som nordmenn ikke kan være foruten hvis det ikke skal gå ut over potensen.

Nå har et panel kåret landets ti mektigste kvinner i næringslivet. For der er det kommet noen kvinnelige ledere etter hvert. Men nest etter Forsvaret, har ingen sektor så få kvinner i posisjon som i næringslivet – ja, den nye maktutredningen finner flere av dem i kirken! Kort sagt: Det er relativt færre kvinnelige direktører enn det er kvinnelige prester. Næringslivet er den moderne utgave av munkevesenet, norske styrerom er som middelalderens klostre. Eller som en middels avfolkningsbygd, med gamle gubber og kvinner vekke.

Selvsagt er det unntak som bekrefter regelen – Gunn Wærsted er kåret til den fremste av dem. Og i farta bør en ikke glemme at det er noen kvinner som kan flytte mange penger uten å være næringslivstopper. Siv Jensen som leder Finanskomiteen – det skal nok både Bondevik, Foss og NHO få merke til høsten. Årets lønnsoppgjør skal ledes av Gerd-Liv Valla. Bedriftene skal også få oppdage at det er flere kvinner som vil kunne innvirke på fallskjermenes størrelse: en Randi Bjørgen i YS eller en Bente Slaatten i Sykepleierforbundet. Om de ikke er inne på styrerommene, er det faktisk kvinner som i stor grad legger det økonomene kaller «sidebetingelsene» – altså de begrensninger profitten skal maksimeres under.

Men både i toppledelsen og på styrerommene i norsk næringsliv er det fortsatt få kvinner. Det er typisk at da Kværner skulle få nytt styre, tok det ikke lang tid før Røkke fant frem for eksempel til Yngve Hågensen. Men altså ingen kvinner. Hva kan det skyldes? Her er noen forklaringer:

• Der kvinnene kommer inn, går makten ut. Dette er en tese som en del samfunnsforskere bruker, for eksempel for å forklare hvorfor visse yrkesgrupper har falt i aktelse. For eksempel er lærerne ikke lenger blant bygdas eller byens beste menn etter at så mange av dem ble kvinner. Selv legenes status er falt etter at et flertall av dem som utdannes til doktorer er kvinner. For avgjørende er de uformelle nettverkene. Det er ikke styremedlemskapet, men jaktlaget som teller. De viktige beslutningene treffes mens gutta er på tur, og der er jentene ikke med.
  
• Kvinner syns kapitalismen er kjedelig. Menn vil gjerne sammenligne og liker å måle sin egen inntekt og bedriftens inntjening mot andres. Kvinner derimot, iallfall på dette feltet, syns ikke det er størrelsen det kommer an på. Og vel kan mannfolk med store lommebøker by på trestjerners middag og slottstappet vin. Poenget er at de som byr opp til dans ikke har særlig mye annet å snakke om enn penger, sine egne og andres. Og det er gudbedre ikke noe som setter fantasien i sving. Derfor vil de inviterte damene kikke over skulderen på sin kavaler for å se om det skulle finnes en forfatter eller en skuespiller i nærheten, eller en med fandenivoldsk glimt som kan sette noe over styr. Jeg reagerer ofte på samme måte som damene når jeg har en av toppene til bords: Et måltid er saktens greit nok – men tenk å måtte våkne med slike folk, hver morgen!
  
• Loven om den fallende representasjonsrate. Den sier at enhver gruppe som er underrepresentert på ett trinn, vil være det i enda høyere grad på det neste. Fordi det er færre kvinner på Handelshøyskolen, blir det færre som får interessante jobber i bedriftene, færre som får ansvar og enda færre som blir synlige for styreverv.
  
• Menn er dumme. Denne hypotesen får mer og mer belegg, ikke minst etter hvert som utdanningsrevolusjonen fører jentene forbi guttene: De er i flertall blant dem som tas opp ved universitetene og i flertall blant dem som nå tar de lange studieløp. Aller dummest er man i næringslivet – der har de ikke engang oppdaget at de får mer for pengene ved å rekruttere jenter. I stedet går jentene inn der de får mer interessante liv og bordkavalerer – i politikken, i kulturinstitusjonene, i forskning og i høyere utdanning.

Personlig tror jeg en siste forklaring stadig spiller med, og jeg må med skam melde at jeg ikke har noe mer dekkende ord for det enn seig, trassig og trasig kvinneforakt. Jeg tror det er en ganske stor del menn som, når det kommer til stykket, ikke ser på kvinner som like bra og like gode til å fatte viktige og tøffe beslutninger, særlig ikke når det dreier seg om penger. Kvinner spiller også etter noen andre regler som er ubehagelige for den gamle og stadig etablerte mannskulturen. Men de er gode å ha når man kommer hjem med reven pels etter møter med andre menn og trenger trøst og balsam. Siden man ikke kan få slikt fra likemenn, er det kjekt å holde kvinner nede på en plass der de kan brukes til den slags.