Hernes Perspektiv: Kristelig borteparti

Ingen var i tvil om at Bondevik ønsket å bli statsminister. Faktisk var det hovedpoenget i hele hans valgkamp: Valget skulle ikke bare være et valg mellom partier, men mellom personer, og Kjell Magne lanserte seg selv som statsministerkandidat mot Jens. Valget ga borgerlig flertall, og dermed kunne ønsket virkeliggjøres: At Bondevik skulle bli den nye regjeringens sjef var Kr.Fs overordnete krav, ja, faktisk partiets eneste vesentlige krav. For Høyre, stortingsvalgets store vinner, var det bittert. Men Petersen bet i gresset da det ble klart at regjeringsvalget etterpå sto mellom en ny Bondevikregjering eller ingen regjering.

Det betydde ikke at Petersen kom tomhendt fra forhandlingene. Tvert imot, Høyre oppnådde to ting: 1) Alle de sentrale departementer og 2) å bemanne dem – det må innrømmes – med folk som har visst å profilere seg. For å ta de dyktigste: Brende er blitt miljøvernminister, Clemet utdanningsminister, Foss finansminister, Nordmann administrasjonsminister og Gabrielsen nærings- og likestillingsminister. Det er Høyre som gir den nye regjeringen navn og preg. Ja, den borgerlige regjeringen er blitt en Høyre-regjering – mer enn noen annen etter krigen.

Det skyldes ikke bare at Høyre har de mest sentrale departementene og at partiet har de mest profilerte statsrådene (vi ser her bort fra regjeringens enfant terrible, Lars Sponheim, som lager politikk med sine forsnakkelser og representerer Venstre med sine feiltrinn). Det skyldes også at Høyre har maktet å sette sitt stempel på regjeringens fremtoning, på det som skal gi sammenheng og mening til enkeltutspill og forslag. Høyre har satt regjeringens image. Oppskriften er klassisk liberalistisk: mindre skatt og flere valg, kutt på avgifter og færre regler – pluss en dash av ytelsesetikk: De som vil og kan skal kunne slippe frem og slå seg opp. Stikkordene er fristilling og konkurranseutsetting, markedslogikk og effektivisering. Den gamle verdikonservatismen, representert ved Lars Roar Langslet – ja, selv banksjef Sjur Lindebrække – er fordampet, og Francis Sejersted kan ikke alene representere skarpt intellekt og sober dannelse.

Bondeviks dilemma er at ny-Høyre på den ene side bryter med Kr.Fs etablerte profil – med omsorg og nestekjærlighet, forsvar for de svake og vern om de utsatte, beskyttelse av enker og faderløse og styrking av sosialt samhold. På den annen side at han samtidig som statsministeren er den som skal målbære hele regjeringens program og profil. Med andre ord: Bondevik kan bare gjøre jobben sin og være troverdig som statsminister dersom han bruker Høyres språk og retorikk, men da taper han Kr.Fs preg.

«Pass deg for dårlige venner!» sa de på min søndagsskole. Det har Bondevik ikke gjort, og har derfor blitt som dem. For nå taler han med Høyres tunge – den manudusering han får fra Høyres statsråder på regjeringskonferansene har hatt sin tydelige virkning. Bondevik er ikke teolog for intet – han kan tale med overbevisning om nesten hva som helst. Problemet er bare at jo mer han gjør Høyres jobb godt, desto mer forsvinner hans eget parti. Han har vunnet regjeringens mest sentrale plass, men bare ved å oppgi sitt partis identitet.

Problemet forsterkes fordi Kr.Fs mannskap i regjeringen ikke makter å bryte lydmuren. Ta Valgjerd: Hun avgjorde langt på vei valget i 1997 med Jaglands famøse 36,9, rett og slett fordi hun i partilederdebatten knep Jagland i en omtrentlighet, ble rasende og viste følelser («Det er lygn!»). Hennes eitrende indignasjon kan ha vært nok til å vippe utfallet Aps stemmetall under Jaglands grense 36,9 (det ble 35,0).

Men nå – hvor er hun blitt av? Visstnok skal hun være både Kulturminister og Kirkeminister (Kirkeminister er den morsomste jobb en statsråd kan ha!) Men Valgjerd er blitt borte, og hennes uttalelser om kulturspørsmål blir lett pinlige. Valgjerd er blitt borte – og det verste er at hun ikke er blitt savnet. Hun viser at denne regjering godt kan klare seg uten kulturminister. Barneminister Laila Dåvøy er også falt i den kategorien som Radioteatret i gamle dager kalte «desse var også med». Kr.Fs lysende unntak er bistandsminister Hilde Frafjord Johnson, som er flott og myndig, klar og kraftfull, til og med morsom – på flere språk! Men hun opptrer på verdensarenaen og i u-land, som ikke synes godt hjemme. Kort sagt: Med en statsminister som er bleknet, en ideologi som er falmet og ministere man ikke ser, er Kr.F blitt Kristelig Borteparti.

Og verre vil det bli. For Hagen ligger på lur – og Hagen er lur. Bondevik gjorde ham ikke til Stortingspresident. Om noen skulle ha glemt det – Hagen har ikke gjort det. Det forblir Norgeshistoriens dyreste forbigåelse. For nå er Fremskrittspartiet blitt landet største parti. Hagen er dets ubestridte leder. Og han er – om noen skulle ha glemt også det – regjeringens parlamentariske grunnlag. I tillegg har han inngått allianser med alle – til og med SV. Ja, i noen saker kan han fremtre like sosialdemokratisk som Ap, like distriktsvennlig som Sp – og samtidig for større skattekutt enn Høyre.

Og nå forlanger han sitt. I høst får Bondevik kniven på strupen: Pengene eller livet! Enten må Bondevik føye Hagen, eller han må låne støtte fra Ap – som Høyre ikke kan gjøre uten å oppgi seg selv. Eller regjeringen må gå.

Og Bondevik kan måtte komme til å måtte konkludere at det kanskje ikke var så morsomt å være statsminister allikevel. Ikke når det er andre som bestemmer.